Tornerosas vinter

[attegløyma]

(Har ikkje meir å sei, men er i USA, så her var klokka 22:06 Så neida, er ingen natteravn altså!)

[jolie]

Hadde veldig lyst til å få det til, men akkurat i høst har det vært ganske mange kjepper i hjulene for denslags. Kanskje bra jeg feiga ut på bestillingen i september eller når det var de la ut billettene. Det har vært myyye sykdom både hos ungene og meg. Diare i en uke midt i praksisen min fx (minsten altså, ikke meg ).

Jeg har ikke møtt deg på lenge, så jeg aner ikke om endringen er reell. Men den skrevne deg er veldig annerledes enn for et par år siden. Jeg gjenkjenner en del tankemønstre hos deg som er litt for nært og sårt for meg å mene så mye om. Men jeg tror at samtaler vil være bra for deg, så lenge du treffer en terapeut som faller innenfor nåløyer og kriterier.

Går du på antidepressiva, eller var det bare en periode? Tar jeg feil? Det kan være at du burde øke dosen (i samsvar med din lege selvfølgelig). Jeg har nemlig sett hva en leges forglemmelse av å trappe opp dosen har gjort med et menneske og de rundt.

----

Jeg glemte visst å poste dette i går kveld.

[Ellevill]

Jeg er mange ganger usikker på om jeg skal skrive her i "full offentlighet" eller om jeg skal sende deg en PM - men siden du er så åpen i dagboka di selv, skriver jeg her.

Du får så mange gode og kloke råd, men virker fullstendig låst i ditt eget mønster og "meningsløse tilværelse". Når vi sier: "Drøm gjerne om en Mann, men ikke glem å leve mens du venter på Ham" svarer du at du er så full av kjærlighet som må deles, føler at livet alene ikke er helt, at du er låst i et liv du ikke vil ha osv.

Du tar ikke tak i det som faktisk blir sagt. Og jeg synes du virker helt fanatisk på dette med at en mann skal reparere alt som er vanskelig i livet ditt - bare ved sitt nærvær og sin kjærlighet til deg.

Det er ingen som sier at du må gi slipp på din drøm om en Mann, men hvis du synes at det livet du lever nå er så meningsløst som du sier, blir jeg faktisk provosert. Tror du andre lever fantastiske liv - fordi de har en mann? Alle har vi våre drømmer og ønsker - uavhengig om vi er single eller ei. Jeg synes du kaster bort livet ditt med denne endeløse greia rundt meningsløshet.

Jeg synes du burde sjekke ut hva slags hjelpe du kan få med medisiner. Jeg synes du burde søke om avlastning for barna dine via kommunen eller barnevernet (jeg kjenner noen som har en slik ordning). Jeg synes du burde høre på hva for eksempel Attgløyme, Miss m fl har sagt i noen av de siste innleggene her - du unnlater å se kjernen i det som blir sagt. Jeg synes du burde heve blikket og se menneskene rundt deg - kanskje det er noen som trenger at du strekker ut en hånd? Moren din, for eksempel. Som du blir kvalm og sliten av å ha på besøk, samtidig som du er skuffet over at hun ikke kommer oftere.

Livet ditt er her og nå! Livet ditt er ikke meningsløst fordi du ikke har en mann - men det hadde vært bedre hvis du hadde en mann.

Tornerosa, vi er alle (jeg våger å snakke for flere) veldig glad i deg og vi bekymrer oss. Vi ønsker deg virkelig det beste. Og jeg beklager om jeg høres brysk ut nå, jeg mener ikke å såre deg eller gjøre deg lei deg, virkelig ikke. Men jeg syens det er forferdelig at et voksent menneske med alle de ressursene du har, føle at livet er meningsløst fordi du er singel.

Jeg mener ikke å si: Tenk positivt og alt vil ordne seg. Jeg vet ting ikke er så enkelt. Men jeg tror ingenting blir bedre slik du går nå. For meg virker det nesten som om situasjonen din bare forverrer seg.

Jeg sliter litt på jobben og er åpen om det med noen av mine kollegaer. Hun ene provoserer meg, for hun responderer på det meste med forskjellige varianter av at det er mitt ansvar å fikse det. Men hun har rett, det er det. Og jeg er - under irritasjonen - sjeleglad for at hun sier det og ikke lar meg rote meg inn i en spiral av selvmedlidenhet. Det er jeg som må ta tak - både mht egne holdninger og løsninger.

Huff, jeg skriver sikker usammenhengende og brutalt nå, men er på farten ut og er stresset etter noen arbeidsdager som tar helt knekken på meg mht stress.

Vit at jeg er glad i deg og ikke ønsker deg noe vondt.

[Gjest brutal_mann]

Ellevill, du er min heltinne i denne tråden Det er ikke slemt ment Tornerosa, men ellveill har flere poeng. Jeg har faktisk tenkt de samme tanker i dag. Nemlig at du ser mer etter problemer enn du ser etter gleder. Du er for opptatt av å bekrefte at ting ikke er perfekt til å se at det er uendelig mye bra å glede seg over. Jeg er smertelig klar over at det å dele livet sitt med noen er betraktelig bedre enn å leve alene. Men det betyr ikke at det å leve alene er ett sant helvete uten mening. Ting trenger heller ikke være perfekt, de trenger bare å betraktes i et positivt lys. Og det lyset er en selv ansvarlig for å tenne.

[Gjest Miss O'Hara]

Dæven, Ellevill. Kudos.

Vil dog nevne, av sur erfaring, at når man virkelig er på det fastlåste stedet så trengs det ofte mer enn en filleristing til, det trengs faglig hjelp og kanskje, som nevnes, medikamenter, uten at jeg heier på det alternativet sånn uten videre.

[Ellevill]

Though love...

Tornerosa, jeg angrer litt nå. Hvem er jeg som sakl sitte å fortelle deg ditt og datt? Jeg går ikke i dine sko.

Men jeg kan bare ta utgangspunkt i meg selv. Og hvordan de som bryr seg om meg behandler meg. I sommer skjedde det meg noe som gjorde meg kjemperedd. Jeg var så redd at jeg brakk meg, sov ikke, spise ikke, klarte knapt å fungere. Jeg sankket med ei venninne på telefonen og sa: "Jeg har liksom så lite å gå på". Med det henviste jeg til ting som har skjedd meg over en periode på mange år som jeg til slutt følte var i ferd med å knekke meg. Hun svarte litt kort: "Hvorfor har du så lite å gå på? Overdriver du ikke litt nå?" Da hun sa det ble jeg såret, provosert og flau, og tenkte vel at hun ikke skjønte min situasjon. Så begynte jeg å tenke på hennes situasjon: Hun har gått de siste ti årene til psykolog, hun er 40 år og har ikke barn, og som siste desperate forsøk deler hun en flaske vin med en venn før de har sex en gang i måneden som siste desperate forsøk på å få barn, hun sliter med et par alvorlige helseproblemer, hun er veldig farget av en ganske spesiell oppvekst +++. Og jeg tok meg faktisk sammen som følge av det hun sa, hun hadde jo rett.

Det er ikke det jeg mener at man ikke kan ha perioder der man er nede, at man ikke skal få klage og da få både trøst & klapp & klem. Men når det triste farger hele ens liv, må noen ruske litt opp i en også.

Litt sånn som dette jeg nevnte med jobben. jeg har en elendig sjef (h*n er en fantastisk person, men elendig faglig og profesjonelt). Men den personen er der og vil forbli der. H'n farger min arbeidshverdag, 8 timer hver dag. Jeg kan velge å slutte i jobben. Eller jeg kan ta tak selv. Stille krav, jobbe med meg selv, fokusere på det som er bra, bli sjef over min egen arbeidshverdag. Kanskje en dårlig sammenlikning, men poenget mitt er bare at man kan velge å male med svart og hvitt eller med farger. Og det er du som står med malekosten. Ikke noen Mann. Eller en sjef.

