Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Vennligst ikke kall det syt. Det er bare ett av mange eksempler på tilsvarende. Jeg har da holdt på en stund nå. Jeg mener selvfølgelig ikke at samtlige 1500 satt der og var happy, det er egentlig ganske irrelevant, det må ikke forståes sånn. Det handler ikke om det, om hvorvidt andre faktisk er happy eller fortvilte, det handler om min opplevelse av situasjonen. Jeg tror mange helt-alene-foreldre opplever det tilsvarende. Hvor mange ganger har man ikke vært på tilstelninger i barnehage og på skole, og fått forsterket følelsen av å være alene? At ens egne barn alltid er representert med kun én voksen? Alltid, alltid, alltid.

Det at man ikke har noen å dele ungene med, på godt og vondt, blir ekstra tydelig i en slik situasjon. Jeg forventer ikke at andre skjønner greia til fulle, men ikke kall det syt, please.

Og nei, ingen tvinger meg. Men igjen - man gjør ting på vegne av sine barn, man er forelder, man involverer seg. Man blir spurt direkte, og det ligger i luften at man sier ja. I hvertfall i et så "spesialisert" tilfelle som dette. Det finnes jo mange foreldre som er fullstendig usynlige i barnas skoledag, det finnes foreldre i klassene til ungene jeg ikke aner hvem er, de er helt fraværende, dukker kanskje bare opp på et foreldremøte innimellom. Jeg er ikke en sånn forelder, jeg mener at jeg gjør ungene mine en tjeneste ved å stille opp. Ja, jeg kunne kanskje sagt nei noen ganger, av hensyn til meg selv, det er en balansegang.

Uansett, jeg skulka unna kakebakinga som jeg som jenteforelder egentlig skulle bidra med. Jeg kan hvis jeg må.

http://input-image.info/physics-troll/1285635380238.jpg

[¤flicka¤]

Vennligst ikke kall det syt. Det er bare ett av mange eksempler på tilsvarende. Jeg har da holdt på en stund nå. Jeg mener selvfølgelig ikke at samtlige 1500 satt der og var happy, det er egentlig ganske irrelevant, det må ikke forståes sånn. Det handler ikke om det, om hvorvidt andre faktisk er happy eller fortvilte, det handler om min opplevelse av situasjonen. Jeg tror mange helt-alene-foreldre opplever det tilsvarende. Hvor mange ganger har man ikke vært på tilstelninger i barnehage og på skole, og fått forsterket følelsen av å være alene? At ens egne barn alltid er representert med kun én voksen? Alltid, alltid, alltid.

Det at man ikke har noen å dele ungene med, på godt og vondt, blir ekstra tydelig i en slik situasjon. Jeg forventer ikke at andre skjønner greia til fulle, men ikke kall det syt, please.

Beklager at jeg kalte det syt. Men du har en tendens til å svartmale din egen situasjon i mange tilfeller, det er mulig at det er et resultat av depresjon (godt mulig faktisk...) Dermed er det ikke lett å la være å tenke sånn, men det kan likevel være nyttig å prøve å ha et realistisk syn på hvordan ting faktisk er.

[Tornerosa]

Det er godt mulig at jeg svartmaler. Jeg kan ikke ta ut det svarte i noen særlig grad i hverdagen ellers, så ett sted må jeg gjøre det. Prøver å være realistisk, prøver å sette i perspektiv, men for meg er det gjerne slik at det som "faktisk er", er det som føles. Det er det som er virkeligheten, min virkelighet. Hvis jeg da sitter der, som på lørdag og søndag, med en slik følelse i kroppen, er det langt mer virkelig enn tvangstanken om at pytt, det er sikkert andre her som kjenner seg slik og sånn.

For det handler som sagt ikke først og fremst om den faktiske situasjonen der og da, eller tilsvarende situasjoner, for de er jo bare katalysatorer for følelsen av ensomheten ellers i hverdagen. I livet.

Så jeg vet ikke, jeg... "Hvordan ting faktisk er". Hvordan er ting, faktisk? Og hvordan kan dette "faktiske" gjøre ting annerledes/bedre for meg? Mener ikke å spørre ironisk eller sarkastisk...

Fikk avviklet TO av gjøremålene i dag! Avviklet som i unngått. Meget fornøyd. Tror ting skal ordne seg likevel. Da gjenstår bare tre hovedgreier, travelt nok med det.

Oh shit, må presse inn en handletur! Tom for det meste.

[Gjest Harriet]

Hei Tornerosa

Kom over dagboken din ved en tilfeldighet og jeg ble sittende og lese samtlige sider.

Kjenner ikke hele situasjonen din, men du fremstår som ærligheten selv. Det er utrolig tøft å være så ærlig som du er, både overfor deg selv og overfor andre mennesker. I motsetning til de fleste andre så er du ikke redd for å vise svakhet. Og svake er vi alle sammen til tider - oftest uten å tørre innrømme det. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver, har mange ganger hatt de samme følelsene selv, men jeg har ikke turd si det til noen, for mange av de følelsene er liksom "ulovlige" og får oss til å fremstå som utakknemlige.

Du er tøff og ærlig og det er sikkert det som gjør at du kommer deg såpass bra gjennom denne vanskelige situasjonen du har havnet i.

[Gjest Miss O'Hara]

Hvordan er ting faktisk?

Det er det vanskeligste med å være i en slik "tilstand", for ganske riktig så er man ikke bedre enn man føler man er, og man har det ikke bedre enn man opplever at man har det. Men hvordan man ser på det, hvilke briller man ser det gjennom, kan faktisk endres. Når man ikke kan endre det ytre, må man endre det indre hvis man vil få det bedre, og det er man kanskje den siste til å se selv eller kunne klare alene. Det er det det trengs fagpersoner til. Du har fått et glimrende eksempel på det nå nylig, når verden ble rosa en stund, hvordan dine ytre betingelser egentlig ikke endret seg det spøtt, men hvordan DU opplevde det ble snudd fullstendig på hodet likevel. Din verden, dine forpliktelser, dine barn - det endret seg ikke, du bare opplevde det gjennom øynene til en som hadde overskudd og glede. Det er akkurat sånn det er - det er slik du ser det som har noe å si, ikke hvordan ting er eller ikke er. Man kan endre jobb, bosted, økonomi etc etc, men om man er den samme personen vil det ikke endre seg hvordan man ser verden.

Utfordringen er å komme til det stedet, og den største hindringen der er nettopp ens egne skylapper. Depresjon er per definisjon skylapper. Nå skal vel ingen diagnostisere sånn i hytt og pine, du vet best hvordan du har det selv, men depresjon er generelt en tilstand nettopp hvor man ser ting i svart og grått, og ikke ser andre muligheter uansett hva noen måtte finne på å si. Kjørt fast i en måte å tenke på, et handlingsmønster, en måte å håndtere (eller ikke) verden på.

