Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Taust. Jeg vet ikke engang om han har hatt mulighet til å lese meg. Eller jo, jeg vet han tidligere har logget på FB via mobilen. Tror ikke han har nettilgang hjemme enda.

*fjortis*

Jeg skal slutte å invitere ham, aldri så indirekte. Slutte å si at jeg håper at jeg ser ham snart. For jeg hater at han ikke responderer på det, jeg føler meg rett og slett idiot.

Jeg gjør visst ikke det riktige likevel.

*fjortis*

Endret 22. november 2010 av Tornerosa

[Emile]

Jeg synes ikke det er noe rart om den gamle deg, hvis man kan si det, dukket opp i høst. Da var vel tilværelsen mer lystbetont. Love in the air, spenning, drømmer osv. Tror lyst er cluet her. Nei, snakker ikke bare om menn, men sånn generelt. Selvsagt er det begrenset hvor mye man kan gjøre fordi man har lyst, eller fordi det er morsomt, når man er såpass bundet som det vi er. Men det er mulig, i det minste å finne noen gleder, kun for egen del. Trening, dans whatever. Melder meg som barnevakt en kveld i uka, hvis det er det som kreves.

Og jeg synes ikke at du er fjortis. Følelser blir da ikke svakere med årene, heller tvert i mot.

[Emile]

Og nei, jeg mener seff ikke at en enkel fritidsaktivitet eller hva det nå er skal fikse livet ditt - bare være et positivt innslag i hverdagen. Kun for deg.

[Tornerosa]

Det er snilt av deg Emile, jeg sier fra ved behov. Ukentlig, fast barnevakt ville bare stresset meg, både fordi jeg ikke har samvittighet til å la noen (deg) ha en fast barnevaktdag hos meg, og fordi jeg ikke har ork til det. Ut og trene til fast tid er nok ikke noe for meg, det har jeg gjort i så mange perioder av livet mitt og fått ganske klart for meg... Neiognei, så negativ jeg er. Men jeg orker bare ikke å putte inn noe mer i livet mitt. Samtidig som at jeg synes det er problematisk å sitte stucked her sju kvelder i uka. Selvmotsigende og idiotisk, jeg vet.

Og klart, det handler om lyst. Tidligere i høst hadde jeg lyst til nesten alt. Nå har jeg ikke lyst til noe særlig i det hele tatt. I hvertfall ikke til å dra på brannmøte på jobben fra 9 - 11. To timer for å bli informert om brannrutiner! I en bygning jeg ikke vet hvor er. Bare dét er problematisk for meg, og grunn nok til at jeg vegrer meg. Så venter masse forefallende nødvendigheter på jobb, så må jeg ut og handle fordi ungene trenger svart tights og svarte gensere til øving på skolen i morgen, de skal snart ha stor forestilling. Og de har ikke svarte gensere og tightser. Blir vel noen hundre, det. Så er det kjøreettermiddag, ispedd at jeg har påtatt meg å bistå på aktiviteten. Absolutt ingen lystbetont dag. Er det i det hele tatt noen øyeblikk i løpet av dagen jeg ser fram til?

Åh, jeg er så lei...

[Tornerosa]

Han var hos tannlegen, kunne han fortelle, og dessuten "nesten så jeg stakk innom deg en tur i går etter mitt x-besøk (sted i byen), men på nytt så forkjølet så det ble senga".

Jaha. En liten tur ut på byen, men for syk til å stikke innom.

Helt greit, men jeg tenker jo mitt.

Men selvfølgelig, jeg svarer jo bare ufarlig sukker.

[Gjest Miss O'Hara]

Hvorfor skulle han si noe sånt hvis han ikke prøver å holde dette i live?!

Gudbedre, woman, noen ganger gir jeg nesten kontornaboen min en ørefik i ditt sted

[Tornerosa]

Hvis han prøver, så prøver han veldig, veldig annerledes enn han prøvde før!

