Tornerosas vinter

[Gjest Miss O'Hara]

Hun som spiller i filmen sier selv at hun ikke skjønner hvorfor den blir sett som komedie For øvrig spiller hun i en av de beste serien jeg har sett på norsk noensinne, som gr på torsdager. Jeg har ledd så jeg har grått av den, og det skjer ikke veldig ofte. Helt stjerne. Heldigvis komer ny sesong også.

Igjen, tar av meg hatten for b_m her, det som sies om kjærlighet og hva man har med inni seg. Kjærsten prøvde å forklare meg det i fjor, hvordan han tilsynelatende kunne gå ubekymret i ukedagene uten meg, overleve dagene uten oss uten å langsomt gå på veggen. Han sa såne utrolig irriterende ting som at "men... nå er vi jo oss? Vi har funnet noe bra. Vi får ikke gjort alt på en gang nå, men det er vel noe bra, dette?"

Tulling men han hadde jo rett, og hvis vi hadde gjort ting raskere hadde jeg muligens vært den som stakk

Ja, og hvordan går det an å sitere i ROSA? *stum av misunnelse*

[Tornerosa]

Hvilken norsk serie går på torsdager, da?

Jeg skulle gjerne gått rundt og vært tålmodig i hverdagen, smilt og bare visst, jeg gjorde jo det tidligere i høst. Men da hadde jeg ingen grunn til å tvile, jeg ble søkt og oppsøkt og overbevist til stadighet. Det kom morgenhilsen og opplysninger om at man laget fiskeboller til middag, det var tydelig på så veldig mange måter at vi hadde oss. Nå føler jeg meg helt i det blå, nå føles alt så usikkert, og jeg tviler på hans intensjoner. Jeg vet ikke om han vet sine egne intensjoner, engang.

Jeg tror han skal ut og kjøre åtte mil i morgen tidlig, det er en slik mandag. Og ettersom han nå har hatt barn i sju dager, regner jeg med at han skal på jobb en tur i kveld. Det ligger veldig til rette for at han kommer hit etter jobb i kveld, og kjører herfra i morgen tidlig, mye enklere for ham. Dessuten har jeg ærend i samme område i morgen, og skulle gjerne haiket med ham. Jeg ville gjerne ringt ham tidlig i kveld, og spurt om han kan plukke meg opp. Kanskje han da ville foreslått at han skulle komme allerede i kveld. Men jeg tør ikke foreslå noe av dette, invitere ham til et slikt opplegg - om vi har hatt før et par ganger. Absolutt ikke.

Sov altfor lenge i dag. Husker ingenting jeg drømte, heller, så søvn fullstendig bortkastet. Jeg mener, når man ikke får opplevd noe samtidig. Her er det fortsatt en smule kaotisk etter fredagens aktiviteter, og jeg burde rydde. Til ungene kommer hjem. Og ny uke begynner.

Kjenner meg litt motløs i dag, tror jeg.

[Tornerosa]

Ja, definitivt litt motløs i dag. Har ryddet og ordnet i tre timer nå, og det begynner å bli riktig så fint her. Musikk, stearinlys, jeg gjør alt det rette. Har til og med mumset sjokolade og kake etter selskapet på fredag. Og det er fullmåne, ser den fra morfars skrivepult som er plassert foran vinduet. Og snart kommer barna hjem, etter å ha vært hos besteforeldre og bakt pepperkaker og laget julegodterier.

Det kan vel egentlig ikke bli stort bedre.

[Tornerosa]

Har bestilt dagslyslampe, nesten fullbetalt av Trumfpoeng.

Blir sikkert bra: Lampe

Og nå kom ungene.

[attegløyma]

Eg trur eg er på same plass som kjæresten til Miss... For han eg har funne meg er redd for at eg skal vere vekke, at han skal gå inn i ein skikkeleg depresjon og ikkje sjå meininga med nåke når han no han har hatt eit lysglimt i livet sitt (meg altså, merkeleg nok...). Mens eg skjønne ikkje problemet. Det er max 6 mnd, truleg 4, og vi har jo kvarandre, vi er jo einige om det at vi skal ha kvarandre, og det er sånn det er. Han kan jo bruke tida på å gjere huset "vårt" ferdig til neste innrykk med gjester (Miss, du får eige bad neste gong!). Eg ser ikkje problemet enkli, men eg høyre jo kva han seier og eg skjønar jo at han er bekymra. Eg berre klare ikkje verte bekymra...