Men som sagt, jeg angrer litt på mitt forrige innlegg. Sorry! Men det er faktisk et utslag av omsorg.

[Tornerosa]

Det var ikke meningen å komme trekkende med alder på den måten at jeg tror jeg er en slags allvitende yoda, bare for å ha det sagt Det var mer for å få fram at jeg ikke er en fjortis som ser verden i svart-hvitt (tror jeg). Ei heller er jeg en sånn person som mener det bare er å "tenke positivt" så endrer alt seg på et blunk. Sånne folk er ganske irriterende, spør du meg.

Alder trenger nok ikke å bety noe som helst uansett, det handler vel mer om erfaringer og hvilken type man er. Altså i forhold til livsangripelse (brukbart ord), hvordan man baner seg vei...

For å si det sånn, jeg tror ikke du er nede akkurat nå fordi du ikke gidder å være positiv. Jeg tror du er nede akkurat nå fordi du ikke makter å tenke klart. Stor forskjell. Det er ikke sånn at alle tankene i hodet ditt er riktige bare fordi det er du som tenker dem, selv om du uten tvil er en smart person.

Jeg har så mye tid til å tenke, mange kveldstimer (og netter, når jeg sover dårlig), jeg vet ikke hvor klart eller loddent det egentlig blir. Det føles ganske klokkeklart til tider, men helt tåke til andre. Men uansett, all over; tankene i hodet mitt tror jeg ikke er så reingæli, de er nok i hvertfall riktigere enn hva jeg kjenner på. Føøøler.

Veldig synd, for jeg ser for meg deg som en person som blomstrer med engasjement og liv. Det er derfor jeg har fortsatt å lese her i mange år Nok en gang vil jeg be deg om å ta deg selv såpass på alvor at du ser at du fortjener og kan ha det mye bedre enn du har i dag.

Hun jeg prater med sa i forrige uke at jeg ser ut til å fortelle meg selv helt andre historier om meg selv enn hva hun oppfatter og ser. "Jeg tror ikke dine egne historier om deg selv er spesielt gunstige for deg". En flott dame, sier hun, og slenger på spennende og interessant, ressurssterk, med et stort potensiale for å brenne. Ok, det er jobben hennes, hun prøver vel å overbevise meg og håper at det skal gjøre noe for meg, men hun ser ut til å mene det. Snakker til meg som om. Det er bare det at jeg er avslått, og bryteren er enten gått i stykker eller den er skjult på et veldig hemmelig sted.

Jeg har hatt det mye verre enn i dag, men har det bra nå, selv om livet mitt ikke har endret seg en millimeter. Endringen kom sakte, og jeg hadde aldri klart det alene, jeg måtte ha masse hjelp og det skammer jeg meg ikke for å si. Mannen min bruker å si at jeg tenker alt for mye og at tankene kan være min verste fiende, og det kan han ha rett i. Sånn sett kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver.

Ja, jeg er på mange måter enig med mannen din. Men uten evnen til og hangen til å tenke og vurdere og konkludere, hadde jeg ikke vært meg selv. Det gjelder vel å vite når man skal (prøve å) slå av, og når det er greit og fruktbart å drøvtygge...

Bra å høre, forresten, at du har funnet ro og aksept i forhold til barnløshet. Jeg skjønner det må ha vært litt av en reise.

Og der kommer hjelpen inn

Ja. Hun ringte i dag, måtte flytte på timen min på fredag i neste uke. Helt til mandag om nesten to uker.

Jeg vil fortsette hos henne. Jeg skal.

Hei Tornerosa, vet ikke om du husker meg, men jeg har (som vanlig) fulgt din sommer- høst- og vinterbok.

Husker nicket ditt, men ikke så mye mer.

Hvor skal jeg begynne…

Jeg tror en vri i forhold dette med å akseptere framtida, hvordan den enn måtte bli, og å akseptere hverdagen, kan være litt backtracking. Eller sagt med andre ord; hvis du er misfornøyd med dagens situasjon, så kan det kanskje gi en slags ro og trygghet å ha identifisert og akseptert hvilke faktorer som har gjort at du er kommet i situasjonen i utgangspunktet. Du var sikkert klok fra før, sa da kan du jo bli enda klokere av skade

Det har vært min pratedames kjepphest - hendelsene og forhold fra tiden rundt bruddet. Hun har trodd, mer enn jeg selv, at det henger igjen en del ufordøyd og ikke bearbeidet greier fra da. Ni års samliv som avbrytes uten en eneste prat verken før, under eller etter bruddet - klart det gjør noe med en.

I forhold til å få et framtidig forhold til å funke, er det nyttig å se på hvilke feil man gjorde i sine forrige. Nå er det en god stund siden du har skrevet så mye om x’en, men jeg har alltid hatt et inntrykk av at du synes han er en vanskelig egoist, som det er umulig å leve sammen med uten å gå fullstendig på akkord med seg selv. I så fall er jo feilene du gjorde i forhold til ham å være dum nok til å bli sammen med og få barn med denne mannen i utganspunktet, og videre å bli i forholdet så lenge som du gjorde. Men så enkelt er det vel ikke. Hvorfor klarte du ikke å gjøre ham bedre? Hvorfor klarte ikke han å gjøre deg bedre? Støttet du ham for mye? For lite? Var du for opptatt av deg og dine behov, eller skjøv du deg og dine behov for mye til side? Kommuniserte dere nok? Riktig? På begges premisser? Hva ved han/deg/begge endret seg, som gjorde det umulig å fortsette forholdet? Hvorfor? Osv. Jeg har alltid store problemer med å lytte til folk som svartmaler x’en uten å komme opp med en eneste feil med egen handtering av forholdet (sier ikke at det er dette du nødvendigvis gjør).

Jeg har tenkt veldig mye på hva som ikke fungerte. Det siste året mer sporadisk, det første året ganske systematisk og grundig. Ja, jeg var dum nok. Jeg vet at dersom jeg hadde møtt ham i dag, ville jeg ikke usannsynlig blitt forelsket i ham, men etter en tid ville jeg sett de tingene som gjorde det umulig for oss to å leve sammen. Altså, om jeg møtte ham i dag, med de erfaringene jeg nå har gjort meg.

I en periode etter bruddet følte jeg meg som den hovedskyldige. Ikke den aller første tiden, men etter noen måneder begynte jeg å tro at jeg hadde skyld i det meste. Jeg ransaket meg selv og fant at jeg gjorde slik og sånn, gjorde ikke sånn og slik, og endte opp med å bebreide meg selv for ikke å ha vært en bedre partner. Men så begynte jeg å lese, mine skriblerier. Ikke nettdagbok, men dokumenter hvor jeg hadde for min egen del nedskrevet episoder og situasjoner, så objektivt som overhodet mulig (så sa han, så sa jeg, så gjorde han, så gjorde jeg), og ting veltet opp i meg igjen. Han var virkelig ikke enkel å leve sammen med. Hans mor sa det stadig: Jeg skjønner godt at han kan være utfordrende å leve med.

Hvorfor klarte jeg ikke å gjøre ham bedre? Hovedsvaret er vel at vi var for forskjellige. Og grunnen til at vi var for forskjellige, var nok mye fordi vi har hatt veldig ulike oppvekster. Jeg kan ikke forestille meg to mer ulike kvinner enn våre mødre, f.eks. Vi hadde veldig ulike oppfatninger av det gode liv. Han hadde én interesse, i hovedsak, som jeg i begynnelsen syntes var veldig fascinerende og ønsket å lære noe om. Men han viste seg å være komplett...hva skal jeg si... Han hadde en veldig belærende måte å snakke på, nesten hoverende. Hvis han skulle forklare noen noe, ble han bare sint om de ikke skjønte hva han mente. Da var man idiot. At han selv var mildt sagt lite pedagogisk, var en uaktuell tanke. Men nok om det.