[Gjest Miss O'Hara]

Dette kan godt strande av din angst alene, you know, når det er slik du oppfatter det. Fokuset er på et slikt mikronivå at det må være helt gruelig slitsomt. Det vil si, jeg kjente det igjen til et visst punkt, jeg hadde mine stunder i fjor i egen prosess, men jeg tror du har passert meg med god margin uten at situasjonen er sammenliknbar for øvrig, selvfølgelig. Hvis hvert sekund på døgnet er så langt for deg at du synes noen dager/timer er mye og sånt, så er det klart dere har to ulike ståsteder bare der, for å forholde dere til hverandre. Vedder på hans dager stort sett bare flyr av gårde, i den grad at han må lage seg mental huskeliste for å holde kontakten nok til å ikke ramle av/at du ramler av. Ikke fordi du er mindre viktig enn før, men fordi livet hans ser annerledes ut enn ditt, uten et tilsynelatende hav av tid til å granske sitt eget mikrokosmos med lupe hele tiden.

Alt er foranderlig hele tiden, så han har vel forandret seg da. Kanskje han slapper av mer i forhold til deg og er forbi plutte-plutte-fasen hvor han overøste deg med poetiske vendinger hele veien, kanskje han fant ut det ble for intenst og slitsomt å holde det tempoet oppe ved siden av det han har (og jeg skjønner'n godt). og nå som dere har snakket mer sammen slapper han bedre av, og siden du viser ham, sier du, ditt rolige jeg, så tenker han "dette funker, jeg har tid" og så slækker'n litt.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver for det preller av som vann på gåsa.

:slåss:

[Tornerosa]

Jeg ser jo at det kan se litt...på tuppa ut. Nevrotisk. Men så er det noe som heter magefølelse oppi det hele, og ikke glem at det er mine ben som står midt i smørøyet.

Jeg vet hvordan ting var tidligere i høst, og jeg vet hvordan ting er nå. Jeg vet hvordan jeg kjente på ting, hvordan ting føltes da, og jeg vet hvordan det er nå. Nå føler jeg meg helt i det blå, jeg aner ikke hva og hvor og hvordan og når. Og jeg aner bare en ørliten flik av hvorfor.

Jeg tror det verste er at vi ikke snakker. For vi gjør ikke det, ikke nå lenger. Ikke litt engang. Og når vi ikke snakker, blir hvert lille livstegn så uendelig meningsbærende. Eller mangel på livstegn...

Jeg kan vente, jeg kan være tålmodig, men underveis må jeg ha noe input. Noe gjødsel, i det minste litt vann. For jeg merker at jeg blir resignert og litt...nesten litt irritert. "Hvis det er sånn han vil ha det" - følelse. Greit, jeg skal ikke presse meg på. Ikke foreta meg noe som helst. Det tør jeg ikke, klok (?) av skade. Og hvis han heller ikke kommer på banen, hvis han ikke foretar seg noe annet enn én og annen hverdagslig sms, så fader jeg ut. Det er konsekvensen. Jeg tror faktisk det. Det er hva han oppnår, aldri så lite intendert det måtte være.

Og det er kanskje like greit?

[Tornerosa]

Jeg orker ikke dette.

9-åringen har raserianfall fordi hun ikke får med seg saft på fritdisaktiviteten. "Alle de andre" har med, dessuten har lederen sagt at de gjerne må ha med. Helst, til og med, i følge 9-åringen. Jeg prøver å begrense sukkerinntaket hennes. Takk for hjelpen. Hun løp ned trappen og inn på rommet sitt, akkompagnert av tidenes urbrøl. Og jeg rømte hit, til stua. Middagen får bare stå og bli kald. Uansett har ikke minsta kommet hjem enda, selv om hun burde vært her for 40 minutter siden.

Gruer meg til resten av dagen. Jeg utstår ikke livet mitt nå.

[Emile]

Føler med deg. Skjønner at du er drittlei.

Ang Mmannen. Jeg er forsåvidt enig med Miss, men samtidig forstår jeg deg så godt. Klart du må ha input, klart du må ha bekreftelse. Hva i alle dager skal du med tannlegereferat eller sykdomsprat, hvis du ikke får noe spesielt for deg. Som at han tenker på deg, savner deg, gleder seg til å treffe deg osv. Ok, bare det at han skriver til deg kunne vel tilsi nettopp dette, men likevel.