Denne måten å se verden på har egentlig gått igjen i alle bøkene dine, iallfall alle de jeg har lest over flere år nå, og når en tilstand av opplevd håpløshet varer så lenge er det på tide å ty til nye virkemidler virker det som For å endre etablerte atfersmønstre så må det mer til enn "en tur i frisk luft" eller nedsatt arbeidsmengde i en periode. Jeg håper du får flere samtaletimer, og at du ikke gir deg med å prøve å skaffe deg selv hjelp, for det er når alt kommer til alt den eneste måten; å hjelpe seg selv.

[¤flicka¤]

Så jeg vet ikke, jeg... "Hvordan ting faktisk er". Hvordan er ting, faktisk? Og hvordan kan dette "faktiske" gjøre ting annerledes/bedre for meg? Mener ikke å spørre ironisk eller sarkastisk...

Du sier jo at det ikke spiller noen rolle for deg at det finnes mennesker som har det som deg (eller verre). Og det kan jeg forstå. Men samtidig bruker du mye tid på å tenke på hvordan andre har det bedre enn deg (ref. venneparet) og at lykken ligger hos dem, som om de vet noe som du ikke vet. Det kan jeg nærmest garantere at de ikke gjør. Det eneste jeg føler jeg har lært i mine over tretti år på kloden er at det er ingen som har alt. Det høres kanskje klisjeaktig ut, men jeg kan love deg at jeg ikke er noen nyfrelst gladkristen. (Tror nesten ikke det finnes en mer kynisk person enn meg.)

Det er påfallende at du nesten ikke klarer å finne noen glede i det du har. Det sier meg at du ikke har det bra og at du trenger hjelp. Alternativet er å gå rundt og savne og ønske og håpe på at det skal skje noe som skal gjøre livet ditt bedre.

[jolie]

Ja, det skal vi. Prøv å få det til, da!!

16.30 eller 19?

[attegløyma]

Å vere lukkeleg er ikkje noko som ligg i symbiosen med andre, det ligg i deg. Du må endre deg, nett som Miss seier. Både miss og eg har vore der, vi har endra oss, vi veit kva vi snakkar om. Miss sitt utgangspunkt var veldig ulikt mitt, kanskje meir likt ditt i forhold til råmer som barn og det å vere avhengig av jobb. Eg var singel og gjeldfri, så eg kunne snu opp ned på alt. Men det eg lærde av heile min nedtur var at så lenge eg ikkje hadde det godt med meg klarte eg ikkje få det heilt godt med andre. I haust endeleg, 4 år etter eg begynte hos psykolog, klarte eg sjå dei siste 6 åra på avstand, og innsåg at eg hadde brukt menn som krykker i 6 år. Hadde lagt moglegheiten til lukke i andre sine hender, i tanken om å vere to. Så eg sat i starten av september på ein cafe i Oslo saman med gamle vener som har halde ut med meg gjennom alt det her og sa at eg ville kun gå ut med menn når eg hadde det godt med meg sjølv, og ikkje trengte dei for å redde meg frå ein eller anna situasjon, som einsemd eller kjensla av å vere aleine fordi eg faktisk er 35 år og einsleg og barnlaus. 3 veker etter møtte eg han som eg skal ha. Korleis eg veit det alt no? Vi har kjent kvarandre godt i 30 år. Første gang eg var i Paris var med han Eg var 9 og han var 12... Vi var på tur med fedrene våre. Eg tykkjer du skal gjere alt du kan for å få ein fast avtale med ein psykolog som du kan sjå jevnleg over lang tid, gjerne fleire år. Slike lappeteppetimar går ikkje. Og så må du shoppe psyk til du finn ein du faktisk er villig til å fortelle sjølv dei vondaste tinga til. Dei tankane du skammar deg over. Og kanskje du bør gje den personen link til desse bøkene dine, for slik kan du kanskje sleppe unna å fortelle noko av det, og psykologen veit kva de må jobbe med?

Og så er det over 50% skilsmisserate i Norge, eg trur nok det er fleire enn du som er aleine på skulen til dine Men mogleg dei ikkje stiller opp på alt slik du gjer.

Endret 6. desember 2010 av attegløyma

[Tornerosa]

Hei Tornerosa

Kom over dagboken din ved en tilfeldighet og jeg ble sittende og lese samtlige sider.

Kjenner ikke hele situasjonen din, men du fremstår som ærligheten selv. Det er utrolig tøft å være så ærlig som du er, både overfor deg selv og overfor andre mennesker. I motsetning til de fleste andre så er du ikke redd for å vise svakhet. Og svake er vi alle sammen til tider - oftest uten å tørre innrømme det. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver, har mange ganger hatt de samme følelsene selv, men jeg har ikke turd si det til noen, for mange av de følelsene er liksom "ulovlige" og får oss til å fremstå som utakknemlige.

Du er tøff og ærlig og det er sikkert det som gjør at du kommer deg såpass bra gjennom denne vanskelige situasjonen du har havnet i.

Hei! Ærlig og svak, det høres kjent ut, ja. Sterk-svak. Jeg er nok ikke så tøff og ærlig utenfor som jeg er innenfor, altså her. Men akkurat dét, i kombinasjon med at jeg i utgangspunktet er en person med...hva skal jeg kalle det, formidlingsbehov, med behov for å være sosial og å drøfte livets finurligheter og trivialiteter, råskap og sukkerspinn, gjør at jeg skriver her. For jeg har litt begrensede muligheter ellers.

Hvordan er ting faktisk?

Det er det vanskeligste med å være i en slik "tilstand", for ganske riktig så er man ikke bedre enn man føler man er, og man har det ikke bedre enn man opplever at man har det. Men hvordan man ser på det, hvilke briller man ser det gjennom, kan faktisk endres. Når man ikke kan endre det ytre, må man endre det indre hvis man vil få det bedre, og det er man kanskje den siste til å se selv eller kunne klare alene. Det er det det trengs fagpersoner til. Du har fått et glimrende eksempel på det nå nylig, når verden ble rosa en stund, hvordan dine ytre betingelser egentlig ikke endret seg det spøtt, men hvordan DU opplevde det ble snudd fullstendig på hodet likevel. Din verden, dine forpliktelser, dine barn - det endret seg ikke, du bare opplevde det gjennom øynene til en som hadde overskudd og glede. Det er akkurat sånn det er - det er slik du ser det som har noe å si, ikke hvordan ting er eller ikke er. Man kan endre jobb, bosted, økonomi etc etc, men om man er den samme personen vil det ikke endre seg hvordan man ser verden.