Det andre svaret handler nok om at han hadde en ganske rigid oppfatning av seg selv - sånn er jeg, sånn akter jeg å være og hvis du ikke liker det, så synd for deg! Han hadde enerett på sannheten, virkeligheten. Han trodde ingen andre hadde noe som helst å fare med; om de var fagpersoner aldri så mye. Hvis han ble spurt om noe han ikke visste svaret på, ble han irritert og ga uttrykk for at "hvem gidder å gå rundt å vite denslags". Det han ikke visste, var ikke verdt å vite. På familievernkontoret ble han karakterisert som en "stor fornærmet guttunge" og ble oppfordret til å "finne mannen i seg selv". Han strøk elegant på alle kommunikasjonsøvelser vi gjorde.

Om jeg støttet ham for mye eller for lite? Tja, det er vel vanskelig for meg å vurdere. Jeg støttet ham. Han støttet sjelden meg. Det vil si - han trodde kanskje at han gjorde det noen ganger, men faktisk fikk han meg stort sett til å føle meg mye verre etter å ha drøftet noe problematiske med ham, enn jeg gjorde før. Jeg husker vi snakket om akkurat det engang (for veldig lenge siden), og han skjønte faktisk hva jeg mente. Ser man det, akkurat dét husker jeg veldig godt, fordi det var så sjelden. Han innrømte det til og med på familievernkontoret, at jeg støttet ham.

Kanskje jeg støttet ham for mye. Det siste året, når han begynte å bli skikkelig grinete pga. uinteressante strøjobber (det er sjelden jobbtelefonene står i kø for en filosof, nemlig), prøvde jeg til og med å skaffe ham jobb. Jeg trålet aviser, stillingsannonser på nett, jeg dro til og med og snakket med folk ulike steder, for å orientere meg - og informere ham.

Om jeg var for opptatt av meg og mine behov? Jeg fikk vel knapt et behov dekket, bortsett fra behovet (ønsket) om å etablere en familie. Men kanskje var jeg i hans øyne for opptatt av barna. Men noen måtte jo ta hans skjerv, også... Jeg følte meg alene om ansvar for barna, og det var ikke noe greit. Kanskje ble jeg derfor veldig orientert mot dem. Han, derimot, ville leve så "voksent" som overhodet mulig.

Dersom jeg prøvde å ta mer hensyn til meg selv, oppfylle noen av mine egne behov, var det motstand å finne. Jeg begynte å trene på et tidspunkt, men det var uaktuelt å dra før etter at ungene var i seng. Det var jo ikke mulig for ham å legge to barn. Eller være alene hjemme med dem, for den saks skyld. Jeg prøvde, men ga vel opp. Det var lettere å gjøre alt selv, ofre seg selv, enn det var å ta plass og kreve litt rom og tid for seg selv. Det skapte bare ufred.

Om vi kommuniserte nok og riktig og på begges premisser... Han bodde mye bak mac'en. Han var ikke spesielt dyktig til å kommunisere om ting som var relevante for oss. Han var derimot meget dyktig til å diskutere og argumentere. Kom med en diskusjon om Midtøsten eller billedkunstnernes situasjon i Norge, f.eks. Men hvis det handlet om hvordan lever vi godt sammen, endte det som oftest før det begynte, for han ble sur. Ugh, kjenner jeg blir matt og sliten av å erindre.

Jeg har venner som både før og etter bruddet har kritisert ham overfor meg. Altså ikke sagt noe til ham, men kommentert hans holdning og innsats og i det hele tatt. Og virkelig ikke lagt fingrene imellom. Da har jeg ikke sjelden forsvart ham, eller i hvertfall modifisert og nyansert uttalelsene. Har ikke nødvendigvis trukket fram egen tilkortkommenhet, men trukket ham i forsvar. Men bare når kritikken har kommet fra andre. Det faller meg ikke veldig naturlig å bare si noe positivt om ham, for å si det sånn. Eller, det jeg har sagt flere ganger de siste årene, er at han gjør en mye bedre jobb som far nå, enn han noengang har gjort tidligere - da han bodde sammen med barna sine. Det er vel den "skryten" jeg kan greie å uoppfordret komme med...

Og mye av det samme reagerte jeg egentlig på i dine beskrivelser av Mmmannen, som ut fra dine hentydninger hadde avsluttet et helt forferdelig forhold til en helt forferdelig dame. Jeg tenkte umiddelbart at han trenger en del tid på å finne ut av hva som gikk galt, og hvorfor.

Det har han helt klart, behov for tid til å finne ut av ting. Ikke hva som gikk galt, det er klinkende klart, og ikke hvorfor, heller. Men han trenger å finne sitt opprinnelige jeg, for det ble nok kraftig maltraktert i løpet av de ni årene.

Jeg regner med at du ser selv at dette er et dårlig utgangspunkt for å gå inn i et nytt forhold. Det du skal ha er en ny livsledsager, ikke en ny far til barna. Jeg tror ikke noen mann vil finne det spesielt fristende å bli rekruttert som avlaster og avløser, hvor fantastisk og sjarmerende du enn måtte være ellers.

Jeg tror jeg er ganske bevisst på akkurat det der, at en ny partner skal på ingen måte bli en ny far til barna. Jeg ikke bare tror, jeg vet. Men klart, ettersom jeg er et tenkende vesen ( ), så har jeg ikke noe problem med å forestille meg at en hverdag ville blitt annerledes med en voksen til her i huset. Og at det, for barna, ville vært veldig positivt. Med den rette vedkommende, selvfølgelig. Klart jeg ser det. Men det med å rekruttere som avlaster og avløser - det ville ikke vært fokus overhodet. Selv om jeg tror at det, for at et maskineri skulle gått rundt, ville vært avgjørende at man samarbeidet om prosjektet nyfamilie. Når alt det er sagt, hvis jeg skal trekke inn Mmannen her, ikke bare er han en magnet på barn, barn er også en magnet på ham. Jeg tror jeg knapt har møtt en mann med et så overbevisende barnetekke før. Og han liker barn. Han prater med barn, hvor de enn måtte dukke opp og hva enn situasjonen måtte være.

Vi er begge familiemennesker. Vi har begge ekspartnere som absolutt ikke var det. Vi har begge savnet å være sammen med noen om familien, bygge den sammen, ikke bare bo under samme tak. Vi har begge opplevd at surhet, kjeft, irritasjon og sinne har gjennomsyret så altfor mye. Jeg tror at vi hadde ønsket det samme, om vi hadde funnet oss i en situasjon hvor vi skulle satse. Jeg ikke bare tror, jeg er ganske så overbevist.

I forhold til barna tror jeg rett og slett du får prøve å tvinge deg selv til å tenke annerledes. Utgangspunktet må jo være at hvis du har en hel helg alene med dem, ja da har du en hel frihelg der du har mulighet til å kose deg med barna. De er jo ganske store og selvstendige nå, la dem få føle at du setter pris på å tilbringe tid sammen med dem. Det er faktisk mulig å endre holding i forhold til dette, jeg slet med en del av det samme du følte på dette området selv tidligere. Jeg følte meg alltid sliten, og det deiligste jeg kunne tenke meg var en kveld eller en helg der jeg hadde ”fri”: ingen barn som krevde og krevde. Nå hadde jeg en mann som fikk meg til å tenke annerledes rundt dette, rett og slett ved å si at ”ja, i helgen skal vi vel ingenting, bare kose oss med barna”. Det var en vekker for meg; det er jo faktisk det man skal gjøre, det er jo derfor man har fått barn. Nå vil du sikkert tenke at siden jeg har en mann så er dette helt annerledes for meg, men han er uansett mye borte, og veldig mye av ansvaret for barna i det daglige hviler på meg. Og verken du eller jeg er unike der.