Hva avtalte dere sist dere møttes da?

Jeg kunne også ha ventet lenge på den potensielt rette, lenge. Men ikke uten litt amor, ikke uten at jeg følte at jeg var noe spesielt for vedkommende. Føler ikke du det nå lenger? Jeg vet du gjorde det i høst.

Selvfølgelig kan man være på bærtur med magefølelse og følelser, men jeg tror mer og mer på det, jeg.

[Ellevill]

Hvis du vil kan du be meg slette dette innlegget. Eller du kan kjefte på meg. Det er helt OK. Men jeg har ingen nytte av mine venninner hvis de bare jatter med meg, og jeg er veldig lite jattete selv, så here it comes: (sorry)

Å gå slik å lure og tenke og føle at drømmen om Det Gode Liv faller ned rundt en uten at man føler man kan påvirke det, er forferdelig. Jeg skjønner godt at du har det helt grusomt. Ja, jeg forstår virkelig det, at dette må være helt, helt grusomt!!!

Samtidig - og dette har jeg sagt mange ganger - er dette ekstra ille for deg fordi du mener at ditt liv ikke er særlig mye verdt uten en Mann. Drøm gjerne om en Mann, lengt etter Ham, ha et mål om å finne Ham. Men ikke la det være strengen i livet ditt som holder deg opp. Det er helt sprøtt! Skal du virkelig kaste bort og forsmå det livet du lever i dag fordi du lengter etter noe annet? (og nå mener jeg ikke bare situasjonen du er i her og nå, jeg mener det livet du har levd de siste årene som jeg oppfatter du mener ikke er nok, at det er tilnærmet meningsløst).

En virkelig grunnleggende endring må skje i livet ditt. Du kan ikke ha det slik som dette. Ditt humøt følger slavisk tekstmeldinger fra en Mann, hver minste knyst eller bevegelse fra hans side har umiddelbart en altomfattende effekt på ditt liv. Synes du det er sunt?

Du kaster dessuten ikke bare bort dine egne dager (som etterhvert har blitt til år) med det altoppslukende savnet etter Det Gode Liv. Du mister verdifull tid med barna dine også.

Og jeg tror neppe at det er særlig sannsynlig at barna dine ikke merker dine humørsvingninger, din sorg og din tilværelse der håpet ditt er Mannen.

Ja, vi er forskjellige, jeg tenker ikke på det å ha en partner slik du gjør. Men det betyr ikke at ikke jeg har store "ting" i livet mitt, både savn, drømmer og konkrete ønsker om en helere og en mer helende tilværelse.

Men det er selvfølgelig lettere for meg, jeg skjønner det.

Med det livet du lever (her snakker vi ikke om overgrep, fattigdom, dødlige sykdommer, krig og fordervelse) er det bare en som kan gjøre ditt liv til det du vil det skal være, og den personen er selvfølgelig deg. Det er ikke en Mann. En Mann er en bonus. Jeg synes du begynner i feil ende.

Et halvt minutt etterpå sier 9-åringen at mormor spurte henne i helga om hun trodde at Mmannen skulle være med i paps' runde bursdag nå i desember. Hva i huleste har hun med å blande seg noe så innmari!?! Så innmari typisk henne!

Nå må de legge seg snart, jeg orker ikke mer.

Dette for eksempel, er trist å lese. Moren din har så vidt jeg skjønner passet ungene dine hele helgen og sikkert kost seg masse samtidig som det er til hjelp for deg. Så lirer du av deg dette? Mener du at hun stilte spørsmålet fordi hun mente å være ondskapsfull?

Vi må ikke bli så selvsentrerte at vi skygger for andre.

Endret 23. november 2010 av Ellevill

[Gjest brutal_mann]

Ellevill, det er nok ikke gjensidig, men jeg digger deg!

[Tornerosa]

Her skal intet slettes, Ellevill, jeg vet at du ikke vil meg vondt.