Utfordringen er å komme til det stedet, og den største hindringen der er nettopp ens egne skylapper. Depresjon er per definisjon skylapper. Nå skal vel ingen diagnostisere sånn i hytt og pine, du vet best hvordan du har det selv, men depresjon er generelt en tilstand nettopp hvor man ser ting i svart og grått, og ikke ser andre muligheter uansett hva noen måtte finne på å si. Kjørt fast i en måte å tenke på, et handlingsmønster, en måte å håndtere (eller ikke) verden på.

Denne måten å se verden på har egentlig gått igjen i alle bøkene dine, iallfall alle de jeg har lest over flere år nå, og når en tilstand av opplevd håpløshet varer så lenge er det på tide å ty til nye virkemidler virker det som For å endre etablerte atfersmønstre så må det mer til enn "en tur i frisk luft" eller nedsatt arbeidsmengde i en periode. Jeg håper du får flere samtaletimer, og at du ikke gir deg med å prøve å skaffe deg selv hjelp, for det er når alt kommer til alt den eneste måten; å hjelpe seg selv.

Faktisk som i objektivt, og faktisk som i subjektivt. To faktisker som begge er ganske faktiske. Og så setter man de to faktiskene opp mot hverandre; ser det hele utenfra, de objektive fakta (i den grad det er mulig), og sammenligner med de subjektive fakta. Og så stemmer det ikke; jeg har jo for pokker a og b og c og d, jeg er heldig og har e og f og g, jeg har ingen h, i og j i livet mitt, og burde jo være dypt takknemlig og lykkelig!! Og så er man ikke det. De to faktiskene stemmer ikke overens. Og så får man dårlig samvittighet.

Ja, tror jeg har skrevet det flere ganger, også, i skribleriene mine her. Jeg har gjort alt "det riktige". Jeg kan ikke endre stort mer på mine ytre betingelser og rammer (flytte sørover, skifte jobb, droppe alle fritidsaktiviteter - joda, men det er enten ikke særlig realistisk eller vil uansett ikke kunne skje raskt og på kort sikt), jeg har hva jeg har. Så jeg vet jo det - det er hvordan man tar det mer enn hvordan man har det. Jeg skulle gjerne funnet bryteren, skulle gjerne slått på ilden igjen.

Det stemmer at ingenting var slitsomt tidligere i høst. Jeg husker hvordan vi tre kjørte sju mil i ettermiddagssol, det må ha vært i midten av september, hvert femten minutt utbrøt jeg til ungene; se de fantastiske fargene! se på solen! se fjorden, så vakker den er! se hvordan grantrær og løvtrær lager mønster! Alt var vakkert. Smile til mennesker på gata, takle alle konflikter, tåle mas, orke alt. Klart, det er i mitt hode det skjer. Men det var spesielt, fordi jeg følte at det eneste som manglet i livet mitt, det jeg virkelig savnet og lengtet etter, var innen rekkevidde. Jeg ser ikke at jeg igjen skal synes verden er like vakker, med mindre det skjer igjen. Stabilisere meg rundt null, ja. Litt opp og litt ned. Men en tilsvarende grunnleggende, gjennomgripende godfølelse i mage, hjerte, hode og kropp - nei.

Det er mulig at håpløshet, oppgitthet og pessisme har gått igjen i skribleriene mine de siste tre årene, ja. Men ikke før det, det vil jeg ikke gå med på. Jeg VET at jeg i utgangspunktet er en veldig positiv person. Jeg har alltid sett det halvfulle glasset, det har vært ganske typisk meg. Jeg har vært optimist inntil det naive. Det endret seg imidlertid for 3.5 år siden (eller kanskje litt før), forandringen var gjennomgripende, livet ble radikalt forandret. Kanskje verst av alt - illusjoner brast.

Jeg kommer til å prøve å få fortsette med samtaler. I hvertfall så lenge jeg føler meg så innesperret og nesten adskilt fra resten av verden (i praksis, fysisk) som jeg gjør nå. Det er ikke noe galt med meg, jeg er velfungerende som bare det, det bare koster meg så uendelig mye. Og å ta seg sammen fra morgen til kveld - det sliter.

Du sier jo at det ikke spiller noen rolle for deg at det finnes mennesker som har det som deg (eller verre). Og det kan jeg forstå. Men samtidig bruker du mye tid på å tenke på hvordan andre har det bedre enn deg (ref. venneparet) og at lykken ligger hos dem, som om de vet noe som du ikke vet. Det kan jeg nærmest garantere at de ikke gjør. Det eneste jeg føler jeg har lært i mine over tretti år på kloden er at det er ingen som har alt. Det høres kanskje klisjeaktig ut, men jeg kan love deg at jeg ikke er noen nyfrelst gladkristen. (Tror nesten ikke det finnes en mer kynisk person enn meg.)

Det er påfallende at du nesten ikke klarer å finne noen glede i det du har. Det sier meg at du ikke har det bra og at du trenger hjelp. Alternativet er å gå rundt og savne og ønske og håpe på at det skal skje noe som skal gjøre livet ditt bedre.

Jeg har også lært mye på mine førti år på kloden. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg bruker til å aktivt tenke på hvordan andre har det, og at de muligens har det bedre enn meg. I noen perioder mer enn i andre, sikkert. Men du vet, det er en menneskelig greie, det blir som når kvinner som strever med å bli gravide ser store mager overalt. Og så er det faktisk sånn, at i min omgangskrets finnes det knapt single mennesker. Man speiler seg på godt og vondt i sine nærmeste, og her er det knapt noen som er i samme situasjon som meg. Jada, jeg vet at også mennesker i parforhold kan ha (veldig ofte har) sine greier. Jeg har jo vært der selv.

Ingen har alt. Men jeg kunne gitt avkall på temmelig mye, om jeg bare hadde... Ikke barna, ikke helsa. Men ellers.

Jeg leste en bok en gang, for ganske mange år siden. Husker ikke helt hvordan eller hvorfor jeg kom over den. Det var ingen personlige årsaker til at jeg valgte å lese den, jeg tror den bare vekket min interesse. Jeg husker verken hva den het eller hvem som har skrevet den, men den handlet om kvinner og forventninger til lykke og det gode liv. Blant annet, i hvertfall. Som sagt, lenge siden. Det var beskrevet tre faser; den første husker jeg ikke hva ble kalt, den andre var prinsessefasen, den tredje dronningfasen. Husker ingenting om den første, men den andre var perioden da en kvinne (tror i hvertfall boka hadde et visst kjønnsfokus) har tro og håp om at bare de får en mann i livet sitt, skal de bli lykkelige. De føler seg ikke fullstendige, de føler seg ikke hele, de føler at noe mangler og at de ikke har egenverdi nok uten Drømmeprinsen. I dronningstadiet har man funnet noe annet, en ro i seg selv, man ser og setter pris på sin egenverdi helt uavhengig av livspartner eller ei. Dronningen framstår som integrert og trygg, hun liker seg selv og føler at om det skulle dukke opp en Drømmeprins, så ok, greit nok. Men om det ikke gjør det, er også det helt greit. Forfatteren mente at Dronningstadiet er den modne kvinnes stadium, et stadium ingen kan nå før tidligst ved fylte førti. Husker ikke i detalj, i hvertfall ikke nok til å kunne gjenfortelle stort mer, men med boka et stykke bak i hjernebarken, har jeg lyst til å beskrive meg selv som en dronning som er livredd for å bli alene resten av livet...

