Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Viske-tast rett over enter-tast, vel? En enkel pil til venstre, skal den ha.

Eple (CMD) + pil venstre = home, CMD + pil høyre = end

CMD + y = historikk

Du bruker Safari, ser jeg nå. Last ned Firefox eller Chrome i stedet.

Javel? Ikke Safari, altså? Hva får jeg med Firefox (som jeg har brukt før) eller Chrome, som jeg ikke får med Safari?

Pokker, nå skulle jeg prøve cmd + pil venstre, og da slettet jeg jo hele setningen jeg hadde skrevet! Jeg mente altså å bare flytte markøren, ikke slette. Som home og end på pc, uten sletting, bare markørflytting.

Visketasten over entertasten kjenner jeg jo, det var visking andre veien jeg mente. Men fn + slettetast gjorde susen!

fn pluss slettetast er lik Delete. Og sjekk mac1-forumet, der er det en veldig nyttig guide som heter "fra PC til Mac" eller noe lignende.

Skal sjekke det forumet, Fresi. (Når får du skrivekløe igjen, forresten??)

[Tornerosa]

Og - hvordan bruker jeg det innebygde kameraet? Jeg mener, når jeg skal ta frekke bilder av meg selv og sånn?

Det ble foreslått at jeg skulle ta det da jeg tok maskinen i bruk for aller første gang, for kontobruk, tror jeg, men det bildet har jeg ikke sett noe mer til. Ikke at det var noe å se.

Men altså, noen som vet hvordan jeg bruker det?

[Gjest brutal_mann]

Er det ikke et slik bildeprogram nede på menylinjen :klø:

[Tigerlily]

Bildene tar du i Photobooth, som har en egen mappe til bildene. De finner du i Bilder-mappen som ligger under hjemme-mappen din (den som ser ut som et hus i Finder. Og Finder skal du ikke slå av, ei heller kan du slå den av. Det er den som styrer hele sulamitten, så ikke stress med det.).

Hos meg er home-knappen cmd+venstre piltast, end-knappen er cmd+høyreknappen.

Mac er gøy, men forvirrende for de som skifter fra pc..!

[jolie]

Hvordan kan dere argumentere at folk har gått til grunne pga kjærligheten, og så bare liste opp fiksjonskarakterer? Det hjelper ikke med happy endings heller. At Notting Hill har en lykkelig slutt hjelper ikke spesielt mye i det virkelig liv.

Ok, jeg bare prøver å kverulere. Har vanket i for hardt og kynisk miljø i det siste.

[Tornerosa]

Takk, Tigerlily. Jeg finner vel ut av ting gradvis - og veldig kjekt å ha noen Mac-brukere som støttekontakter!

Jeg tror ikke jeg må lete lenge for å finne eksempler utenfor fiksjonen, nei. Poenget her er uansett at kjærlighet og mangel på sådan, eller knust denslags, kan forårsake galskap og vel så det.

Og i dag har jeg ikke hørt fra ham. Jeg prøver å synes det er greit nok. For det jeg tenker nå, selvfølgelig, er at han kan komme til å oppfatte det slik at jeg trekker meg litt - og han også trekke seg. Fordi han er så vàr på dette med utfordringer, påkjenninger, problemer. Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal legge lista, hvor jeg skal balansere, mellom tilbakeholden og ballen-hos-ham-strategi, eller vise-hva-jeg-føler-strategi. La ham ta alle initiativ til kontakt, og kun respondere på dem, eller også bidra selv. Veldig usikker. Veldig skremt fra å gjøre det siste.

Vi har laget mat til femten personer, venninne og jeg. Hun dro nettopp. Vi har holdt på siden klokka åtte, og enda er ikke alt ferdig, langt fra. Resten gjøres i morgen. To enorme gryter står ute på verandaen til avkjøling, skal inn i kjøleskapet. Jeg har handlet mat for 2000 kroner.

