Tornerosas vinter

[Sommersol]

En skriver koster vel ikke så mye? Jeg kjøpte nettopp, tror jeg betalte rundt 1000 lappen. Det må du vel kunne få fra arbeidsgiver når du jobber så mye hjemme?

Hvordan går det forresten med Macen?

Jeg kjøpte selv en Macbook Pro (eller hva det heter), og jeg må si at når jeg ble vant til den er den digg

[Gjest Miss O'Hara]

Svak?

Kan noen definere svak for meg, på en fornuftig måte, og hvorfor det ordet stadig dukker opp?

[Tornerosa]

Kanskje jeg får det, Sommersol. Akkurat nå tør jeg ikke spørre, det skjer så mye greier.

Burde definitivt defineres, Miss. Regner med at det her ble brukt i sammenheng med å innrømme, innrømme at man sliter. Ikke at det er svakt å gjøre det, tvert imot. Men innrømme at man ikke er så tøff i trynet som man later som, avsløre at det et mer slitsomt på innsiden enn det tilsynelatende er på utsiden.

Næh, det ble bare tull. Vi snakker vel om å grine, ikke orke å gjøre det man burde, ikke være i stand til å være sånn nogenlunde happy. Skjelve i kropp og sjel, egentlig, i kontrast til hvordan man presenterer seg selv der ute i verden. Jeg føler meg i hvertfall skikkelig svak noen ganger. Møkkaredd.

[Tornerosa]

Jeg brukte halvannen time på å skrive en tekst i går kveld. Mener jeg lagret den som en e-postkladd - men den er søkk borte!

Krise!

[Tornerosa]

Fant det!

Og fikk akkurat skrytemail fra sjefen!

[Gjest Miss O'Hara]

Burde definitivt defineres, Miss. Regner med at det her ble brukt i sammenheng med å innrømme, innrømme at man sliter. Ikke at det er svakt å gjøre det, tvert imot. Men innrømme at man ikke er så tøff i trynet som man later som, avsløre at det et mer slitsomt på innsiden enn det tilsynelatende er på utsiden.

Næh, det ble bare tull. Vi snakker vel om å grine, ikke orke å gjøre det man burde, ikke være i stand til å være sånn nogenlunde happy. Skjelve i kropp og sjel, egentlig, i kontrast til hvordan man presenterer seg selv der ute i verden. Jeg føler meg i hvertfall skikkelig svak noen ganger. Møkkaredd.

Er det å være svak, eller å føle på at man er et menneske, med de naturlige variasjonene det medfører? Hvem lurer du ved å keeping up appearances? Og, hvem får premien? Enda viktigere, hva er premien? Hvem vinner?

[¤flicka¤]

Nei, hva er det å være svak, si det? Iallefall handler det vel mest om en følelse man selv har og ikke hvordan andre oppfatter en. Det eneste jeg har lært er at jeg er sterkere jeg trodde når jeg egentlig tror jeg er svak. Det gir muligens bare mening for meg

[Tornerosa]

Er det å være svak, eller å føle på at man er et menneske, med de naturlige variasjonene det medfører? Hvem lurer du ved å keeping up appearances? Og, hvem får premien? Enda viktigere, hva er premien? Hvem vinner?

Nei, kanskje er svak feil ord. Som flicka sier, det er jo en subjektiv følelse. Når man føler at man ikke coper med hverdagen, da føler man seg svak. Når man kjenner for å grine av en absurd kinoreklame fordi det får en til å tenke tanker som får en til å føle... Da kjenner man seg svak. Når man bare har lyst til å krype under dyna og la verden seile sin egen sjø. I kontrast til når man føler seg robust og nærmest uovervinnelig. Sitting on the top of the world, for å si det med en gruppe jeg hørte mye på for tyve år siden.

Er jo ikke meningen å lure noen, det er ingen bevisst strategi. Men man er vel programmert til å gjøre sitt beste, oppfylle (normale) forventninger til en person på x år, i x høyde av livet, sett i sammenheng med den samfunnsgruppen det er naturlig å sammenligne seg med. Man har jo behov/ønske om å framstå som en sympatisk person, som en oppegående person det er hyggelig å være sammen med, en person som gir av seg selv. Vi er vel i hovedsak programmert slik, de fleste av oss. Vi får vel en viss avkastning av det, også. Så man prøver og vil, - og da blir det lett masker dersom sympatisk, hyggelig og denslags ikke egentlig er sannheten. Ikke som usympatisk som motstykke, men you see.

