Tornerosas vinter

[Chica]

Har du fortsatt kort på treningssenteret? Jeg syns det der minidans-opplegget virker genialt jeg, en time aktivitet på ungene sammen andre barn mens man selv kan trene i ro og mak en liten time Her er det foreløpig bare barnepassen som er aktuell da, men når hun blir 4 (?) blir det nok forhåpentligvis noe slik opplegg. Greit for både mor og barn og få trent samme sted, så slipper man å kjøre hit og dit etc. (Vet at du ikke vil skvise inn flere aktiviteter, men hvis du mener at eldstemann må få rørt mer på seg kan dette kanskje være noe? Og isteden for å måtte stå på sidelinjen og se på klokka kan man heller trene selv samtidig.)

Hva er forresten det der med at foreldrene skal være med på alt for tiden??? Når jeg gikk på skolen og var med på aktiviter var aldri foreldrene med, evt kun om de da var med som trenere selvfølgelig. Idag hører jeg på kollegaer og venner at det har blitt et veldig press på at foreldrene skal være og se på alle treningene. Ei jeg kjenner hadde prøvd å få med seg de andre mødrene til å gå en tur sammen når de hadde fulgt ungene til fotballtrening, men det kunne de ikke, for de måtte stå på sidelinjen og se på hele treningen... Ikke rart man sliter med tidsklemme...

Flere jeg kjenner trener fast en kveld i uka sammen venninner og bruker barnepassen på treningssenteret flittig. Ungene trives, og mor får både trent og sosialisert Så det er jo og en mulighet.

[¤flicka¤]

Jeg har lest dagbøkene dine i mange år, Tornerosa, helt fra før bruddet med eksen. Hadde et annet brukernavn da. Livet mitt ser helt annerledes ut enn ditt, så jeg har følt at det er lite for meg å bidra med her... Men nå tror jeg at jeg må skrive under på det Ellevill sier; jeg tror også du har en alvorlig depresjon. Akkurat det vet jeg noe om, om jeg ikke vet hvordan det er å være alenemor med alle utfordringer det fører med seg.

Jeg synes ikke du skal slepe deg gjennom dagene lenger, jeg synes du skal sette strek. Eller få noen til å sette strek for deg og også sette himmel og jord i bevegelse for at du skal få hjelp. Nå med en gang.

Hvis du føler dette som innblanding så ber jeg om unnskyldning!

[Kosemose]

kudos til Ellevil - den dama er mer enn bare et pent fjes!

[Ellevill]

kudos til Ellevil - den dama er mer enn bare et pent fjes!

Men, takk!

*nå fikk du meg til å le høyt her jeg sitter på kontoret mitt*

[Emile]

Du har mange her som bryr seg om deg.

Jeg tenker på det at du kanskje ikke har fått den hjelpen du trenger for å komme deg videre i livet, for du har jo vært innom behandlingsapparatet, om man kan si det sånn, og snakket med forskjellige fagpersoner om problemene dine. Jeg lurer på hvor ærlig du har vært med disse? Ser for meg at du kanskje har pyntet litt på sannheten, og ikke vist hvor langt nede du egentlig er? Bare et spørsmål altså.

Hva skulle jeg si..? Jeg var på vei, men mista tråden.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har lest dagbøkene dine i mange år, Tornerosa, helt fra før bruddet med eksen. Hadde et annet brukernavn da. Livet mitt ser helt annerledes ut enn ditt, så jeg har følt at det er lite for meg å bidra med her... Men nå tror jeg at jeg må skrive under på det Ellevill sier; jeg tror også du har en alvorlig depresjon. Akkurat det vet jeg noe om, om jeg ikke vet hvordan det er å være alenemor med alle utfordringer det fører med seg.

Jeg synes ikke du skal slepe deg gjennom dagene lenger, jeg synes du skal sette strek. Eller få noen til å sette strek for deg og også sette himmel og jord i bevegelse for at du skal få hjelp. Nå med en gang.

Hvis du føler dette som innblanding så ber jeg om unnskyldning!

Tiltres. Og kudos til flere enn Ellevill (uten forkleinelse for Ellevill, selvfølgelig) for mange her bryr seg veldig. Mange har fulgt deg i mange år nå.

Tenker at du kanskje burde ta det til deg, det at mange som har fulgt deg føler de kan mene noe, det er ikke bare vanlig kg-svada heller, tør jeg påstå, og jentene du har rundt deg er gull verdt, selv om de er noen mil unna, annet enn virtuelt. Nå virrer jeg, sitter på en flyplass... Men du. Ta vare på deg selv, og tør å la andre få lov til å bære verden litt. Det er ikke meningen du skal stå her alene, ser du

det finnes verdifull hjelp der ute, flere her nevner ting som har fungert for dem, og selv om det ikke finnes en ensartet fasit, vel, nettopp derfor - ikke slutt å prøve. Ikke slutt å prøve!

[Gjest brutal_mann]

det finnes verdifull hjelp der ute, flere her nevner ting som har fungert for dem, og selv om det ikke finnes en ensartet fasit, vel, nettopp derfor - ikke slutt å prøve. Ikke slutt å prøve!

Synes dette fortjener å repeteres.

[Tornerosa]

Jeg er rett og slett målløs over hvordan vilt fremmede, nesten fremmede og litt kjente med sjel og hjerte og hode involverer seg i mine... Ja, dere vet.

Kjemperørt. Til tårer, faktisk. Vit at jeg setter uendelig stor pris på at dere skriver her, og på det dere skriver. For tro ikke at ingenting går inn, selv om jeg vet at det kan se sånn ut. Forslag på forslag på forslag, konkrete forslag, og så har jeg denne leie tendensen til å avfeie, avvise, argumentere mot, argumentere for hvorfor det og det og det er umulig. Jeg vet det. Men jeg tar alt til etterretning, jeg gjør virkelig det. Til etterretning og til ettertanke, jeg leser alt, ikke bare halve setninger. Og jeg har uendelig stort utbytte av å lese dere, uansett.