[Gjest brutal_mann]

Hvordan kan dere argumentere at folk har gått til grunne pga kjærligheten, og så bare liste opp fiksjonskarakterer? Det hjelper ikke med happy endings heller. At Notting Hill har en lykkelig slutt hjelper ikke spesielt mye i det virkelig liv.

Ok, jeg bare prøver å kverulere. Har vanket i for hardt og kynisk miljø i det siste.

En hadde jo klart forventet å bli listet opp først på denne listen!

Og kan ikke huske å h sett deg i nabolaget :klø:

[Gjest brutal_mann]

Du har ikke hørt fra HAN? Har han hørt fra DEG? Hva med å sende "Herregud du er deilig..." i en melding?

[Tornerosa]

Du har ikke hørt fra HAN? Har han hørt fra DEG? Hva med å sende "Herregud du er deilig..." i en melding?

En sånn melding tror jeg nok ville vært et sleivspark...

Nei, han har ikke hørt fra meg. Og det skjer nok ikke, heller, før han tar initiativ. Det føles riktigst sånn. Selvfølgelig, om det går flere dager, kan det hende at jeg sender fra meg et livstegn. Men jeg skal på ingen måte presse meg inn og på, ikke engang i hans bevissthet. Jeg vil at han skal styre det hele. Akkurat nå. Tror jeg. For jeg er jo usikker på om det er det beste å gjøre...

Legetime i dag, vurderer nok et skudd i albuen. Usikker. Jeg skal jo sjaue resten av dagen, med matlaging og støvsuging og rydding og borddekking. Og sist var armen ganske ubrukelig i noen timer etterpå, synes jeg å huske. Og min innstilling vil være å beholde nåværende arbeidsprosent. Den gir meg mulighet til å henge med, den gir meg plass også til meg i livet mitt. Men etter jul... Vurdere fullt kjør igjen da. Jeg gruer meg.

Ti minus og gnistrende vinter.

Endret 19. november 2010 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Må si meg enig med jolie her... men som gammel kyniker var vel ikke annet å vente

Jeg synes alle som velter seg i mengder med følelser og bruker dem som forklaringsmodell på alt, enten må være lett (eller tungt) ubalanserte og/eller aldri ha lært et anstendig nivå med følelseshåndtering Jeg kan fint sette meg inn i romaner når jeg leser dem, og har opplevd "kjærlighet" (gåseøyne viktige her, for jeg tror sånn dynamikk har fint lite med kjærlighet og mer med masse sammensatte uforløste behov å gjøre) som har avstedkommet store greier, men de erfaringene jeg har hatt med voldsomme følelser (som kan få en til å gjøre og tenke riiiiimelig sære ting) enten i meg selv eller andre, bekrefter egentlig bare teorien om dårlig/mangelfull emosjonell mestring. Av ulike grunner.

En moden, gjensidig kjærlighet gjør ingen gale i hodet. Den simpelthen forsterker en og gjør en til en bedre utgave av seg selv, ikke verre... For meg blir det helt "3-åring i sandkassa" å gå av hengslene for å ikke få alt på sin måte, litt sånn ikke-få-vilja-si-greie, som ikke har med empati eller å se ting fra en annens side å gjøre. Men jeg har kanskje krevd for lite opp igjennom, kanskje livet ville vært annerledes om jeg hadde trodd jeg var prinsessen i tårnet. Hvem vet. Det er iallfall nok av store forfattere som har behandlet temaet og formidlet intense skildringer, men jeg kan ikke si annet enn at jeg får litt noia av hvor lite filter noen av dem har/formidler, og man kan lure på hvor mye fiksjon det er. Kanskje de bare var forføyde som barn og aldri fant ut at man faktisk ikke alltid får det som man vil her i livet? Man gjør faktisk ikke det. Deal with it, lissom.