[Gjest brutal_mann]

Har bestilt dagslyslampe, nesten fullbetalt av Trumfpoeng.

Blir sikkert bra: Lampe

Og nå kom ungene.

Å sjef! Forventer en rapport om lampen!

[Tornerosa]

Igjen; jeg hadde ikke hatt det minste problem med avstand og tid, dersom jeg visste. Visste med så stor sikkerhet som det lar seg gjøre. Som i september - oktober, da var jeg uovervinnelig. Alt var en lek, til og med å stå opp om morgenen. Til og med at ungene kranglet var uproblematisk.

Men nå er det kjipt. Igjen.

Teller på knappene om jeg skal sende avgårde en sms og spørre om han skal kjøre i morgen, om han har mulighet til å komme innom og hente meg.

[Tornerosa]

Faren ringer, og det er jubel - han og Tornerosa har kjøpt seg hus! Hurra. Fint for dem.

Et halvt minutt etterpå sier 9-åringen at mormor spurte henne i helga om hun trodde at Mmannen skulle være med i paps' runde bursdag nå i desember. Hva i huleste har hun med å blande seg noe så innmari!?! Så innmari typisk henne!

Nå må de legge seg snart, jeg orker ikke mer.

[Tornerosa]

:sinna: :sinna: :sinna:

Jeg er den verste moren i hele verden.

Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut denne uka. Gruer meg til helga, også. Og neste uke. Og jul.

:cry:

[Tornerosa]

Den fantastisk gode følelsen av å høre sammen med noen falmer for meg.

[Gjest brutal_mann]

Filleriste!

[Tornerosa]

Gjerne, men det hjelper ikke nå. Ungene er forlengst hos sin mor. Det er bevisst, at han ikke kontakter meg. Han vil ikke fyre oppunder noe han ikke kan følge opp. Noe han ikke er klar for, vil holde meg kald.

Ikke vet jeg.

Jeg forstår ikke.

[Tornerosa]

Føler meg så.... Det slår ikke feil, det skjer alltid etter en opptur med sosiale utskeielser, jeg føler meg så uendelig isolert og alene. I stedet for å ta med meg opplevelsen, så blir fallet så høyt etterpå. Det har i tillegg vært en litt slitsom kveld med ungene, hvor mitt humør satte tydelig preg på kvelden. Og dessuten ingen livstegn fra Mmannen. Og ny uke begynner i morgen. Jeg orker ikke.

[Tornerosa]

Livstegn fra Mmannen, sendt sju i morges, fra jobb. En snartur innom jobben før han skulle kjøre de åtte milene, til den andre jobben. Bilturen som jeg hadde tenkt å bli med på, såfremt han ga lyd lørdag eller i går. Han har sett min nyeste venn på Facebook, og sier humoristisk at vedkommende er en tulling som jeg må holde meg unna. Og "Ønsker deg en fin dag, kjære Tornerosa".

Ok, dagen blir faktisk litt finere.

Et litt bedre bakteppe for å hanskes kontordagen. Som foregår i et stressklima jeg ikke setter selv. Ungene var eksemplariske i morges, hva har skjedd? :klø: Måtte ikke mase i det hele tatt, ingen kranglig, bare fred og ro og fryd og gammen.

Det ser ut til å bli skyfri himmel i dag, 7-8 minus nå. Maratonettermiddag fra halv fire til sju, men det skal gå bra. Ikke tid til middag, det er det eneste aberet. Særlig 9-åringen er middagsmenneske, vil absolutt ha varmmat i løpet av dagen. Selv tror jeg at jeg kunne levd på godt brød og godt pålegg i ukesvis.

Sovnet ikke før halv tre i natt, og sov urolig. Å stå opp 6.30 i et mørkt, iskaldt rom, var naturstridig. Blir spennende å se hva som skjer, om det skjer noe, når lyslampa ankommer.

[Gjest Miss O'Hara]

Gjerne, men det hjelper ikke nå. Ungene er forlengst hos sin mor. Det er bevisst, at han ikke kontakter meg. Han vil ikke fyre oppunder noe han ikke kan følge opp. Noe han ikke er klar for, vil holde meg kald.

Ja, han virker egentlig som en sånn type. Litt sadistisk anlagt, liksom. Jeg tenker at midt oppi det han sitter i, så får han litt ekstra overskudd av å se hvor langt ned han kan dra deg. Det står nok ganske høyt på lista hans.