Ja, jeg VIL at det skal være sånn, at jeg virkelig ØNSKER Å LIKE å ha en kosehelg med barna. Jeg bare mangler så veldig input ellers, jeg blir helt kokelimonke i hodet av å gå en helg helg sammen med to barn; tegne, lese, ake, spille spill, prate, alt på deres premisser, jeg blir jo et barn selv snart! Hadde jeg bare hatt en kontrast, hadde jeg bare ellers hatt mine voksenbehov tilfredsstilt. Da hadde jeg kanskje greid å kose meg. Som det er nå, blir bare en ingentinghelg med barna et komprimert bilde på livet ellers

min fetter ringte meg, til alt overmål psykolog, gode fetter, jeg skal besøke dem på fredag, må bare finne ut av ekspedering av barna først

på livet ellers, det blir bare ekstra mye av det jeg synes det er litt for mye av ellers. Men jeg vil jo. Jeg VIL ha lyst, jeg VIL ønske det, jeg VIL like det. Og nå sier jeg ikke at jeg misliker det, jeg blir bare så...sliten i hodet.

Så altså: bruk tid i forhold til å finne skikkelig ut av hvorfor ting er blitt som de er blitt, og jobb med å tenke mer positivt i forhold til tiden sammen med barna. De er jo det viktigste du har.

De er det viktigste jeg har, ja.

Travelhet ødelegger mye, denne forbaska klokka som tikker og takker og setter frister for hva vi må gjøre når. Det kan jeg til en viss grad regulere noe, jeg vet. Men prøv en 9-åring som beveger seg like langsomt som sirup som renner ut av glasset. Uansett om hun har to minutter eller tredve minutter på å gjøre seg klar på badet, spise eller hva som helst, det blir like travelt. Noen ganger føler jeg at jeg blir hes av å mase. Prøver å ikke mase, men hva gjør man når alt dermed stopper opp?

Uansett, tror én av nøklene er mindre tidspress.

[Tornerosa]

Og så melding, fra fetter; "Kom til 17 på fredag, pannekaker, og så blir du værende".

Hadde veldig lyst til å få det til, men akkurat i høst har det vært ganske mange kjepper i hjulene for denslags. Kanskje bra jeg feiga ut på bestillingen i september eller når det var de la ut billettene. Det har vært myyye sykdom både hos ungene og meg. Diare i en uke midt i praksisen min fx (minsten altså, ikke meg ).

Her scenariet: Aktivitet ferdig 16.00, raska med meg tre sirupunger til taxi, som kom sju minutter for sent. Buss hadde strandet på tvers nedi Innherredsveien, taxituren tok lenger tid enn nødvendig. Ankom fire minutter på halv fem. Ingen av mine to hadde tisset siden halv sju i morges, men nektet å gå på do. Vi skulle møte en fjerde unge ved den ene inngangen, jeg stod og ventet, skysset de tre små inn i salen, finn plassene deres selv! Hadde ikke kontanter til garderoben, ungene i boblebukser og dresser, jeg tok dem med inn og kastet dem på golvet ved noen vogner. Fikk ikke lov, måtte legge dem inn på et bakrom, greit nok. Forestillingen begynte, jeg stod fortsatt og ventet, ungen kom ikke, jeg gikk inn. Ringte og tekstet og ringte, ingen respons. Svett. Satte meg. Vi satt bak rullstolraden, viste det seg. Dame i høy rullestol foran meg, jeg så nesten ingenting. Foran ungene satt en ung jente, også i rullestol, med en respirator ved siden av seg. Misforstå IKKE, denne jenta måtte selvfølgelig få lov til å overvære forestillingen, men apparatet bråkte. Veldig. Klikket og durte, surklet og skurret, det var mildt sagt forstyrrende. Så jeg verken så eller hørte stort. Jeg sovnet, faktisk. Men ungene koste seg, det gjorde de. Og den fjerde ungen kom halsende inn et kvarter for sent, de hadde stått fast i kø.

Jeg har ikke møtt deg på lenge, så jeg aner ikke om endringen er reell. Men den skrevne deg er veldig annerledes enn for et par år siden. Jeg gjenkjenner en del tankemønstre hos deg som er litt for nært og sårt for meg å mene så mye om. Men jeg tror at samtaler vil være bra for deg, så lenge du treffer en terapeut som faller innenfor nåløyer og kriterier.

Går du på antidepressiva, eller var det bare en periode? Tar jeg feil? Det kan være at du burde øke dosen (i samsvar med din lege selvfølgelig). Jeg har nemlig sett hva en leges forglemmelse av å trappe opp dosen har gjort med et menneske og de rundt.

Nei, går ikke på noe, har aldri gjort det. Er skeptisk til det, tror jeg. Og veldig, veldig sta. Jeg har tro på samtaler og tid og en mann, men ikke si at jeg sa det.

Jeg er mange ganger usikker på om jeg skal skrive her i "full offentlighet" eller om jeg skal sende deg en PM - men siden du er så åpen i dagboka di selv, skriver jeg her.

Skriv i full offentlighet, du. Aldri tvil på om du kan gjøre det. Jeg vet dessuten at du ikke kommer til å være slem.

Du får så mange gode og kloke råd, men virker fullstendig låst i ditt eget mønster og "meningsløse tilværelse". Når vi sier: "Drøm gjerne om en Mann, men ikke glem å leve mens du venter på Ham" svarer du at du er så full av kjærlighet som må deles, føler at livet alene ikke er helt, at du er låst i et liv du ikke vil ha osv.

Men jeg VIL jo leve mens jeg venter! Jeg glemmer det jo ikke et øyeblikk, glemmer ikke at jeg bør, at jeg må, at alt annet er på trynet, jeg VIL, VIL, VIL! Men kanskje er jeg låst. Jeg vil gjerne låses opp.

Ugh, ikke beskriv meg som "full av kjærlighet", det høres ut som en dårlig kioskroman...

Du tar ikke tak i det som faktisk blir sagt. Og jeg synes du virker helt fanatisk på dette med at en mann skal reparere alt som er vanskelig i livet ditt - bare ved sitt nærvær og sin kjærlighet til deg.

Fanatisk høres fælt ut, og at en mann skal reparere livet mitt bare gjennom nærvær og kjærlighet... Nesten så jeg kunne plassert en spy-smiley her. Ikke si det på den måten! Si det fint, som jeg har prøvd å si det.

Men - tar jeg ikke tak i det som blir sagt? Hva av alt tar jeg ikke tak i? Hovedbudskapet om at man må leve mens man (eventuelt) venter? Jeg skjønner ikke helt hva eksakt du tenker på, hva det er jeg ikke tar tak i.

Det er ingen som sier at du må gi slipp på din drøm om en Mann, men hvis du synes at det livet du lever nå er så meningsløst som du sier, blir jeg faktisk provosert. Tror du andre lever fantastiske liv - fordi de har en mann? Alle har vi våre drømmer og ønsker - uavhengig om vi er single eller ei. Jeg synes du kaster bort livet ditt med denne endeløse greia rundt meningsløshet.

Nei, ikke meningsløst. Jeg kan sikkert i de tyngste stundene føle at ting er meningsløst, ja, jeg gjør det, men selve det å leve er ikke meningsløst. Det kan være dager at jeg føler at det meste jeg må gjøre ikke betyr noe som helst, tvert imot, det byr meg imot. Lage middag, ta fatt på en jobboppgave, vanne planer. Da kan alt føles temmelig meningsløst. Men meningsløst som i "dette gidder jeg ikke mer, jeg finner meg en jernbaneskinne", det er det ikke.

Jeg synes jo også det er bortkastet å føle så mange ting som meningsløse. Jeg er jo enig med deg. Jeg bare beskriver min subjektive virkelighet for tiden.