[Tornerosa]

...og med Miss Mac går det ganske bra. Det er i hvertfall noe helt annet enn å jobbe med en slarkete, gammel pc. Pen og kjølig. Men har fortsatt litt omstillingsproblemer. Og jeg har enda ikke fått installert programvaren, Office for Mac... Jeg skjønner dessuten at her er det et gedigent potensiale jeg ikke har oversikt over, så jeg burde definitivt ha satt meg ned sammen med en Mac-bruker og fått litt opplæring. Og jeg savner fortsatt veldig en rettetast som visker mot høyre...

[Tigerlily]

Delete er fn-knappen pluss den vanlige visketasten

[Tornerosa]

Delete er fn-knappen pluss den vanlige visketasten

Genialt! Takk skal du ha! Hah! Nå må jeg bare få det inn i fingrene. Har omsider vennet meg til @-tasten...

Unger av banen, på vei til besteforeldre. 9-åringen ville at jeg skulle være med, hulk, hulk. Hun er ekspert på å gi meg dårlig samvittighet. Men nå har jeg to døgn for meg selv. Må holde meg våken, så trøtt at jeg nærmest velter når jeg sitter.

Invitasjon til fetter nå ganske snart. Tre unger, jeg håper de ikke er hjemme. Men det er de nok. Freddan, og sånn. Og så er de såpass store at de nok henger med utover kvelden. Begrenset hvor festlig jeg synes det er. Ikke blir det mulig å prate, ikke blir det mulig å være kun voksen. Kanskje like greit. De to har en tendens til å prøve å lure seg innunder huden på en, de har et sånt yrke begge to. De er fæle på å lese mellom linjene.

Jeg holder nok min maske, jeg. Vil ikke være en som syter, klager, er negativ. Det blir jo lett sånn, dersom man (jeg, men litt tryggere å skrive "man") beskriver situasjonen som den egentlig er, er det lett å bli oppfattet som sytete, jeg ser jo det. Er det rart man holder maska, lissom...

Men jeg tror det blir hyggelig.

Prøvde å få med min eneste single kompis på byen i morgen kveld, men neida, han skal jobbe. Sykepleier, han har de mest irriterende arbeidstidene. Har aldri tid til å sosialisere. Vurderer å gå på kino, etter julegaveshopping. Det samme som den forrige lørdagen jeg hadde fri. Jeg har jammen hatt tre helt-fri-helger siden... Tja. Siden ungene kom hjem fra sommerferie, vel. Siden slutten av juli. Eller er det fire? Det kan være fire faktisk, men tror den første var bare halv.

Men denne gangen skal jeg IKKE på noen alenetur på byen etterpå!

[Kosemose]

Nå er jeg forfrosset fordi jeg ble lurt av frk. 9 år til å observere denne lysseansen ute i skolegården, "kjempemange" skulle visstnok komme. Vel, jeg så to, og den ene var meg. Men hun var så stolt over at hun som elevrådssrepresentant skulle stille som fakkelbærer, så det var vel verdt forfrysningen.

Så heldig du er som har mulighet til å få med deg sånne ting, skal vedde på at det er mange foreldre som gjerne skulle vært der og sett på dette, så både du og datteren er priviligerte iom at du kunne gjøre det! Lysglimt i hverdagen

[Tornerosa]

Så heldig du er som har mulighet til å få med deg sånne ting, skal vedde på at det er mange foreldre som gjerne skulle vært der og sett på dette, så både du og datteren er priviligerte iom at du kunne gjøre det! Lysglimt i hverdagen

Ja, jeg synes også jeg er heldig som har muligheten. Men, noen ganger krever det litt innsats og ekstra styr og stress, så det er et tveegget sverd. Ungene har blitt vant til at jeg alltid har anledning, så de forventer det. Jeg har forflyttet fjell for å få det til noen ganger. Men for all del. Jeg er jo glad for at jeg får det til.

Hjemme fra fetter. Hyggelig, selv om jeg måtte holde ut gjennom en hel håndballkam på tv. De er sånne håndballfolk, nemlig. Hverdagsantrekk = treningsklær. Men bevares, hyggeligere folk skal man lete lenge etter. Og selvfølgelig, fra 10 til 02 var jeg tema. Jeg lurer på om de synes det er greit. Vi touchet selvfølgelig innom andre tema underveis, men i all hovedsak var jeg hovedtema. Kanskje de akkurat har lagt seg, og snakker sammen; "hun snakker bare om seg selv", "man må ha litt overskudd for å orke å høre" og "jammen gikk hun ikke før 02, og så vi som skal opp for å x, y og z i morgen!"