Jeg anser meg selv for å være en person med en rimelig god selvinnsikt og ganske god oversikt over egen situasjon. Og over muligheter og over umuligheter (særlig det siste, kanskje ), jeg tror jeg er rimelig godt informert sånn generelt, om... Livet. Men det at jeg har kun meg selv å samtale med, konferere og diskutere med (setter litt på spissen her, jeg er jo ikke helt viggo venneløs), gjør meg nok litt blind. Alle disse gode rådene, jeg vet de er gode, og jeg vet at jeg glatt kunne gitt dem selv. Til andre. Når man står midt oppi det selv, og dessuten ikke har god/mye erfaring med å ha andre som bistår og bidrar når det gjelder å stake ut kursen, får man lett en følelse av at de gode rådene ikke fungerer for en selv. Man vet jo best, liksom. Og langt på vei tror jeg at jeg gjør det, men samtidig er jeg meget åpen for at jeg kan stå i blindgater når det gjelder diverse tema... Og det kan det jo være mange årsaker til, selvfølgelig.

Poenget mitt - det er til stor hjelp for meg å eksplodere hodet her, og få hjelp til å dissekere innholdet.

Hah, det var egentlig et meget bra bilde!

Jeg er inten mindre enn imponert over alle de kloke damene som skriver her inne. Jeg håper du kan følge noen råd, og finne det i deg et sted å prøve videre Tornerosa, for slik skal du ikke

trenge å ha det.

Jeg tenker sånn på denne sangen når jeg leser her, synes den er kjempefin.

Hvordan kan du si at du har gjort feil, er feil? For alle utenforstående er det vel ganske åpenbart at det ikke er hos deg feilen ligger hos. Det er han som involverte seg med en ny dame uten å være i stand til/ha tid til/ha overskudd til å gjennomføre. (Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg faktisk blitt ganske så forbannet.)

Jeg har hørt mye Lisa Ekdahl, men den sangen hadde jeg faktisk ikke hørt, Alice. Veldig, veldig fin. Sann, liksom...

Jeg bør sikkert ikke si det, og det stemmer sikkert ikke, heller. Hvis jeg dissekerer ting, som jeg er ganske god på ( ), så ser jeg nok det. Men følelsen er der. Vet ikke hvordan jeg skal forklare bedre, jeg mener ikke at jeg har gjort feil, men jeg føler det. Jeg føler meg helt flopp, egentlig. Og litt lurt, kanskje. Men jeg føler helt klart at jeg har gjort noe dumt, på et tidspunkt, noe som føkka opp alt.

Og når du bruker ordet forbannet... I dag sa psykologen nettopp det, hun mente jeg hadde all grunn til å være sint. Jeg har ikke kjent på sinnafølelse i retning ham, men i dag fikk jeg i hvertfall en (enda tydeligere) følelse av og oppfatning av at han faktisk skylder meg noe. Han skylder meg ord, han skylder meg en forklaring. Han har kanskje ikke ting klart for seg selv, men i såfall burde han si nettopp dét. For det er noen uomtvistelige fakta her; han gikk under jorden uten at det for meg var en klar årsak, han responderte lite/ikke i det hele tatt på mine forsøk på kontakt, og når vi omsider møtes igjen, så oppfører han seg som om ingenting var skjedd. Og jeg har heller ikke avkrevd ham noen forklaring. Men ærlig talt, jeg synes han skylder meg det. Og dessuten synes jeg at han skal gi meg innsikt i hva han tenker om situasjonen nå.

Egentlig. Men jeg har bestemt meg for å ikke bry meg.

Synes ikke du skal ta prat om tidsklemma seriøst, jeg. Du får sikkert lyst til å gi meg en på trynet nå, men jeg mener faktisk helt seriøst at vi har tid til det vi vil ha tid til. Jeg har venner som har et sinnsykt tett program, allikevel klarer de å skvise inn litt sosialt samvær. Jeg har andre venner som aldri har tid til å treffe meg. Men jeg vet at de treffer andre folk, jeg vet at de ser på tv. Så til syvende og sist handler det om prioritering. OG DET ER HELT GREIT! Jeg kan heller ikke prioritere alle vennene mine. Noen venner ser jeg bare veldig sjelden, vi har allikevel god kjemi og har det kjekt når vi treffes, no hard feelings. Men poenget er: Selv om folk klager over tidsklemma så kan det hende de allikevel prioriterer å gå tur en fast dag i uken. Men du, sikker på at du ikke vil spille fotball, da? Hadde du bodd i Bergen skulle jeg søren meg dradd på deg leggbeskyttere og fått deg med.

Når jeg får lyst til å gi på trynet, er ikke ditt ansikt det første som dukker opp, akkurat!

Det handler nok om prioritering, ja. Men jeg vet nesten ikke om det gjør saken bedre, for i såfall betyr det at jeg er nedprioritert... Og jeg skjønner jo at folk prioriterer mann og barn, familie. Fotball! Jeg vet nesten ikke hva fotball-laget i denne byen heter, jo! Rosendal eller Rosenberg eller noe sånt? Skjønner jo at fnisedamefotball blir noe helt annet, men... Kona til fetter spiller innebandy, har jeg hørt. Men de er visst litt småseriøse, deltar i hvertfall i kamper og sånt. Nei, dans er nok mer greia for meg. Zumba, f.eks. Men det er jo schweindyrt.

