Svarteste dagen.

[sørgekåpen]

Skriver nå, mens det enda er denne dagen. En dag jeg både vil glemme og huske. Den verste dagen. Ett års dagen. Idag er det ett år siden mine venner døde. Det er helt ufattelig at tiden har gått så fort. Det føles som igår. Bestevenninna mi og 3 veldig gode kamerater. Har tenkt mye på dem den siste uka. Tenkt så mye at jeg ble syk av det (virkelig syk). Savner dem så sinnsykt masse. Spesielt venninna mi.Vi delte alt og var de beste venner. Prata hver dag og var sammen så mye som mulig.

Trodde aldri det skulle skje meg. At jeg skulle være en av dem som mista vennene sine i ei bilulykke. Kan vel enda ikke forstå det helt, vil ikke forstå det, orker ikke!! Det er for vondt å tenke på hva jeg mista, og savnet er så stort.

Noen dager er veldig fine, men i det siste har alle dagene vært like sorte. Sorte, dype hull fra helvete. Og de dagene er det vanskelig å forestille seg at det vil bli bedre. Nå kan jeg ikke se så langt framover, men det jeg "ser" er ikke bra.

Noen mennesker tror at sorgen og savnet har gitt seg etter ett år. Men den er der like sterkt som før. Jeg kan til og med glemme at det har skjedd. De dagene er de verste, for da kommer hele sorgen på nytt.

Jeg har vært sykemeldt denne uka, for jeg har ikke klart å gjøre noe. Ingenting!!! Er bare. Og det plager meg, for jeg vil så gjerne fortsette der jeg burde. Og samtidig føler jeg et så stort ansvar for ikke å la omverdenen se at jeg fremdeles sørger. Det sliter på meg, og jeg vet jeg burde si ifra, men det er ikke alltid så lett å gjøre det. Jeg er jo ikke den eneste som har problemer.

Jeg vet ikke om alt passer inn i denne kategorien. Men det gjør kanskje litt godt å få skrevet det. Får se hvordan det går, om jeg kommer meg opp igjen. Jeg håper det, for det er det jeg vil. Men først må de vonde dagene være forbi.

[Dina]

Kan ikke sette meg inn i hvordan du har det, men føler med deg! Stor trøsteklem til deg fra meg! :kysse:

Dina

[Gjest agurk]

Ja ville bare gi den en trøsteklem jeg og :trøste:

[Gjest Gjest2]

Hei!

Føler med deg... Det må være forferdelig, og føles veldig urettferdig å oppleve noe sånt! En ting som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var - hvorfor er det med sorg så "tabu-belagt"? Med èn gang, når et dødsfall inntreffer, er det helt ok, og også forventet at man skal sørge. Men hva med når det har gått ett år, som i ditt tilfelle?? Er det liksom "ikke lov" å sørge lenger, da..? Blir det forventet at da skal man være ferdig med det?

Håper du kommer deg opp igjen, og at det går bedre med deg. Sender deg varme tanker!