Jaja. Det ble nå sånn.

Fetter kjevlet ut pepperkakedeig mens ungene laget pepperkaker. Mens jeg sov på sofaen.

Nå skal her soves, så skal det shoppes julegaver i morgen. Tror jeg. Og kino. Nå har jeg vel fått mitt, kan ikke påregne å snakke med folk i morgen, det er bare å stålsette seg.

[Kosemose]

Tornerosa, jeg bor også alene og har gjort det en stund. Og selv om min situasjon ikke er som din så kjenner jeg også på hvor ensomt det er om kveldene. Jeg syns faktisk det er verre når barna er borte, da blir jeg mer mismodig, orker ikke bestandig lage ordentlig mat, ser ikke alltid noe vits i å fyre opp så det blir varmt og koselig, osv. Skal ikke syte over det i din dagbok, men vil bare si at jeg skjønner ensomhetsfølelsen. All sosial input kommer utenfra, og må organiseres. Man må be inn eller bli bedt bort, lage avtaler. Hvis ikke er det ingen småsludring og samtale. Min redning føler jeg ofte er jobben. Og det er kanskje derfor jeg maser så fælt om dette med jobb. Det kombinert med at jeg vet at det er svært sjeldent at det å gå hjemme i seg selv gjør folk friskere, ofte tvert i mot. Jeg tror det er viktig for de fleste å ha et rammeverk, ha et sted man skal befinne seg, ha noen som ser en og etterspør hvis en ikke dukker opp. Jeg tviler ikke på at du gjør oppgavene dine og vel så det, men jeg bekymrer meg for deg når du kan ha plan om å dra på kontoret, også bare blir det ikke sånn. I mitt hode er en jobb noe mer enn at man skal utføre de faktiske arbeidsoppgaver. Man skal også bli sett og ivaretatt i hverdagen, og man skal ha et sosialt fellesskap og et arbeidsmiljø. Du mangler på en måte både arbeidsmiljøet og hjemmemiljøet du. Sånn som jeg har forstått det. Det er litt uvanlig, de fleste har nok i allefalll en av delene. Og jeg kan faktisk forstå at du blir utrolig ensom og trist av å ha det sånn. Når du da i tillegg har et arbeidsmiljø som virker negativt på deg, du har et arbeidsmiljø/fellesskap på kontoret som trekker deg ned og som bare er belastende, i tillegg til at ingen forventer at du skal innfinne deg, ingen etterspør oppmøtet ditt, kun det du produserer. Pluss på upraktisk og dyrt i fht reisevei... Jeg hadde nok heller ikke giddet tilbringe mye tid på det kontoret. Hvorfor skal du det, liksom... Og det er derfor jeg maser om at du må bytte jobb. Eller i allefall få endringer.

Så skjønner jeg at det er mye jeg ikke vet, og at jeg selvfølgelig farges av egne erfaringer. Jeg skjønner også at et godt arbeidsmiljø ikke er noe erstatning for et velfungerende familieliv. Men jeg er overbevist om at et godt arbeidsmiljø kan være betydningsfult når privatlivet ikke er optimalt, og at et kombinasjonen negativt/manglende arbeidsmiljø kombinert med mangelfult/negativt privatliv høres forferdelig trist og ensomt ut. Da har man ingen trygg havn noe sted på en måte.

(også syns du sikkert dette er dumt, men har du aldri vurdert å jobbe innenfor skole? Mulig jeg er helt på bærtur her, men jeg skulle da tro at du med din bakgrunn kunne undervist i noen programfag på vgs f.eks?

Håper du får en fin dag

[Tornerosa]

Jeg ante ikke om at du også var kommet dit, Kosemose. Enten har det gått meg hus forbi, eller du har kanskje ikke nevnt det.

Alt du skriver er så veldig, veldig sant. Og noen dager gidder jeg ikke engang dusje, selv om jeg strengt tatt burde, fordi jeg skal likevel ikke treffe folk, skal ikke annet enn hente og bringe unger, og jobbe hjemmefra. Kan like gjerne la haugen med rene klær forbli i gyngestolen, la den fungere som klesskap, fordi ungene ser det likevel ikke, og hvorfor skal jeg bry meg? Det er jo ingen andre enn meg her, likevel. Jeg har alltid behøvd å ha det sånn nogenlunde ryddig rundt meg for å trives, men merker nå at jeg blir stadig sløvere og lar ting skure. Hiver bare alt rotet inn på et annet rom om jeg vet noen skal komme innom.