Jeg har i det siste følt at det å finne virkelig glede i det jeg har, ligger langt framme. Sånn er det. Faktisk ser jeg ikke for meg hvordan jeg skal komme dit i det hele tatt. Jeg kan være fornøyd og lettet, men virkelig kjenne på ild, som jeg har gjort før og jeg vet at egentlig ligger for meg, det er langt unna. Aggresjon, jeg mangler aggresjon. Som egentlig betyr å angripe. Angripe oppgavene med ild, liv og engasjement.

Å vere lukkeleg er ikkje noko som ligg i symbiosen med andre, det ligg i deg. Du må endre deg, nett som Miss seier. Både miss og eg har vore der, vi har endra oss, vi veit kva vi snakkar om. Miss sitt utgangspunkt var veldig ulikt mitt, kanskje meir likt ditt i forhold til råmer som barn og det å vere avhengig av jobb. Eg var singel og gjeldfri, så eg kunne snu opp ned på alt. Men det eg lærde av heile min nedtur var at så lenge eg ikkje hadde det godt med meg klarte eg ikkje få det heilt godt med andre. I haust endeleg, 4 år etter eg begynte hos psykolog, klarte eg sjå dei siste 6 åra på avstand, og innsåg at eg hadde brukt menn som krykker i 6 år. Hadde lagt moglegheiten til lukke i andre sine hender, i tanken om å vere to. Så eg sat i starten av september på ein cafe i Oslo saman med gamle vener som har halde ut med meg gjennom alt det her og sa at eg ville kun gå ut med menn når eg hadde det godt med meg sjølv, og ikkje trengte dei for å redde meg frå ein eller anna situasjon, som einsemd eller kjensla av å vere aleine fordi eg faktisk er 35 år og einsleg og barnlaus. 3 veker etter møtte eg han som eg skal ha. Korleis eg veit det alt no? Vi har kjent kvarandre godt i 30 år. Første gang eg var i Paris var med han Eg var 9 og han var 12... Vi var på tur med fedrene våre. Eg tykkjer du skal gjere alt du kan for å få ein fast avtale med ein psykolog som du kan sjå jevnleg over lang tid, gjerne fleire år. Slike lappeteppetimar går ikkje. Og så må du shoppe psyk til du finn ein du faktisk er villig til å fortelle sjølv dei vondaste tinga til. Dei tankane du skammar deg over. Og kanskje du bør gje den personen link til desse bøkene dine, for slik kan du kanskje sleppe unna å fortelle noko av det, og psykologen veit kva de må jobbe med?

Og så er det over 50% skilsmisserate i Norge, eg trur nok det er fleire enn du som er aleine på skulen til dine Men mogleg dei ikkje stiller opp på alt slik du gjer.

Vet, veldig godt. Man finner ikke lykken, man skaper den. Og jeg har skapt den flere ganger før, i perioder som har vært vanskelige og tunge, perioder som har syntes umulige å komme seg gjennom. Jeg har ikke gått gjennom virkelige ekstremiteter, men har da levd noen vinternetter.

Jeg greier ikke helt å svelge dette at man for å kunne være i stand til å finne den man skal ha, først må ha innfunnet seg med at han muligens aldri dukker opp. Eller, jeg skal ikke si "man", jeg skal ikke generalisere. Ulike erfaringsbakgrunner, ulike historier, ulike mennesker. Jeg tror ikke jeg kan bli et "helere" menneske enn hva jeg har vært de siste årene. For jeg tror at den aller siste biten som mangler for meg, er nettopp den vi snakker om. Skal jeg måtte kjenne at det er helt ok at den mangler, før jeg kan ha mulighet til å få lagt denne siste brikken?

Jeg skal ikke vri for mye på dette, jeg skjønner selvfølgelig hva du mener. Jeg vet og jeg vet og jeg vet og jeg vet (men mener ikke av den grunn til at man gjerne må fortsette å fortelle meg det jeg allerede vet...), jeg bare finner ikke knappen.

Så ja, jeg skal gjerne fortsette å prøve å få hjelp til å finne den. Kanskje skal jeg til neste uke opparbeide meg litt aggresjon, så jeg på uant viss greier å oppnå å fortsette der jeg går nå. Selv om alle indikasjoner forteller meg at det er umulig. Og nei, her er det ikke jeg som er negativ...

På trinnet til min yngste, er det fire barn (bortsett fra mitt) som står oppført med foreldre på ulike adresser. Fire av syttitre. På trinnet til min eldste, er det seks. Av syttifire. Og av de ti, vedder jeg på at ingen har den andre forelderen utenbys. Jeg vet i hvertfall ikke om noen. En meget "vellykket" del av byen, antagelig.

Vusj, inn i dusjen.

Takk, alle. Setter stor pris på dere!

[Tornerosa]

Å vere lukkeleg er ikkje noko som ligg i symbiosen med andre, det ligg i deg.

Tja, tjo...Enig, men med modifikasjoner og modifiseringer (hva er forskjellen?). Jeg må si noe mer om dette, tror jeg. Når jeg er ren og pen.

[Tornerosa]

Å vere lukkeleg er ikkje noko som ligg i symbiosen med andre, det ligg i deg.

For meg ligger det mye lykke i de utfordringene det er å komme nært innpå et annet menneske, på godt og vondt. Det handler veldig mye om personlig vekst som en konsekvens av å utsettes for en helt nær relasjon (til en partner), og dessuten om å uselvisk ta hensyn til en annen - fordi man ønsker det, av kjærlighet. Se og bli sett, gi og få (uten regnskap), raushet og godhet og rom for hverandre. Bla, bla, floskler, kanskje. Men jeg tror på det. Eller, jeg vet at det er sånn. For meg.

Så selv om det opplest og vedtatt heter at man må elske seg selv for å elske en annen, mao at lykken må starte hos en selv, så vet jeg at (den rette) tosomheten og alle dens aspekter er det som utfyller lykken for meg.

Vært en grei dag. Tror jeg. Akkurat nå husker jeg ingenting av hva jeg har gjort i dag! Uææææ...blackout!

Der kom det, ja. Jøss, merkelig følelse. Jeg var noen sekunder helt uten kontakt med hjernen.

Men jo, grei nok. Har utvekslet noen ord med en musikklærer, en kordirigent samt en mor som jeg egentlig ikke kjenner - og sannsynligvis ikke kommer til å bli kjent med, heller. Og det var vel det. Unger på nok en konsert, unger på skøytetrening, unger og kaniner. Alt hadde vært helt fabelaktig bra, hadde det ikke vært for at this is it. Alltid, liksom.

