Takler ikke dette mer.

[Gjest Atanih2]

Jeg er 20 år. Bor hjemme for tiden og jobber etter et år hjemmefra på folkehøgskole, for å spare opp penger til videre studier. Og jeg takler det ikke mer. Jeg har skrevet et lignende innlegg før, men jeg føler for å skrive et nytt.

Vi har akkurat kjøpt nytt hus. Pussa opp, og har nå bodd her i en liten måned kanskje. Fint hus, men mindre enn det vi har bodd i før. Fortsatt er ikke alt på plass.

Jeg har en mor som - tydeligvis - er godt i gang med midtlivskrisa, der alt er galt. Alt er verdens feil, og om ting ikke gjøres på hennes måte, oppfører hun seg bokstavelig talt som en bortskjemt unge som ikke får det som hun vil. Det er lenge siden jeg har vært stolt for å kalle oss en familie.

Jeg er eneste dattera, ellers har hun 4 sønner. Jeg er alltid i veien for henne. La meg komme med et eksempel: Idag dreiv hun å hang opp klær i et skap som pappa akkurat hadde skrudd opp. Siden gangen er smal, hadde hun en boks med kleshengere rett innenfor døra på badet, og tok derfra når hun skulle henge opp klær. Jeg spurte om hun kunne sette den ut på gangen, siden jeg skulle på badet og stelle meg for kvelden (skal tidlig på jobb i morgen/lørdag). Istedet for å si "Jada jenta mi, det skal jeg gjøre!" kom en heller mer sinna kommentar som "Åhr, du skal nå alltid være i veien der jeg holder på!" Ingenting av det hun sier er ironisk, og det går ikke en dag uten at hun er sinna for et eller annet. Enten spiser jeg for mye godteri og annet namnam utenom når jeg skal, mens hun selv sitter med sjokoladepudding og vaniljesaus på fanget samtidig som hun klager på dette her, eller så hjelper jeg for lite til hjemme, eller så er det noe annet! Jeg har grenet oftere i en alder av 20 enn det jeg har på mange år over slike småting.

Selv om vi ikke har snakket særlig sammen om det, skjønner pappa hvordan og hvorfor jeg reagerer, for jeg tror han og mener hun oppfører seg kjempedårlig veldig ofte. De har flere ganger vært på randen til å skille/separere seg, og nå bryr jeg meg ikke noe særlig lenger om de gjør det.

Jeg vet det blir mye tekst og det er ikke sikkert dere skjønner helt hverken innlegget eller hvordan jeg tenker og føler, men jeg må bare få litt skrift ut. Jeg hater at jeg må bo hjemme, vil flytte helt for meg selv hvor jeg slipper å måtte høre stemmen hennes hver dag. Men jeg kan ikke. Jeg har ikke råd. (Hun har forresten også en halv-psykisk syk mor. Jeg kjenner ikke mye til fortiden til mamma eller mormor eller noe av det, men jeg begynner å se at også mamma begynner å oppføre seg som hun ikke liker at sin mor oppfører seg).

Så, det var litt av mine tanker en fredagskveld. Ha en fortsatt fin kveld.

[Matrone]

Vanskelig å svare noe fornuftig på det du skriver. Det soleklare valget er såklart å flytte ut, men det sier du jo at du ikke har penger til... Hva med å flytte sammen med noen andre? (Du skriver jo at du har jobb)

[AnonymBruker]

Moren din er i overgangsalderen. Sånn blir kvinnfolk i de årene.

Jeg opplevde det samme med min mor.

[Gjest Atanih2]

Vanskelig å svare noe fornuftig på det du skriver. Det soleklare valget er såklart å flytte ut, men det sier du jo at du ikke har penger til... Hva med å flytte sammen med noen andre? (Du skriver jo at du har jobb)

Nei jeg vet det kanskje var et litt vanskelig innlegg å svare på, var vel mest bare for å få ut litt tanker og frustrasjon.

Finnes ingen jeg kunne tenke meg å bo sammen med, kjæresten er i militæret og bort også hjemme, så det er liten vits akkurat nå. Ellers finnes det ingen jeg kunne tenke meg å bo sammen med, alle venninnene mine bor for seg selv/med kjæresten sin, så... Jeg trenger uansett å være litt for meg selv, så bokollektiv er ikke helt min greie. Jeg har jobb ja, men de pengene som er til overs der må settes på sparekontoen til videre studier neste år. Og det er ikke mye som blir til overs.

[Gjest brutal_mann]

Flytt eller aksepter. Det er valgene du har.

[Matrone]

Flytt eller aksepter. Det er valgene du har.

Ja, så enkelt er det desverre.

[Gjest Atanih2]

For dere, kanskje..

[AnonymBruker]

Hei TS,

Det er ikke lett å vøre voksen hjemme hos foreldrene dine, som også er voksne. Det som krasjer er ofte at foreldre behandler de voksne barna sine som barn, og det blir en voksen person ulykkelig av.

Prøv å være den voksne i hjemmet frem til du kan flytte ut. Vær rolig og moden og logisk, og husk at din mor er på vei inn i overgansalderen. Hun mister menstruasjon, og gjennomgår en masse hormonelle og kroppslige forandringer som gjør at hun mister besinnelsen lett.

La være å svare når hun er frekk, og vær hyggelig ellers. Prøv å fortell henne at du mistrives når hun er negativ mot deg, men husk at du selv må være positiv mot henne.

[AnonymBruker]

Moren min har vært sånn hele livet. Hun har blant annet sagt at hun angrer på at hun fikk meg, at hun har ønsket at jeg var dø, at ingen er glad i meg osv. Hun har kastet tallerkner etter meg, kastet glass etter meg osv.