Å, nydelig sang Alice! Så enig i det om å bli forbanna. Det er ikke lov til å leke med medmennesker på den måten. En voksen mann må vite bedre, må kjenne seg selv bedre og må vite hva han gjør med mennesker rundt seg. Å skru på sjarmen, overtale, overbevise forså å trekke seg uten forklaring i et par uker, for så å sitte med hele fasiten, vel vitende om at den andre er på knærne, ikke vet hva godt den skal gjøre, villig til å tilpasse seg ethvert krumspring. Han er liksom offeret, den det er synd på, den som skal tekkes. Du - du er ikke et subjekt her i det hele tatt, du er noe som skal passe inn med han, noe som skal tilpasses, noe som ikke skal ha egne krav eller behov. Nei vettu hva. Jeg skjønner utrolig godt at du er (eller har vært) hekta på denne mannen, han har virkelig fått deg på kroken, og hvis han er en godt match med deg er da ikke det så rart. Han jobbet dessuten ganske så iherdig for å få deg dit, mener jeg å huske. Vi ville alle bitt på den kroken, Tornerosa. Og vi ville alle lengtet oss syke tilbake. Vi har vel alle vært der en eller annen gang og, kan jeg tenke meg...

Det er bare så fordømt for grønnjævli' at du skulle ende i en slik situasjon akkurat nå. For du har vært trist og lei så lenge. Skikkelig uflaks. Du kunne møtt han her (som jeg ikke betviler er en perfekt match for deg) på et annet stadie i livet. Han kunne hatt litt mer erfaring med å være singel, han kunne hatt hverdagen og livet sitt på stell, han kunne vært balansert og fornuftig og gjort ting på den riktige måten. Hvis han hadde vært på et annet sted. Istedenfor å trykke deg ned igjen til det stedet du var på vei opp fra.

Jeg blir så sint! Jeg skjønner at han ikke er noen slem mann, og at han har sitt å stri med og bla bla bla. Men det er nå engang deg vi her inne bryr oss om. Og fra vårt perspektiv har denne mannen vært råtten. selv om han egentlig ikke er en råtten person.

Bra, bra. Jeg liker å høre det. Det gjør meg litt mer robust. Litt mer offensiv. Nå tror jeg ikke han på noe tidspunkt har lekt og med viten og vilje gått inn for å få meg på kroken, for så å styre showet selv. Jeg tror virkelig ikke det. Jeg tror han har vært ærlig. Rusa på livet, på sin unnslippen fra sitt begredelige tidligere samliv, supermann, i stand til absolutt alt. Jeg sa det til ham da - du kommer til å kræsje, i hvertfall buklande, på et tidspunkt. Men neida, han var bare happy. Jeg tror nok jeg hadde rett.

Jeg konkluderer bare med at ja, på et annet tidspunkt (for ham) ville det vært store muligheter for at vi to ville vært en sabla god idé. Jeg konkluderer også med at jeg er en som forelsker meg i én av en million, og at dette var sjansen min. Miraklenes tid er forbi. Jeg lar meg gjerne overbevise om annet, men da må jeg erfare for å tro det.

:grine: :grine:

Du har uten tvil en alvorlig depresjon, Tornerosa (det tror jeg at jeg tør si uten å være helseutdannet). Å føle en slik meningsløshet i tilværelsen som du gjør, må være helt fryktelig. Og jeg vet du føler du lever i en tilværelse der du ikke ser håp (annet enn i en Mann). Og jeg synes det er innmari bra at du er så utrolig ærlig om situasjonen din. Og at det er beundringsverdig at du tar til tider "angrep" (uten at jeg mener at det er angrep i negativ forstand, så må det jo være vanskelig) på en utrolig "bra" vis.

Jeg greier ikke helt å avgjøre hvor alvorlig, men meningsløsheten er helt klart ganske present, ja. Og det stemmer at jeg med hånden på hjertet ikke greier å forestille meg at ting skal endre seg. Og det stemmer også at jeg føler at jeg har greid "alt" (jobb, barn, venner, hus, fritid...) og at det gjenstår én greie, en for meg grunnleggende en - å restable en fullverdig familie på bena (ikke henge seg opp i ordet fullverdig, jeg føler meg/oss ikke mindreverdig, men kanskje mangelfull, ja). Jeg har greid "alt", men er ikke spesielt happy, og føler meg derfor overbevist om at det siste hullet som gjenstår å tette, er å dele alt med en spesiell.

Det ble kanskje krøkkete sagt. Jeg innrømmer vel rett og slett at alensomheten er noe jeg aldri kommer til å bli tilfreds med.

Forteller du andre like ærlig om hvor ille du virkelig har det? Jeg skjønner det er vanskelig å snakke med andre om det, jeg regner med at det både har med stolthet å gjøre (vil gjerne være sterk), at du mangler "bestevenninner" og at du kanskje er redd for at hvis du først åpner opp for det, kommer alt til å fosse ut uten kontroll? Men du klarer umulig å ta skikkelig tak i dette selv? Kan noen kontakte noen for deg? En søster, foreldrene dine, ei venninne? Kan de støtte deg, finne noen som kan hjelpe deg på noen måte? Jeg gjør gjerne whatever, men vet ikke hva.

Nei, det gjør jeg ikke, bare til en viss grad og bare til et par stykker. Jeg har jo absolutt noen bestevenninner, men uansett, jeg får meg ikke til å blottstille meg helt, ikke inn til margen. Men det var jammen ikke langt unna den helgen for to uker siden.

