Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Hvis du klarer det, er du sterk. Sterkere enn jeg tror jeg hadde klart å være. Men også veldig veldig lur, tror jeg. Dette forholdet minner meg om kvinner som er sammen med gifte menn. Altså på den måten at kvinnen må ballansere på eggeskall. Være rede til å skyve alt annet vekk for noen stjålne øyeblikk på hans premisser, helt og holdent. Aldri sette krav, aldri syte og klage, aldri fremme sine behov i forholdet. Helt prisgitt Mannen og hans verden, hans behov, hans prioriteringer, hans andre viktige ting. Jeg tror sånne forhold ødelegger det man måtte ha av gode og sunne følelser for seg selv.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette med at man blir så utrolig hekta når en mann har pøst på med erklæringer, superlativer, rosende lovord og romantiske løfter om framtiden. Man blir helt overrumplet og veldig smigret (hvis mannen ellers er i kategorien "interessang" i seg selv). Når mannen pluttselig snur og blir fjern og litt kaldere, men fortsatt deler ut små flik og smuler som minner svakt om alt det gode og skinnende, da savner man den gode tiden som flommet over av honning, og man knuger smulene inntil brystet og lengter etter mer-mer-mer. For man vet jo hva han er kapabel til, man vet hvor hengiven og kjærlig og forelska han er i stand til å være. Og man vil bare tilbake dit, til det stedet der man var midtpunktet for denne herlige mannen. Så blir man besatt, forelska i forelskelsen og i drømmen om det man har sett konturene av, akkurat som boka Tara linker til lenger oppe, sier noe om.

Ja, alt dette skjønner jeg. Og kanskje stemmer en del av det i min situasjon, også. Men saken er den, at denne mannen har jeg visst ting om i over tjue år. Tredjepersoner kjenner oss begge to veldig godt. Og - han har et veldig spesielt utgangspunkt akkurat nå. Jeg tror, fortsatt, at det er timingen som ødelegger for oss. Jeg tror at på et annet tidspunkt... Derfor tror jeg, muligens, at dersom jeg hadde gått her og gresset i et år, i to år, i tre, så hadde vi kunnet høste. Og det kunne jeg gjort, gresset i de årene, såfremt jeg hadde en viss følelse av sikkerhet nå. Men jeg tror ikke han er i stand til å gi meg denne følelsen. Selv om han var det tidligere i høst.

Men som sagt, akkurat nå ser jeg for meg å ganske brutalt forelle ham at dette kan jeg ikke være med på. Beklager, du ødela det for meg, hvis du egentlig hadde intensjoner om å holde oss varme og se hva vi kunne fått til rundt x antall svinger lengre framme, så gjorde du en slett jobb. Etterhvert mistet du det, kompis. Synd for oss. Synd for deg, hvis du hadde sett for deg noe annet.

Jeg har lenge tenkt at du burde fått deg en annen jobb, jeg. Det er jo på jobben voksne mennesker er sosiale og treffer andre. Det er på jobben vi får input og avbrekk fra hjemlig trivia og ungerelaterte ting. Jobben er den sosiale arenaen for de aller fleste av oss, noe som også forklarer hvorfor det ofte er så vanskelig å mobilisere til sosiale ting ettermiddager og helger. Utenom jobben er det jo unger, middag, aktiviteter, middag, klesvask. Sånn er det for alle i vår alder. For meg høres det ut som om ditt problem er at du har en jobb som ikke dekker ditt sosiale behov. Det høres ut som du ikke trives på kontoret, og du vil helst ikke være der og at du derfor er der minimalt. Kanskje det finnes andre jobber som kunne vært din sosiale arena, sånn at du får skravlet, ledd og møtt adre type utfordringer enn de du har hjemme med barna, så du hadde fått dekket mesteparten av det sosiale behovet iløpet av arbeidsdagen. Da hadde kanskje ettermiddagene blitt mer levelige selv om de består av middag, klesvask og kjøring av unger?

Også hender det jeg tenker at det virker som om du tenker for mye på situasjonen din. Er det sunt å reflektere så mye over sitt eget liv og sin egen livskvalitet? Der og tenker jeg at jobb kan ta noe av brodden, gjøre deg engasjert i andre ting, slite deg ut på noe som ikke dreier seg om deg og livssituasjonen din. Flytte fokus på andre ting. ?

Jeg tenker for mye, ja. Jeg tenker alt, altfor mye. Det er ett av to: Jeg stresser alt, altfor mye (og har ikke tid til å tenke) eller jeg tenker alt, altfor mye. For å sette det litt på spissen.

Jeg mener, hva skal jeg ta meg til på kveldene? Jeg prøver å fylle lufta med lyd fra anlegg og/eller tv, for at det ikke skal bli rom for så mange tanker. Men det hjelper bare delvis. Og, når jeg legger meg og ikke får sove, som vanlig...hodet er ikke tomt, akkurat. Usikker på hvor mye en annen jobb hadde endret på det. For jeg skal love at jeg tenker mye på jobb også, når jeg ligger der og ikke får sove. Og jobben handler jo ikke om meg og mitt...

Jeg er så smal, feltet mitt er så smalt, det er ikke barebare å skaffe seg ny jobb. Det er hva jeg tror. Jeg ser jo litt rundt, uten at jeg leter etter noe, prøver bare å følge med litt. Det er jammen ikke mye aktuelt der ute, føler jeg. Det snører seg litt i halsen av tanken på å skulle skifte beite, pr. i dag føles det som en operasjon jeg på langt nær har energi nok til å gjennomføre. Men jeg har tankene i hodet, det hadde jeg ikke for et halvt år siden.

Der var klokka veldig mye, plutselig. Onsdag i morgen. Hjernen min er avslått, jeg husker ikke én ting jeg må huske til/om i morgen. Annet enn at ungene må ha med seg de svarte klærne på skolen.

[Tornerosa]

Tegner til å bli en rolig onsdag, faktisk. Det skjer ingenting i ettermiddag. En time PM-trening midt på dagen i dag, som i grunnen gjør arbeidsdagen oppstykket og litt ubrukelig. Egentlig tror jeg at jeg går for å jobbe hjemmefra i dag, så blir det heller full dag på kontoret i morgen. Med buss. Konsertspilling i morgen ettermiddag. Reise bort fredag 13.00. Gruer litt til denne helga. Mye, egentlig.