Jeg synes du burde sjekke ut hva slags hjelpe du kan få med medisiner. Jeg synes du burde søke om avlastning for barna dine via kommunen eller barnevernet (jeg kjenner noen som har en slik ordning). Jeg synes du burde høre på hva for eksempel Attgløyme, Miss m fl har sagt i noen av de siste innleggene her - du unnlater å se kjernen i det som blir sagt. Jeg synes du burde heve blikket og se menneskene rundt deg - kanskje det er noen som trenger at du strekker ut en hånd? Moren din, for eksempel. Som du blir kvalm og sliten av å ha på besøk, samtidig som du er skuffet over at hun ikke kommer oftere.

Veldig i tvil om det med medisiner. Jeg er blitt spurt før, av fastlegen. Kanskje kunne jeg testet det, for å se hvilken virkning det har på meg. Men jeg har observert virkning av diverse denslags medisiner før, og det har ikke vært ubetinget positivt.

Søke om avlastning for barna - det ville føles som et enormt stort nederlag! Ikke tyn meg for det... Den sitter langt inne, gitt. Jeg tviler på at jeg kommer til å foreta meg noe i den retning. (Synes forresten jeg ser for meg eposten som min eksmann ville sendt meg, dersom han fikk nyss i at jeg hadde behov for en slik løsning...)

Jeg er ikke i stand til å strekke ut flere hender, tror jeg. Jeg tar vare på barna mine (og nå et par kaniner ), prøver å ta vare på meg selv, prøver å pleie vennskap og venner. Jeg har ikke kapasitet til mer. Vet ikke hva du egentlig legger i "strekke ut en hånd", dog. Jeg mener ikke å si at min mor gjør meg kvalm og sliten, det høres fælt ut. Jeg er selvfølgelig veldig, veldig glad i min mor! Min mor gjør alt av beste intensjon, men vi er så ulike, og jeg greier ikke alltid å forholde meg helt til ting som blir sagt og gjort. Jeg har prøvd å fortelle, i den grad det er mulig når man ikke har tradisjon og øvelse i å virkelig snakke sammen, i hvertfall om problematiske, personlige ting, om hvordan ting er for meg for tiden, at det er tungt, at jeg er sliten i både kropp og hode, at det sliter på meg å ha så lite voksenkontakt osv, osv. Og hun spør om jeg kanskje ikke kan være blodfattig? Hun forstår ikke. Hun vil og prøver, men hun har ingen forutsetning for å forstå. Og det gjør meg enda mer sliten, på en måte. Foreldrene mine vet ikke at jeg har vært sykmeldt siden april. Jeg vil ikke bekymre dem, og jeg vet at de ikke helt forstår, at de bare blir bekymret. I første rekke for barna.

Livet ditt er her og nå! Livet ditt er ikke meningsløst fordi du ikke har en mann - men det hadde vært bedre hvis du hadde en mann.

Tornerosa, vi er alle (jeg våger å snakke for flere) veldig glad i deg og vi bekymrer oss. Vi ønsker deg virkelig det beste. Og jeg beklager om jeg høres brysk ut nå, jeg mener ikke å såre deg eller gjøre deg lei deg, virkelig ikke. Men jeg syens det er forferdelig at et voksent menneske med alle de ressursene du har, føle at livet er meningsløst fordi du er singel.

Det synes jeg, også. At det er forferdelig. Men som sagt, livet som liv er ikke meningsløst. Bare mangelfullt.

Jeg mener ikke å si: Tenk positivt og alt vil ordne seg. Jeg vet ting ikke er så enkelt. Men jeg tror ingenting blir bedre slik du går nå. For meg virker det nesten som om situasjonen din bare forverrer seg.

Jeg sliter litt på jobben og er åpen om det med noen av mine kollegaer. Hun ene provoserer meg, for hun responderer på det meste med forskjellige varianter av at det er mitt ansvar å fikse det. Men hun har rett, det er det. Og jeg er - under irritasjonen - sjeleglad for at hun sier det og ikke lar meg rote meg inn i en spiral av selvmedlidenhet. Det er jeg som må ta tak - både mht egne holdninger og løsninger.

Huff, jeg skriver sikker usammenhengende og brutalt nå, men er på farten ut og er stresset etter noen arbeidsdager som tar helt knekken på meg mht stress.

Vit at jeg er glad i deg og ikke ønsker deg noe vondt.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville taklet om en bekjent (eller kollega, som jeg ikke har) virkelig tok meg i ørene. Jeg tror jeg hadde blitt ganske såret og lei meg. Jeg føler meg så lite sett, så oversett, at når noen bryr seg - som min fetter, som forstår og insisterer på pannekaker og deretter å forbli - da må jeg nesten tute. Spiral av selvmedlidenhet er ikke bra, men jeg vet ikke hvor mye jeg tåler av filleristing i praksis. Én ting er her...

Jeg vet at du ikke vil meg noe vondt, Ellevill. Du har villet meg så godt så mange ganger, jeg er overbevist om motivet.

Ellevill, du er min heltinne i denne tråden Det er ikke slemt ment Tornerosa, men ellveill har flere poeng. Jeg har faktisk tenkt de samme tanker i dag. Nemlig at du ser mer etter problemer enn du ser etter gleder. Du er for opptatt av å bekrefte at ting ikke er perfekt til å se at det er uendelig mye bra å glede seg over. Jeg er smertelig klar over at det å dele livet sitt med noen er betraktelig bedre enn å leve alene. Men det betyr ikke at det å leve alene er ett sant helvete uten mening. Ting trenger heller ikke være perfekt, de trenger bare å betraktes i et positivt lys. Og det lyset er en selv ansvarlig for å tenne.

Kanskje gjør jeg det, ser mer etter problemer enn etter gleder. Men de potensielle gledene gleder meg liksom så lite... Og problemene, de rakkerene, bedriver på sin side den reneste olympiaden og konkurrerer om min oppmerksomhet. De er ikke nødvendigvis veldig store, men når man er litt pannekake selv, så føles de store. Å ikke finne middag etter femten minutter blant reolene på Rema, kan være nok av og til.

Og ja, jeg kan si amen til det siste der. Jeg har brukt opp mange, mange esker med fyrstikker...

Though love...

Tornerosa, jeg angrer litt nå. Hvem er jeg som sakl sitte å fortelle deg ditt og datt? Jeg går ikke i dine sko.

Du har ikke fortalt meg ditt og datt, du har ment. Og det er helt greit.

Men jeg kan bare ta utgangspunkt i meg selv. Og hvordan de som bryr seg om meg behandler meg. I sommer skjedde det meg noe som gjorde meg kjemperedd. Jeg var så redd at jeg brakk meg, sov ikke, spise ikke, klarte knapt å fungere. Jeg sankket med ei venninne på telefonen og sa: "Jeg har liksom så lite å gå på". Med det henviste jeg til ting som har skjedd meg over en periode på mange år som jeg til slutt følte var i ferd med å knekke meg. Hun svarte litt kort: "Hvorfor har du så lite å gå på? Overdriver du ikke litt nå?" Da hun sa det ble jeg såret, provosert og flau, og tenkte vel at hun ikke skjønte min situasjon. Så begynte jeg å tenke på hennes situasjon: Hun har gått de siste ti årene til psykolog, hun er 40 år og har ikke barn, og som siste desperate forsøk deler hun en flaske vin med en venn før de har sex en gang i måneden som siste desperate forsøk på å få barn, hun sliter med et par alvorlige helseproblemer, hun er veldig farget av en ganske spesiell oppvekst +++. Og jeg tok meg faktisk sammen som følge av det hun sa, hun hadde jo rett.