Særlig den ene (dvs. den andre) er brukbar pratevenninne når det gjelder tøffe tak. Selv om hun er en smule...alternativ. Eller, ikke egentlig alternativ. Men hun har ganske sterke meninger om ting, om det rette å gjøre. Og hun har nok veldig ofte rett, også. Hun er ganske tøff, hun er utrolig direkte og skruppelløs. Hun har en tendens til "men du må jo..." og "du kan ikke tenke sånn!" og det fortviler meg litt noen ganger. Selv om hun helt sikkert har rett. Men problemet mitt er jo at jeg ikke kan la være. Jeg vet gjerne at å tenke x ikke er hensiktsmessig eller spesielt lurt, men hva hjelper det når hodet er fullt av nettopp x? Da blir det litt frustrerende å stadig få høre at du må og du må ikke. Men igjen - hva ellers kan hun si, liksom...

Hun bor nært, men hun er mye opptatt. Det blir liksom i perioder, vi kan treffes tre ganger i løpet av en uke eller to, så kan det gå tre uker uten at vi treffes i det hele tatt.

Jeg har vel sagt det før, men dette er ting som hjalp meg:

Jeg har hatt mye hjelp i å skravle med venninner.

Særlig masse med Kosemose i perioder. Ikke bare om det som var leit, masse annet fjas også. Nå er det hun som var/er flink til å oppsøke meg, det skjedde nesten aldri andre vei, så takk & pris at hun ikke gikk lei.

Og jeg går lange turer i skogen opptil flere ganger i uka - ofte med hodelykt nå som det er mørkt - med ei venninne som har en fryktelig belastende jobb (død, sorg og fordervelse - og noen det går bra med) og et veldig belastende privatliv (skilt, tilnærmet eneomsorg, barn med store problemer), og hun har en fantastisk innstilling til det å fokusere på det positive. Hun får meg til å skjerpe meg når jeg klager, og det har vært veldig sunt for meg. Det er ikke slik å forstå at ikke venninner skal være medfølende og "synes synd på", men det er minst like viktig at man også er mer konkret mht positiv tenking og påvirkning.

Jeg har vært veldig åpen om det at jeg var/har vært veldig deprimert, og det synes jeg også har hjulpet (jeg har ikke snakket med foreldrene mine om det, det klarte jeg ikke).

En av mine foreldre gikk jeg gjennom en kjempeoperasjon i sommer, som heldigvis (men ganske overraskende) gikk bra. Det minnet meg på at jeg ikke vil miste mine foreldre og sitte igjen med dårlig samvittighet eller føle jeg har sløst bort tiden jeg hadde med dem.

Jeg har jobbet masse med meg selv - jeg presser meg til å være positiv (men det var helt umulig når jeg var langt nede, jeg måtte få hodet over vann før jeg klarte det).

Jeg koser meg med ting - oppussing, lydbøker...

Jeg skulle hatt en trylleformel for hvordan fokusere på det positive. Men det vil jeg si - jeg har alltid vært en positiv person! Optimistisk og full av energi og pågangspunkt, har alltid funnet en vei i vellinga. Jeg var gift med en som så bare halvtomme glass og forventet det verste av alt og alle inntil det motsatte var ettertrykkelig bevist. Ikke engang da var han overbevist. Min rolle var å være den positive, noe som falt meg veldig lett. En god stund.

Men nå - annerledes. Veldig annerledes.

"Jobbe meg seg selv" - hvordan gjør man det, da? I praksis? Hva kan jeg gjøre som jeg ikke allerede gjør? Er det "bare" å gjenta tilstrekkelig mange ganger at "tross alt så..."?

Jeg husker når jeg hadde mine periode som bare var trist og tristere enn tristest. Jeg hadde så enorme søvnproblemer at det omtrent gjorde meg gal. Så traff jeg enkemannen og jeg begynte øyeblikkelig sove som en sten. Jeg var ikke "kurert", jeg hadde bare lagt lokk på mine egentlige problemer. med en gang det begynte å skurre mellom oss, begynte mine søvnproblemer igjen.

Og en ting er jeg helt sikker på: Barna mine merket at jeg ikke hadde det bra. Uten tvil!!

Da jeg møtte denne mannen, på tampen av sommeren, var jeg allerede på vei oppover. Jeg var et helt annet sted enn bare fire måneder tidligere, hadde begynt å føle meg litt mer robust. Så kom han inn i bildet, og jeg var forelsket i hele verden! Pustet lettere, smilte bare av å tenke på ham, hadde en visshet om at noen (ikke bare "noen", men han) hadde meg i kikkerten, i fokus, og at han... Ja. Alt det der. Det var en sprudlende, levende kilde inni meg et sted, en flamme. En pilotflamme som fungerte som katalysator for alt annet. Den er blåst ut nå, nå er det bare aske igjen inni der. Blir ikke mye liv og lyst av aske, skal jeg fortelle.

Jepp, sånn føles det. Dumt som det måtte være, "feil" som det måtte være.

Og ja, klart barna merker det... Jeg tar meg sammen, veldig, men likevel. Dessuten er det ikke godt for meg, heller.

Med mindre vi lever som alenemor i Somalia eller andre like trivelige steder, har vi veldig mange valg her i livet. Du valgte å flytte dit du bor nå. Du kan protestere - og ja, jeg vet du ble sviktet i tolvte time - men i mitt hode valgte du det likevel. Dermed valgte du også en tilværelse med hovedansvar for barn. Det er din virkelighet.

Ja, du kan kanskje si jeg valgte. Men til mitt forsvar - jeg husker nesten ingenting fra den sommeren. Tiden fra 10. mai og til uti agust en gang er som et eneste svart hull. Jeg føler ikke at jeg tok et valg. Valget ble tatt lenge før, da premissene var andre. Man kan i verste fall si at jeg ikke gjorde valget ugjort, men ikke engang det kan sies å beskrive det som skjedde helt korrekt. Eller det som ikke skjedde. Jeg bare gjennomførte en plan som forlengst var lagt. Jeg kan huske en vag idé om at han jeg var gift med mest sannsynlig kom på banen og forflyttet seg, han også, det er mulig det var Sannheten min da. Men jeg husker ikke.