Nei, ingen etterspør meg på jobben. Og nå er det virkelig ingen, for hun andre er sykmeldt på ubestemt tid. Venner etterspør meg, men det kan godt gå 2-3 uker mellom hver gang, alle har det travelt og har sine egne ting, unger, familier. Ungene, derimot, de etterspør meg jo absolutt hele tiden... Selvfølgelig.

De fleste har nok i hvertfall én av delene, ja. Og i tillegg har nok de færreste barn alene 95% av tiden, og vel så det.

(Nei, mamma, det handler ikke om at jeg er "blodfattig"...)

Hos fetter & kone i går snakket vi en del om dette med jobb. De sier jo det samme, alle sier det samme. Det ble kastet fram ideer (selvfølgelig finner jeg store ulemper med de fleste - men noen av dem er nok høyst reelle), og jeg tror nok at alt dette pratet om jobb påvirker meg, at tanker modnes...

Men når jeg tenker på muligheten for å foreta meg noe, kjenner jeg store stikk av dårlig samvittighet. Det tar lang tid å jobbe seg inn i en slik jobb (for en evt. etterfølger), alt er veldig personavhengig. Jeg ville etterlatt X med store utfordringer, da X for tiden er i en veldig sårbar situasjon. Store endringer har skjedd det siste året, og utfordringene har vært enorme. Og så ble jeg sykmeldt bare noen måneder etter omveltningene... Det var veldig, veldig dårlig timing. Og skulle jeg i tillegg forsvinne helt, nå som man igjen har begynt å bygge, ikke bare avvikle og endre...

Jada, jeg vet, JEG er mye viktigere enn jobben. Jeg prioriterer meg selv (for ikke å si barna) mye høyere enn jobben. Men jeg kan ikke unngå å kjenne på en slags skam, dårlig samvittighet, forræderi, dersom jeg en dag kom og sa at "sorry, that's it, takk for meg, håper dere greier dere, finn en annen..."

Usikker på dette med skole. Jeg har undervist i grunnskolen før, det blir jo noe annet enn videregående, men jeg har ikke det helt store ønsket om å jobbe med undervisning, tror jeg. I hvertfall i barneskolen var det uendelig slitsomt, man kreves hele tiden, man må være på topp hele tiden og holde oversikt og kontroll, hvis ikke rakner alt. Jeg har knapt vært så utmattet før, som i de tre månedene jeg var vikar i en 4. klasse, for 12 år siden... Så er jeg lærerbarn selv, og... Nei, jeg vet ikke. Jeg kunne i grunnen tenkt meg folkehøgskole, faktisk. I hvertfall kunne jeg det for noen år siden. Jeg hadde ideer til en spesifikk linje, som jeg puslet litt med å utvikle sånn helt i det små. Men det ligger ingen folkehøyskoler i selve byen, det finnes tre i omegn, men de ligger alle temmelig langt fra byen.

Fetters arbeidsplass og -felt har potensiale. Og fetters kone, også. Et litt overlappende felt, egentlig.

Der finnes absolutt muligheter, og midler. MEN, det er et stort men, det kreves ganske mye å komme seg innom. Og som one-woman-show...nix. Man måtte være to, minst. I oppstarten. Deretter ville man kanskje hatt flere kolleger, om enn ikke på akkurat samme prosjekt/opplegg. Jeg skal tenke litt her, faktisk. En venninne er dessuten litt lei av jobben sin. Hun har samme studiebakgrunn som meg. Og hun har samme interessefelt som meg.

Drodle drodle.

Det har snødd noe enormt i natt! Tenkte meg en tur til byen, faktisk. Sov til 11, så til 12, deretter slumring til 13. Nå dusj. Sjekke busstider, gidder ikke engang prøve å finne parkeringsplass. Kjøpe en kinobillett, kanskje. Litt god følelse i magen akkurat nå. Liker.

[Tornerosa]

Jaja. God og god.

Har fått handlet noen flere julegaver, nå gjenstår vel bare tre eller fire.

Så film, http://www.trondheimkino.no/incoming/article397830.ece, jeg grein og grein. Grein på meg hodepine. Disse ensomme menneskene, resignerte eller deprimerte, annerledes, eksentriske, ekte.