Jeg har en venninne som mistet et barn i krybbedød for tre år siden, et barn på 10 måneder. Klart at det setter ting i perspektiv. Og jeg føler at det burde få meg til å innse, til å se at jeg "overdriver litt", som du skriver, Ellevill, men i stedet gir det meg dårlig samvittighet for at jeg ikke får til nettopp dét. Får til å innse også med følelsene, ikke bare med hodet, at jeg er veldig, veldig heldig. Jeg vet at jeg er det, men det drukner. Det kan komme i glimt, når jeg er i en setting jeg virkelig trives i. Og disse settingene er nesten uten unntak sammen med vennefamilier, da føler jeg at vi er flere, vi er sammen, vi skaper en voksenverden, en barneverden og en voksen- og barneverden, og det føles godt og trygt.

Det er ikke det jeg mener at man ikke kan ha perioder der man er nede, at man ikke skal få klage og da få både trøst & klapp & klem. Men når det triste farger hele ens liv, må noen ruske litt opp i en også.

Litt sånn som dette jeg nevnte med jobben. jeg har en elendig sjef (h*n er en fantastisk person, men elendig faglig og profesjonelt). Men den personen er der og vil forbli der. H'n farger min arbeidshverdag, 8 timer hver dag. Jeg kan velge å slutte i jobben. Eller jeg kan ta tak selv. Stille krav, jobbe med meg selv, fokusere på det som er bra, bli sjef over min egen arbeidshverdag. Kanskje en dårlig sammenlikning, men poenget mitt er bare at man kan velge å male med svart og hvitt eller med farger. Og det er du som står med malekosten. Ikke noen Mann. Eller en sjef.

Men som sagt, jeg angrer litt på mitt forrige innlegg. Sorry! Men det er faktisk et utslag av omsorg.

Jeg vet det, Ellevill. Intet å angre.

[Tornerosa]

Ikke rart jeg har vondt i skuldernakken!

[Sommersol]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville taklet om en bekjent (eller kollega, som jeg ikke har) virkelig tok meg i ørene. Jeg tror jeg hadde blitt ganske såret og lei meg. Jeg føler meg så lite sett, så oversett, at når noen bryr seg - som min fetter, som forstår og insisterer på pannekaker og deretter å forbli - da må jeg nesten tute.

Uff dette traff meg midt i magen... Tenk om noen rundt meg har det som deg, og jeg ikke ser det.

Det ville vært forferdelig i ettertid å få vite at noen jeg bryr meg om slet så mye, og jeg ikke var der for den.

Men jeg skjønner at det er vanskelig og vise seg så sårbar at folk forstår IRL også..

Jeg skulle ønske jeg bodde litt nærmere og kunne strukket ut en hånd Tornerosa

[pøbelsara]

Jeg kjenner flere flinke, veltalende, sterke jenter som er så gode til å skjule at de er redde, triste, skjøre og slitne at ingen andre, selv ikke de nærmeste, klarer å forstå hvor trist og tynnslitt de faktisk er. Et klassisk tveegget sverd. Man er så oppsatt på å være flink og sterk at man går til grunne fordi man er så flink og sterk at ingen ser hvor svak og skjør man er.

[¤flicka¤]

Jeg kjenner flere flinke, veltalende, sterke jenter som er så gode til å skjule at de er redde, triste, skjøre og slitne at ingen andre, selv ikke de nærmeste, klarer å forstå hvor trist og tynnslitt de faktisk er. Et klassisk tveegget sverd. Man er så oppsatt på å være flink og sterk at man går til grunne fordi man er så flink og sterk at ingen ser hvor svak og skjør man er.

Jeg satt faktisk akkurat og tenkte det samme (men skal ikke skryte på meg å kunne sette ord på det like bra som Pøbelsara )

Synes du ikke at du har prøvd å være sterke-Tornerosa lenge nok nå, uten særlig suksess? Ettersom du ikke har kolleger eller venner som du omgås fast og som ser deg hver dag tror jeg ikke du kan forvente at noen andre skal ta steget for deg og ta tak i deg. Du sier vel neppe til vennene dine det du sier her i dagboka di? Jeg tror nok de vet at du sliter, men neppe hvor mye. Kanskje det er på tide å velge en ny strategi? Kanskje det er på tide å være til bry?

Edit: og med venner så mener jeg IRL-venner, for jeg ser jo at du har mange venner her inne også

Endret 8. desember 2010 av ¤flicka¤

[Daisy Fraser]

Hei, og beklager at jeg blander meg. Jeg rota meg inn her for en stund siden og har lest litt, og jeg har jo egentlig ikke noe her å gjøre. For jeg kjenner deg jo ikke, og da bør man ikke egentlig mene så mye. Men det slår meg at du har mange her som kjenner deg godt. Du har mange gode nære venner her på nett (kanskje de er virkelighetsvenner også for alt jeg vet) som du har gode nære samtaler med hver dag!! Det tror jeg er mer enn de fleste har. Inkludert de fleste kjernefamilier.

Om jeg skal driste meg til å mene noe om hvordan du kan få det bedre så har jeg bare noen få råd å gi. Jeg tror du må jobbe med tankemønstrene dine. Tvinge deg selv til å finne det som oppriktig gir deg glede og livslyst og så jobbe med å være i den følelsen så ofte du kan. Om det er en melding her på KG eller en god film, eller litt solskinn gjennom vinduet, spiller ikke så stor rolle. Jeg synes bare du bruker mye tid på å tenke på det som ikke er fint, men har lite fokus på det som faktisk ER fint. jeg vet ikke om det kan redde din verden, men det kan i allefall umulig skade.

Også synes jeg du skal sende en melding til Mmannen. Akkurat nå har du ingenting å tape på det. Du savnet å vite hvor du hadde han, da synes jeg du skal sørge for at han vet hvor han har deg. Jeg synes du skal være ærlig med ham, rett og slett. Ikke kreve noe, men å si hva du tenker.

Også synes jeg du skal skifte jobb. Når du snakker om jobben din er det ikke lystbetont. Og du savner god voksenkontakt, som det ikke virker som om du får så mye av med dine nåværende kolleger. Og det er jo veldig lett å se at du er et oppegående menneske med stor kapasitet. Jeg tror du kan være noens drømmeansatt. Og det å skifte beite kan faktisk være en veldig bra ting for deg. Du kan treffe bra folk, du kan få noe nytt å bryne seg på som kan gi deg litt energi. Jeg tror du trenger å få tilbake litt av selvfølelsen som voksenperson.

Og som sagt, beklager at jeg blander meg. Jeg håper at ting "årnær'sæ" for deg.

[Klips]

Hei. Falt ut av KG en stund, jeg, men hender jo jeg komme innom. Som når jeg plutselig kjenner at jeg ikke vet hvordan det går med deg for tiden.

[Tornerosa]

Uff dette traff meg midt i magen... Tenk om noen rundt meg har det som deg, og jeg ikke ser det.

Det ville vært forferdelig i ettertid å få vite at noen jeg bryr meg om slet så mye, og jeg ikke var der for den.

Men jeg skjønner at det er vanskelig og vise seg så sårbar at folk forstår IRL også..

Jeg skulle ønske jeg bodde litt nærmere og kunne strukket ut en hånd Tornerosa

Det er vel noe mange har erfart, man går og holder ting inna og unna og opererer med en maske utad, men så kommer disse "forræderne" som knakker på skallet og spør "hvordan har du det, egentlig?" og så knekker man. Det kan være venner, eller det kan være fagpersoner. Husker da jeg var til fysioterapeut for første gang i mitt liv, det var for ca. 6 år siden, kombinasjonen av fysisk berøring (altså knaing av skuldre og denslags og spørsmål om "ellers, da?" gjorde at jeg begynte å tute. Tror ikke jeg er alene om denslags opplevelser...

