sosial angst?

[Gjest usikker]

Jeg vet jeg burde snakke med en profesjonell om dette, men jeg vil bare se om noen kan fortelle meg hva dette kan være før jeg tar det skrittet.

Saken er det at i det siste, etter å ha snakket en del med et par venninner som har fått diagnosen sosial angst og har kjent meg igjen i mye av det de har sagt, har jeg begynt å lure på om jeg kanskje har det. Det hører med at jeg ble mobbet i barndommen/første halvdel av tenårene, og har nok blitt en del påvirket av det.

Jeg spør aldri om hjelp i butikker, fordi jeg føler at det er flaut. Å spise offentlig er noe jeg absolutt ikke er komfortabel med. I møte med nye folk blir jeg veldig bevisst på meg selv, og snakker nesten ikke av frykt for at de skal synes jeg er teit/dum osv. Autoritetspersoner stresser meg. Hvis jeg møter f.eks en politibetjent på gata, så føler jeg at han/hun ser mistenksomt på meg, selv om jeg vet jeg ikke har gjort noe galt. Blir jeg invitert på fest osv, så vurderer jeg alltid å bli hjemme hvis jeg vet det kommer mange jeg ikke kjenner. Å snakke foran forsamlinger gjør meg fysisk uvel. Har vært sekunder unna å besvime under muntlige eksamener og fremføringer da jeg gikk på skolen.

Jeg må være full for å oppholde meg på byen en lørdagskveld, for å ikke føle at absolutt alle ser stygt på meg... Og jeg føler meg støtt og stadig noe paranoid, og jeg føler meg veldig ofte mislikt, og at jeg må opptre som noe annet enn meg selv for å bli likt. Disse tingene, samt noe mer har fått meg til å mistenke sosial angst...for, det er vel ikke "normalt" å føle seg så ukomfortabel i så mange forskjellige sosiale sammenhenger?

Håper noen kan gi meg en "diagnose" her, veldig greit å ha et grunnlag å ta med til en psykolog.

På forhånd takk for svar

[Den Ukjente]

Jeg er i en svært lik situasjon selv, spesielt det med mistankene om hva andre personer tenker om meg. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, men det virker sannsynlig i hodet mitt at den og den personen liker meg ikke fordi de sa det og det på sånn og sånn måte.

Om du har sosial angst kan vel bare psykologer o.l. fastlå sikkert, men av det jeg har lest skal symptomer på sosial angst være at det er såpass alvorlig at man ikke klarer å gå på butikken, på jobb, skole osv, altså at det hindrer deg i å leve et normalt liv. Jeg vet ikke helt hvordan din situasjon er, men jeg kan si at jeg opplever mye av det samme selv, opprettet et ganske langt emne for litt siden i samme kategori, mye av det samme nevnes der som her. Men jeg tenker mer i retning Asperger og de diagnosene, men jeg har egentlig ingen anelse.

Endret 31. oktober 2010 av Den Ukjente

[Gjest GirlDreamer]

Det virker ikke som du har sosial angst på det du skriver. Jeg slet utrolig mye med dårlig selvtillitt da jeg var yngre, men har vært bevisst på dette og jobbet mye med det. Det kan jo du også prøve. Neste gang du er i butikken f.eks, spør en av de ansatte om noe, selv om det er skummelt, så press deg selv til å gjøre det. Du får så mye igjen for det! Prøv også av og til å bli med i samtalen i grupper selv om det er litt skummelt. Følg f.eks med i avisene så kan du jo bli med i diskusjoner om ting som skjer i samfunnet.

Jeg vet det kan være vanskelig, og det kan ta tid, men så lenge du selv er bevisst på det så er det mulig å gjøre noe med det! Jeg har for eks trosset min konfrontasjonsangst og greid å tatt opp noe med ei jeg bodde med i et fellesskap, og det føltes så utrolig bra etterpå. Jeg sto sikkert i ti minutter og å var et nervevrak før jeg turte å gå inn å starte samtalen, men jeg greide det

[AnonymBruker]

Jeg skjønner åssen du har det. Spesielt det med å dra på fester og snakke med fremmende osv.

For et par år siden takla jeg ikke å gå på fester eller andre sosiale ting. Det var ekstremt skummelt og noe jeg ikke klarte når det var folk der jeg ikke kjenner fra før av. Var livredd for at de skulle se rart/stygt på meg og tenke at jeg var sikkelig teit. Jeg var også veldig sjenert av meg og turte nesten aldri å si noe pga var redd for at folk skulle synes det var teit det jeg sa. Så jeg var redd for at jeg bare kom til å sitte der på festen helt taus og at ingen ville snakke med meg.. Avlyste mange fester for å si det sånn. Kom på unnskyldninger hele tiden. Ville IKKE dra.

Men en gang hadde en god vennine av meg bursdag(hun ble 20) og mamma sa jeg burde dra. "Det er jo ikke sikkert det blir så ille ****? Kan faktisk hende det blir gøy" Jeg klarte å dra på festen. Utrolig nok. Hadde overhode ikke lyst. Holdt nesten på å avlyse. Jeg var et nervevrak uten like. Jeg var gørr nervøs. Jeg skal innrømme at det var litt kleint i begynnelsen. Sa ikke så mye og satt egentlig bare der. Jeg tenkte at jeg kan ikke bare sitte her og ikke være med i samtalen. Det var tøft men jeg prøvde så godt jeg kunne å være sosial. Å etter vært kom flere å ville snakke med meg. Wow tenkte jeg. Vil noen snakke med meg? Jeg hadde det utrolig gøy. DEt beste er faktisk å bare hive seg i det og tenke posetivt. Ikke tenk at alle kommer til å se rart på deg og at ingen vil like deg. Bare gjør det.

Samme gjelder det å spørre om hjelp i butikken. Når du har gjort det et par ganger så er det ikke så ille egentlig. Når du har vent deg til det. Bare hiv deg ut i det. Det måtte jeg gjøre og nå har jeg f.eks ikke noe problem med å snakke meg fremmende mennesker på fester og andre ting. Eller å dra på fester hvor det ikke er mange jeg kjenner.

Men det skjer ikke over natten. Det tar tid. Men du vil helt klart se resultater hvis du virkelig prøver.