Når det er sagt - om jeg hadde vært ved mine fulle fem, hadde jeg nok faktisk gjort valget om å gjennomføre, uansett.

Så nå har du to reelle valg:

1) Aksepter situasjonen og gjør det beste ut av den

2) Kjemp mot situasjonen og forbann livet ditt slik det har blitt

Hva virker mest hensiktsmessig?

Jeg føler at jeg aksepterer situasjonen i den forstand at jeg gjør det beste ut av den. Jeg føler ikke at jeg ikke kjemper mot situasjonen, men at jeg heller ikke er tilfreds med den. Gir det mening?

Rammefaktorene er som de er. De vil ikke forandre seg. Du vil ikke skifte jobb, flytte eller gjøre andre store endringer. Den eneste faktoren du lengter etter er en Mann. Det er så utrolig destruktivt og nedbyggende.

Det kan du si... Men sånn er det. Det er det eneste jeg mangler, egentlig. Men det er ikke noe "bare", det er veldig, veldig viktig. Det forandrer, om ikke ALT, så det meste. Og jeg vil at det meste skal forandre seg. Og jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne forandre noe - bortsett fra å finne knappen hvor det står "lykkelig nok". Og den finner jeg ikke.

Hva om du ikke treffer Mannen noen gang? Er resten av dine levedager meningsløse, da?

Hva om du treffer ham på den tiden barna dine flytter hjemmefra? Skal du miste barndommen deres?

Jeg tror ikke at resten av mine levedager ville føles meningsløse, men temmelig mangelfulle, ja. Det tror jeg. Pr. i dag, i disse dager, føles hele suppa meningsløs, uten at jeg helt greier å skille ut hva som er hva. Jeg har liksom ramla tilbake, ramla ned igjen, dit jeg var i vinter. Og i fjor, og kanskje de tre-fire siste årene, egentlig. Hvordan det vil være om fire eller ni år, fortsatt i alensomhet, vet jeg ikke. Jeg regner med at jeg har resignert, innfunnet meg med situasjonen, og fortsatt jobber med "å gjøre det beste ut av ting". Jeg vil ikke hele tiden slite med "å gjøre det beste ut av det". Jeg tror jeg må ha blitt ganske blasert og avstumpet og resignert for å synes livet er helt på høyden med hva jeg ønsker meg, dersom jeg om x antall år fortsatt kjører familien AS helt for egen maskin.

Vet ikke helt hva du mener med å miste barndommen deres. Jeg gjør jo ikke det, heller. Jeg frydes ikke over ting og jeg føler at mye er veldig slitsomt, ja. Og jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var tilstede med mer liv og mer lyst.

Hvis jeg treffer ham på den tiden barna flytter hjemmefra? Hvis det skjer først da, vil jeg virkelig føle at jeg har gått glipp av noe. Ikke av barnas barndom, men av familien. Jeg har enda ikke opplevd å være en del av en velfungerende familie, og min eldste nærmer seg ti.

Og dette med at du har gjort noe feil mht Mmannen, kan du bare slå fra deg. Med mindre du har drukket deg drita og klina med bestekompisen hans, noe jeg antar du ikke har gjort? Hvis han gikk fra nesegrus forelskelse og beundring til å ville ut av forholdet fordi du har antydet eller gjort noe "galt", da var ikke dette hverken tid eller sted for dere to. Så vær så snill; ikke legge skylden på deg selv her!!!

Prøver. Men det sitter i magan.

dette gikk litt kjapt - sitter på jobb og er litt stresset.

Har du fortsatt kort på treningssenteret? Jeg syns det der minidans-opplegget virker genialt jeg, en time aktivitet på ungene sammen andre barn mens man selv kan trene i ro og mak en liten time Her er det foreløpig bare barnepassen som er aktuell da, men når hun blir 4 (?) blir det nok forhåpentligvis noe slik opplegg. Greit for både mor og barn og få trent samme sted, så slipper man å kjøre hit og dit etc. (Vet at du ikke vil skvise inn flere aktiviteter, men hvis du mener at eldstemann må få rørt mer på seg kan dette kanskje være noe? Og isteden for å måtte stå på sidelinjen og se på klokka kan man heller trene selv samtidig.)

Nei, etter å ha vært støttemedlem på andre året, greide jeg omsider å kvitte meg med det... Det var en gedigen lettelse! Selv om jeg måtte jobbe litt med å få lov av kjekkasene og kjekkasinnene bak disken, de syntes nemlig det var en dårlig idé å avslutte medlemsskapet. Men jeg vant!

Jeg har tenkt på muligheten for å kjøpe enkelttimer (superdyrt), da noe dansebasert. Selvfølgelig hadde det vært kjekt om det fantes dans for 9-åringer og 7-åringer akkurat samtidig, men det er vel å be om et mirakel... Jeg skal sjekke det ut, faktisk.

Hva er forresten det der med at foreldrene skal være med på alt for tiden??? Når jeg gikk på skolen og var med på aktiviter var aldri foreldrene med, evt kun om de da var med som trenere selvfølgelig. Idag hører jeg på kollegaer og venner at det har blitt et veldig press på at foreldrene skal være og se på alle treningene. Ei jeg kjenner hadde prøvd å få med seg de andre mødrene til å gå en tur sammen når de hadde fulgt ungene til fotballtrening, men det kunne de ikke, for de måtte stå på sidelinjen og se på hele treningen... Ikke rart man sliter med tidsklemme...