Og i morgen likeså, har bestemt meg for kontorrottetilværelse 2/3 av dagen, så bistå på barneaktivitet, så skal vi på teaterforestilling i byen, juleforestilling. Tar med en venninne av 7-åringen, også. Tre unger, og meg. Hadde vært bra, det også. Hvis.

Onsdag orker jeg ikke tenke på foreløpig.

Vått hår, bare tull på tv, har glemt å kjøpe innpakningsbånd.

[Tornerosa]

Ting kunne vært bedre, men også verre.

Jeg kommer til å sove ganske godt i natt, tror jeg. Og i morgen henter jeg ut den nye vekkeklokka mi, hvis jeg får tid.

[attegløyma]

Eg har aldri trudd eg skulle verte aleine for alltid, det har eigentleg aldri vore noko tema for å vere ærleg. Men eg innsåg at eg har hatt ein tendens til å finne menn som er sterke for meg, ikkje med meg om det gir noko meining. Og når eg har kome meg på beina igjen, i den grad eg kom meg på beina i den perioden, så har dei begynt å irritere meg, fordi dei var jo dei dei var; sterke menn som ville beskytte meg mot alt og alle. Det er ikkje det eg eigentleg treng. Derfor bestemte eg meg for å halde meg unna menn til eg var sterke Attegløyma, ikkje triste og needy Atta. Det tok då altså 3 veker Hadde så klart aldri trudd eg skulle finne meg ein som eg har vakse opp saman med, men sånn vart det no. Og godt er det. Poenget er at ein vel betre om ein føler ein har eit val. Då eg var nedfor kjendest det ikkje som om eg hadde noko val, eg trengte noko anna, nokon annan. No har eg eit val. Eg er fullstendig klar over kor mykje eg gir opp for denne mannen: Eg gir opp ein potensielt glitrande internasjonal karriere, fridom- både praktisk og økonomisk, min behagelege globetrotter livsstil og så vidare. Men så får eg bestevennen min med meg kvar dag, ein som får meg til å smile berre eg tenkjer på han, ein som kjem til å irritere meg grøn med sine gammaldagse haldningar og si typiske "vi får sjå" haldning. Men det er mitt val, for eg er sterk nok i meg sjølv no til å ta det, og det følest ikkje som om eg ofrar nokon ting.

Dei signala ein sender ut når ein er sårbar er subtile, og ein merkar dei ikkje sjølv i alle fall. Dei mennene eg tiltrekk meg når eg er svak er sterke, macho, reddande. Det er ikkje menn som passar den sterke Attegløyma. Dei eg tiltrekk meg når eg er meg er intelligente, i kontakt med eigne kjensler, meir kunstneriske og typisk snille. Det passar meg. Eg møtte ein og annan flott fyr når eg var nedfor og, men dei hadde sitt å stri med, eller var ikkje i stand til å ta innover seg mine problem, og forsvann. For er ein deprimert er dei fleste veldig i si eiga verd, sjølv om dei ikkje er bevisst på det sjølv. Eg var ekstremt negativ, tok alt negativt til meg og oversåg det som var godt i livet mitt. Eg berømmer alle vener som heldt ut med meg i den perioden, det er vener det!

Eg forstår at du hadde den oppturen i haust, og at du saknar det, vi har alle vore der ein eller annan gong. Men no må du først og fremst fokusere på deg, på å komme deg på beina sjølv, så vil det andre ordne seg. Heilt sikkert. For det er få som er aleine frå så ung alder som du uten at dei vil det sjølv. Men nett no trur eg kanskje du har for mykje på di eiga plate til å ta deg av hans problem også. Kven veit, kanskje møtest de igjen ein gong ting passar betre? Ingenting er umogleg.

[Gjest Miss O'Hara]

Skal jeg måtte kjenne at det er helt ok at den mangler, før jeg kan ha mulighet til å få lagt denne siste brikken?

Uten at jeg skal si at det er det som er Gjeldende eller Rett, så ville jeg sagt følgende om dette, ut fra hvordan jeg oppdaget forskjellen:

Aksept (vs resignasjon, kanskje vanskelig å se forskjell), eller å nære feil type håp?

Skal vi se, jeg må formulere det litt klarere... jeg oppdaget, som etterpåklok, som vel er eneste måten å være klok på (vet vi om noen annen? Man er aldri klokere enn etterpå ) at det er stor forskjell på å leve med en erkjennelse som din store fiende, fremfor å oppdage aksept. Som; hvis du nå ser for deg eller frykter at Lykken (slik du har definert den for deg selv), aldri kommer, så er ikke det å akseptere det, det er å resignere, og oppleve det som at verden nærmest yter deg personlig den ekstra motstanden, som du må kjempe mot hver dag for å komme gjennom dagene. Utgangspunktet ditt for å stå opp om morgenen er at du ikke har det du vil ha for å være glad. Det er ikke noe godt utgangspunkt for noe som helst.

Uten sammenlikning for øvrig; mennesker som er syke eller sitter i rullestol etc, eller opplever noe annet utfordrende som endrer tilværelsen, de må ta innover seg at det som er skjedd, er skjedd. De har ikke noe valg. De kan ikke reversere ulykken, tapet eller sykdommen. Hva skal de gjøre? Når du er gitt en betingelse, må du forholde deg til den enten du vil eller ei. La oss si det er din betingelse, iallfall per i dag, at du ikke har en livspartner. Hvordan vil du at de neste førti årene skal være? Har du bestemt deg for at de kommer til å være førti års lengsel etter noe du ikke får? Eller kan det tenkes at livet kan bli annerledes enn du har trodd? Hva gjør folk når tapet inntreffer?

Jeg tror de fleste som har bikket en viss alder (og tidspunktet varierer for alle) lever med savn, hver dag. En eller anenn form for tap, savn, sorg, lever vi med hver dag. Vi lærer oss det, for hva er alternativet? Jeg vet hva mine er, og enkelte dager renner bare øynene over hvis alt kommer tilbake igjen glimtvis. Om det er lenge siden, om det er ubetydelig i andres øyne, det spiller egentlig ingen rolle, inni meg er det et sammensatt landskap av alle årene bak meg, og noen av dem gjør fortsatt vondt. Jeg kan bare ikke sitte og tenke på det lenger, for det har allerede stjålet for mange år fra meg, år jeg aldri får igjen, og det skal pokker ta meg ikke få ta flere. Man lever med tap av mennesker, omgivelser, identitet, betingelser. Noen ganger fikser vi det ikke selv, og må ha hjelp.

Jeg er lykkelig nå (i min egen definisjon av lykke), ikke fordi jeg lever et fint og flott liv (ikke i andres øyne, i hvert fall), men fordi jeg kom meg ut av noe som sakte ville ødelagt muligheter og potensielle relasjoner videre i livet mitt.