:slåss: :slår:

Fikk du flere timer hos hun snakkedama eller? Hvis ikke burde du kanskje pushe på litt der? Det er jo forferdelig tungvint å leve med slike voldsomme svingninger hele tiden.

[Gjest Miss O'Hara]

1. Jeg har ikke lest boken.

2. Det er noen ganger hårfine forskjeller på sunt og usunt, og det er ikke gitt at man ser det selv, men jeg foreslår ingenting i dette tilfellet, det er det bare du som vet sannheten om.

3. Bare tenkte på mønsteret hos deg og tenkte det sjelden skader med input, anyway.

4. Denne introen fikk bjellene til å kime, både fra egen erfaring for mange år tilbake og venninner jeg har sett i sørgelig aksjon.

Var det pøbelsara som sa, at noen ganger er prisen for høy?

[Tornerosa]

Ja, han virker egentlig som en sånn type. Litt sadistisk anlagt, liksom. Jeg tenker at midt oppi det han sitter i, så får han litt ekstra overskudd av å se hvor langt ned han kan dra deg. Det står nok ganske høyt på lista hans.

:slåss: :slår:

Nei... Ikke sånn. Men kanskje har han behov for å vise hvor lista hans må ligge, hvor mye han har mulighet til å gi. Kanskje må det bli et par ganger i uken, ikke hver dag. Som det var tidligere.

Fikk du flere timer hos hun snakkedama eller? Hvis ikke burde du kanskje pushe på litt der? Det er jo forferdelig tungvint å leve med slike voldsomme svingninger hele tiden.

Ja, har fått én time til, denne uka. Da er det stopp, tror jeg. Dessverre. Det er et prosjekt, og det finnes ikke midler til mer. Mulig at jeg kan høre om jeg får timer hos henne utenom prosjektet, men hun har ikke avtale og er dermed svinedyr. Vet ikke om hun tar imot noen utenom, heller.

Noen ganger er nok prisen for høy. Men det vet man ikke på et såpass tidlig tidspunkt, føler jeg. For denne prisen er virkelig ingenting, dersom jeg får premien til slutt. Det gjelder bare å vite på hvilket tidspunkt man bør gjøre opp status, å vite på hvilket tidspunkt man burde ha tilstrekkelige pekepinner på retningen ting vil ta.

Jeg er ganske sikker på at dette ikke er en mann som er vinglete til evig tid. Jeg vet hvordan han har vært før, jeg har sett selv, og jeg har hørt fra pålitelige andre, for å si det sånn. Hans greie nå er situasjonsbetinget. Jeg er sikker.

Men den boka kan sikkert være verdt å lese, absolutt. Kanskje biblioteket har den?

Kontoret. Kontorrotte. Blir møtt av frustrasjoner med én gang jeg er innom døra, den første halvtimen måtte jeg bare svelge og blunke og telle til hundre mange ganger.

[Tornerosa]

De store, viktige tingene, de avgjørende, de grunnleggende, de som skaper rammen, legger premissene, utgjør fundamentet.

Neivel. Får bare sveve i det blå.

Heller fokusere på de mer trivielle, da.

Jobben, f.eks. Jeg misliker ikke jobben min. Jeg er ganske god i jobben min, når jeg er på mitt beste. Og når jeg er bare middels - jeg er mer enn god nok, da også. Men det har ikke blitt bedre med de endringene som har skjedd. For det første har jeg nå lenger reisevei enn før, det tar meg ca. 6 ganger lengre tid å komme meg på plass. Mens jeg tidligere hadde gratis parkering, koster det meg nå 700 kroner i måneden. Eller jeg må ta buss - månedskort koster omtrent tilsvarende. Bare tull å betale full parkeringsplass, når jeg faktisk benytter plassen maks tre dager i uka, helst bare to. 700 kroner i måneden er uaktuelt, det er penger jeg absolutt ikke har. Det finnes ikke mer å knipe inn på. Jo, kanskje sju kinobesøk i året. Denslags. I dag betalte jeg seksti kroner i buss for å være på jobb, torsdag betalte jeg nitti kroner i parkering. Kanskje ikke mye for mange, men for meg er det det.