Og så lurer jeg veldig på dette med de kaninene.

Og på hvorfor 9-åringen har bestemt seg for at hun ikke liker brød lenger. Hun har knapt spist brød det siste halve året. Matpakker kommer hjem urørt og det er krise ved frokost dersom det er tomt for havregryn, som er det eneste hun spiser. Som i dag. Hun fikk ristet brød, godt brød, med brunost. Tok to biter, og erklærte at hun ikke likte brødet. Fikk med seg det samme på skolen, brød med brunost. Brunost og eplesyltetøy er det eneste pålegget hun kan spise, men da på noe annet enn ordinært brød. Rundstykker, f.eks. Jo, hun spiser prim, også. Men det kjøper jeg ikke.

Nei, dette er ikke noe spiseforstyrrelsegreier. Hun er bare blitt veldig kresen, stadig verre. Spiser enorme mengder av det hun liker, hvis hun får lov. Hvilket hun jo ikke får, og som hun blir sur for. Og det evige trykket om å få noe søtt. De bakte pepperkaker hos mormor og morfar i helga. Hun spør minst tre ganger hver dag om å få spise pepperkaker. Det høres kanskje ubarmhjertig ut at hun får nei til svar (de spiste nok rikelig i helga), men hun kunne levd på søtt sju dager i uka, om hun fikk. Det er mas og spørsmål etter noe hele tiden. Synes jeg. Eller kanskje det bare er meg. Uansett, jeg tror den ungen hadde trillet, om jeg ikke passer på. Og det blir kamper av det...

Sovnet bortimot tre, og våknet igjen rundt halv fem. Sovnet heldigvis ganske fort igjen. Drømte mye rart. Tror Mmannen var innom drømmene, men husker ingenting av hva det kan ha handlet om. Det er to anledninger igjen for å treffes nå, i kveld og i morgen kveld. Og han vet det. For så reiser jeg bort, så skal han ha barna. Og når han ikke lenger har barna, vil det være nesten tre uker siden sist vi møttes. Og det gidder jeg ikke. Jeg har bestemt meg. Det er hva jeg er ganske sikker på. Han er oppsagt, og jeg kommer til å formidle det ganske snart. Punktum for Mmannesnakk her. Fra nå.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg tror han virkelig jobber for å få til den lille kontakten som er, og at han overhodet ikke ser det som om noe er endret eller nedprioritert. Men om du ikke har overskuddet til å leve med ting som det er nå, er det helt klart det eneste ansvarlige å gjøre, å kutte det ut. Å stille ultimatumer synes jeg blir helt malplassert, ref det jeg sa over, men at du personlig ikke kan takle situasjonen per i dag og tar ansvar for det du føler ved å kutte ham ut, det er rimelig.

Heier på Ellevill og Kosemose her.

Ting KAN alltid endres. At man ikke ser det selv, er ikke et tegn på at ikke ting KAN og kanskje BØR endres, kanskje heller tvert i mot, noen ganger.

Håper du får en overkommelig dag.

[Cumulus]

Hei Tornerosa.

Jeg er ikke så flink til å skrive i dagboken, men du skal vite at jeg følger med nesten hver dag! Det er leit å lese om hvordan du har det nå, jeg håper du kommer over kneiken snart, enten utfallet blir det ene eller det andre..

Men det er en ting jeg tror jeg har spurt deg om før, og nå spør jeg deg hvertfall: Hva med å sende jentene alene med fly til faren for eksempel en helg i måneden, på fast basis? Jeg synes det høres helt utrolig ut at dere tilsynelatende ikke har en fast samværsavtale, og at det skal være opp til deg å få organisert at jentene skal treffe faren sin. Jeg vet at du har svart før at de er altfor små, men de er vel strengt tatt ikke det lenger? Du kommer sikkert til å si at det blir dyrt, men det er jo ikke du som skal betale alt. Jeg synes det er utrolig trist at forholdet deres til faren skal smuldre opp. Og du holder jo på å gå opp i limingen delvis pga mangel på samværsordning..?? Er dette noe du vurderer, eller har du bestemt deg for at det å sende ungene med fly er noe du ikke gjør, uansett?

Jeg er ellers enig med de andre - du bruker tilsynelatende uforholdsmessig mye tid på å gruble over ting, det høres ikke sunt ut.

Ønsker deg en god dag!

[Kosemose]

Syms det hørtes veldig lurt ut - barna er jo blitt mye større, og det virker som om du har kloke og oppegående barn (med vilje i massevis ). Flyselskapene er flinke på barn som reiser alene. Og en helg i måneden kunne jo strengt tatt vært en langhelg. Torsdag kveld til søndag kveld. Det hadde blitt forutsigbart og godt for deg. Kanskje?

[Tornerosa]

Jeg tror han virkelig jobber for å få til den lille kontakten som er, og at han overhodet ikke ser det som om noe er endret eller nedprioritert. Men om du ikke har overskuddet til å leve med ting som det er nå, er det helt klart det eneste ansvarlige å gjøre, å kutte det ut. Å stille ultimatumer synes jeg blir helt malplassert, ref det jeg sa over, men at du personlig ikke kan takle situasjonen per i dag og tar ansvar for det du føler ved å kutte ham ut, det er rimelig.

Heier på Ellevill og Kosemose her.

Ting KAN alltid endres. At man ikke ser det selv, er ikke et tegn på at ikke ting KAN og kanskje BØR endres, kanskje heller tvert i mot, noen ganger.

Håper du får en overkommelig dag.

Kanskje gjør han det, kanskje jobber han for å få til kontakt. Men det føles ikke sånn for meg, ikke nå lenger. Det går altfor lang tid mellom, og det blir en altfor overfladisk og triviell kontakt. På 3.5 uker har vi nå møttes én gang, og vi har snakket på telefonen to eller tre ganger. Mulig dette er alt hva han har mulighet til, og mulig han ønsker mer, men jeg føler det ikke lenger slik. Magefølelsen min er ikke god.

