Tornerosas vinter

[Sommersol]

Happy for u

Har hele tiden hatt tro på dette jeg, og har det fremdeles

Det ordner seg for kjekke jenter ser du

[Tornerosa]

Jeg også, trua. Og nå kommer han snart. Etterhvert. Han har ringt tre ganger i dag, først ringte han ett minutt etter at jeg hadde gått ut av bilen hans til nesten tyve speik i morges, for å forsikre seg om at jeg hadde funnet nøklene og kommet meg inn. Så ringte han da han var ferdig på jobb, skulle handle noen julegaver og så en leveringsrunde. Deretter kom det melding om at "kjøper julegave til deg nå!", hvorpå jeg svarer "wow" og han svarer at "ja, det tror jeg!" Så ringte han igjen for en time siden, ville forsikre seg om at han fortsatt var velkommen etterhvert, selv om det kunne bli litt sent, selv om han lå litt bak skjemaet. Og blir over seg av begeistring når jeg sier at han kan komme akkurat når det passer ham, jeg er her, og jeg er like blid. Han fortjener å bestemme litt selv nå, bestemme over seg selv. Det er det mange år siden han har gjort. Han må bestemme over seg selv, så han kan bli den beste utgaven av seg selv han kan være. Den han egentlig er.

Og her er blitt så fint, atte! Varmt og godt, masse lys, julepyntet, litt. Ungenes rom er katastrofeområde, men jeg har lukket døren. Har pakket til i morgen, til ungene, til meg. Kommer tilbake hit 2. eller 3. juledag, det er planen. Eller 4. Tenk, jeg trenger ikke bestemme det nå!

Har kjøpt garn i dag, skal strikke genser til 7-åringen, blå i retning av turkis, patentstrikk, Nøstebarnmodell. Valgt ut tre bøker jeg skal lese i julen, blant annet Knausgårds første. Nysgjerrig, jeg må lese i hvertfall én, så jeg vet hva jeg eventuelt mener noe om.

Jo, og så har jeg kjøpt julegave til meg selv i dag, på Antikvitetshuset, en nydelig emaljert lysestake formet som en firkløver, blå. For blomsterlys, et sånt høyt, smalt et, eller juletrelys. Fiiin.

Tralala.

[Tornerosa]

Tralala er bare forbokstaven. Dette er en mann å gå gjennom ild og vann for. Og det akter jeg å gjøre. Får ikke hjelpe at han har smittet meg med årtiets forkjølelse, at han vekker meg gjennom hele natta med snorkingen sin eller at han sovner i sofaen, midt i en samtale. Eller at han har en uleselig håndskrift, men det er nok helt etter oppskriften.

Han dro for en halvtime siden. Vi rakk et kvarters frokost, grovt brød med diverse julepålegg, kaffe og juice, han var lykkelig. Jeg var lykkelig. Er.

Gjøre siste rest av pakking nå, så vurderer jeg en time på øret før jeg tar taxi ned til flybussen. Tre kofferter i S, M og L, to skolesekker, en veske, et stor pose med julegaver. Møter småtrollene på flyplassen, haiker med paps hjem. Lille julaften hjemme. Ungene vil mangle, men fokus; vi trenger en pause. (Kanskje ikke akkurat nå i julen, men...) Vi henger sammen 24/7, vi trenger litt luft alle tre. De to fra hverandre også, men å få i stand denslags, går på bekostning av mine luftepauser. Uansett, viktig å prøve å få til.

Hvilket minner meg om nyttårsforsetter. Jeg er ikke av de kule som ikke skal ha nyttårsforsetter, jeg synes det er kult med nyttårsforsetter. I hvertfall bra. Og jeg har dem i hodet, de må bare systematiseres, dvs puttes i en liste, visualiseres.

Tror absolutt det er påkrevet med en liten sammenkrølling på sofaen, ja.

[Tornerosa]

Litt bekymret. Veldig, faktisk. Men kan intet gjøre fra eller til, bare å avvente.