Underveis på den reisen oppdaget jeg aksept, hvordan det IKKE er det samme som resignasjon, men heller ikke "å bli lykkelig på tross av..." Aksept er aksept, at man finner en slags fred med det, forsoner seg med - jeg tror det er eneste uttrykket jeg kommer på, forsone seg med, det som er. Det føles ikke tragisk, voldsomt, trist, kanskje litt vemodig at worst, men samtidig fredelig, en gjennomgående følelse av "It's ok. Det kunne vært annerledes, men det ble ikke det, og it's ok. Det finnes andre veier."

Det føles ordentlig digg å slutte å slåss mot verden, omgivelsene og seg selv, for det er søren meg ganske slitsomt.

I mitt tilfelle ramlet det en mann inn noen måneder etter dette, og det går ikke an å si som en regel at det går automatikk i det - at når du har det bra, hører du klaprende hover i det fjerne. Selv om mange opplever nettopp det. Men sjansene øker i hvert fall. Et troubled mind sender ikke ut de rette vibbene for de rette mulighetene, oftest. Var det alle de kjente faktorene med Mmannen som trigget noe i deg, var det at han nettopp ikke kom fra en nettdatingside og du slapp å lete lenger, var det iveren etter å dyrke deg som stillet et behov, var det andre fellesnevnere som trigget en trygghet eller næret ønsket om det? Jeg sier ikke at det er sånn eller sånn, det vet bare du og han, men når begge to er et sluk av forsmådde behov, så er det omtrent å be om trøbbel, er det ikke?

Det kan godt være dere er meant to be, men det er åpenbart ikke tiden for det akkurat nå, da ville du/dere ikke opplevd det så ødeleggende. Jeg tror heller ikke det største problemet er at han ikke er klar, jeg tror det er minst like utfordrende at du ikke er det, på langt nær.

Min mangelfulle teori. Jeg føyer meg i rekken av alle som kommer inn her og prøver å bidra med noe, men ingen av oss går i dine sko, så det blir synsing og spekulasjoner på høyt plan - men noen ganger ramler det lysglimt inn fra der man minst venter det, synes jeg å huske, så du får ta det som det er

Håper tirsdagen blir bedre enn fryktet

[Tornerosa]

04.06?

Mange gode poeng der, Attegløyma, jeg skjønner alt du skriver, absolutt. Og er enig. Hvis jeg prøver å oversette slike tanker (og erfaringer) til egen situasjon, føler jeg vel egentlig at jeg var på bena i sommer, og jeg fant ham jeg hadde vokst om sammen med, så godt som. I hvertfall var han nær, idet vi har møttes flere ganger de siste 25 årene, og jeg kjenner de fleste i slekta hans.

Jeg har i grunnen vært godt og vel på bena mange ganger de siste årene, til stadighet, og i lange perioder av gangen. I hvertfall nok til at jeg har vært meg selv. Ja, et visst savn har vært der, og om jeg ikke har vært den aller, aller beste utgaven av meg selv, har jeg i hvertfall vært den nest beste. Selv om jeg har ramla sammen innimellom, av årsaker som har vært en innfiltret kombinasjon av et altfor travelt liv, altfor mye ansvar - og et savn. Jeg er ganske sikker på at det, at jeg ramler sammen, vil kunne skje med ujevne mellomrom i årene som kommer, dersom situasjonen min forblir den samme. Jeg kommer til å karre meg opp, være sterk og ovenpå, gang på gang, men likevel synke sammen innimellom. Uansett.

Jeg vet ikke. Jeg bare reflekterer rundt det - når er man på sitt beste? Når er man helt seg selv? Når er man happy nok? Når når man den magiske tilstanden hvor det etter boka skal være mulig å finne noen, den rette, uten at ting blir feil? Uten at det var et valg gjort på feil grunnlag, med feil utgangspunkt, med feil briller?

Er det bare å bestemme seg for at nei, jeg trenger virkelig ingen, det er helt greit om ingen krysser min vei - og så vips, skjer det? (Vips må selvfølgelig forståes som et sammendrag her...) For jeg tror ikke at jeg følelsesmessig vil kunne komme dit, at jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at det er greit som det er, veldig greit, jeg er faktisk ganske så lykkelig.

Men det har jeg ikke - jeg har ikke prøvd og feilet i løpet av disse årene. Jeg har hatt øynene åpne, kan man si. Og jeg har møtt et par-tre stykker som jeg har likt bedre enn andre. Men har i ikke innledet noe forhold til noen av dem, det var egentlig ganske uaktuelt i alle situasjonene. Jeg har ventet på det beste, det beste for meg. Jeg ville finne ut om det var nettopp dét det kunne være, men fant alltid ut at det ikke var tilfellet. Før nå. Jeg følte at Mmannen var for meg det din barndomsvenn var for deg. Og jeg følte meg klar, sterk og klar.

Men hans situasjon... Ja, kanskje på et senere tidspunkt. Hvem vet.

Det blir en lang dag. Bare å brette opp ermene. Slag i slag, hjemme igjen klokka halv åtte i kveld.

[Tornerosa]

Oj 1 - der hadde jammen Miss kommet imellom, også. Da kan jeg jo ikke gå riktig enda likevel.

Oj 2 - hvorfor kom hele Youtube-bildet inn i meldingen? :klø:

[Tornerosa]

Den blir ikke klok av skade, den som ikke var klok fra før...

**

Jeg ser forskjellen mellom aksept og resignasjon. (Vil bare med det samme si, igjen, at det er ikke måte på hva jeg forstår, det er følelsene som muligens er feilfabrikata...) Men jeg har det litt sånn at jeg føler (duverden det blir mye føle, her... ) at for å akseptere, må jeg først resignere. Resignere, og deretter, etter en sannsynligvis lang periode, begynne å akseptere. Nei, det føles (!) feil. Jeg tror jeg aldri vil kunne akseptere at this is it. Faen. Jeg mener, to amputerte ben vil aldri kunne vokse ut igjen, da er sjansene for å snuble over han i rustning langt større. Og så lenge det er mulig, selv om sannsynligheten føles (!) liten (i hvertfall nå, etter at jeg VET hvor Gullfisken svømmer), kan jeg vanskelig slutte å ha fokus på dette. Jeg kan jo si det til meg selv, gang på gang på gang, jeg kan late som (som jeg har gjort lenge, lenge), jeg kan anstrenge meg for å tilsynelatende elske livet mitt (jeg er sabla god på det, faktisk), men det smitter ikke over på føøøøølelsene!

et lite sukk her

Jeg har selvfølgelig ikke bestemt meg for at de neste førti skal være et liv i elendighet og ensomhet og savn og lengsel. God forbid. Men jeg frykter det, fordi jeg føøøler at jeg ikke kan kontrollere hva jeg føøøler. Jeg kan synes og mene på den ene siden, men det hjelper liksom lite.