Buss betyr logistikkutfodringer, ytterligere logistikkutfordringer. Jeg gjør i utgangspunktet ofte ærender på vei til og fra jobb, jeg skal veldig ofte innom noe på vei hjem, og buss er lite forenlig med handleposer og unger og i det hele tatt. "Det er da bare å planlegge litt", får jeg høre. "Ingen stor omstilling". De vet ikke hva de snakker om. Mine planleggingsevner er det få som kan konkurrere mot. Jeg har ikke rom for mer planlegging, ikke anledning til flere logistikkutfordringer. Da sprenges skjemaet, da sprenges jeg. Jeg skjønner at folk ikke skjønner. Men "bare å planlegge"-kommentarer gjør meg sint. Innvendig.

Miljøet. Jeg er veldig mye alene. Jeg kan ikke bevege meg utendørs etter klokka 20, med mindre jeg betaler barnevakt eller henter hit besteforeldre som bor sju mil herfra. Jeg har i utgangspunktet ikke hatt kolleger i jobben min. Mine sju lunsjvenner var min livbøye, det var dem jeg møtte daglig og skravlet med, luftet tanker med, frustrasjoner, bekymringer, gleder. Nå har jeg ikke dem lenger. Jeg trodde jeg skulle få dette unike, lille miljøet erstattet med noe annet, men nix. Der jeg sitter nå, er det som en spøkelsesetasje. Jeg har mistanke om at det sitter folk bak noen av dørene, men bare av og til. Og dørene er alltid lukket. Stor, fin kantine, men den har jeg jo ikke råd til å bruke så ofte. Dessuten ser jeg at folk sitter sammen med sine egne, det ligger liksom ikke i luften at man kontakter andre og blir kjent. Jeg skal saktens greie det, men det krever litt. Uansett vil det ikke bli som miljøet jeg hadde.

Min kollega. En snill person, hyggelig, sosial osv. Men vi er komplett forskjellige. Tilhører dessuten ulike generasjoner. Det er tildels ubehagelig å dele rom med én person. Det hadde vært enklere om vi var tre, fire, sju, fjorten, hva som helst, men to blir veldig tett og nært. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Synes det er vanskelig å konsentrere seg, føler at luften blir tung å puste i (ikke bokstavelig talt). Ergo blir jeg sittende mye på hjemmekontor. Ergo er jeg blitt mer isolert enn hva jeg var før, før kontorbyttet.

Lengre reisevei, tvunget til å ta buss, dyrere å jobbe, har mistet miljøet jeg hadde, har ikke eget kontor.

Hva skal man si...

Mange ville sagt at jeg burde se meg om etter en alternativ jobb. Ikke bare "ville sagt", minst 3-4 av mine nærmeste snakker stadig om det. Men jeg er ikke klar for det nå, ikke i det hele tatt. Dessuten liker jeg faktisk jobben min, som sagt. Selve jobben. Men en vakker dag...

***

Hva mer kan jeg rå over... Ungene. Fritiden. Som jeg vet har vært altfor hektisk for oss. Jeg vet hvorfor, også, uten at jeg skal innta noen forsvarsposisjon her. Men det har vært gode grunner til at det har blitt sånn. Kanskje er tiden inne for å sable ned nå. De har pr. i dag tre aktiviteter hver, fordelt på to dager, de samme aktivitetene begge to, men bare én av dem til akkurat samme tidspunkt. De vil etter jul slutte på hver sin aktivitet, men ikke den samme. Det betyr like mye kjøring på meg, og det betyr planlegging idet den ene må være hjemme alene eller være med. Dermed blir det ikke frigitt noe tid til å være mer sammen på ettermiddagene likevel. 9-åringen, som burde være i mer fysisk aktivitet, kommer ikke til å ha noen fysiske aktiviteter på fritiden. De har veldig lite gym på skolen. Ergo større krav til meg om å få henne i aktivitet frivillig. Hvilket ikke eksisterer i hennes verden. En organisert fysisk aktivitet mindre - større ansvar på meg når det gjelder å jage henne i bevegelse. Jaja. Jeg får ta det. Det også.

Jobb, unger... Hus. Husholdning. Jeg føler meg som en slave til tider. En husslave. Jeg mener virkelig at jeg ikke har sydd puter under armene på ungene, men de er jammen snare til å mase og be om assistanse. Og, selvfølgelig, aldri plukke opp etter seg, med mindre man fotfølger dem. Kan jeg senke lista ytterligere? Sikkert mulig, men er jeg bekvem med det? Nei. Kan jeg bli bekvem med det? Tvilsomt. Men kanskje må jeg. For jeg er rimelig lei av husslavejobben jeg er gitt. Eller har tatt. Men å vaske færre klær, sette på færre oppvaskmaskiner, lage enklere eller færre middager, der har jeg ikke så mye å gå på, gitt. Støvsuging - 2-3 ganger i måneden. Golvvask - når jeg ser at det er skittent. Dvs. veldig sjelden. Støvtørk - Skifte på senger - et par ganger i måneden. Rydde, rydde, rydde, det er der det er nakkeknekkepotensiale.