Gjett om... Mine gikk på fotball en stund, jeg tror jeg var den eneste moren som ikke stod på sidelinja og så på. Jeg ble der noen ganger, men det var mest fordi det ble pes å skulle kjøre hjem i mellomtiden, ville jo bare rukket hjem og snu, nesten. Eller jeg dro gjerne og handlet.

Flere jeg kjenner trener fast en kveld i uka sammen venninner og bruker barnepassen på treningssenteret flittig. Ungene trives, og mor får både trent og sosialisert Så det er jo og en mulighet.

Jeg gjorde det en periode etter at jeg flyttet hit, da var de begge i barnepassen. Den eldste (da 6-7 begynte å synes at det var drepende kjedelig, så hun protesterte etterhvert på å være med. Hadde avtale med en venninne om fast ettermiddag, men annenhver uke måtte enten hun eller jeg avlyse, og i perioder kunne det gå en måned uten at vi fikk det til samtidig.

Jeg tror ikke jeg skal kjøpe meg kort igjen, jeg vet at det ikke er greia for meg. Jeg er ikke motivert nok til å holde det gående over tid. Duverden så mange tusen jeg har kastet ut av vinduet på slikt! Da jeg bodde i Oslo, også. Tror det er det tredje medlemsskapet jeg sier opp. Nei, fjerde.

[Tornerosa]

Jeg har lest dagbøkene dine i mange år, Tornerosa, helt fra før bruddet med eksen. Hadde et annet brukernavn da. Livet mitt ser helt annerledes ut enn ditt, så jeg har følt at det er lite for meg å bidra med her... Men nå tror jeg at jeg må skrive under på det Ellevill sier; jeg tror også du har en alvorlig depresjon. Akkurat det vet jeg noe om, om jeg ikke vet hvordan det er å være alenemor med alle utfordringer det fører med seg.

Jeg synes ikke du skal slepe deg gjennom dagene lenger, jeg synes du skal sette strek. Eller få noen til å sette strek for deg og også sette himmel og jord i bevegelse for at du skal få hjelp. Nå med en gang.

Hvis du føler dette som innblanding så ber jeg om unnskyldning!

Jeg VIL jo ha innblanding! Så du har hengt med så lenge, ja. Rart å tenke på, egentlig, at man (jeg også) leser om fremmedes liv i en årerekke. Danner seg et bilde av et liv og den personen som lever det, uten å sannsynligvis noensinne krysse denne personens vei live.

Jeg begynte faktisk å skrive løselig for 7-8 år siden. Jøss. Husker jeg i tre uker skrev under nicket Liselotte, det var i januar 2005, tror jeg. En fæl tid. Det var da bruddet med eksmannen min egentlig burde ha skjedd.

Jeg prøver å få hjelp, jeg gjør jo det. Og i dag var jeg altså hos denne damen, som i et annet liv glatt kunne blitt min venninne, og fikk pratet om ting. Jeg trodde dette ble den siste timen, iom at dette er et prosjekt tilknyttet legesenteret mitt, men jeg har fått time i neste uke, også.

Jeg var tam i dag, flat. Hun spurte til og med om jeg tenkte på Unevnelige Ting. Da ble jeg litt skremt og kunne ikke få sagt nok overbevisende at nei, absolutt ikke! Tror hun ble litt lettet da, tror hun faktisk kan ha trodd...

Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg får gå hos henne. Jeg er nok allerede på overtid.

Du har mange her som bryr seg om deg.

Jeg tenker på det at du kanskje ikke har fått den hjelpen du trenger for å komme deg videre i livet, for du har jo vært innom behandlingsapparatet, om man kan si det sånn, og snakket med forskjellige fagpersoner om problemene dine. Jeg lurer på hvor ærlig du har vært med disse? Ser for meg at du kanskje har pyntet litt på sannheten, og ikke vist hvor langt nede du egentlig er? Bare et spørsmål altså.

Hva skulle jeg si..? Jeg var på vei, men mista tråden.

Dønn ærlig, har jeg vært. Når jeg har snakket med fagpersoner. I hvertfall så ærlig som mulig, det har vært intensjonen. Nå er man jo ikke alltid ærlig mot seg selv, det kan oppstå livsløgner, men det har vært meningen å være ærlig. Jeg har ikke pyntet på noe, tvert imot, jeg kan ha følt at "nå svartmalte jeg jammen..."

Tiltres. Og kudos til flere enn Ellevill (uten forkleinelse for Ellevill, selvfølgelig) for mange her bryr seg veldig. Mange har fulgt deg i mange år nå.

Tenker at du kanskje burde ta det til deg, det at mange som har fulgt deg føler de kan mene noe, det er ikke bare vanlig kg-svada heller, tør jeg påstå, og jentene du har rundt deg er gull verdt, selv om de er noen mil unna, annet enn virtuelt. Nå virrer jeg, sitter på en flyplass... Men du. Ta vare på deg selv, og tør å la andre få lov til å bære verden litt. Det er ikke meningen du skal stå her alene, ser du

det finnes verdifull hjelp der ute, flere her nevner ting som har fungert for dem, og selv om det ikke finnes en ensartet fasit, vel, nettopp derfor - ikke slutt å prøve. Ikke slutt å prøve!

Åja... Jeg tar ting til meg, veldig, veldig. Jeg tar ingenting som svada, virkelig. Jeg håper det ikke har sett sånn ut. Ting som skrives kan selvfølgelig være mer eller mindre passende for hvordan jeg selv opplever situasjonen, men vit at jeg setter stor pris på innblandingen. Hvis jeg ikke hadde ønsket innblanding, hadde jeg jo ikke giddet skrive her... Dette er min kanal, min ventil.