Barn lander sannsynligvis i dette nu, 9-åringen var fortvilet da de skulle gå ombord i flyet, gråt, ville ikke reise alene. Det hadde kommet som forvarsel tidligere, for 2-3 dager siden, idet vi ankom flyplassen og så da hun skulle gå ombord. Jeg visste det, jeg vet det, hun er egentlig ikke helt der at det føles trygt for henne å reise alene. Faren bare fnyser av meg. Men jeg kjenner henne bedre, mye bedre. Det er sannsynligvis glemt nå, men likevel, det er ikke helt greit. Hun skal slippe å grue seg, slippe å være så fortvilet at store tårer triller nedover kinnene, slippe å føle på ansvaret for lillesøsteren.

Hjemme hos mams og paps, føler mest for å ta en lang ettermiddagsdupp, men her sjaues det til jul. Har ikke samvittighet til å melde meg ut, det er vel bare å tilby seg.

[Gjest brutal_mann]

Dagens tips for de som vil vite hvor ungene er til hver tid.

http://flygradar.nu

Har faktisk brukt det selv til å "overvåke" dem

Ok, en liten avsporing dette da...

[Tornerosa]

Litt bekymret. Veldig, faktisk. Men kan intet gjøre fra eller til, bare å avvente.

Falsk alarm. Jeg rakk til og med å kjøpe graviditetstest, på selveste julaften... Den skulle taes i dag morges, men mens jeg lå i senga og gruet meg, ordnet alt seg.

Herregud, jeg har vært så bekymret, i tre døgn har jeg vært skikkelig, skikkelig bekymret. Alt stemte plutselig så veldig godt, med det som forklaring... Alle tankene jeg har vært innom...

Men nå er livet ved det normale igjen. Bedre enn normalt, egentlig. Bortsett fra at ungene selvfølgelig skulle vært her. Eller kanskje ikke. Kanskje er dette veldig bra for meg. Jeg tror faktisk det. Og jeg vet at barna har det bra, selv om 9-åringen var fortvilet da hun skulle dra. Tror det handlet like mye om jul og mamma som om å fly alene, eller kanskje en kombinasjon. Uansett, har snakket med dem på telefonen, og de var fornøyde. Og da er jeg det, også, selv om jeg gjerne skulle hatt storfamiliejul. Jeg mener, slipper jo ikke unna unger uansett. Min yngste søster bedyret at hun ikke hadde "noen spesiell lyst til å være her i jula", så hun satte seg på et fly til en storby sør i Europa. Men andre søster er her, mot normalt, og hennes mann og tre små. De to minste er verken stille eller i ro i mer enn 30 sekunder av gangen. Men de er ikke mine, og jeg gjør mitt beste for å overse og overhøre, selv om de trenger seg inn gjennom marg og bein noen ganger. Uansett, tantefokus, det er ikke så ofte jeg får til det, ettersom mine egne alltid er rundt meg. Men nå, bare tante. Egentlig ganske bra.

Nitten minus på julaften, det var perfekt, frostrøyk, isblått, måne og stjerner, varmt og lyst inne. Forventningsfulle unger, de riktige duftene. Den dagen i året jeg går i kirken, nikke til høyre og venstre til sambygdinger jeg kun ser ved denne anledningen, glede seg på ribbe (og pakker ) mens man prøver å stenge ut de aller sureste tonene fra skolemusikken og jentekoret, alt ved det faste. Sånn det skal være.

Gavehaugen krymper fra år til år, men det gjør selvfølgelig ingenting, det er like spennende uansett. Jeg liker å få pakker, skamløst innrømmer jeg at jeg liker å åpne pakker. Av barna fikk jeg egenprodusert, det var stoffhjerter og såper og karameller, yngste søster som er litt alternativ av seg hadde strikket ørevarmere i tykt garn til samtlige familiemedlemmer i år, store og små, (må ikke misforstås, jeg satte stor pris på gaven), søster nr. to hadde slått til med hvetepose som skal varmes og legges over støle muskler og vonde nakker (takk!), eller taes med som varme i senga (takk!), mams ga meg en tunika (og traff faktisk ganske greit denne gangen ) og boka "Hvordan forstå 8-12-åringen", av paps fikk jeg den kalender med lokale bilder tatt av de lokale naturvernsfolka, samt et gavekort. Av venninne fikk jeg pysj, av nok en venninne nok en (kunst-)kalender. Og det var vel det; egne to barn, foreldre, to søstre, to venninner.