Men jeg får jo fryktelig dårlig samvittighet for å føle som jeg gjør. For det er jo ikke slik at jeg vil at ting skal være slik, at jeg ønsker å føle det som jeg gjør. Gudene skal vite at jeg prøver å gjøre "det riktige". Hvor mange ganger har jeg vel ikke "tenkt meg positiv" og "tenkt meg glad" de siste årene - det funker bare så jæskla dårlig i lengden.

Det er ikke helt slik at jeg mener at livet mitt er mindre verdt uten en partner. Men at jeg føler at noe mangler - definitivt. Og selvfølgelig, særlig nå når jeg snublet over Mmannen, føler jeg ikke bare at noe mangler - jeg føler at jeg har mistet noe. Ellers kan jeg jo godt mene at det livet jeg lever er nok, bra, bra nok. Men det føles ikke slik! Jeg tror jeg må bli et annet menneske for å begynne å føle det. Jeg vet ikke. Jeg synes dagene mine er bare slitsomme, fysisk, mentalt. Jeg føler meg så utrolig alene om absolutt alt i hele verden. Ungene konsumerer meg fullstendig, f.eks. Ikke deres feil, de er ingen unormale unger. Men hodet mitt går i tusen knas av alle bekymringene, utfordringene, planleggingen, oppdragelsen, grensene, omsorgen. Alt helt, helt alene. Sju dager i uka, så godt som. Fire uker i måneden.

Nei, jeg er ikke utsatt for alvorlig sykdom, fattigdom, oversvømmelse eller krig. Og tro ikke at jeg ikke vet at jeg burde... Det gjør ikke dermed saken noe bedre at jeg faktisk ikke klarer.

Nei, jeg synes jo ikke det er sunt at humør og lyst svinger med takten på livstegn fra Mmannen. Det er ganske fryktelig, egentlig. Men det har vart i tre uker, det har jo ikke vart evig. Og det kommer ikke til å vare evig, heller. Det er nå, når jeg har luktet på det jeg ønsker meg mest av alt (bortsett fra frisk og glad familie og fred på jord) og føler at det glipper for meg, at dette blir en stor, stor sak. Selvfølgelig, vil jeg si. Selvfølgelig for meg, i hvertfall.

Jeg føler at jeg egentlig har gjort alt jeg kan gjøre for å gi meg selv et bra liv som mulig, ut fra forutsetningene. Meg selv, og barna. Jeg ser ikke bort fra at jeg utad, for mange som kjenner meg ganske godt men ikke inngående, framstår som selveste superwoman. Det går omtrent ikke en uke uten at jeg får høre at den jobben jeg gjør for ungene mine og familien min, alene om alt, er ganske så imponerende. For jeg har i utgangspunktet kjempestor kapasitet. Og jeg har utnyttet den (litt for godt, sannsynligvis ) til fulle, jeg kjører familien AS som om vi var to voksne. Jeg deler meg selv på langs og på tvers, jeg oppdrar to alene på fulltid, jeg jobber fulltid (i utgangspunktet) og jeg har ikke helt forfalt selv, heller... Bare innvendig. Jeg har forandret meg, de siste 3-4 årene har, om ikke knekt meg, forandret meg. Jeg vet ikke om det har vært mulig å unngå, jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes. Jeg føler at jeg ikke har hatt valg, jeg har i all hovedsak gjort det jeg har vært nødt til å gjøre. Og det har gjort noe med meg. Det finnes verre liv enn dette, for all de. For all del! Men det er ikke godt nok for meg. Det innrømmer jeg. Det mangler noe vesentlig. Jeg ønsker ikke å gå gjennom livet uten Kjærlighet, Samliv, Samarbeid, Gjensidighet. Så klissete enkelt som det. Og ikke bare at jeg ikke ønsker, jeg kan ikke. Ikke fordi jeg er for veik alene, ikke fordi jeg trenger hjelp fra noen, ikke fordi jeg mistrives i eget selskap, ikke fordi jeg føler meg mindreverdig alene. Men fordi jeg vet hva som mangler, og jeg vil ikke at det skal mangle i livet mitt, det kan ikke mangle i livet mitt. Forvent det nest beste, ta til takke med det nest beste - og det er hva jeg får. Sånn føler jeg det. Jeg er livredd for å resignere, gi opp.