Mener jo ikke at jeg faktisk skal stille ulitmatumer, for all del, det var bare et øyeblikks frustrasjon, her. Men ja, jeg skulle ønske at han visste at denne situasjonen ikke er holdbar for meg, og så kunne han gått i seg selv og funnet ut av om han er villig til, i stand til, har lyst til, å forandre noe på situasjonen. For at den skal bli holdbar også for meg, for at vi skal holde dette varmt, i fall det på et senere tidspunkt skulle vise seg at status = eventyrlig bra. Ultimatum på den måten, dønn ærlig ærlighet som overlot til ham å ta en avgjørelse ut fra sin egen magefølelse, sine egne muligheter og begrensninger.

Jeg skjønner at du er...oppgitt over meg, Miss. Nesten skuffet. Prelle vann på gåsa, snakke til veggen. Jeg vet. Men uansett, vit at dine innspill og råd og kommentarer har vært (er) uvurderlige for meg.

Hei Tornerosa.

Jeg er ikke så flink til å skrive i dagboken, men du skal vite at jeg følger med nesten hver dag! Det er leit å lese om hvordan du har det nå, jeg håper du kommer over kneiken snart, enten utfallet blir det ene eller det andre..

Men det er en ting jeg tror jeg har spurt deg om før, og nå spør jeg deg hvertfall: Hva med å sende jentene alene med fly til faren for eksempel en helg i måneden, på fast basis? Jeg synes det høres helt utrolig ut at dere tilsynelatende ikke har en fast samværsavtale, og at det skal være opp til deg å få organisert at jentene skal treffe faren sin. Jeg vet at du har svart før at de er altfor små, men de er vel strengt tatt ikke det lenger? Du kommer sikkert til å si at det blir dyrt, men det er jo ikke du som skal betale alt. Jeg synes det er utrolig trist at forholdet deres til faren skal smuldre opp. Og du holder jo på å gå opp i limingen delvis pga mangel på samværsordning..?? Er dette noe du vurderer, eller har du bestemt deg for at det å sende ungene med fly er noe du ikke gjør, uansett?

Jeg er ellers enig med de andre - du bruker tilsynelatende uforholdsmessig mye tid på å gruble over ting, det høres ikke sunt ut.

Ønsker deg en god dag!

Dette var i halvannet år én av mine øverste prioriteter - få til til en forutsigbar og regelmessig samværsplan. Men på et tidspunkt måtte jeg bare gi opp, det var umulig, han var ikke villig til å sette av en bestemt helg x antall måneder fram tid - det kunne jo dukke opp hindringer, må vite. Vi var på familievernkontoret for å prøve å få det til, forutsigbarhet, for ungenes skyld, i første rekke. Men også litt for min skyld, for det første halvannet året kom jo han hit på samvær, og jeg flyttet ut for helga. Det var problematisk å skulle gjøre dette på kort varsel.

De har reist alene med fly nå, de gjorde det for tre uker siden. Og til jul skal de igjen reise alene med fly. Helga om halvannen uke har jeg prøvd å få til at han kommer hit, han sa på et tidspunkt kanskje, så sa han at han muligens fikk det til, men nå sier han ingenting. Så jeg regner med at det utgår. Ser? Det virker umulig å få til noe regelmessig. Og, når det er sagt, jeg er usikker på om det er lurt ift. ungene, også. Ja, men nei, fordi det skjer stadig så mye de har lyst til å være med på i helgene. Her, sammen med venner. Vi har hatt scener mer enn én gang fordi de har gått glipp av ting ved å reise sørover, for å si det sånn. Og hver måned blir nok dyrt, ja. Jeg ønsket i utgangspunktet tredjehver helg, det var for ham uaktuelt. Nå går det fra fire til åtte uker mellom hver gang. Og det er alltid jeg som tar initiativene. Jeg lar saken ligge, ligge og ligge, men han kommer ikke på banen. Kun én gang har det skjedd, og det var nå sist. Da han omsider sendte en mail og skrev at "det er vel på tide å planlegge neste samvær, kan du foreslå en helg?" Det er første gang på 3.5 år at han er på banen på den måten. Langhelger er visstnok meget problematisk for ham, for han kan egentlig ikke ta seg fri på fredager, sier han.

Nok om det. Skulle gjerne hatt forutsigbarhet, men det er altså mange årsaker til at det vanskelig lar seg gjøre.

Onsdag. Nå lage middag. Jage hjem den ene ungen jeg har for mye. Ingen planer. Satse på en skikkelig koselig ettermiddag og kveld med ungene, det skal ikke stå på meg i dag.

[Tornerosa]

Sånn. I seng, 20.21.

Jeg bestemte meg for å lage noe som jeg ville spise til middag, for én gangs skyld. Som forventet bare pirket de, men heldigvis ingen veldig sure miner. Ikke noe å spare på, så 1/3 av maten gikk i søpla. Kanskje anskaffe gris?

Klokka 16.30 fikk begge beskjed om to ting som skulle gjøres før sengetid, de kunne selv bestemme når. De aksepterte, lovte. Men selvfølgelig funka det ikke. Jeg hadde bestemt meg for å ikke mase, og resultatet ble at 9-åringen gjorde én av tingene. Etter oppfordring, og under protester.

Jeg har filt negler. Jeg har funnet ut at julestrømpen jeg begynte å strikke i går blir for stor og må rekkes opp. Jeg har fått se prospektet på eksens og Tornerosas nykjøpte enebolig. Jeg har tent i ovnen, det brenner fortsatt. Godt og varmt, stuen badet i varmt, fargerikt lys.

Nå krangler de allerede, fire minutter etter at jeg gikk ut fra rommet. Roping og hyling, anklager hverandre.

Sov i 3.5 time i formiddag, men fortsatt trøtt. Sulten, men ser ikke helt for meg hva jeg kunne ha lyst på. Som jeg dessuten har.

Onsdag kveld, den mest elendige tv-kvelden av dem alle.

Fire jobbmailer i kveld, én med en supergod nyhet (har søkt penger til prosjekt, fått masse!), tre er "kan du snarest gjøre x?", "sjekker du opp y?", "sørger du for z?"

Selskapssyk, selvfølgelig.