Og så fra Mmannen, da. På kortet stod det "noe du liker, noe du trenger og noe du fortjener". Det åpenbarte seg en pakke servietter og en serviettholder, samt en eske After Eight, den nye typen med marsipan inni. Det så ut til å være alt, helt til jeg oppdaget en liten sammenrullet sak som holdt på å gå i søpla med esken tingene var pakket inn i. Inni den gjennomsiktige plastrullen lå en konvolutt, og inni den et gavekort: 2.5 timer sjokoladespa! Og klart, jeg husker det jo nå, han har flere ganger sagt at jeg burde bli underlagt spa-behandling, at jeg fortjente det, at jeg trengte det. Og han hadde merket seg at jeg flere ganger har unnskyldt meg for at jeg "bare" har stoffservietter, og han husket at vi én gang kommenterte sjokolade med marsipan inni, som jeg sa jeg likte veldig godt, men som han ikke liker. Snille, snille Mmannen.

I morgen skal vi på kino, en tur ut, så hjem til meg. Og jeg skal fortelle ham om mine bekymringer, og at jeg ikke vil bli bekymret én gang til. Og det tror jeg ikke han vil, heller, for å si det forsiktig... Vi har jo snakket om ting, men nå må det snakkes enda en gang. Ironisk nok touchet vi innom temaet på FB-chaten lillejulaften, i spøkefulle vendinger. Jeg satt der og var bekymret, men spøkte med.

Phu. Tenk om.

Søster m/fam er ute og trimmer ungene, utnytter muligheten som "bare" tretten minus gir. I ettermiddag skal jeg på kveite hos venninnes mor, dvs. min venninne har bursdag og har invitert meg sammen med familie. Det blir veldig, veldig hyggelig. Mister lutefisken her i huset, men det er faktisk helt greit. Lutefisk står ikke øverst på lista mi, akkurat...

Og jeg strikker genser til minsta, og jeg leser Knausgård. Har ment så mye om ham så lenge nå, fant ut at det var på tide å lese den første boka, så jeg vet litt mer om hva jeg snakker om.

Forkjølet, og fornøyd med livet.

Endret 25. desember 2010 av Tornerosa

[Gjest brutal_mann]

Ok... Herr Høyre, eller Herr Høgre for dei som nyttar eit anna målføre, har plukket opp ting du har sagt, og gitt deg gaver etter det. Finnes det i det hele vide universet ett fnugg av tvil om at This is IT? Neh...

*Tusle ut før en blir rørt og det maskuline imaget ødelegges*

[Tornerosa]

Du er nå en raring, du.

Håper så veldig at du en vakker dag vil få et annet forhold til jula enn det du har nå. Jeg har trua. Du fortjener det. Jeg er sikker på at det kommer til ei jul der du får dele den med noen som vil være med på å skape andre tradisjoner enn dem du er befengt med nå. Helt sikker på at du blir oppdaget snart. Ville vært rart hvis ikke.

Meldinger i dag, også; "Heia! Glad i dag i dag, også..." Og han har på seg nyjakken, det nye yndlingsplagget. Fått av meg. "Alle syntes jakken var så fin, jeg ble veldig stolt, fint å få gave av en så flott dame!"

Og da jeg var hos ham sist, på vei ut dit, i hans bil, hans søsken ringer og han prater så hjertelig med vedkommende, jeg blir rent rørt over det gode forholdet de har, og han blunker ikke når han forteller at "jeg har akkurat vært og plukket opp Tornerosa, vi er på vei ut til Xxxxx", som om det var den største selvfølge, ingenting å skjule, som om søskenet også tok det som en selvfølge.

Her har vi vært før. Vi mistet sporet fullstendig, jeg tror ingen av oss egentlig forstod helt hva som hendte, men det handlet nok om hans tilstand, hans kaos, hans fortid og hans manglende mulighet til å sortere og prosessere. Men han henger med igjen, jeg er forberedt på nye kræsj, men jeg skjønner mer nå, jeg vet mer og jeg tåler mer. Denne fantastiske Mmannen, jeg visste det fra den første uka. Han er så riktig, først og fremst for meg, men også i mitt liv, som det nå engang er.