Jeg synes vel egentlig at det å mene man skal kunne leve ut og få gjengjeldt/aksept absolutt hele følelsesspekteret sitt er den ultimate egoismen, all den tid vi egentlig er sosiale individer som har mest utbytte av å fungere i gruppe. De fleste "kunstnere" og forfattere som skildrer det mest intense var jo ikke akkurat kjent for å være enkle å ha med å gjøre, heller, og levde ikke akkurat strømlinjeformede privatliv. Uten av strømlinjeformet er noe mål i seg selv, men dog. Følelsesmennesker uten selvsensur/-innsikt er scary stuff

Endret 19. november 2010 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

En moden, gjensidig kjærlighet gjør ingen gale i hodet. Den simpelthen forsterker en og gjør en til en bedre utgave av seg selv, ikke verre...

Nettopp. Men når man får en slik setting i sikte, for så å miste den av syne igjen... Det er da man eventuelt blir gale i hodet.

Alt jeg trenger, er emosjonell sikkerhet, vissheten om hvor den andre står. Har jeg det, takler jeg det meste av utfordringer og problemer.

Oj, skulle skrive mer, men klokka. Tikk takk.

[Gjest Miss O'Hara]

Alt jeg trenger, er emosjonell sikkerhet, vissheten om hvor den andre står.

Uhm, men that's life, lissom - den luksusen er det ikke alltid man har. Selv et solid fundamentert samliv kan få en stakkar til å være usikker på ting innimellom, for den saks skyld. Det er egentlig noe man må håndtere. "Alt jeg trenger..." Det ække lite, jeg bare nevner det Det er veldig mye.

Har jeg det, takler jeg det meste av utfordringer og problemer.

Men... det er mulig jeg er på jordet her, men en skal jo egentlig stå støtt i seg selv og klare sånt, uten å være avhengig av en annens tilstedeværelse? Født alene, dø alene og alt det der, en annen kan ikke "redde" oss, ha oppgaven å fylle tomrommet som trenger trygghet. Går man til grunne alene? Gjør man virkelig det? Det er i så fall nitrist.

Hva gjør de som mister ektefelle etter tjue års samliv? De lever videre. Man overlever tap. Man overlever tap av barn, til og med, uten sammenlikning for øvrig.

Jeg mener også at det er ganske mange nyanser mellom "å klare" som i å overleve ting, og å være på sitt mest optimale. Joda, for å blomstre og være på sitt mest optimale skulle kanskje alle i en ideell verden ha hatt den livspartneren som virkelig er bra for en, men det er vel ikke akkurat den forutsetningen vi ble født med? Og hvem lovte oss vi skulle være gode, optimale personer i det hele tatt?

I så fall må vi ha gått glipp av noe lærdom på veien, tenker jeg. Bare selve tanken på en ekstremt tosom kjærlighet, og et liv i monogami, er vel relativt ny, og ikke minst utvilsomt kulturelt betinget, ikke biologisk - så hvordan kan vi være "programmert" til å mene at bare med en annen "halvdel" kan vi fungere slik vi skal? Det rimer liksom ikke i mine ører.

Jeg husker jeg var frustrert en periode i fjor, etter å ha møtt kjærsten, og tenkte noe av det samme - at hvis dette ikke skal bli noe av, skulle jeg ønske det ikke hadde skjedd, for da kunne jeg i hvert fall beholdt tanken om at det faktisk finnes noe ideelt for meg - om jeg møter den som føles ideell for meg og deretter mister ham vil det bare være som en hån. Den følelsen ga seg etter hvert, til fordel for en følelse av å være heldig som har opplevd det, uansett hvilken vei det skulle gå.

Nå gikk det (hittil ) bra for min del, men hvem vet?

[Tornerosa]

Nå er'a i gang igjen!

Uhm, men that's life, lissom - den luksusen er det ikke alltid man har. Selv et solid fundamentert samliv kan få en stakkar til å være usikker på ting innimellom, for den saks skyld. Det er egentlig noe man må håndtere. "Alt jeg trenger..." Det ække lite, jeg bare nevner det Det er veldig mye.

Joda, litt usikkerhet innimellom. Usikkerhet ligth, men med en grunnleggende greie i bånn. Hvor sikker er ikke du på at kjærsten vil gå gjennom ild for deg? Frykter du at han vil kunne gi deg opp rundt neste sving, kanskje? Før, ja, men nå?