kanskje lobotomering er løsningen

Et fint og flott liv er ikke noe mål for meg. Jeg har vel egentlig det nå, på mange måter (vel, bortsett fra de kronene jeg må snu en del på). Men ild mangler, og jeg kan ikke leve godt uten den. Det jeg har, er ikke nok til å tenne denne ilden. Lyst og glød og energi, evnen til aggresjon.

kanskje lobotomering ikke er løsningen likevel

Lykkelig på tross av er jo utrolig bra oppnåelse, men jeg skulle ønske at jeg kunne få være lykkelig på grunn av. Aksept, forsoning, it's ok - jeg skulle ønske jeg kunne. Men jeg er så sliten av å banke meg gjennom. Og jeg er utrolig lei av, sliten av, å være på toppen i en trekant. Ingen over, ingen ved siden av, bare noen under. Det er sånn jeg føler (føøøler) det i hverdagen (og til fest), og det er kvalmende.

Hvilke andre veier, når dette betyr så mye for meg? Hvordan kan det slutte å bety så mye for meg? Jeg er tøff, sterk, kul (litt, i hvertfall), selvstendig, oppegående, har stor kapasitet for så mangt. Det handler ikke om at jeg trenger en partner som krykke. Jeg trenger bare noe mer enn det jeg allerede har.

Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal greie å dempe det ønsket, slik at det blir lett å leve med.

Var det alle de kjente faktorene med Mmannen som trigget noe i deg, var det at han nettopp ikke kom fra en nettdatingside og du slapp å lete lenger, var det iveren etter å dyrke deg som stillet et behov, var det andre fellesnevnere som trigget en trygghet eller næret ønsket om det? Jeg sier ikke at det er sånn eller sånn, det vet bare du og han, men når begge to er et sluk av forsmådde behov, så er det omtrent å be om trøbbel, er det ikke?

Det var faktor X. Som også innebærer de kjente tingene, vår relativt like bakgrunn (ettertrykkelig sett bort fra én dramatisk hendelse for lenge siden), vår veldig like måte å kommunisere på (ansikt til ansikt, i hvertfall). Hans iver etter å dyrke meg var ikke viktig i seg selv, eller jo, hans iver var viktig, selve "dyrkingen" var mindre viktig. For iveren sa noe om hvor han stod, hva han ønsket, intensjonene. Det siste der, at det å ha forsmådde behov skal være som å be om trøbbel - det er jeg ikke udelt enig i. Jeg tror nemlig vi ganske lett kunne oppfylt hverandres behov. Jeg tror vi er de riktige "typene" for hverandre. Jeg vet at vi begge har vært i forhold med partnere som har vært radikalt forskjellige fra oss selv. Mens vi to er ganske like, på en del avgjørende områder. Jeg ser det selv, andre som kjenner oss begge ser det også. Og han har gitt uttrykk for det samme.

Men klart, er man stort sett sammensatt kun av uoppfylte behov, kan det bli vel heftig. Men jeg tror ikke det er tilfellet, heller.

Det kan godt være dere er meant to be, men det er åpenbart ikke tiden for det akkurat nå, da ville du/dere ikke opplevd det så ødeleggende. Jeg tror heller ikke det største problemet er at han ikke er klar, jeg tror det er minst like utfordrende at du ikke er det, på langt nær.

Hm... Vet ikke. Jeg tror jeg er klar. Jeg tror i hvertfall ikke at jeg kan bli stort klarere. Han er derimot ikke klar, det har jeg vel egentlig trodd mer eller mindre hele veien. Han har imidlertid greid å lure seg selv til å tro det - og til slutt erkjent at så ikke var tilfellet. Hvis aksept skal til for å være klar, frykter jeg for at jeg aldri blir det.

Min mangelfulle teori. Jeg føyer meg i rekken av alle som kommer inn her og prøver å bidra med noe, men ingen av oss går i dine sko, så det blir synsing og spekulasjoner på høyt plan - men noen ganger ramler det lysglimt inn fra der man minst venter det, synes jeg å huske, så du får ta det som det er

Synsing og spekulasjoner og egne erfaringer er kjært velkomment! Det er bra med utfordringer til egen tankevirksomhet. Og lysglimt har jeg ikke råd til å gå glipp av.

Tusen takk, alle.

[¤flicka¤]

Jeg har også lært mye på mine førti år på kloden. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg bruker til å aktivt tenke på hvordan andre har det, og at de muligens har det bedre enn meg. I noen perioder mer enn i andre, sikkert. Men du vet, det er en menneskelig greie, det blir som når kvinner som strever med å bli gravide ser store mager overalt. Og så er det faktisk sånn, at i min omgangskrets finnes det knapt single mennesker. Man speiler seg på godt og vondt i sine nærmeste, og her er det knapt noen som er i samme situasjon som meg. Jada, jeg vet at også mennesker i parforhold kan ha (veldig ofte har) sine greier. Jeg har jo vært der selv.

Ingen har alt. Men jeg kunne gitt avkall på temmelig mye, om jeg bare hadde... Ikke barna, ikke helsa. Men ellers.

Det var ikke meningen å komme trekkende med alder på den måten at jeg tror jeg er en slags allvitende yoda, bare for å ha det sagt Det var mer for å få fram at jeg ikke er en fjortis som ser verden i svart-hvitt (tror jeg). Ei heller er jeg en sånn person som mener det bare er å "tenke positivt" så endrer alt seg på et blunk. Sånne folk er ganske irriterende, spør du meg.

Pussig at du skulle nevne det med barnløse som ser gravide overalt, ettersom jeg er ufrivillig barnløs selv. Var syk for et par år siden og, ja...sånn kan det gå. Jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt at "alle andre er gravide", men det bare i slitsomme psykiske perioder at det faktisk gjør meg noe. Jeg vet at det ikke er noen konspirasjon mot meg, det er bare tilfeldigheter. Og jeg synes faktisk livet er verdt å leve selv om jeg ikke har fått eller vet om jeg noensinne får det jeg aller helst vil ha. Men det skjedde ikke over natta.

For å si det sånn, jeg tror ikke du er nede akkurat nå fordi du ikke gidder å være positiv. Jeg tror du er nede akkurat nå fordi du ikke makter å tenke klart. Stor forskjell. Det er ikke sånn at alle tankene i hodet ditt er riktige bare fordi det er du som tenker dem, selv om du uten tvil er en smart person.