Gleder meg som en unge til i morgen.

[Chica]

Så godt at du er i godt humør og har ei fin jul

[Kosemose]

God Jul, Tornerosa! Høres ut som du har det riktig så bra for tiden

(ikonisering av hvordan jeg ser for meg dagene dine for tiden )

Skriv litt om Knausgård da, når du har lest litt mer! Syns alltid det er intr å høre hva andre mener om bøkene hans og faktisk om hele settingen.

Ho ho ho, fortsatt god jul

Endret 25. desember 2010 av Kosemose

[jolie]

God jul, Tornerosa! Veldig godt å lese her inne nå - se at du har det bedre.

[Cumulus]

Veldig kjekt å lese her nå!! Kos deg og nyt fridagene - og Mmannen!

[Tornerosa]

Heiaaaa!

Søster m/fam har dratt til hans bror, her er stille som i graven. Alt er relativt! Mams utbryter hvert 10. minutt; "jammen er det litt godt med en stille dag, også...!

Hyggelig bursdag hos venninne i går, det er vel det vennskapet med lengst fartstid som fortsatt pleies. Veldig bra med sånne relasjoner, hvor man kjenner både foreldre, søsken og deres familier. Føles trygt. Føles også veldig bra å ha gjenopptatt kontakten med barndomsvenninne, dvs. datter av egne foreldres studievenner, vi har tilbragt mang en ferie og helg sammen i oppveksten, til tross for ganske mange mil mellom oss. Og nå har skjebnen bragt oss sammen igjen, etter kanskje tjue år uten samvær, vi har endt opp med å bo en liten kilometer unna hverandre. Og dit skal jeg nyttårsaften. Og en tredje venninne som jeg ble kjent med tidlig i 20-årene, plutselig bor vi 300 meter unna hverandre. Jo, jeg er heldig!

På kjøkkenet forberedes det restemiddag, julaftens ribbe. Blir bare mams, paps og jeg.

Og der kom nattens drømmer inn i kroppen igjen. Jeg drømte min sedvanlige drøm, den jeg har drømt minst tjue ganger i litt ulike varianter men ikke drømt på minst et par år nå. Jeg er i Sør-Amerika, hvor jeg altså (i virkeligheten) har bodd i over tre år, jeg har bare ti dager til rådighet før jeg skal hjem igjen, mye å rekke over, mange å hilse på, og når det nærmer seg avreise, innser jeg at det er umulig, jeg kan ikke reise allerede nå, det er så mye som gjenstår, så mange jeg ikke rakk å møte, så mange gater jeg ikke rakk å gå. Så jeg må utsette hjemreisen. Leter opp et reisebyrå, og går i gang med prosessen - som alltid viser seg å bli veldig vanskelig. Denne gangen var det arbeider på gang i lokalet, bor og drill og hamring, nesten umulig å føre en samtale med de ansatte. Og avreisen var egentlig om bare én time, dermed ikke mulig å endre billetten, jeg må i såfall kjøpe en helt ny. Og jeg bestemmer meg for å gjøre det, om jeg så må ut med 5-6000, det er verdt det, selv for bare fire dager ekstra. Og tankene raser gjennom hodet, hva med barna? Hvem skal passe dem? Jeg sender meldinger, ringer, til foreldrene mine, til faren deres, prøver å arrangere at noen passer på dem de fire ekstra dagene, får dem avgårde på skolen. Tror jeg våknet før jeg fikk gjennomført.

Men drømte noe mer, jeg var fortsatt der nede, min far var der også, og han fikk et illebefinnende. Fikk ikke puste, skalv, ble stiv, jeg ble livredd og løp ut i en gang for å skaffe hjelp. Brr. Fæle drømmen sin. Våknet med et rykk, ristet kraftig på hodet og ble kvitt det verste, sank tilbake på puten, lettet over at det bare var en drøm.

Halvveisavtale om å ringe Mmannen i går kveld, sendte ham en melding kvart over elleve og spurte om han var ringbar, ingen respons. I stedet fikk jeg telefon fra en litt perifer kompis på Østlandet, han har visst fått det for seg at jeg er en bra samlivsterapeut ( ), for dette er tredje gangen at han ringer meg når det blir problematisk i forhold til daten hans. Og han prater, prater og prater, har en million ting på hjertet, jeg kommer nesten ikke til orde. Og når vi skal avrunde, takker han så hjerteligst for alle de gode rådene...!