Ikke alltid man har den luksusen, men det er hva jeg ønsker, vil ha, trenger. Jeg vet at det er mulig. Med tiden kan det meste skje, ingen kan spå, men i overskuelig fremtid trenger jeg den sikkerhetten, og jeg føler meg overbevist om at det er mulig.

Men... det er mulig jeg er på jordet her, men en skal jo egentlig stå støtt i seg selv og klare sånt, uten å være avhengig av en annens tilstedeværelse? Født alene, dø alene og alt det der, en annen kan ikke "redde" oss, ha oppgaven å fylle tomrommet som trenger trygghet. Går man til grunne alene? Gjør man virkelig det? Det er i så fall nitrist.

Skal og skal, egentlig og egentlig. Jeg kan ikke fordra uttrykket "stå støtt i seg selv". Jeg synes mennesker som "står støtt i seg selv" i all slags vær er mistenkelige. Jeg mener det er umenneskelig å "stå støtt i seg selv", uansett vindstyrke. Jeg synes heller det er en styrke å være sårbar og innrømme at man trenger å bli plukket opp av og til. Mulig vi snakker forbi hverandre nå, men jeg kjenner noen eksemplarer av "støtt i seg selv", i hvertfall tilsynelatende, og de framstår som allmektige, allvitende og usårbare. Jeg synes de er ganske uspennende eksemplarer, faktisk.

Går til grunne? Tja. Det finnes sikkert dem som går gjennom et helt liv uten å egentlig kunne regne med de stundene, evt. årene, de har vært tosomme, og som kan se tilbake og føle at det var så bra det kunne blitt. Men jeg tror det er fåtallet, uten at jeg kan tufte den antagelsen på noe som helst håndfast. Min spreke grandtante er 90. Hun har ingen barn, har aldri vært gift (men har en nesten døv kjæreste på 87 som hun har møtt regelmessig i 4-5 år. Jeg tror nok hun mener at hun har levd et godt og innholdsrikt liv, men samtidig vet jeg veldig godt at hun veldig gjerne skulle hatt noen, følt at hun delte livet med en spesiell. Eller tre spesielle, for den saks skyld.

Så jeg tror ikke man går til grunne, men ja, jeg tror at for de fleste som går alene gjennom livet alene (alene som i partnerløs), så er det sårt og vondt å ri inn i solnedgangen med en visshet om at man ikke fikk med seg den delen av livet.

Hva gjør de som mister ektefelle etter tjue års samliv? De lever videre. Man overlever tap. Man overlever tap av barn, til og med, uten sammenlikning for øvrig.

Ja, man overlever videre. Etter tap av barn, så gjør man jo det. Hva er alternativet, hvis man ser bort fra å avslutte også sitt eget liv? Sorg stopper jo ikke tiden, så klart, man lever videre. Jeg har tre tilfeller i min nærmeste krets hvor et barn har dødd i sykdom/ulykke, på hhv. 9 mnd, 10 år og 12 år. Alle foreldrene smiler igjen, men sier at livet selvfølgelig aldri blir det samme. I perioder er det uutholdelig bare å puste, selv mange, mange år etter. Men som du sier, uten sammenligning forøvrig, og nå plukker jeg bær på feil jorde.

De som mister ektefellen etter tjue års samliv, har de tjue årene med seg i bagasjen. De har (forhåpentligvis) opplevd og erfart noe de som aldri fikk tjue år ikke har.

Jeg tror, med hånden på hjertet, at ingen selvutvikling som skjer via bøker, i vennemiljøet, på jobben, ut fra overveldende positive eller negative hendelser i livet, kan måle seg med den måten et voksent menneske vokser og utvikler seg på i samliv med et annet voksent menneske. Hvis man er hverandres riktige partner, kombinasjon, trigger, utfordrer, støtte...