Jeg slutter ikke å prøve, garantert. Jeg blir veldig sliten av å prøve og prøve, men jeg slutter ikke. Det kan jeg jo ikke, jeg har jo barna. Og jeg skylder dem å være en bra versjon av meg selv. Og kanskje skylder jeg meg selv det, også...

Andre få lov til å bære verden, phu, det er en veldig vanskelig øvelse. Etter å ha prøvd i ni år å få (den) andre til å bære en flik av verden og å slippe å bære alt selv, har man lært noen lekser... Du vet. Men jeg hører hva du sier (utrolig bra reklame, forresten, Norvegia), og jeg har hørt det før. Opptil flere ganger, og av kloke mennesker. Så man får vel bare fortsette å prøve...

Mange bra kvinns, ja. Og én mann.

:klem: :klem: :klem:

Endret 25. november 2010 av Tornerosa

[Ellevill]

Jeg siterer, for enkelthetens skyld, slik nå:

Alle disse gode rådene, jeg vet de er gode, og jeg vet at jeg glatt kunne gitt dem selv. Til andre. Når man står midt oppi det selv, og dessuten ikke har god/mye erfaring med å ha andre som bistår og bidrar når det gjelder å stake ut kursen, får man lett en følelse av at de gode rådene ikke fungerer for en selv. Man vet jo best, liksom. Og langt på vei tror jeg at jeg gjør det, men samtidig er jeg meget åpen for at jeg kan stå i blindgater når det gjelder diverse tema...

Det der er så sant! Sånn har jeg følt det også - og føler inneimellom fortsatt. Ganske menneskelig. Men jeg tror at de rådene eller innspillene jeg fikk som jeg oppfattet som gode og velmenende, men samtidig passet de ikke meg på en måte, sakte men sikkert smøg seg inn under huden på meg og hadde en effekt.

Søsteren min sa alltid: Det går bra til slutt, tro meg, alt bli bra! Og jeg fnøs av henne, hva visste vel hun i all sin lykke og trygge rammer, lett for henne å si.

Nå merker jeg at jeg har lyst til å si det til deg: Alt blir bra til slutt, Tornerosa!!

Men du, jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre noen ganger. Jeg mener ikke du skal gi opp drømmen om en Mann. Jeg synes bare ikke du skal sette resten av livet ditt på hold mens du venter på at han sadler hesten.

[Tornerosa]

Nå merker jeg at jeg har lyst til å si det til deg: Alt blir bra til slutt, Tornerosa!!

Ja. Takk, Ellevill.

Jeg forventer ikke at på det tidspunktet at alt blir bra, så forblir alt bra til evig tid. Men jeg føler at hvis (ok, når) jeg bare når målstreken, så har jeg et helt annet utgangspunkt for resten. Av livet.

Store ord på tampen av kvelden her...

Har vært på konsert i ettermiddag, 9-åringen spilte. Hodepine nå. Har spist opp alle nøttesjokoladene vi skulle ha med på togturen i morgen.

Og - har kjøpt to kaniner! Men de skal hentes først i neste uke, for jeg har ikke bur enda. Bur eget kapittel, svinedyrt. For det blir ikke aktuelt å sperre dem inne på noen kvadratcentimetre.

Veldig spent på dette prosjektet, jeg har jo vært knall bestemt på at vi ikke skal ha noen dyr i hus. Jeg ombestemte meg på tirsdag ettermiddag, i løpet av femten sekunder. Ungene vet ingenting, de kommer til å besvime av lykke. Nesten så jeg skulle filmet seansen. Jeg skal gjøre det, faktisk.

Skulle pakke i kveld, men har ikke orket. Må bli i morgen tidlig, håper det ikke blir travelt for meg. Burde gå bra. Men gruer litt til turen, skal innrømmes. Til å være blid og utadvendt, føler ikke helt for det.

Uansett. Føler meg hakket bedre i kveld enn i går og i forigårs og i det hele tatt. To ting - samtalen i formiddag med psykologen, og alle de gode innspillene jeg har fått her, vissheten om at fremmede og andre der ute bryr seg.

[Tornerosa]

[Ellevill]

God natt! :søvn:

[Chica]

Så ikke så lovende ut med barnedans og morsomme timer for deg som liker Zumba i høst dessverre, har timeplanen foran meg. Ulempen er jo og at Zumbatimene blir fullbooket 6 dager i forveien når bookingen åpner. Er litt håpløst. Hadde jeg vært hektet på Zumba hadde jeg sikkert startet hos Milde Mathilde og Drillpikene, verdens koseligste butikk og kafe iallfall!

[Tornerosa]

Nettopp, jeg regnet med det. Jeg har nemlig sjekket tidligere, faktisk flere ganger, og det har vært ganske umulig, da også. Har også sjekket for andre dansetimer, men ingenting passet min/vår timeplan ellers.

Milde Mathilde og Drillpikene hadde jeg aldri hørt om. Litt langt utenfor byen, kanskje? Tidspunktene 10, 17.30 og 19.30, det første og siste ganske umulig, men onsdager 17.30 kunne vært en teoretisk mulighet. Men det betyr unger alene hjemme i to timer, og med meg ganske langt unna... Og å dra dit alene, er ganske uaktuelt, tror jeg. Måtte dratt sammen med noen. Jeg får grave fram zumba-dvd'en fra støvet...

Pakking begynner å ligne noe, gjenstår en siste sjekk og en gjennomgang av ting. Litt av et sirkus for å komme seg avgårde, nemlig, med taxi hit og taxi dit, henting av unger og ompakking og omskifting og i det hele tatt. Vi drar direkte fra skolen, og bilen må jo bli hjemme. Ingen til å kjøre oss, ikke noe sted å ha bilen stående parkert. Så da må det bli taxi, først til skolen, så til byen. Det er dyrt å være alene. Dyrt, også.