Og hurtig dalende selvbilde. Jeg er så sliten av å hele tiden gjøre så godt jeg kan, men samtidig føle at det ikke er godt nok. Ingen andre som antyder det, jeg vet, det er en følelse som kommer innenfra. Har en følelse av å gjøre ting feil, rett og slett. Eller ikke gjøre, men angripe, forholde meg til. En følelse av å være feil. Feilproduksjon, kanskje. Feilvare. Jeg bladde i "Forstå barnet ditt 8 - 12 år" i bokhandelen i dag. Herregud som jeg grein. Måtte slutte å lese, for jeg følte meg som verdens elendigste forelder. Jeg føler virkelig at jeg ikke er bra nok. "10 viktigste ting", og så listen, jeg følte at jeg ikke kunne krysse ut et eneste punkt, med god samvittighet, overbevist og sikker. "Det robuste barnet er nå blitt en sart sjel". Jeg føler at ungene mine ikke får utnyttet potensialet sitt, på en måte. Fordi jeg ikke er i stand til å legge til rette for det. Det er to mot én, og jeg er dømt til å tape. Det føles sånn.

Kjempeviseslåtten på tv, den er fin. Den har jeg spilt selv, på fiolin.

Og jeg gjorde jo ikke akkurat susen når det gjaldt mannen. Jeg trodde jeg gjorde alt det riktige, det var så enkelt å gjøre alt det riktige, han gjorde det så enkelt. Men jeg ser jo nå at jeg umulig kan ha gjort det riktige, jeg må ha gjort veldig feil, faktisk. Ikke bra nok. Der heller.

Jeg får rekke opp den julestrømpa og begynne på nytt igjen.

[Fresi]

Urg, fikk ikke til å formulere meg. Senere.

Endret 24. november 2010 av Fresi

[Tornerosa]

Det er to mot én, og jeg er dømt til å tape.

Og derfor taper de.

[Ellevill]

Hmmm.... Jeg er ganske sikker på at du ikke har gjort noe galt i forholdet til mannen. Hvis dette ikke blir noe av, har det nok helt andre årsaker. Ikke plag deg selv med slike tanker. (Jeg vet, lett å si...)

Og ellers kjenner jeg godt følelsen av å ikke klare. Å gjøre feil. Men jeg tror man som oftest er altfor streng med seg selv. Andel "feil" er nok stort sett fordelt ganske likt i befolkningen, vi bare tror alle andre gjør alt så forbanne riktig, mens vi selv ikke får det til.

[Tornerosa]

Prøver å ikke plage meg selv med de tankene, Ellevill, men det er i grunnen mer følelser enn tanker... Jeg kan følge en hel tankerekke, fra august og fram til nå, og ser egentlig ikke hva jeg kunne gjort annerledes. Men jeg føler at det er min feil likevel.

Føler at hodet mitt er så utslitt, at jeg er så utrolig lei av dagene mine. Jeg finner dem kjedelige, uinteressante, meningsløse. Føler meg mentalt utslitt. Og det er et dårlig utgangpsunkt for å trives med barn... Jeg er inderlig glad i barna mine, virkelig, det handler ikke om det, men (for tiden) føler jeg at de kun sliter meg ut. De gir meg veldig lite. Jeg koser meg ikke sammen med dem. Jeg er lettet når de legger seg, når de reiser bort for helgen, og gruer meg tilsvarende til de skal komme hjem igjen... Jeg er jo sammen med dem hele tiden, så et par dager er ikke nok til å se frem til å få dem i hus igjen. Fordi det representerer at kjøret begynner igjen.

Nå må ingen forledes til å tro at barna mine lider noen nød, eller at jeg bedriver omsorgssvikt fordi jeg sier at jeg ikke koser meg med dem. Det er ikke tilfellet. De får meg, med hud og hår, og de får kos og oppmerksomhet i monn. Fordi de skal ha det, fordi de trenger det. Det er jeg som ikke trenger det, det er meg deg ikke gir noe. For tiden. Annet enn vissheten om at ungene får det de trenger, og det gir selvfølgelig en tilfredsstillelse også for meg.

Jeg har sett på TV og jeg har oversatt epikrise. Jeg har strikket og jeg har spist klementin.

[Kosemose]

Ut fra det jeg leser her: Det eneste du kan ha gjort feil, er at du ble forelska. Det er mulig han ikke var klar for det, det er mulig han var ute etter en utfordring som forsvant da du ble forelska, det er mulig han ikke har plass til en forelska kvinne i sitt liv. Men hvis du helst ikke skal bli forelska, i allefall ikke vise det, og helst ikke være deg selv i det hele tatt - da er dere kanskje bare riktige mennesker til feil tid??? Du er god nok du. Mer enn god nok!

Jeg har et ønske for deg for 2011. Det er at du blir superengasjer i et eller annet. Helst jobb siden du da kunne slått et par fluer i en smekk, men i allefall - jeg ønsker at du blir brennende engasjert i et eller annet. Noe som gir deg kraft og lyst og mening, noe som gir deg den gode følelsen av motivasjon og mestring, noe som gjør at du bruker det gode hodet ditt på annet enn å reflektere over denne Mmannen (som jeg har lyst til å gi en ørefik), og alt som ikke ble som det kunne blitt.

[Cumulus]

Enig med Kosemose.

Dessuten: Vi har akkurat hatt kurs for elevene på skolen, såkalt VIP (Veiledning og informasjon om psykisk helse). Vi hadde besøk av en veldig flink psykolog som gang på gang understreket det geniale med TRENING. Han sa noe som jeg bet meg merke i: De aller fleste voksne mennesker har dårlig samvittighet for at de ikke tilbringer nok tid sammen med venner, OG for at de ikke trener nok. Så det å trene sammen med venner er noe av det lureste man kan gjøre her i livet. Jeg har opp igjennom årene prøvd utrolig mange treningsformer. Jeg har hatt klippekort i svømmehallen. Jeg har hatt diverse medlemsskap i SATS, ELIXIA, osv... Jeg har i perioder jogget eller syklet. Jeg har kjelleren full av rockeringer, baller og diverse. Men hva skjer etter en stund? Jeg blir lei. Og det som er kjedelig, det unngår jeg. Ergo ingen trening.

Men nå..... har jeg begynt å spille fotball!!!! Jeg har aldri spilt fotball i hele mitt liv, men nå trener jeg en gang i uken utendørs sammen med andre damer som heller ikke kan spille fotball. Vi løper, fniser og gjør så godt vi kan og det er på mange måter ukens høydepunkt.

Er det noen du kan ha en fast avtale med, til å gå tur eller et eller annet? Det trenger jo ikke være på kveldstid, hvis jentene kan være alene en drøy times tid. Eller hva med en fast Zumba-time hos deg i uken, så kan du invitere venninner?