Nå vet jeg ikke hva jeg snakker om lenger. :klø:

Jo, et godt liv, et bedre liv. Når jeg ikke kan gjøre noe med det som virkelig betyr noe, det som virkelig kunne skapt endringer.

Jobb, unger & fritid, hus. Lite å hente, føler jeg. Ikke mange endringer jeg kan påføre livet mitt. I praksis. Det ville utgjort en forskjell å være mer sosial, men det er ikke så enkelt. Det krever planlegging (mer ), det krever barnevakt (utgifter ) det krever initiativ og det krever overskudd ( ).

Det underliggende er at jeg er veldig, veldig lei. Lut lei av hverdagene mine. Det er som et uendelig hjul, det samme skjer om og om og om igjen, forutsigbarhet til det kjedsommelige. Mas, mas, unger, unger, mas, mas, jobb, jobb. Sove, spise, mas, unger, jobb, spise, sove, unger, sove, mas, jobbe, sove, unger. Og selvfølgelig kos innimellom, for all del. Men jeg må innrømme at det for tiden er langt mer mas og slit enn det er kos. Fordi jeg er så inderlig lei. Irritabel. Og jeg vil ikke at det skal være sånn. Vil ikke telle timer og minutter til jeg endelig skal få dem i seng, så jeg kan få fred. Ingen som roper på meg, ingen som ber om hjelp til noe. Selvfølgelig samtidig, begge trenger meg hele tiden samtidig, trenger oppmerksomheten min. Daglig presiserer jeg at jeg er faktisk bare én person, det er umulig for meg å svare begge samtidig, nå MÅ du vente, jeg kan ikke gjøre alt på én gang! Mer irritert for hver gang. Stakkars unger, stakkars meg.

Men jeg har ikke mer tålmodighet å ta av. Jeg må ha input selv for å fylle på tålmodighetstanken. Og det er ikke nok med input én gang i måneden, i beste fall. Dessuten fungerer jeg gjerne slik at når jeg først får påfyll, så vet jeg med hele meg at ok, det var det jeg fikk for denne gang, nå blir det leeenge til neste gang. Det må være derfor jeg gjerne er i så dårlig humør i et par dager etter en happening.

Og sånn er jeg ikke, ikke egentlig. Jeg føler meg ikke som meg selv for tiden. Det er det vel egentlig lenge siden jeg har gjort. Nå får jeg vel kjeft, men jeg ante en flik av meg selv tidligere i høst. Som jeg har mistet av syne igjen nå. Og det liker jeg ikke, men jeg makter ikke å finne meg igjen helt på egen hånd. Det har jeg prøvd i lang tid nå, og jeg lykkes ikke.

Bare tull på tv i kveld, tror jeg. Kanskje jeg skal brette noe klær. Eller noe lignende.

Endret 22. november 2010 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jo, altså, jeg har hørt fra ham i dag.

Først den hilsenen på FB klokka 07 i morges. Så satt jeg og skrev et lite svar til ham i halv tre-tiden, og mens jeg satt og skrev, før jeg rakk å sende, sendte han nok et lite livstegn. Veldig fint bilde, skriver han, nå skal han kjøre til x for å x. Altså jobbgreier.

Jeg har formidlet min haikeintensjon som det ikke ble noe av, men skrev at jeg gjerne blir med neste gang, ok? Og håper han har hatt ei fin helg med ungene, håper at han har en fin arbedsdag på x, håper at jeg ser ham snart. Og som kommentar på at vi skrev samtidig, annonserte jeg uante mengder viltgryte i fryseren, i fall han skulle bli sulten. På mat og sånn.

Jeg synes ikke jeg gjør noe feil. For pokker. Jeg synes jeg gjør alt riktig.

Lurer på om han tar kontakt i kveld. Han har i hvertfall tydeligvis ikke tenkt å komme.

*fjortis*

[Tornerosa]

I morgen skal jeg kjøpe sokkegarn. Jeg skal strikke stripete julestrømper til ungene. Det er hva jeg skal.