Jeg mener også at det er ganske mange nyanser mellom "å klare" som i å overleve ting, og å være på sitt mest optimale. Joda, for å blomstre og være på sitt mest optimale skulle kanskje alle i en ideell verden ha hatt den livspartneren som virkelig er bra for en, men det er vel ikke akkurat den forutsetningen vi ble født med? Og hvem lovte oss vi skulle være gode, optimale personer i det hele tatt?

Ingen lovte oss det. Jeg tror ikke på Gud, så jeg klandrer ingen for hva som måtte bli min skjebne. Men det hindrer meg vitterligen ikke i å ønske, ville ha, strebe etter, kall det hva du vil, sågar forvente at det skal skje meg, at jeg skal havne i den situasjonen hvor min optimale livspartner og jeg gjør hverandre til bedre versjoner av oss selv, og hvor vi begge streber etter å gjøre den andre lykkelig, uten å ta noe betalt for det. Jeg tror nemlig det er løsningen på et lykkelig forhold. Å oppfylle den andres innerste ønsker. Dersom begge har det som mål, kan (nesten) ingenting gå galt.

I så fall må vi ha gått glipp av noe lærdom på veien, tenker jeg. Bare selve tanken på en ekstremt tosom kjærlighet, og et liv i monogami, er vel relativt ny, og ikke minst utvilsomt kulturelt betinget, ikke biologisk - så hvordan kan vi være "programmert" til å mene at bare med en annen "halvdel" kan vi fungere slik vi skal? Det rimer liksom ikke i mine ører.

Det rimer litt i mine! Selvfølgelig kan man dra det langt og velge akkurat de ordene som gjør at det ser nesten sykt ut (ikke at du gjør det), men ja: Jeg er sikker på at jeg fungerer mye, mye bedre i et godt forhold, enn jeg gjør i et godt aleneliv. Ikke tvil i min sjel. Programmert eller kulturelt lært - jeg tror det er begge deler. Når det er sagt, vi kjenner tilfeller fra antropologisk empiri hvor det beskrives samfunn hvor sjalusi overhodet ikke forekommer. Ikke i forhold til materielle goder, og ikke i forhold til sosiale- eller kjærlighetsrelasjoner. Pga samfunnets struktur (vi deler alt; mat, redskap, alt av nyttegjenstander, partnere, barn - det er slik gruppa overlever og reproduseres), har man rett og slett ikke dyrket fram disse emosjonene. Nå mener vel mange at sjalusi/misunnelse er én av universelle menneskelige emosjoner, men altså, forskere mente å ikke greie å identfisere emosjonen sjalusi i dette samfunnet.

Hvor var jeg... Jo, man er selvfølgelig preget til å ha en formening om hvordan det lykkelige livet skal leves, eller hva som skal være rammen rundt det. Ikke bare formening, men jeg tror lærdommen er så nedfelt i oss at det føles naturgitt, som et instinkt. Som jeg også tror at det langt på vei er... Men altså en kombinasjon.

Jeg husker jeg var frustrert en periode i fjor, etter å ha møtt kjærsten, og tenkte noe av det samme - at hvis dette ikke skal bli noe av, skulle jeg ønske det ikke hadde skjedd, for da kunne jeg i hvert fall beholdt tanken om at det faktisk finnes noe ideelt for meg - om jeg møter den som føles ideell for meg og deretter mister ham vil det bare være som en hån. Den følelsen ga seg etter hvert, til fordel for en følelse av å være heldig som har opplevd det, uansett hvilken vei det skulle gå.

Nå gikk det (hittil ) bra for min del, men hvem vet?

Der er vi enten forskjellige, eller vi har ulike erfaringer, eller er i ulike faser. One out of three! Dersom dette strander, vil jeg ønske det ikke hadde skjedd. Det er min innstilling nå, og den føles veldig naturlig å ha. Kanskje er hovedgrunnen at savnet ville vært så vondt, men også det at dersom dette ikke fungerte, hva vil da kunne fungere? Og - hvor ofte krysser en slik mann min vei? Det føles som et mirakel at han dukket opp. Hvor mange mirakler skal jeg få, liksom?