Du har sikkert mange argumenter for at dette er helt umulig, men tenk på det. Sosialt samvær OG fysisk aktivitet. Og du har helt sikkert noen i vennekretsen som har lyst til å være med. Det var hvertfall ikke noe problem å tromme sammen 15 damer til et fotballag!

[Gjest Miss O'Hara]

Hmmm.... Jeg er ganske sikker på at du ikke har gjort noe galt i forholdet til mannen. Hvis dette ikke blir noe av, har det nok helt andre årsaker. Ikke plag deg selv med slike tanker. (Jeg vet, lett å si...)

Og ellers kjenner jeg godt følelsen av å ikke klare. Å gjøre feil. Men jeg tror man som oftest er altfor streng med seg selv. Andel "feil" er nok stort sett fordelt ganske likt i befolkningen, vi bare tror alle andre gjør alt så forbanne riktig, mens vi selv ikke får det til.

Ja, og ja. But you know.

Jeg er ikke skuffet eller oppgitt, det er ikke meg du skal prestere overfor men jeg er bekymret, sånn fra et menneske til et annet, for hvis dagboken din formidler noe i nærheten av din virkelighet, så mener jeg av hele mitt hjerte at du burde prioritere høyt på listen din å få faglig hjelp. Rett og slett fordi livet er altfor kort til å ha det så vondt, og fordi det finnes andre veier, andre teknikker. Men også fordi (og jeg tramper videre i salaten), du sier du gjør tingene du skal ift ungene og vi tenker som voksne at når man spiller rollen som omsorgsperson på den "riktige" måten - alle basalbehovene og kos og klem - så merker de ikke voksenproblemene. De blir som oss, på godt og vondt, det er nærmest uunngåelig.

Jeg håper du ser at jeg kommer fra et sted nå som ikke mener å legge stein til byrden ift at du føler deg "feil", men som en som har vært der du er (på mange måter, ikke alle, seff) og som kjenner igjen vemodig mye av det du skriver, så kan jeg si at barn merker. Og andre merker. De gjør det. Når man er et skall, nærmest, som fyller funksjonene sine og er så "flink", men føler seg så bunnskrapt og tom inni - så er ikke det noe man kan skjule. Det går ikke å skjule sånt, med mindre man er schizo eller en følelsesløs manipulator, og du er ingen av delene. Vibbene våre ligger utenpå uansett, det ligger i øynene og stemmen, og barn er ekstremt følsomme for sånt. Jeg tenker på noen av de kampene dere har, og tenker noen ganger at det kan være to jenter som jobber ganske hardt for å orientere seg emosjonelt innimellom. Barn vet. Det vil være rart om du får beskyttet dem eller omverdenen for det umettelige suget du har inni deg, for det er på en måte kjernen av hvem du er, og du lever med stort savn og en stor sorg. Å tro at det kan skjules helt er å regne med at andre ikke har instinkter, magefølelse, innsikt, erfaring.

Nå skal man ikke endre seg for andres skyld, først og fremst, det er ikke det jeg mener, for andre vil du alltid være bra nok uansett - men livet er virkelig for kort til å slite så mye over flere år, så ta endelig alle tenkelige og utenkelige midler i bruk for å få det bedre. Ring Snåsa for den saks skyld, whatever works for you, men ikke slutt å lete etter det som kan gjøre livet bedre for deg. For deg. Ulempen er alltid at man må gjøre den vanskelige jobben selv, men akkurat det er ingen vei utenom.

At en mann utgjør en forskjell i livet hersker det selvsagt ingen tvil om, men ens eget eksistensgrunnlag kan ikke være og er ikke tuftet på det.

Let til du finner en fagperson eller et opplegg som finner knappen i hodet ditt for endring, og glem å ha et tidsperspektiv her og nå på hvor mye du skal jobbe fremover. Jeg tror tid er essensielt her

Endret 25. november 2010 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

Ut fra det jeg leser her: Det eneste du kan ha gjort feil, er at du ble forelska. Det er mulig han ikke var klar for det, det er mulig han var ute etter en utfordring som forsvant da du ble forelska, det er mulig han ikke har plass til en forelska kvinne i sitt liv. Men hvis du helst ikke skal bli forelska, i allefall ikke vise det, og helst ikke være deg selv i det hele tatt - da er dere kanskje bare riktige mennesker til feil tid??? Du er god nok du. Mer enn god nok!

Jeg har et ønske for deg for 2011. Det er at du blir superengasjer i et eller annet. Helst jobb siden du da kunne slått et par fluer i en smekk, men i allefall - jeg ønsker at du blir brennende engasjert i et eller annet. Noe som gir deg kraft og lyst og mening, noe som gir deg den gode følelsen av motivasjon og mestring, noe som gjør at du bruker det gode hodet ditt på annet enn å reflektere over denne Mmannen (som jeg har lyst til å gi en ørefik), og alt som ikke ble som det kunne blitt.

Jeg vet ikke, fra mitt ståsted ser det i hvertfall slik ut - noe må jeg ha gjort feil. Eller vært feil. På ett eller annet tidspunkt må jeg ha gjort eller blitt feil, for han var en annen tidligere i høst. Da var han ikke til å ta feil av, hans intensjoner var ikke til å ta feil av. Jeg tvilte ikke da, og jeg tviler fortsatt ikke på da. Men hokus pokus, så var man et annet sted.

Men samma det. Ferdig. Saga blott. Project failed.

Jeg har jo ting jeg er potensielt interessert i. Egentlig interessert i. Og jeg driver faktisk med i hvertfall én av tingene jeg er potensielt interessert i. Men interessen greier ikke å utkonkurrere den mer kraftfulle følelsen av meningsløshet, selv det i utgangspunktet mest spennende og interessante smaker ihjelkokt kål. Altså ingenting. Når jeg tenker jobb, så vet jeg nesten ikke om jeg skal flire eller grine, det føles bare så totalt meningsløst og uinteressant, fullstendig uvedkommende for meg og mitt. Men jeg gjennomfører jo likevel, har ikke samvittighet til annet.