Jeg kjenner flere flinke, veltalende, sterke jenter som er så gode til å skjule at de er redde, triste, skjøre og slitne at ingen andre, selv ikke de nærmeste, klarer å forstå hvor trist og tynnslitt de faktisk er. Et klassisk tveegget sverd. Man er så oppsatt på å være flink og sterk at man går til grunne fordi man er så flink og sterk at ingen ser hvor svak og skjør man er.

Meg i et nøtteskall.

Kameleon med en rekke assorterte masker til ethvert bruk, men alle med positivt fortegn.

Jeg satt faktisk akkurat og tenkte det samme (men skal ikke skryte på meg å kunne sette ord på det like bra som Pøbelsara )

Synes du ikke at du har prøvd å være sterke-Tornerosa lenge nok nå, uten særlig suksess? Ettersom du ikke har kolleger eller venner som du omgås fast og som ser deg hver dag tror jeg ikke du kan forvente at noen andre skal ta steget for deg og ta tak i deg. Du sier vel neppe til vennene dine det du sier her i dagboka di? Jeg tror nok de vet at du sliter, men neppe hvor mye. Kanskje det er på tide å velge en ny strategi? Kanskje det er på tide å være til bry?

Edit: og med venner så mener jeg IRL-venner, for jeg ser jo at du har mange venner her inne også

Men jeg har jo stor suksess med å være sterk. Det er jo der jeg har suksess, der ute. Stort sett. Men forsåvidt, jeg ble utfordret på det av min samtalepartner i vår, være ærligere mot mine nærmeste. Prøve, og se hva som skjedde. Jeg løftet nok litt mer på sløret da, det førte til forbigående noe mer kontakt med noen av de nærmeste. Men så kom sommeren. Og så kom høsten...

Jeg har jo venner jeg omgås fast, men sannelig er folk travle. Og når de har fritid, familietid, og ønsker å være sammen hele familien, har de en tendens til å søke samvær med andre "hele" familier. Vennefamiliemiddager, vennefamilieturer, vennefamilie-hva-som-helst. Jeg syter ikke, jeg konstaterer. Jeg ser det jo. Ikke dermed sagt at jeg/vi er valgt bort, men det er kanskje enklere slik, det blir mer balanse med både kvinner og menn tilstede. Jeg har ikke noe testosteron å bidra med, og det er vel begrenset hvor lenge venninnemennene synes det er ok med venninneskravling. Jeg sier selvfølgelig ikke at det aldri skjer, jeg har veldig god kontakt med flere av mine venninners ektefeller.

Jeg har tre vennepar her i byen jeg anser som mine aller nærmeste, her har jeg kjent damene hhv fra jeg var 19, 8 og hele livet. I tillegg er det 3-4 andre par som stiller i sirkelen utenfor der og som jeg treffer mer "spesialisert", dvs. når det er barneting på gang (mao foreldre til ungenes venner). Et par-tre single personer jeg treffer en sjelden gang. Og så har jeg noen potensielle, noe jeg har kjent i tidligere liv og som jeg vet finnes der ute, som jeg har kontakt med på FB, men som lever sine liv et stykke utenfor min rekkevidde (langt unna, unger i helt andre aldre enn mine, dørstokkmila...). Som jeg i teorien kunne jobbet for å gjenoppta kontakten med.

Hei, og beklager at jeg blander meg. Jeg rota meg inn her for en stund siden og har lest litt, og jeg har jo egentlig ikke noe her å gjøre. For jeg kjenner deg jo ikke, og da bør man ikke egentlig mene så mye. Men det slår meg at du har mange her som kjenner deg godt. Du har mange gode nære venner her på nett (kanskje de er virkelighetsvenner også for alt jeg vet) som du har gode nære samtaler med hver dag!! Det tror jeg er mer enn de fleste har. Inkludert de fleste kjernefamilier.

Om jeg skal driste meg til å mene noe om hvordan du kan få det bedre så har jeg bare noen få råd å gi. Jeg tror du må jobbe med tankemønstrene dine. Tvinge deg selv til å finne det som oppriktig gir deg glede og livslyst og så jobbe med å være i den følelsen så ofte du kan. Om det er en melding her på KG eller en god film, eller litt solskinn gjennom vinduet, spiller ikke så stor rolle. Jeg synes bare du bruker mye tid på å tenke på det som ikke er fint, men har lite fokus på det som faktisk ER fint. jeg vet ikke om det kan redde din verden, men det kan i allefall umulig skade.

Også synes jeg du skal sende en melding til Mmannen. Akkurat nå har du ingenting å tape på det. Du savnet å vite hvor du hadde han, da synes jeg du skal sørge for at han vet hvor han har deg. Jeg synes du skal være ærlig med ham, rett og slett. Ikke kreve noe, men å si hva du tenker.

Også synes jeg du skal skifte jobb. Når du snakker om jobben din er det ikke lystbetont. Og du savner god voksenkontakt, som det ikke virker som om du får så mye av med dine nåværende kolleger. Og det er jo veldig lett å se at du er et oppegående menneske med stor kapasitet. Jeg tror du kan være noens drømmeansatt. Og det å skifte beite kan faktisk være en veldig bra ting for deg. Du kan treffe bra folk, du kan få noe nytt å bryne seg på som kan gi deg litt energi. Jeg tror du trenger å få tilbake litt av selvfølelsen som voksenperson.

Og som sagt, beklager at jeg blander meg. Jeg håper at ting "årnær'sæ" for deg.

Ikke unnskyld deg, jeg setter bare pris på innblanding!

Ja, mange gode nettvenninner her, ja. Og i hvertfall fem-seks av dem kjenner jeg irl. Inklusive den brutale mannen. Veldig viktig supplement (ikke substitutt, jeg insisterer ) til sosialt liv, speiling, drøvtygging - når man ellers er litt i manko på denslags, grunnet livsomstendighetene.

Jobbe med tankemønstre - ja, hadde bare dét vært enkelt... For som sagt, det står ikke på verken forståelse eller vilje. Synes hverdagen er slitsom (fysisk og bokstavelig talt), synes eneansvar for unger er skummelt og tøft, synes mitt inskrenkede sosiale liv er ødeleggende og tappende. Dette møter meg hver dag, det gir meg en på tygga flere ganger daglig, og da er det vanskelig å bestemme seg for å tenke at pokker heller, dette er da helt greit!

Jeg vet jo at det man setter forstørrelsesglasset på, det vokser. Og jeg har lest at det går faktisk an å lure hjernen, man kan smile og le selv om man ikke føler for det, og det skal visstnok frigjøre lykkebringende hormoner. Men hjernen min er visst for smart(!), den lar seg liksom ikke lure...

Jeg får kanskje lage en liste, da.

Skifte jobb - jeg kan gjerne synes at jeg burde ha en annen jobb. Tro meg, mange har ment det. Jeg har vært helt uenig for inntil et lite år siden, nå er jeg ikke så motstander av tanken lenger. Men det er en prosess jeg må ta på et annet tidspunkt, i såfall. Senest tidligere i dag bladde jeg gjennom stillingsannonsene i lørdagens avis (abonnerer kun på lørdagsavisa, leser dem som oftest med én ukes forsinkelse...), og som vanlig - ingenting er engang i nærheten av mitt felt. Det er en omfattende og krevende prosess å søke jobb. Jeg tviler på at jeg har det som skal til nå. Selvfølgelig - man kan ha råflaks, og noe bare ramler ned i fanget på en. Jeg holder øynene åpne.

Men så er det også sånn, at selve jobben er egentlig ganske ok, for ikke å glemme at jeg har verdens beste arbeidsgiver.