Nuvel. Jeg lurer nå i hvertfall på hvor lenge jeg vil komme til å vente denne gangen. På livstegn. Jeg er egentlig ikke så gal, altså. Men iom alt det uavklarte, kaoset, usikkerheten, så betyr hver eneste lille ting mye.

Jeg må prøve å holde fast ved stemningen på tirsdag. Stemningen, hendelsene, sagt og gjort. "Skulle ønske du lå her". At han ville at jeg skulle komme og se ovnen når den var ferdig montert. Jeg vil ikke dale, vil ikke forsvinne inn i usikkerheten bare fordi tid går. Siste treff var vellykket. Ingen grunn til at noe skal ha forandret seg pga tid som går. Tid som i halvannet døgn.

Ny kortisonsprøyte, 60% jobb fram til jul, 80% første uke etter jul, deretter evaluering. Jeg grøsser ved tanken på å igjen bli skviset ut på sidelinjen, for det er hva jeg blir med 37.5 timers arbeidsuke. Da er det ikke noe mer tid igjen til meg. Det kan gå en stund, men jeg er spent på hvor lenge. Samtidig er det jo slik livet er, man jobber, og man jobber fullt. Det er jo da også hva jeg alltid har gjort.

Stryke duker, støvsuge, dekke og dekorere bord, få oversikt over hva som gjenstår på matfronten, hente barn, lage ferdig mat, dusje. Så kommer de sju parene. Jeg får vel sette meg på enden av bordet, som den dronningen jeg er.

[Tornerosa]

En spennende forsamling, morsomme kombinasjoner av mennesker.

Damene:

ingeniør

sosialantropolog

psykiatrisk sykepleier

psykolog

prosjektleder i ENOVA

journalist

helsesøster

Herrene:

sykepleier

sykepleier

universitetsansatt, SV-fakultetet

lege

eiendomsmegler

psykolog

universitetsansatt, hist.fil-fakultetet

Håper de er sultne, hvis ikke må vi spise viltgryte og chili con carne ut 2010, og det tror jeg neppe ungene ville likt.

[Cumulus]

Jeg får vel sette meg på enden av bordet, som den dronningen jeg er.

Ja, det synes jeg!

Kjekt at det har ordnet seg noenlunde med Mmannen, og jeg synes nå du kan sende en sms i ny og ne, jeg. Han trenger sikkert bekreftelse han også. Hva med "Smiler fortsatt når jeg tenker på tirsdag.."

Håper du får en kjempefin kveld, Tornerosa. Venner, mat og drikke er balsam for sjelen. Og disse parene kommer vel neppe til å sitte og kline hele kvelden, eller?

[Tornerosa]

Jeg aner forresten ikke hvorfor jeg trakk inn den empirien med fravær av sjalusi!

Jo, selvfølgelig. Det var snakk om tillært eller medfødt. Født sånn eller blitt sånn. Klart at forventninger til Det Gode Liv langt på vei er tillært, men jeg tror også at det å knytte seg til en make, både fysisk, intellektuelt og åndelig er "født sånn" når det gjelder det moderne mennesket. Som jeg tror ikke er identisk med tidligere tiders mennesker.

[Tornerosa]

Ja, det synes jeg!

Kjekt at det har ordnet seg noenlunde med Mmannen, og jeg synes nå du kan sende en sms i ny og ne, jeg. Han trenger sikkert bekreftelse han også. Hva med "Smiler fortsatt når jeg tenker på tirsdag.."

Håper du får en kjempefin kveld, Tornerosa. Venner, mat og drikke er balsam for sjelen. Og disse parene kommer vel neppe til å sitte og kline hele kvelden, eller?