Når jeg har det bra, som tidligere i høst, er det meste interessant. Selv den minste lille trivialitet kan more meg og begeistre meg. Verden var vakker, mennesker var vakre. Jeg har litt problemer med å se at en interesse/et engasjement skal kunne reise seg gjennom alt det andre, overta for nedstemtheten, men jeg kan jo håpe at det skal skje. Har jo også prøvd litt av hvert de siste tre årene, gi meg selv noe å holde på med, interessere meg for. Og dansen var jo ikke så verst, selv om det på nåværende tidspunkt er uaktuelt å ta den opp igjen.

Enig med Kosemose.

Dessuten: Vi har akkurat hatt kurs for elevene på skolen, såkalt VIP (Veiledning og informasjon om psykisk helse). Vi hadde besøk av en veldig flink psykolog som gang på gang understreket det geniale med TRENING. Han sa noe som jeg bet meg merke i: De aller fleste voksne mennesker har dårlig samvittighet for at de ikke tilbringer nok tid sammen med venner, OG for at de ikke trener nok. Så det å trene sammen med venner er noe av det lureste man kan gjøre her i livet. Jeg har opp igjennom årene prøvd utrolig mange treningsformer. Jeg har hatt klippekort i svømmehallen. Jeg har hatt diverse medlemsskap i SATS, ELIXIA, osv... Jeg har i perioder jogget eller syklet. Jeg har kjelleren full av rockeringer, baller og diverse. Men hva skjer etter en stund? Jeg blir lei. Og det som er kjedelig, det unngår jeg. Ergo ingen trening.

Men nå..... har jeg begynt å spille fotball!!!! Jeg har aldri spilt fotball i hele mitt liv, men nå trener jeg en gang i uken utendørs sammen med andre damer som heller ikke kan spille fotball. Vi løper, fniser og gjør så godt vi kan og det er på mange måter ukens høydepunkt.

Er det noen du kan ha en fast avtale med, til å gå tur eller et eller annet? Det trenger jo ikke være på kveldstid, hvis jentene kan være alene en drøy times tid. Eller hva med en fast Zumba-time hos deg i uken, så kan du invitere venninner?

Du har sikkert mange argumenter for at dette er helt umulig, men tenk på det. Sosialt samvær OG fysisk aktivitet. Og du har helt sikkert noen i vennekretsen som har lyst til å være med. Det var hvertfall ikke noe problem å tromme sammen 15 damer til et fotballag!

Er som du, har hatt x antall medlemsskap, har kjelleren full av ditto utstyr. Og videoer i fleng. Har hatt treningsavtaler med venninner, både fysiske treningsdater og avtaler om å trene hver for oss, med rapportering. Det varer en kort stund, men så begynner det å kun føles som noe som tar energi, snarere enn at det gir. Jeg mister all lyst fordi det blir nok en ting som skal presses inn. Og handler det ikke om å presse inn, så har jeg likevel ikke lyst. Er nok ikke mulig å ha dametrim med Zumba på kveldstid her hos meg, over taket på barnerommet... Gå tur er jo en mulighet. I hvertfall to venninner bor i brukbar avstand i så måte. De snakker forøvrig mye om tidsklemma begge to, den ene har to barn og den andre har tre... Nå synes jeg ikke at gå tur kvalifiserer som trening, men det gjør vel godt likevel. Sies det. Jeg har bare aldri vært en som går tur, uten at jeg skal noe sted... Synes det er fullstendig drepende kjedelig, men klart, om man kan gå sammen med noen og skravle, blir det noe annet.

Har forresten lenge snakket med de samme to venninnene om å få i stand en slags lesesirkel. Men det blir visst med praten, de har aldri tid.

Ja, og ja. But you know.

Jeg er ikke skuffet eller oppgitt, det er ikke meg du skal prestere overfor men jeg er bekymret, sånn fra et menneske til et annet, for hvis dagboken din formidler noe i nærheten av din virkelighet, så mener jeg av hele mitt hjerte at du burde prioritere høyt på listen din å få faglig hjelp. Rett og slett fordi livet er altfor kort til å ha det så vondt, og fordi det finnes andre veier, andre teknikker. Men også fordi (og jeg tramper videre i salaten), du sier du gjør tingene du skal ift ungene og vi tenker som voksne at når man spiller rollen som omsorgsperson på den "riktige" måten - alle basalbehovene og kos og klem - så merker de ikke voksenproblemene. De blir som oss, på godt og vondt, det er nærmest uunngåelig.

Jeg håper du ser at jeg kommer fra et sted nå som ikke mener å legge stein til byrden ift at du føler deg "feil", men som en som har vært der du er (på mange måter, ikke alle, seff) og som kjenner igjen vemodig mye av det du skriver, så kan jeg si at barn merker. Og andre merker. De gjør det. Når man er et skall, nærmest, som fyller funksjonene sine og er så "flink", men føler seg så bunnskrapt og tom inni - så er ikke det noe man kan skjule. Det går ikke å skjule sånt, med mindre man er schizo eller en følelsesløs manipulator, og du er ingen av delene. Vibbene våre ligger utenpå uansett, det ligger i øynene og stemmen, og barn er ekstremt følsomme for sånt. Jeg tenker på noen av de kampene dere har, og tenker noen ganger at det kan være to jenter som jobber ganske hardt for å orientere seg emosjonelt innimellom. Barn vet. Det vil være rart om du får beskyttet dem eller omverdenen for det umettelige suget du har inni deg, for det er på en måte kjernen av hvem du er, og du lever med stort savn og en stor sorg. Å tro at det kan skjules helt er å regne med at andre ikke har instinkter, magefølelse, innsikt, erfaring.

Nå skal man ikke endre seg for andres skyld, først og fremst, det er ikke det jeg mener, for andre vil du alltid være bra nok uansett - men livet er virkelig for kort til å slite så mye over flere år, så ta endelig alle tenkelige og utenkelige midler i bruk for å få det bedre. Ring Snåsa for den saks skyld, whatever works for you, men ikke slutt å lete etter det som kan gjøre livet bedre for deg. For deg. Ulempen er alltid at man må gjøre den vanskelige jobben selv, men akkurat det er ingen vei utenom.

At en mann utgjør en forskjell i livet hersker det selvsagt ingen tvil om, men ens eget eksistensgrunnlag kan ikke være og er ikke tuftet på det.