Jeg leste en bok en gang, for ganske mange år siden. Husker ikke helt hvordan eller hvorfor jeg kom over den. Det var ingen personlige årsaker til at jeg valgte å lese den, jeg tror den bare vekket min interesse. Jeg husker verken hva den het eller hvem som har skrevet den, men den handlet om kvinner og forventninger til lykke og det gode liv. Blant annet, i hvertfall. Som sagt, lenge siden. Det var beskrevet tre faser; den første husker jeg ikke hva ble kalt, den andre var prinsessefasen, den tredje dronningfasen. Husker ingenting om den første, men den andre var perioden da en kvinne (tror i hvertfall boka hadde et visst kjønnsfokus) har tro og håp om at bare de får en mann i livet sitt, skal de bli lykkelige. De føler seg ikke fullstendige, de føler seg ikke hele, de føler at noe mangler og at de ikke har egenverdi nok uten Drømmeprinsen. I dronningstadiet har man funnet noe annet, en ro i seg selv, man ser og setter pris på sin egenverdi helt uavhengig av livspartner eller ei. Dronningen framstår som integrert og trygg, hun liker seg selv og føler at om det skulle dukke opp en Drømmeprins, så ok, greit nok. Men om det ikke gjør det, er også det helt greit. Forfatteren mente at Dronningstadiet er den modne kvinnes stadium, et stadium ingen kan nå før tidligst ved fylte førti. Husker ikke i detalj, i hvertfall ikke nok til å kunne gjenfortelle stort mer, men med boka et stykke bak i hjernebarken, har jeg lyst til å beskrive meg selv som en dronning som er livredd for å bli alene resten av livet...

Jeg har i det siste følt at det å finne virkelig glede i det jeg har, ligger langt framme. Sånn er det. Faktisk ser jeg ikke for meg hvordan jeg skal komme dit i det hele tatt. Jeg kan være fornøyd og lettet, men virkelig kjenne på ild, som jeg har gjort før og jeg vet at egentlig ligger for meg, det er langt unna. Aggresjon, jeg mangler aggresjon. Som egentlig betyr å angripe. Angripe oppgavene med ild, liv og engasjement.

Veldig synd, for jeg ser for meg deg som en person som blomstrer med engasjement og liv. Det er derfor jeg har fortsatt å lese her i mange år Nok en gang vil jeg be deg om å ta deg selv såpass på alvor at du ser at du fortjener og kan ha det mye bedre enn du har i dag.

Jeg har hatt det mye verre enn i dag, men har det bra nå, selv om livet mitt ikke har endret seg en millimeter. Endringen kom sakte, og jeg hadde aldri klart det alene, jeg måtte ha masse hjelp og det skammer jeg meg ikke for å si. Mannen min bruker å si at jeg tenker alt for mye og at tankene kan være min verste fiende, og det kan han ha rett i. Sånn sett kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal greie å dempe det ønsket, slik at det blir lett å leve med.

Og der kommer hjelpen inn

[yxnyx]

Hei Tornerosa, vet ikke om du husker meg, men jeg har (som vanlig) fulgt din sommer- høst- og vinterbok.

Hvor skal jeg begynne…

Jeg tror en vri i forhold dette med å akseptere framtida, hvordan den enn måtte bli, og å akseptere hverdagen, kan være litt backtracking. Eller sagt med andre ord; hvis du er misfornøyd med dagens situasjon, så kan det kanskje gi en slags ro og trygghet å ha identifisert og akseptert hvilke faktorer som har gjort at du er kommet i situasjonen i utgangspunktet. Du var sikkert klok fra før, sa da kan du jo bli enda klokere av skade

I forhold til å få et framtidig forhold til å funke, er det nyttig å se på hvilke feil man gjorde i sine forrige. Nå er det en god stund siden du har skrevet så mye om x’en, men jeg har alltid hatt et inntrykk av at du synes han er en vanskelig egoist, som det er umulig å leve sammen med uten å gå fullstendig på akkord med seg selv. I så fall er jo feilene du gjorde i forhold til ham å være dum nok til å bli sammen med og få barn med denne mannen i utganspunktet, og videre å bli i forholdet så lenge som du gjorde. Men så enkelt er det vel ikke. Hvorfor klarte du ikke å gjøre ham bedre? Hvorfor klarte ikke han å gjøre deg bedre? Støttet du ham for mye? For lite? Var du for opptatt av deg og dine behov, eller skjøv du deg og dine behov for mye til side? Kommuniserte dere nok? Riktig? På begges premisser? Hva ved han/deg/begge endret seg, som gjorde det umulig å fortsette forholdet? Hvorfor? Osv. Jeg har alltid store problemer med å lytte til folk som svartmaler x’en uten å komme opp med en eneste feil med egen handtering av forholdet (sier ikke at det er dette du nødvendigvis gjør).

Og mye av det samme reagerte jeg egentlig på i dine beskrivelser av Mmmannen, som ut fra dine hentydninger hadde avsluttet et helt forferdelig forhold til en helt forferdelig dame. Jeg tenkte umiddelbart at han trenger en del tid på å finne ut av hva som gikk galt, og hvorfor.

Når det gjelder dagens situasjon, så synes jeg det er trist å lese slikt som dette

Og jeg er utrolig lei av, sliten av, å være på toppen i en trekant. Ingen over, ingen ved siden av, bare noen under. Det er sånn jeg føler (føøøler) det i hverdagen (og til fest), og det er kvalmende.

Jeg regner med at du ser selv at dette er et dårlig utgangspunkt for å gå inn i et nytt forhold. Det du skal ha er en ny livsledsager, ikke en ny far til barna. Jeg tror ikke noen mann vil finne det spesielt fristende å bli rekruttert som avlaster og avløser, hvor fantastisk og sjarmerende du enn måtte være ellers.

I forhold til barna tror jeg rett og slett du får prøve å tvinge deg selv til å tenke annerledes. Utgangspunktet må jo være at hvis du har en hel helg alene med dem, ja da har du en hel frihelg der du har mulighet til å kose deg med barna. De er jo ganske store og selvstendige nå, la dem få føle at du setter pris på å tilbringe tid sammen med dem. Det er faktisk mulig å endre holding i forhold til dette, jeg slet med en del av det samme du følte på dette området selv tidligere. Jeg følte meg alltid sliten, og det deiligste jeg kunne tenke meg var en kveld eller en helg der jeg hadde ”fri”: ingen barn som krevde og krevde. Nå hadde jeg en mann som fikk meg til å tenke annerledes rundt dette, rett og slett ved å si at ”ja, i helgen skal vi vel ingenting, bare kose oss med barna”. Det var en vekker for meg; det er jo faktisk det man skal gjøre, det er jo derfor man har fått barn. Nå vil du sikkert tenke at siden jeg har en mann så er dette helt annerledes for meg, men han er uansett mye borte, og veldig mye av ansvaret for barna i det daglige hviler på meg. Og verken du eller jeg er unike der.

Så altså: bruk tid i forhold til å finne skikkelig ut av hvorfor ting er blitt som de er blitt, og jobb med å tenke mer positivt i forhold til tiden sammen med barna. De er jo det viktigste du har.