Og nå, nå har jeg altså luktet på noe. Og det ble sådd en forsiktig liten idé om at noe annet, noe mer, kunne vente et stykke framme. Så selvfølgelig - nå er det vanskelig. Nå er det tungt. Nå er det mye tyngre enn det har vært på lenge. Jeg skjønner greia om å ikke la hele livet seile sin egen sjø fordi situasjonen ikke er optimal, selvfølgelig gjør jeg det. Men jeg er ikke...jeg vet ikke, tøff nok, sterk nok, interessert nok, oppegående nok, klar nok, villig nok... Til å fortsette livet mitt slik det er nå, år etter år etter år. Jeg orker ikke. Jeg har ikke noe valg, men samtidig orker jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg synes jeg må slåss hver eneste dag for å komme meg fra morgen til kveld. Ikke bare disse ukene, det har jo vært slik lenge. Jeg har prøvd det, kan man si... Jeg vet hvordan det er. Innstillingen har bare begrenset virkning på situasjonen... Den kan ikke endre på at ungene fyker i tottene på hverandre grunnet den siste slurken med juice. Den kan ikke endre på at det knapt finnes én matvare som begge to liker. Den kan ikke endre på at jeg faktisk sitter her alene hver eneste kveld sju dager i uka. Og den kan ikke endre på at jeg treffer søsteren min maks to ganger i året, at jeg knapt har single venninner eller at jeg må snu på krona den siste uka hver eneste måned. Innstillingen endrer ikke på uomtvistelige fakta, og disse uomtvistelige fakta gjør noe med meg. Fysisk, psyisk, i det hele tatt.

Angående det jeg lirte av meg på slutten der... Det var selvfølgelig ikke noe jeg sa høyt. Og det handler selvfølgelig om noe mer enn akkurat det der, det handler om et mønster, det handler om en viss type innblanding som foregår på en bestemt måte. Og når det i tillegg foregår med blunke-blunke, dulte-dulte, kanskje-mamma-har-fått-seg-kjæreste?, så blir det litt vel mye for meg. Jeg har nevnt Mmannen én gang, men det var i en bisetning og på ingen måte slik at noen skulle tro at noe var på gang. Hun ønsker vel det så veldig for meg, tenker jeg. I det hele tatt ønskes det noe veldig for meg på så veldig mange måter, og det er fryktelig slitsomt. Jeg skal ikke være utakknemlig, det er gjort i beste mening, men... Et digert, digert tema. Bok-materiale.

Og ja, de passet barna for meg i helga, og ja, jeg er veldig glad for det. Når det er sagt, tror jeg mamma føler at jeg gjør henne en tjeneste snarere enn omvendt. Jeg tror hun gjerne skulle hatt ungene boende hos seg. De betyr alt, alt, alt for henne. Jeg er veldig heldig som kan plassere ungene hos dem av og til. Jeg hadde ikke overlevd uten, så enkelt som det.

Jeg føler ikke at det er slik, at en partner kun er en bonus. Det er ikke langt unna at en partner er en forutsetning for meg. Nå høres jeg kanskje ut som en som aldri har vært singel i hele sitt liv, men det er absolutt ikke tilfellet. Det har jeg vært i all hovedsak hvis man ser bort fra de ni årene i gifteskapet. Bortsett fra kortvarige greier på opp mot ett år, helt fra jeg begynte å titte på gutta og til jeg ble 28. Så det er ikke slik at jeg skjelver i buksene fordi jeg er alene. Jeg er bare så fryktelig lei av hverdagen min. Av tilværelsen min. Og jeg vet at det er noe mer, at livet kan by på noe mer. Så ja, jeg ønsker meg det, ikke bare ønsker meg det, jeg savner og lengter etter det.

Bla og bla.