Let til du finner en fagperson eller et opplegg som finner knappen i hodet ditt for endring, og glem å ha et tidsperspektiv her og nå på hvor mye du skal jobbe fremover. Jeg tror tid er essensielt her

Barn merker, og det er det som gjør meg livredd. Ja, jeg gjør alt jeg "skal", og det er jo tross alt bedre enn å ikke gjøre det. Men ting er ikke nødvendigvis gjort med hjerte og sjel, det er nettopp det, det er skallet mitt som gjør det. Mekanisk, fordi jeg må, ikke fordi jeg virkelig liker det og har lyst.

Jeg skylder dem en forelder som faktisk liker å gjøre ting sammen med dem, ikke bare later som og i smug sjekker klokka for å se hvor mye lenger det må holdes ut... Men hvordan kan jeg greie å virkelig like, når det føles som om det er alt jeg gjør? Altså forholde meg til barn? Jeg føler meg konsumert av dem og har et stort behov for å sette grenser rundt meg selv. Grenser som noen ganger settes litt skjødesløst og tankeløst, på feil sted og til feil tid. Helt sikkert. Som i "hysj, nå orker jeg ikke å høre mer, nå VIL jeg være i fred!" Og det til tross for at jeg faktisk har mye fred, de er tross alt på skolen fra åtte til fire, og i seng senest halv ni. Likevel føles de få timene på ettermiddagen ofte som en belastning, timer jeg bare vil skal bli ferdige. Ikke bra. Ikke i det hele tatt. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, og det har såklart ikke alltid vært sånn. Jeg er egentlig veldig mamma av meg.

Det som er "feil" er vel at jeg føler at så lenge rammefaktorene er som de er, så vil jeg ikke være i stand til å føle annerledes rundt dette. Jeg ser framover; ett år, tre år, seks år, og jeg grøsser av tanken på at det er slik det skal fortsette å være.

Jeg har fullstendig mistet troen på at ytre endringer (jobb, trening, sosialt samvær, flere fritidsaktiviteter, færre fritidsaktivitetert, hva som helst) vil føre til endring på det indre plan uansett. Dessverre. Fatalistisk, jeg vet. Pessimistisk, negativt. Jeg ville uten å blunke gitt slike råd til andre; skift jobb, tren, maks én aktivitet pr. barn, fast middagsavtale med naboene, etc. etc. etc. Det er bare det at jeg føler at jeg har prøvd så mye av diverse småting som liksom skal utgjøre en forskjell, og jeg ser at det fungerer veldig begrenset, om i det hele tatt. Det er som å blåse luft i en stor ballong kun med små munnfuller; for hver gang man trekker luften for en ny munnfull, forsvinner luften fra den forrige ut igjen.

Og nå skal jeg til hun damen, pratedamen. Kanskje hun har noe nytt å si om knappen.

[Norbertine]

Jeg er inten mindre enn imponert over alle de kloke damene som skriver her inne. Jeg håper du kan følge noen råd, og finne det i deg et sted å prøve videre Tornerosa, for slik skal du ikke

trenge å ha det.

Jeg tenker sånn på denne sangen når jeg leser her, synes den er kjempefin.

Hvordan kan du si at du har gjort feil, er feil? For alle utenforstående er det vel ganske åpenbart at det ikke er hos deg feilen ligger hos. Det er han som involverte seg med en ny dame uten å være i stand til/ha tid til/ha overskudd til å gjennomføre. (Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg faktisk blitt ganske så forbannet.)

[Cumulus]

Gå tur er jo en mulighet. I hvertfall to venninner bor i brukbar avstand i så måte. De snakker forøvrig mye om tidsklemma begge to, den ene har to barn og den andre har tre... Nå synes jeg ikke at gå tur kvalifiserer som trening, men det gjør vel godt likevel. Sies det. Jeg har bare aldri vært en som går tur, uten at jeg skal noe sted... Synes det er fullstendig drepende kjedelig, men klart, om man kan gå sammen med noen og skravle, blir det noe annet.

Synes ikke du skal ta prat om tidsklemma seriøst, jeg. Du får sikkert lyst til å gi meg en på trynet nå, men jeg mener faktisk helt seriøst at vi har tid til det vi vil ha tid til. Jeg har venner som har et sinnsykt tett program, allikevel klarer de å skvise inn litt sosialt samvær. Jeg har andre venner som aldri har tid til å treffe meg. Men jeg vet at de treffer andre folk, jeg vet at de ser på tv. Så til syvende og sist handler det om prioritering. OG DET ER HELT GREIT! Jeg kan heller ikke prioritere alle vennene mine. Noen venner ser jeg bare veldig sjelden, vi har allikevel god kjemi og har det kjekt når vi treffes, no hard feelings. Men poenget er: Selv om folk klager over tidsklemma så kan det hende de allikevel prioriterer å gå tur en fast dag i uken. Men du, sikker på at du ikke vil spille fotball, da? Hadde du bodd i Bergen skulle jeg søren meg dradd på deg leggbeskyttere og fått deg med.

[Kosemose]

Å, nydelig sang Alice! Så enig i det om å bli forbanna. Det er ikke lov til å leke med medmennesker på den måten. En voksen mann må vite bedre, må kjenne seg selv bedre og må vite hva han gjør med mennesker rundt seg. Å skru på sjarmen, overtale, overbevise forså å trekke seg uten forklaring i et par uker, for så å sitte med hele fasiten, vel vitende om at den andre er på knærne, ikke vet hva godt den skal gjøre, villig til å tilpasse seg ethvert krumspring. Han er liksom offeret, den det er synd på, den som skal tekkes. Du - du er ikke et subjekt her i det hele tatt, du er noe som skal passe inn med han, noe som skal tilpasses, noe som ikke skal ha egne krav eller behov. Nei vettu hva. Jeg skjønner utrolig godt at du er (eller har vært) hekta på denne mannen, han har virkelig fått deg på kroken, og hvis han er en godt match med deg er da ikke det så rart. Han jobbet dessuten ganske så iherdig for å få deg dit, mener jeg å huske. Vi ville alle bitt på den kroken, Tornerosa. Og vi ville alle lengtet oss syke tilbake. Vi har vel alle vært der en eller annen gang og, kan jeg tenke meg...

Det er bare så fordømt for grønnjævli' at du skulle ende i en slik situasjon akkurat nå. For du har vært trist og lei så lenge. Skikkelig uflaks. Du kunne møtt han her (som jeg ikke betviler er en perfekt match for deg) på et annet stadie i livet. Han kunne hatt litt mer erfaring med å være singel, han kunne hatt hverdagen og livet sitt på stell, han kunne vært balansert og fornuftig og gjort ting på den riktige måten. Hvis han hadde vært på et annet sted. Istedenfor å trykke deg ned igjen til det stedet du var på vei opp fra.