Det er jo hva jeg har lyst til, sende en sånn melding. Men jeg tør rett og slett ikke. 1) Jeg er redd for at han da tenker at, oj, nå må jeg prøve å få ryddet plass igjen, vi bør vel treffes, hun vil jo det, når i huleste skal jeg få det til? Eller 2) han ser ikke meldingen før i kveld, dvs. jeg må gå i time etter time etter time å lure på hvorfor han ikke svarer, er det fordi 1) og fordi han prøver å dysse litt (meg) ned og skru ned forventninger? Jeg har jo sendt fin-sms før, uten å få svar.

Ska'kke værra enkelt...

Fikk akkurat en avlysning fra den psykiatriske sykepleieren, hun er syk. Utrolig synd, hun er så hyggelig! Men da tar jeg mannen hennes som min date for kvelden. Hah!

[Gjest Miss O'Hara]

Nå er'a i gang igjen

Åh, jeg ber. Stille dag på jobb vettu

Joda, litt usikkerhet innimellom. Usikkerhet light, men med en grunnleggende greie i bånn. Hvor sikker er ikke du på at kjærsten vil gå gjennom ild for deg? Frykter du at han vil kunne gi deg opp rundt neste sving, kanskje? Før, ja, men nå?

Vi har en grunnleggende greie i bånn, men det er overhodet ikke noe som blir tatt som en selvfølge. Om noe skulle oppstå, ting man ikke rår over for eksempel, så er det menneskelig at følelser endrer seg, eller endrer karakter, og det er man aldri immun mot uansett. Jeg er ikke et øyeblikk 100% sikker på at vi kommer til å klare et femti års samliv, men jeg er innstilt på å bli i forsøket så lenge jeg/vi klarer. Det er alltid det eneste utgangspunktet man kan ha. Både evnen og viljen vil variere underveis, og det er vel det som er vanskelig å komme gjennom.

Følelsesmessig sikkerhet er en utopi, eller kanskje mer en litt usunn illusjon? Kanskje til og med destruktivt.

Jeg kan ikke fordra uttrykket "stå støtt i seg selv". Jeg synes mennesker som "står støtt i seg selv" i all slags vær er mistenkelige. Jeg mener det er umenneskelig å "stå støtt i seg selv", uansett vindstyrke. Jeg synes heller det er en styrke å være sårbar og innrømme at man trenger å bli plukket opp av og til.

Det er forskjell på hvordan vi bruker begrepet, kanskje, for jeg ser ingen konflikt i de to. De menneskene jeg mener står mest stødig i seg selv (selv om jeg finner uttrykket mangelfullt) er også de som er best på integritet og å vise at de har det tøft, lar tårene renne og uttrykker frustrasjon bedre og mer konstruktivt enn mange følelsesmennesker - som liksom skal være så "sanne" av seg, bare fordi de velger å la følelser styre, og la dem være synlige for andre. Viktigst av alt; stødige mennesker tar ansvar for sine egne følelser og har ikke den underliggende forventning at andre skal ta ansvar for det. "Du får meg til å føle..." Jaha? Nei. "Jeg føler..." Man er forferdelig opptatt av hva omgivelsene "får en" til å føle, hva man blir "påført" av folk, jobb, forventninger, men hva med eget grunnlag for å håndtere det som kommer ens vei? Hvem har det ansvaret? Blir man alltid "utsatt for" ting, eller genererer man mye av det selv?

Folk som står støtt i seg selv håndterer også de negative følelsene - ikke ved å være uberørte, men ved å innse og erkjenne at de faktisk er der... i stedet for forstillelse og en umulig søken etter emosjonelle idealtilstander, som nødvendigvis må ende i skuffelse.

Mulig vi snakker forbi hverandre nå, men jeg kjenner noen eksemplarer av "støtt i seg selv", i hvertfall tilsynelatende, og de framstår som allmektige, allvitende og usårbare. Jeg synes de er ganske uspennende eksemplarer, faktisk.

Da er det vel mer et image og en fremtoning enn det egentlig er reelt? Slike står ikke støtt i seg selv, men de står derimot dønn støtt i omgivelsenes forventninger. Begrepsforvirring, med andre ord. De vil vel knekke som et strå in the end?