Sovnet fryktelig sent i natt, men kanskje like greit. Så blir jeg trøtt til kveld, og greier kanskje å sove i ståket fra mange titalls unger i soveposer rundt meg.

[Chica]

10-15 min fra deg til Milde Mathilde. Tror man kan kjøpe klippekort, slik at man kan dra når det passer

[Kosemose]

God tur og godt opphold, hvor enn dere skal! Håper du treffer noen hyggelige voksne mennesker her og

Må bare: Kaniner?! Uff, men skjønner at du gjør det, barn har godt av å vokse opp med dyr og lære seg ansvar. Men egen erfaring tilsier at det fort blir ekstrabyrde for de voksne, som jo alltid har det egentlige ansvaret for dyr. Skjønner at du vil glede barna dine, men er du klar for å påta deg merarbeid i form av to gnagere? Det kommer til å bli kime for masse konflikter (dere koser aldri med de, dere gjør aldri rent i buret, dere gir de ikke mat, osv. hvis barna dine er tilnærmet lik 95% av alle barn jeg har møtt i mitt liv). Skal de være ute eller inne? Jeg har egenerfaring med begge deler, og ville ALDRI dratt kanin inn i huset igjen. Skjønt jeg har to venninner som begge har hatt innekanin som har fungert på lik linje med en renslig hund. Mine innekaniner (og andres jeg vet om) var av den mer anarkistiske typen og spiste opp alt fra ledninger, kjøkkenmøblement, til sofaer. Og bæsjet på alle tenkelige og utenkelige steder. Erfaring med utekanin er at så lenge de står trekkfritt (opp fra bakken og med en avskjermet, lun del) kan de stå ute hele vinteren så lenge de tilvennes gjennom høsten. Litt mer pes i forhold til at man må ut for å gi mat og kose...

Jeg kjenner, som sagt, to voksne damer som har hatt verdens beste kaniner (tilnærmet små hengivne og renslige hunder), så hvis du går for inne-varianten krysser jeg fingrene for at du har flaks og får to renslige og lite gnagete eksemplarer. (føler meg skikkelig kanin-negativ her altså, ikke meningen å ødelegge gleden, men kjenner nesten nakkehårene reiser seg på dine vegne når jeg ser ordene "kjøpe" "kaniner" i dagboken din )

[Tornerosa]

10-15 min fra deg til Milde Mathilde. Tror man kan kjøpe klippekort, slik at man kan dra når det passer

Det er kanskje ikke særlig mer, nei. 1400 for klippekort, 15 ganger. En prioriteringssak, selvfølgelig, men 1400 er vel omtrent det doble av det jeg går i minus hver måned... Men det skal tenkes på, det skal det.

Kaninene er allerede betalt, Kosemose, så ikkkkkeeeeee! Innekaniner, ja. Dverger, knøttsmå. Bittepittesmå. Men digert bur skarr'em ha! På stua! Ser for meg at det blir forflytting, jeg må bare omdirigere soverommene først. Og slå ned en vegg og sånt småtteri. Og her blir det ikke løsgjengeri med mindre de fotfølges, så eventuelle bæsjer skal ungene få plukke opp selv. Og i følge kaninforum.no (hjelp!), så kan de dotrenes. Ikke at jeg vet hvordan... Men vi har bod ute, så det KAN være muligheter for forflytning dersom det blir håpløst å ha dem inne. Lukter de mye?

Jeg vet, jeg ser absolutt potensiale for konflikter her. Vi har det egentlig travelt nok som det er. Men igjen - prioritering. Vi får heller skjære ned på alt annet. Så får de få hovedansvar annenhver uke eller noe sånt. Jeg vet ikke, jeg vet ikke om jeg vet hva jeg går inn på. Hadde kaniner selv som barn, utekaniner, de ble nok pappas ansvar etterhvert, ja...

[Tornerosa]

Vi skal sørover, 4.5 time med tog. Noen voksne, ikke veldig mange. Sikkert hyggelige, også. Står ikke på det. Men de fleste en del yngre enn meg, eller en del eldre. Og ingen...hva skal jeg si...bestiser. Liksom. Det er jobb, selv om jeg ikke skal jobbe så hardt. Hvis man ikke anser det som hardt å ha oppsynet med 20 unger, så.

Har med meg bok og strikketøy...

Endret 26. november 2010 av Tornerosa

[Kosemose]

De kan absolutt dotrenes (jamfør mine to venninner med pottetørre raguer hoppende rundt i hele huset) - jeg kan spørre etter tips, jeg

Og hvis man liker kaniner, så er de jo kjempesøte og gode å kose med. Flott at du skal ha to, da slipper du dårlig samvittighet hvis det blir lite oppmerksomhet iblant. Og da kan de vel klare seg alene en natt eller to? Lukter - tja, nei, men høy lukter jo høy. Dyr lukter. Men det trenger ikke stinke. Og kaniner er jo renslige i utgangspunktet, så hvis de finner seg et tissehjørne som holdes tørt/skiftes på, så tror jeg ikke det trenger lukte vondt selv om du ikke rengjør hele buret så ofte.

Og tenk så glad barna dine blir, og det at det vips kommer to kaniner, har litt sans for det. Det at eventyrlige (for dem) ting kan skj når man har trodd det var umulig... en liten kanin kan være mye trøst og kos.

Syns egentlig det høres ganske fint ut jeg. (jeg hadde en gal innekanin sist. Han var mannevond og syk og barna var for små til å passe på han. Det var liksom bare dårlig samvittighet og prakk med den, ikke noe kos og hygge. Skal mye til at du får sånne monsterkaniner tror den var en sjelden type. mutant eller no'...)