Jeg blir så sint! Jeg skjønner at han ikke er noen slem mann, og at han har sitt å stri med og bla bla bla. Men det er nå engang deg vi her inne bryr oss om. Og fra vårt perspektiv har denne mannen vært råtten. selv om han egentlig ikke er en råtten person.

[Ellevill]

:grine: :grine:

Du har uten tvil en alvorlig depresjon, Tornerosa (det tror jeg at jeg tør si uten å være helseutdannet). Å føle en slik meningsløshet i tilværelsen som du gjør, må være helt fryktelig. Og jeg vet du føler du lever i en tilværelse der du ikke ser håp (annet enn i en Mann). Og jeg synes det er innmari bra at du er så utrolig ærlig om situasjonen din. Og at det er beundringsverdig at du tar til tider "angrep" (uten at jeg mener at det er angrep i negativ forstand, så må det jo være vanskelig) på en utrolig "bra" vis.

Forteller du andre like ærlig om hvor ille du virkelig har det? Jeg skjønner det er vanskelig å snakke med andre om det, jeg regner med at det både har med stolthet å gjøre (vil gjerne være sterk), at du mangler "bestevenninner" og at du kanskje er redd for at hvis du først åpner opp for det, kommer alt til å fosse ut uten kontroll? Men du klarer umulig å ta skikkelig tak i dette selv? Kan noen kontakte noen for deg? En søster, foreldrene dine, ei venninne? Kan de støtte deg, finne noen som kan hjelpe deg på noen måte? Jeg gjør gjerne whatever, men vet ikke hva.

Jeg har vel sagt det før, men dette er ting som hjalp meg:

Jeg har hatt mye hjelp i å skravle med venninner.

Særlig masse med Kosemose i perioder. Ikke bare om det som var leit, masse annet fjas også. Nå er det hun som var/er flink til å oppsøke meg, det skjedde nesten aldri andre vei, så takk & pris at hun ikke gikk lei.

Og jeg går lange turer i skogen opptil flere ganger i uka - ofte med hodelykt nå som det er mørkt - med ei venninne som har en fryktelig belastende jobb (død, sorg og fordervelse - og noen det går bra med) og et veldig belastende privatliv (skilt, tilnærmet eneomsorg, barn med store problemer), og hun har en fantastisk innstilling til det å fokusere på det positive. Hun får meg til å skjerpe meg når jeg klager, og det har vært veldig sunt for meg. Det er ikke slik å forstå at ikke venninner skal være medfølende og "synes synd på", men det er minst like viktig at man også er mer konkret mht positiv tenking og påvirkning.

Jeg har vært veldig åpen om det at jeg var/har vært veldig deprimert, og det synes jeg også har hjulpet (jeg har ikke snakket med foreldrene mine om det, det klarte jeg ikke).

En av mine foreldre gikk jeg gjennom en kjempeoperasjon i sommer, som heldigvis (men ganske overraskende) gikk bra. Det minnet meg på at jeg ikke vil miste mine foreldre og sitte igjen med dårlig samvittighet eller føle jeg har sløst bort tiden jeg hadde med dem.

Jeg har jobbet masse med meg selv - jeg presser meg til å være positiv (men det var helt umulig når jeg var langt nede, jeg måtte få hodet over vann før jeg klarte det).

Jeg koser meg med ting - oppussing, lydbøker...

Jeg husker når jeg hadde mine periode som bare var trist og tristere enn tristest. Jeg hadde så enorme søvnproblemer at det omtrent gjorde meg gal. Så traff jeg enkemannen og jeg begynte øyeblikkelig sove som en sten. Jeg var ikke "kurert", jeg hadde bare lagt lokk på mine egentlige problemer. med en gang det begynte å skurre mellom oss, begynte mine søvnproblemer igjen.

Og en ting er jeg helt sikker på: Barna mine merket at jeg ikke hadde det bra. Uten tvil!!

Det som er "feil" er vel at jeg føler at så lenge rammefaktorene er som de er, så vil jeg ikke være i stand til å føle annerledes rundt dette. Jeg ser framover; ett år, tre år, seks år, og jeg grøsser av tanken på at det er slik det skal fortsette å være.

Med mindre vi lever som alenemor i Somalia eller andre like trivelige steder, har vi veldig mange valg her i livet. Du valgte å flytte dit du bor nå. Du kan protestere - og ja, jeg vet du ble sviktet i tolvte time - men i mitt hode valgte du det likevel. Dermed valgte du også en tilværelse med hovedansvar for barn. Det er din virkelighet.

Så nå har du to reelle valg:

1) Aksepter situasjonen og gjør det beste ut av den

2) Kjemp mot situasjonen og forbann livet ditt slik det har blitt

Hva virker mest hensiktsmessig?

Rammefaktorene er som de er. De vil ikke forandre seg. Du vil ikke skifte jobb, flytte eller gjøre andre store endringer. Den eneste faktoren du lengter etter er en Mann. Det er så utrolig destruktivt og nedbyggende.

Hva om du ikke treffer Mannen noen gang? Er resten av dine levedager meningsløse, da?

Hva om du treffer ham på den tiden barna dine flytter hjemmefra? Skal du miste barndommen deres?

Og dette med at du har gjort noe feil mht Mmannen, kan du bare slå fra deg. Med mindre du har drukket deg drita og klina med bestekompisen hans, noe jeg antar du ikke har gjort? Hvis han gikk fra nesegrus forelskelse og beundring til å ville ut av forholdet fordi du har antydet eller gjort noe "galt", da var ikke dette hverken tid eller sted for dere to. Så vær så snill; ikke legge skylden på deg selv her!!!

dette gikk litt kjapt - sitter på jobb og er litt stresset.

Endret 25. november 2010 av Ellevill

[Ellevill]

Cumulus: fnisende, snublende jenter som ikke kan spille fotball hørtes fantastisk gøy ut! Flott tiltak, sunt på flere plan! Jeg selv er så elendig i fotball (men merkelig nok ikke så værst i de fleste andre ballsporter), at jeg ville sikkert vært til stor underholdning.