Emile, jeg vet ikke hva vi ble enige om sist vi møttes, altså for én uke siden. Egentlig ikke annet enn noe løst om at jeg måtte komme og se ovnen hans i virksomhet en gang. Og at han kunne komme hit og spise rester etter fredagen. Ingen konkrete avtaler.

I dag. Jeg fryser, hele tiden. Jeg går med ullstrømpebukse og ull-leggiser utenpå, skjørt, støvletter med tjukt ullfòr, ulltrøye, ullgenser, vinterjakke, skjerf, luer, saueskinnsvotter. Hva mer, liksom. Men jeg fryser døgnet rundt, jeg fryser når jeg legger meg. Jeg fryser hver gang jeg våkner gjennom natten, og det er stadig. Jeg ligger under to dundyner.

Og så var jeg på brannvernforedrag -og øvelse. Vi så en liten film om hvor fort et rom overtennes. Det tok under fem minutter fra et stearinlys veltet i sofaen og til rommet hadde overtent. Skremmende. Jeg grein. Jeg så for meg brann hjemme, med meg som eneste ansvarlige, begynte å se for meg hvor pulverapparatene står, planla å gå hjem og snu dem (skal gjøres annenhvert år), sende dem til overhaling (skal gjøres hvert 5. år), skaffe flere apparater. Sjekke røykvarslere, trekke ut alle kontakter når elektrisk ikke er i bruk. Kontakte elektriker for å ta en sjekk i hele huset. Det var så fælt å se på, jeg satt og kjente på panikk, var vettskremt.

Og så har jeg bestemt meg for å kjøpe dvergkaniner til ungene, selv om jeg har sagt blankt nei i ett år nå. I dag ombestemte jeg meg, og tenker å kjøpe i neste uke. Jeg er 50% sikker på at jeg kommer til å angre, men ungene kommer til å bli lykkelige.

Brr. Sofa, pledd, varm drikke.

Koooose meg.

Endret 23. november 2010 av Tornerosa

[Ellevill]

Jeg skjønner det at du ikke er fornøyd med livet slik det er nå.

Men jeg mener bare at du må finne noe som gjør deg fornøyd med livet, til tross for at du lengter etter Den Rette. Inntil du finner ham - eller får avklart forholdet med Mmannen - må du finne en mening med livet som ikke avhenger av en Mann.

Det betyr ikke at du ikke skal få lov til å føle at livet ditt ikke er komplett som det er i dag.

Og jeg vet du prøver å tenke positive tanker osv. Og jeg vet det er vanskelig.

Har du forsøkt medisiner i en periode? Jeg har et par venninner som er såpass deprimerte/har angst at de for tiden ikke klarer å jobbe. Hun ene er nå medisinert, og etter et par vanskelige uker i begynnelsen (motsatt effekt), føler hun seg nå bedre enn hun kan huske å ha gjort på lenge.

Og ellers mener jeg fortsatt at du hadde fått mer fritid hvis du hadde flyttet sørover igjen. Jeg vet du ikke vil. Og jeg antar at det blant annet er en del stolthet med i bildet. Men det må da være bedre for dere alle fire?

Huff, jeg vet ikke. Jeg synes bare det er så følt at du har det så trist og mørkt.

[Ellevill]

Og takk Brutal_Mann, det var hyggelig.

Om det er gjensidig skal jeg ikke uttale meg om, men jeg kjenner det sitter litt langt inne et å ha blitt kalt hore, utsuger, falsk, løgner, like løgnaktig som kvinnfolk generelt osv. av deg.

Jeg blir faktisk fornærmet av det. Og indignert. Både på vegne av mitt kjønn og på egne vegne. Jeg har i alle mine forhold inntatt en tapende part på alle måter, både følelsesmessig (nedbygging av selvfølelse), mht innsats for AS Hjemmet og økonomisk. Jeg har mine arr, tro du meg! Jeg omtaler ikke menn generelt på en nedlatende og vulgær måte likevel.