Endret 11. desember 2010 av Tornerosa

[Chica]

Hva med studiekonsulent? Altså saksbehandler/rådgiver for studenter? Nå vet jeg ikke akkurat hva bakgrunnen din er, men ser for meg at på noe tilsvarende studier kan man finne her også? Uansett trenger det jo ikke være akkurat samme bakgrunn som du har, har selv såvidt vært innom en slik jobb.

[Tornerosa]

I teorien ja, på det rette fakultetet, men nå har jeg vært ute av gamet i...tolv år. Hele universitetsmiljøet føles fjernt og som et tilbakelagt stadium, det ville vært påkrevd med iherdig oppdatering. Men klart, sånn er det jo alltid med ny jobb, uansett, det krever en del å jobbe seg inn i noe nytt.

Men jeg greier ikke helt å slippe tak i ideen min, altså. Jeg må drøfte denne med en venninne. Har allerede luftet tankene overfor folk, og får positiv respons.

Unger hjem igjen, i seng, klager på nabokjøteren som som vanlig står ute og uler. Ringte politiet i forrige uke, er svært fristet igjen. Men ble bare oppfordret om å gå sammen med naboer og skrive et brev til eierne. Vet at en annen nabo har ringt minst tre ganger i sommer/høst. Og politiet rykket også ut en gang, på sensommeren.

Gårsdagen, dvs. kvelden, ble en helt annen enn jeg hadde forespeilet meg selv. Først lovende og skummel, deretter raste alt sammen og holdt på å ende i en aldri så liten katastrofe, men jeg holdt hodet kaldt og kastet meg rundt, insisterende. Oppnådde det jeg ville, full uttelling. Og vel så det. Og fikk kred for det, i rikt monn. Jeg er veldig usikker på hvor bra det er, men akkurat nå føles det positivt.

Bare hale i land jobboppgaver nå, jobbe i det små med skifte-beite-planene (som, om i det hele tatt, ikke vil kunne realiseres før på ganske lenge, her snakker vi kanskje tidligst september 2011 - om all mulig lykke skulle stå meg bi), finne det riktige aktivitetsnivået for unger og meg selv på fritiden. Hva mer kan jeg gjøre... Ingenting, tror jeg. Altså for å være så happy som mulig.

Knappen har jeg enda ikke lokalisert, men resignasjon kan gjøre så mangt. Det blir en slags nullstilling, og derfra blir det kanskje enklere å bygge igjen. Og ikke minst, etter stor kræsj blir det enklere å relativere, alt positivt, alt smått som måtte komme etterpå, blir større. Viktigere, mer betydningsfullt. På bakgrunn av fortid, før. Relativt sett.

Jeg kan leve med det. Gjenstår å se hvor godt jeg kan leve med det.

[Tornerosa]

Pakker inn julegaver. Lurer faktisk på om julestemningen vil kunne lure seg innpå, likevel. Til tross for, på grunn av, til tross for. Elleve dager igjen. Bare legge onsdagen bak meg, så har jeg kontroll.

[Tornerosa]

Om 55 timer skal jeg puste ut.

Vanvittige mengder snø har kommet de siste dagene. Burde måke verandaen, er redd for at hele herligheten skal ramle ned, det er minst en halvmeter snø bare på gelenderet. På golvet er det nok mer.

Burde, men det blir nok med tanken...

Maraton i dag, men heldigvis relativt rolig arbeidsdag fram til 15.15. Skal gå greit etter det, også, men det går slag-i-slag resten av dagen da. Aktiviteter, avslutninger.

Greier ikke å slippe ideene mine, tankene. De jobbrelaterte. Jeg innser at dette ikke er noe jeg vil kunne hale i land selv, helt avhengig av at minst én person til blir med på moroa. Så jeg vet ikke hva sjansene er...

Kanskje jeg må invitere venninne hit, og rippe litt opp i hvor lei hun er av nåværende jobb...

Klærne mine passer igjen, det blir ingen utskifting av garderobe. Phu. Det mest kroppsnære sitter som et skudd igjen, håper bare ikke at jula gjør gleden kortvarig.

Ingen optimal arbeidssituasjon å sitte i pysjbukse, sammenkrøllet i en sofa i en mørk stue, laptop på fanget. Men absolutt ingen grunn til å dra på kontoret. Uansett, jeg har utrettet mye allerede, så selv om det ikke er optimalt for meg, lider i hvertfall ikke jobben under det. På kort sikt. Hjelper kanskje på om jeg tar en dusj, kler på meg, får meg litt frokost... Setter på lys. Kanskje litt julemusikk i bakgrunnen, også? Ingen tunge arbeidsoppgaver akkurat nå, egentlig.