Mannen. Det er kanskje litt slemt, etter alle innspill og all støtten jeg har fått av dere kjære KG-venninner, men jeg har egentlig bestemt meg for å holde den historien litt utenfor boken. Det handler litt om nettopp dette med fokus - det man fokuserer på (skriver om), det blir større. Jeg må la alt dale litt. Men jeg kan si såpass - vi har noe kontakt. Jeg har ikke møtt ham på over tre uker, men vi har noe FB-chat-kontakt og sms-kontakt. Og så ringte han senest tidligere i kveld, bare kort, akkurat ankommet et julebord. Han har snakket mer, snakket (dvs. skrevet), og det er klart at han har ikke faret med tull og fanteri, at han er komplett forvirret og føler at hele livet er et kaos, at han ikke er så klar for ting som han trodde tidligere i høst, at han har bekymret seg for en del ting i forbindelse med meg og vår relasjon og at han ikke er i stand til å ha noe virkelig seriøst på gang nå. (Noe jeg fortalte ham allerede for tre måneder siden og egentlig har ment hele veien...) Og at han er veldig glad og lettet for at jeg ikke er sur og fornærmet på ham, han sa det betød mye for ham. Han innser nok at han har håndtert ting litt dumt, men jeg tror ikke han har vært i stand til å gjøre det på noen annen måte.

Og ja, jeg har fortalt (skrevet) ham hva jeg tenker.

Sånn. Jeg skal heller putte inn noen setninger etterhvert, om det skulle føles påkrevet.

Igjen - en million takk for fotfølging.

Hei. Falt ut av KG en stund, jeg, men hender jo jeg komme innom. Som når jeg plutselig kjenner at jeg ikke vet hvordan det går med deg for tiden.

Ja, KG-Klips er ikke den samme som før!

Vi må treffes snart igjen. Nysgjerrig på hus og sånn.

[Tornerosa]

Utrolig hvor lang denne siden er, dette innlegget MÅ da havne på ny side??

Var hos kiropraktor i dag. Rimelig lei av den nakken min. Av de med spesiell kompetanse på nakke, valgte jeg selvfølgelig den kjekkeste. Som viste seg å være en bergenser med munndiaré... Men han var da ok. Han var i hvertfall ganske sterk i fingrene, au. Det ble noe ganske annet enn pm-trening, får'n si, hun bare klapper på meg. Men det blir jo noe annet. Spent på om det gir resultater, ny time tirsdag i neste uke.

Og så kommer det mailer, jobbmailer. Noe er under oppseiling, og det lukter ikke bra. Det kom bare et lite frampek, et subilt, men likevel ganske konkret varsel. Lurer på hvor ille det kan være. Ser ikke ut til at det kommer mer nå i kveld, men venter litt til, i tilfellet. Det skulle komme mer om saken. Tror ikke det involverer meg, ikke direkte, men meget sannsynlig indirekte. Akkurat hva jeg trenger.

Tror jeg ser fram til morgendagen. Og helgen. Nei, bestemmer meg for å se fram til morgendagen, helgen. Lysfest ute på skolen i morgen tidlig, jeg må vel ta en tur. Regner med kontoret, men kommer litt an på... Så skal barna til besteforeldre, jeg til fetter & co. Tenker det blir sent, gitt. De er natteravner, som jeg. Lørdag... Julegavehandel? Lørdag kveld? Søndagen?

Senga. Faktisk. Skulle gjerne satt opp lysklokka mi, men ikke fått sett på bruksanvisning enda. Se på det i helga.

Sove. Drømme noe spennende, utvide livet litt. Liksom.

[Tornerosa]

Og så kommer det mailer, jobbmailer. Noe er under oppseiling, og det lukter ikke bra. Det kom bare et lite frampek, et subilt, men likevel ganske konkret varsel. Lurer på hvor ille det kan være. Ser ikke ut til at det kommer mer nå i kveld, men venter litt til, i tilfellet. Det skulle komme mer om saken. Tror ikke det involverer meg, ikke direkte, men meget sannsynlig indirekte. Akkurat hva jeg trenger.

Nemlig. Det ante meg. Dette var flotte greier, mer jobb på meg. Mye mer jobb, mange flere utfordringer. Strålende.

Har rømt opp i stua, ungene gjør meg fullstendig utmattet. Det er langt over en halvtime siden jeg vekket dem, men minsta er fortsatt på badet og kler på seg. Nå rekker hun ikke å spise. Da blir hun sint. Så fortvilende, det er så vanskelig å få dem ut av senga på morgenen. Og få dem i sving. De er som sirup. Og så er de småsure. Og krangler. Men nå har jeg klappet klart alt på kjøkkenet, det gjenstår for dem bare å gjøre. Så får de bare bli for sene. Jeg makter virkelig ikke disse morgenene, slik de ofte blir. Ikke katastrofer, men vanvittig tappende, det er en kamp å få dem avgårde i tide. De legger seg mellom åtte og halv ni, jeg kan ikke skjønne at det skal være for sent. De skravler jo etter at de har lagt seg, eller småkrangler, jeg prøver etter beste evne å få dem til å tie stille og prøve å sove, for jeg vet jo hvordan neste morgen blir.

De burde hatt hvert sitt rom nå, tror jeg. Men det er ikke barebare, vi har i utgangspunktet bare to soverom.

Om fem minutter bør de være ute av døra. Minsta har akkurat satt seg med frokosten.

[¤flicka¤]

Men jeg har jo stor suksess med å være sterk. Det er jo der jeg har suksess, der ute. Stort sett. Men forsåvidt, jeg ble utfordret på det av min samtalepartner i vår, være ærligere mot mine nærmeste. Prøve, og se hva som skjedde. Jeg løftet nok litt mer på sløret da, det førte til forbigående noe mer kontakt med noen av de nærmeste. Men så kom sommeren. Og så kom høsten...

Da tror jeg vi må ha ulik definisjon av suksess, for jeg trodde litt av poenget er at det skal føles bra hjemme også. Ikke bare når du er ute, men når du er hjemme og er deg.

Det er en dørstokkmil det der å lette på sløret, og det er ikke til å unngå at man føler at man legger en byrde på de rundt seg ved å innrømme at det er behov for ekstra støtte og hjelp. Spesielt når du vet at de har travle liv, som deg. Men min erfaring er at de fleste setter stor pris på å tilliten og kan ha mange gode ideer til å hjelpe, hvis du bare lar dem. Til sammen er det det som kan gjøre forskjellen på uutholdelig og det som lar seg utholde...

[Tornerosa]

Vi har nok ikke nødvendigvis ulik definisjon på suksess. Jeg mente bare at der ute får jeg i det minste kred og gode tilbakemeldinger på min eksistens, gjøren og laden. Tenker at det faktum øker sjansen for at det på hjemmebanen også skal føles bra. Og for å lykkes der ute, må jeg være sterk. Svak både der ute og hjemme, eller bare hjemme, liksom.

Men jeg skjønner hva du mener.

Nå er jeg forfrosset fordi jeg ble lurt av frk. 9 år til å observere denne lysseansen ute i skolegården, "kjempemange" skulle visstnok komme. Vel, jeg så to, og den ene var meg. Men hun var så stolt over at hun som elevrådssrepresentant skulle stille som fakkelbærer, så det var vel verdt forfrysningen.

Ikke noe poeng å dra på kontoret i dag, jobber hjemmefra. Jeg trenger akutt en skriver! Hva koster en kurant skriver i disse dager, mon tro? Håpløst å ikke ha det hjemme, lenge siden jeg har hatt en nå.

[¤flicka¤]

Vi har nok ikke nødvendigvis ulik definisjon på suksess. Jeg mente bare at der ute får jeg i det minste kred og gode tilbakemeldinger på min eksistens, gjøren og laden. Tenker at det faktum øker sjansen for at det på hjemmebanen også skal føles bra. Og for å lykkes der ute, må jeg være sterk. Svak både der ute og hjemme, eller bare hjemme, liksom.

Men jeg skjønner hva du mener.

Og jeg skjønner hva du mener Sterk ute, ellers knekker man sammen, og da er du plutselig svak både hjemme og ute. Ikke til å holde ut. Ja, kjenner til det der...