I morges sms fra Mmannen, halv ett, han er hos kompis, ligger i senga "vår" (hvor vi overnattet sammen for første gang), er i elendig form grunnet kompisutskeielser i går kveld. En time senere ringer han, nesten litt engstelig, får jeg inntrykk av, som om han er redd for at jeg skal rynke på nesen og synes han er teit. Når så konkrete ting så tydelig har merket ham, kan man bare ane hva mer han har skjult i ryggmargen... Nå blir det familiemiddag på ham, så møtes vi for kino i kveld. Ser fram til å se ham.

Og nå litt kvalm av Kremtopper.

Samt litt engstelig over at venstre underarm/hånd stadig sovner, prikkefornemmelse. Satser på at det har sammenheng med nakkeproblematikk, håper det. Ubehagelig.

Jo, skal underrette om Knausgård etter hvert. Ikke kommet så langt enda, men tre ting; 1) liker språket hans, 2) ja, dønn ærlig og 3) har tatt ham i én logisk brist.

Endret 26. desember 2010 av Tornerosa

[Kosemose]

Hm? logisk brist? Forklar sporenstreks!! irriterende at jeg har gått glipp av den selv da? Jeg som anser meg selv som utstyrt med innebygd logiskbrist-radar...

[Tornerosa]

Hm? logisk brist? Forklar sporenstreks!! irriterende at jeg har gått glipp av den selv da? Jeg som anser meg selv som utstyrt med innebygd logiskbrist-radar...

Kanskje det finnes en logisk forklaring, som at jeg har lest for kjapt! Men altså, på side 36:

"Da Vanja var rundt åtte måneder gammel, begynte hun å få sterke følelsesutbrudd, av og til nesten anfallslignende, og var for en stund umulig å nå inn til, hun bare skrek og skrek. [...] Helt fra seg kunne hun stå og skrike av all kraft, utrøstelig."

En baby på åtte måneder står vel ikke og skriker av all kraft? Mens hun tviholder seg fast i et bord, da? Ser bare ikke helt for meg en såpass liten baby stå på golvet med et hysterisk skrikeanfall, liksom.

Jeg vet, jeg henger meg da opp i alt mulig rart...

[Ellevill]

Min søsters sønn gikk da han var 8 mnd. Bare nevner det.

God jul videre!

[Tornerosa]

Min søsters sønn gikk da han var 8 mnd. Bare nevner det.

God jul videre!

Ah, nettopp! Mine gikk da de var nærmere 15 måneder, bena hadde ikke sjans til å holde legemet oppe engang da de var bare 8 måneder!

Ribba var like god i dag, gitt.

[Cumulus]

Jeg fant en grov logisk brist i toeren!!! Jeg liker Knausgård, men jeg kan skumlese sider om gangen når han begynner å filosofere om litteraturvitenskap og liknende. Jeg vil ha juicy personkarakteristikker og handling, ikke filosofering! Skal bestille treeren nå etter jul på biblioteket, regner med det er venteliste..

[Kosemose]

Jeg fant en grov logisk brist i toeren!!! Jeg liker Knausgård, men jeg kan skumlese sider om gangen når han begynner å filosofere om litteraturvitenskap og liknende. Jeg vil ha juicy personkarakteristikker og handling, ikke filosofering! Skal bestille treeren nå etter jul på biblioteket, regner med det er venteliste..

Hva?? Fortell da!!

Toeren, er det den som omhandler livet i leilighet med småbarn, barnebursdager og ferieturer med familien? I såfall var det den boken jeg likte best av de fem

[Cumulus]

Det var noe i begynnelsen av boken, han gikk på cafe etter at han hadde passet ungene. Det var detaljert beskrevet hvordan han bestilte kaffe, betalte, puttet vekslepengene i lommen. Deretter gikk han i matbutikk, betalte med kort, og oppdaget at han trengte bærepose. Men så hadde han ikke småpenger og kviet seg for å spørre om pose. Men han hadde jo fått igjen mynt fra kafeen! Hah!!