(Beklager avsporing hos deg, Tornerosa)

[Tornerosa]

Ikke prøvd det, nei, Ellevill. Fastlegen min foreslo det i vår, men jeg ville avvente. Vet ikke om det er aktuelt nå, jeg makter liksom ikke å ta noen avgjørelse på det.

Angående å finne noe som gjør meg fornøyd med livet, mer fornøyd. Jeg vet ikke, jeg føler liksom at jeg har gjort så mye. Høsten jeg kom hit, samt påfølgende vår, gikk jeg tangokurs. Jeg var med og tok initiativ til dametur til Paris - som vi skulle gjøre til en årlig greie, men så var det de pengene, da... Jeg trente (vel, av og på ) i to år etter at jeg flyttet hit. Jeg har startet en fritidsaktivitet for barn som ligger i interessefeltet mitt. Jeg prøver å invitere folk hit, nå sist på fredag. Jeg løper på kino hver gang jeg har mulighet. Jeg sender avgårde ungene til foreldrene mine, og prøver å være sosial mens de er borte (men lykkes ofte ikke, fordi alle har det så travelt). Osv. osv, jeg synes jeg gjør mye. Men likevel.

Jeg hadde kanskje fått mer fritid om jeg hadde flyttet sørpå, men jeg hadde mistet mye annet. Og fått mye jeg ikke ønsker meg. Så nei, det er helt uaktuelt. Dessuten bor ikke faren lenger i Oslo, han bor på landet, i et nabofylke. Han har kjøpt seg hus, må vite. Blitt stefar, erstattet sine egne to med to andre jenter, nøyaktig like gamle. Jeg hadde gått til grunne i Oslo nå, tror jeg. Uten familie, uten de nærmeste vennene.

Jeg har forresten bestemt meg for å avslutte alt ift Mmannen. Jeg vil ikke dette. Og jeg kommer til å fortelle ham det så snart anlednigen byr seg.

[Ellevill]

Ja, det skal du jammen ha, du er flink til å ta initiativ. Og jeg mener heller ikke at du ikke er det når jeg sier du MÅ ditt og datt. Jeg vet du virkelig står på på alle måter.

Avslutte alt? Klarer du det? Det høres helt hjerteskjærende ut. Men likevel er det kanskje bedre enn å ha det slik du har det nå.

[Kosemose]

Hvis du klarer det, er du sterk. Sterkere enn jeg tror jeg hadde klart å være. Men også veldig veldig lur, tror jeg. Dette forholdet minner meg om kvinner som er sammen med gifte menn. Altså på den måten at kvinnen må ballansere på eggeskall. Være rede til å skyve alt annet vekk for noen stjålne øyeblikk på hans premisser, helt og holdent. Aldri sette krav, aldri syte og klage, aldri fremme sine behov i forholdet. Helt prisgitt Mannen og hans verden, hans behov, hans prioriteringer, hans andre viktige ting. Jeg tror sånne forhold ødelegger det man måtte ha av gode og sunne følelser for seg selv.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette med at man blir så utrolig hekta når en mann har pøst på med erklæringer, superlativer, rosende lovord og romantiske løfter om framtiden. Man blir helt overrumplet og veldig smigret (hvis mannen ellers er i kategorien "interessang" i seg selv). Når mannen pluttselig snur og blir fjern og litt kaldere, men fortsatt deler ut små flik og smuler som minner svakt om alt det gode og skinnende, da savner man den gode tiden som flommet over av honning, og man knuger smulene inntil brystet og lengter etter mer-mer-mer. For man vet jo hva han er kapabel til, man vet hvor hengiven og kjærlig og forelska han er i stand til å være. Og man vil bare tilbake dit, til det stedet der man var midtpunktet for denne herlige mannen. Så blir man besatt, forelska i forelskelsen og i drømmen om det man har sett konturene av, akkurat som boka Tara linker til lenger oppe, sier noe om.