Går til grunne? Tja. (...) Så jeg tror ikke man går til grunne, men ja, jeg tror at for de fleste som går alene gjennom livet alene (alene som i partnerløs), så er det sårt og vondt å ri inn i solnedgangen med en visshet om at man ikke fikk med seg den delen av livet.

De som mister ektefellen etter tjue års samliv, har de tjue årene med seg i bagasjen. De har (forhåpentligvis) opplevd og erfart noe de som aldri fikk tjue år ikke har.

Nemlig. Bedre å ha elsket og tapt... Jeg har ikke trodd det noen gang, men de gangene jeg har blitt skuffet, har det etter tid alltid endt med at jeg sitter igjen med summen av læringen - som jeg ikke vil være uten. Jeg vil være her, få med meg alt, leve mens jeg lever, så får heller slagene komme, da, no one promised me a rose garden. Det er kanskje derfor jeg klarer å være rolig i et forhold for første gang, ikke bare fordi han er en god mann som viser vilje og evne til samliv og kjærlighet, men fordi jeg vet at jeg ikke går til grunne uten ham. Jeg klarer meg, jeg klarer meg til og med fint. Finner glede i mye. Men at det vil bli et grusomt slag å miste ham i død eller svik, helt åpenbart, God forbid. Selvfølgelig!

Å miste noen gjør at man mister en bit av seg selv også, identitet og roller bygget opp over tid, et sett forventninger og rammer av et samliv. Men så veldig viktig å skille, på å miste en bit av seg selv eller å miste seg selv i en annen, eller evnen til genuin glede og some sense of purpose. Kulturelt eller biologisk betinget, det er uansett ingen ulempe å være/bli i stand til å klare seg selv, tenker jeg.

Imidlertid, med litt fugleperspektiv, så handler du og Mmannen om å være to personer i en prosess, og der trenger dere vel bekreftelser begge to, om enn av ulik type og/eller intensitet. Det vil vel komme med tiden? Romeo og Julie var bare to unger fulle av hormoner, så vi får vel enn så lenge gå ut fra at de fleste voksne forhold med sunne betingelser nok ikke ender på den måten

[Tornerosa]

Kommer tilbake til temaet.

Må bare forevige denne:

7-åringen er med meg på butikken og vet at det ikke er noe vits i å mase om a og b, hun vet at jeg kjøper verken godteri eller sjokopops eller enda flere gummistrikk (farsott!). Hun prøver likevel, men vet jo at jeg sier nei, så hun er i grunnen i godt humør, takler alle mine nei ganske greit. Hvorpå hun resignert og litt påtatt irritert sier:

Mamma, du er så uoppdragende, altså!

[Tornerosa]

Da var det stille her. Unger avgårde til besteforeldre, forventningsfulle til forespeilet pepperkakebaking. Bra.

Føler meg ganske i det blå ift maten, om tre timer må alt være klappet og klart. Er straks ferdig med å dampe mandelpotet, usikker på om det er nok og usikker på hvordan jeg skal holde dem varme... Har fått tips om kjele innpakket i ullpledd under dyner, jeg prøver det. Så får jeg i verste fall putte dem inn i en varm ovn, hvis de blir lunkne. Gjenstår å lage karamelliserte tranebær som tilbehør, dampe rosenkål. Og gjøre ferdig selve gryten. En smal sak, væske og krydder gjenstår, og så bare en halvtimes småkoking. To svære kjeler. Gjøre ferdig den ene, minus ti minutter, sette til side. Gjøre ferdig den andre - som det serveres fra først. Deretter plassere den første på varmen igjen. Lurt, vel? Tror jeg har det. Dog litt usikker på tidsaspektet her. Gjenstår dusj. Gjenstår... Hva? Vaske vasken. Lufte. Tenne lys. Jo, kontroll. Det eneste jeg ønsker meg, sånn helt på tampen, er et livstegn. Det hadde virkelig gjort seg. Satt en piff på kvelden.