Dette kunne skje bare over en enkel ting f.eks om jeg var fem minutter for sen til middag fordi jeg skrev ferdig den siste matteoppgaven.

Det er faktisk så enkelt: FLYTT ELLER AKSEPTER DET.

Kan ikke si at jeg føler med deg. Jeg flyttet, og vårt mor-datter forhold har blitt mye bedre.

[blå]

Kom deg ut, det er det beste for deg. Ikke sitt hjemme å knag.

Fortsett å jobb, skaff deg en billig hybel (ikke vær kravstor, for det kommer bedre tider for deg snart), begynn å studer og få deg studielån og en utdannelse.

[Beauté]

Jeg hadde aldri noe normalt forhold til mamma før jeg ble voksen. Dvs i 28 års alderen.

Og mamma hadde da forlengs blitt ferdig med overgangsalderen. Måtte bare lære meg å akseptere henne som den hun var.

[Gjest Eurodice]

Moren din er i overgangsalderen. Sånn blir kvinnfolk i de årene.

Jeg opplevde det samme med min mor.

Dette var da en voldsom generalisering. "Noen kvinnfolk" tenker jeg vi sier.

[Gjest Eurodice]

Til TS.

Har du annen familie i nærheten, besteforeldre, tanter, onkler, som du kunne bo hos rimelig eller gratis, mot at du bidrar med tjenester som rengjøring, barnepass etc.?

[Gjest brutal_mann]

For dere, kanskje..

Jepp. Å gi riktige svar ER enkelt. Så får du ta den jobben som er nødvendig for å ta konsekvensen av disse riktige svar.

[Gjest Atanih2]

Jepp. Å gi riktige svar ER enkelt. Så får du ta den jobben som er nødvendig for å ta konsekvensen av disse riktige svar.

Finnes det et riktig svar for å takle et forhold man har til sin egen mor? Alle er forskjellige, alle takler ting forskjellig, og alle føler ting forskjellig.

[Gjest brutal_mann]

Finnes det et riktig svar for å takle et forhold man har til sin egen mor? Alle er forskjellige, alle takler ting forskjellig, og alle føler ting forskjellig.

Klart folk takler ting forskjellig. Jeg forteller deg hva du har å forholde deg til. så må du ta valgene. Du er nå voksen og må stå på egne ben. Det vil si å ta avgjørelser og ta konsekvensene av avgjørelsene.

[Anglofil]

Selvsagt skal man ta ansvar når man har blitt voksen, men dét er ingen unnskyldning i mine øyne å behandle noen dårlig den ene eller andre veien. Det virker som moren din ts egentlig bare gjør seg selv en bjørnetjeneste og sørger for at deres forhold bare blir dårligere. Du må nok bare holde ut eller dessverre flytte ut, og det er ikke så lett å bare finne seg en billig bolig som det blir påstått over her, så jeg forstår ditt dilemma, men det du kan gjøre er også prøve å snakke med din mor. Forklare henne at du respekterer at det er dine foreldres hjem og at de bestemmer, men spørre hvorfor hun behandler deg slik hun gjør og eventuelt prøve å finne en løsning. Hvilke forventninger er det egentlig hun setter til deg?

Mvh Yvonne

Endret 30. oktober 2010 av Yvonne

[Gjest Dhanu]

Du er voksen, har vært myndig i 2 år og er fullt ut i stand til å ta vare på deg selv.

Dersom barna mine forventer å bo gratis hjemme når de er passert 20, blir jeg også grinete om de går i veien når jeg skal gjøre noe, eller de ikke hjelper til noe særlig hjemme. Ja, faktisk kan det hende jeg blir grinete rent generelt, for jeg har virkelig ikke noe ønske om å ha dem boende så lenge.

Jeg flyttet hjemmefra som 15-åring for å gå på skole, det samme gjorde de fleste jeg kjente, og jeg er bare 10 år eldre enn deg. Jeg håper så klart at mine barn vil bo hjemme litt lengre enn som så, men passerer de 20 som hjemmeboende ser jeg ikke noe positivt i det overhode.

[Gjest rr]

Er ikke umulig at foreldrene dine, og kanskje da spesielt moren din, er ganske lei av å måtte forsørge deg og ha deg gående rundt i huset når du er 20 år gammel.

Du sier du har fire brødre, altså er dere fem søsken. Er de andre flyttet ut? Jeg kan tenke meg at foreldrene din ser frem til dagen de skal få ha huset litt for seg selv også, jo færre en har der jo mer føler en at en har det for en selv.

Det blir noe tragisk over en 20 år gammel voksen som klager over at foreldrene behandler en som et barn når en fortsatt bor hjemme på barnerommet...

[Gjest Atanih2]

Wow, her kommer man med kommentarer når man ikke kjenner dem man kommenterer om.

Til de to siste innleggene:

Det var min egen mor som VILLE at jeg skulle bo hjemme i år. Jeg søkte på skoler i Oslo, men hun lurte på om det heller ikke var noen skoler nærmere her jeg kunne søke på, så jeg kunne spare litt penger på å bo hjemme litt til. Jeg kom ikke inn på noe av det jeg hadde søkt på, så da ble jeg boende hjemme et år til gitt.

Og ja, resten av søskenflokken har flyttet ut (utenom lillebror på 16).

Jeg hadde da ikke bodd hjemme om jeg ikke fikk lov, eller ikke ble tilbudt det av dem selv...

Og de forsørger meg heller ikke på den måten. Ja, jeg får lov til å spise av maten de har kjøpt, men ellers betaler jeg alt annet selv.