Jeg har lenge tenkt at du burde fått deg en annen jobb, jeg. Det er jo på jobben voksne mennesker er sosiale og treffer andre. Det er på jobben vi får input og avbrekk fra hjemlig trivia og ungerelaterte ting. Jobben er den sosiale arenaen for de aller fleste av oss, noe som også forklarer hvorfor det ofte er så vanskelig å mobilisere til sosiale ting ettermiddager og helger. Utenom jobben er det jo unger, middag, aktiviteter, middag, klesvask. Sånn er det for alle i vår alder. For meg høres det ut som om ditt problem er at du har en jobb som ikke dekker ditt sosiale behov. Det høres ut som du ikke trives på kontoret, og du vil helst ikke være der og at du derfor er der minimalt. Kanskje det finnes andre jobber som kunne vært din sosiale arena, sånn at du får skravlet, ledd og møtt adre type utfordringer enn de du har hjemme med barna, så du hadde fått dekket mesteparten av det sosiale behovet iløpet av arbeidsdagen. Da hadde kanskje ettermiddagene blitt mer levelige selv om de består av middag, klesvask og kjøring av unger?

Også hender det jeg tenker at det virker som om du tenker for mye på situasjonen din. Er det sunt å reflektere så mye over sitt eget liv og sin egen livskvalitet? Der og tenker jeg at jobb kan ta noe av brodden, gjøre deg engasjert i andre ting, slite deg ut på noe som ikke dreier seg om deg og livssituasjonen din. Flytte fokus på andre ting. ?

[Tornerosa]

Synes jeg er ganske flink til det, ja. I perioder har jeg overhodet ikke lyst til å ta initiativ, men gjør det likevel, tvinger meg.

Det verste med alt er egentlig at ting vil kunne gå utover ungene. Jeg tror ikke det gjør det pr. nå, for jeg er en verdensmester i å ta meg sammen. Eller, selvfølgelig, noen ganger går det utover ungene. Mer enn jeg er bekvem med. Men så har jeg da også en ganske lav terskel for det. Og jeg tror ikke det har etablert seg noe mønster, alle unger tåler og opplever vel innimellom at foreldre er slitne, urimelige, litt for irritable... Men det skal sies, jeg synes at det i perioder er litt vel mye konflikter, småkrangler. Og jeg spør jo meg selv om hvor hovedproblemet ligger. Om det er meg, eller om det er mine reaksjoner på ungene, eller om det er ungene - som igjen kanskje handler om meg. Jeg synes det litt for ofte er litt for dårlig stemning for tiden. Og jeg føler meg tildels skyldig. Men jeg er så sliten, i hodet.

Men nå får de kaniner... Det må vel bøte på det meste?

Jeg klarer det egentlig ikke, Ellevill. Men jeg klarer kanskje ikke alternativet, heller. Det har vært et par-tre sms'er begge veier i ettermiddag/tidlig kveld. Og i formiddag. Morsomheter, liksom. Ting jeg ikke helt forstår, ting som skal være småfestlige men som jeg ikke helt greier å ta. Og selvfølgelig, selvfølgelig blir det jeg som får siste ordet, selv om jeg hadde bestemt meg for å la det være hans. Det blir jeg som får "æren" av å avslutte kontakten, med en melding jeg strengt tatt hadde sett for meg respons på. Jeg orker ikke dette spillet. Sannsynligvis ikke bevisst fra hans side, men jeg blir så sliten av dette. Jeg blir ikke mindre sliten av alternativet, heller.

Akkurat nå føler jeg i hvertfall for å fortelle ham at vet du hva, jeg vet ikke hvor du står akkurat nå eller hva du vil kalle det vi driver på med, eventuelt hva vi er for hverandre. Og så lenge du heller ikke gir meg noen pekepinn, så lukker jeg døren. Jeg kunne ventet, jeg kunne ventet lenge, men ikke på denne måten. Jeg orker ikke å la døren stå vidåpen så veldig lenge, det blir gjennomtrekk, det blir kaldt. Nå har jeg frosset lenge nok. Sorry mac, jeg kan ikke gjøre dette. Du er for fjern, vag, diffus. Jeg er i ferd med å glemme deg. Du har lagt premissene, og jeg tar en konklusjon. Ta et oppgjør med deg selv, og vær tydelig. Du får én uke. Ultimatum.