Deprimert..

[anonymjente18]

Hei. Jeg er ei jente på 18 år som lider av depresjon. Det har seg sånn at jeg alltid har sett på meg selv som mindre verdt enn alle andre.. mest fordi at jeg har følt meg som luft helt siden barne- og ungdomskolen. Og jeg ble utestengt fra vennene mine, de motsa meg alltid da jeg sa min mening, eller lurte på noe som de sa at alle visste. De råtta seg sammen, og begynte å "mobbe" meg på en måte. Altså, de overså meg og brydde seg ikke om meg, tilslutt, ville jeg ikke at de skulle være sånn mot meg mer, så da bestemte jeg meg for å ikke snakke til dem i det hele tatt. Bare være stille. Det endte med at jeg alltid siden da, har vært en person som ikke snakker høyt om ting jeg mener, eller vil si. Det har da påvirket fremtiden min. Jeg har aldri tatt meg sammen.. Den tiden var så fæl.

Grunnen til at jeg ikke droppa de vennene jeg hadde, var fordi jeg ikke turte å snakke med noen andre. Turte ikke å begynne en samtale. Turte ikke å få nye og bedre venner som kunne godta meg sånn som jeg var. Derfor holdt dette på en lang stund, og jeg ble mer og mer deprimert. Gråt nesten hver kveld i senga da jeg skulle sove.. Jeg snakka med moren min om det.. og hun sa at det kom til å bli mye bedre når jeg begynner på videregående, at jeg måtte bare holde ut noen år til..

Så snart jeg begynte på videregående, ble alt mye bedre i starten. Etterhvert var det elever der også som fikk meg til å føle meg liten, og utenfor. Jeg vet det er fordi jeg ikke klarer å beskytte meg selv, og være hardt tilbake, og snakke til dem.. Alt dette skjedde ikke, siden jeg ikke ville oppleve det samme som på barne- og ungdomskolen. Ville ikke få de samme slemme, ekle kommentarene tilbake til meg siden jeg ble så redd og lei meg.

Jeg går nå tredje året vgs, og opplever det samme nå. De er frekke, men jeg vet de ikke mener noe slemt ved det. De er sånn mot alle i vennegjengen, men jeg føler at de på en måte gjør det mer med meg, og på en litt "slemmere" måte siden de vet at jeg lett tar det til meg, og ikke snakker tilbake..

Det er jeg som er problemet. Det er jeg som tar meg nær av alt de sier, men ikke mener. Det er sykt irriterende, og det får meg til å hate meg selv. Noen ganger tenker jeg at verden hadde vært et bedre sted uten meg. Siden jeg skaper så mange problemer. Ikke for andre.. Men for meg selv. Jeg er rett og slett redd for meg selv. Redd for at jeg blir såra og løper hjem for å gråte. Jeg gråter ofte. Nesten hver dag. Det kommer ann på hvordan dagen har vært. Noen ganger er den helt ok. Andre ganger vil jeg bare gråte der og da. Men det kan jeg jo ikke. Jeg har også begynt med selvskading.. Jeg bruker en saks og skraper av huden. Det blir ikke noe kutt, bare et rødt merke. Jeg er ikke så modig enda..

Jeg hadde en kjæreste. Vi ble sammen i august. Jeg var på topp! Jeg følte endelig at jeg var verdt noe. Siden han ga meg de beste komplimentene jeg noen gang hadde hørt. Og jeg ante virkelig ikke at alt var mulig. At han mente alt det om MEG. Jeg syntes han var den beste og snilleste personen i verden. Jeg tenkte at jeg aldri kunne hatt en bedre kjæreste. Jeg ville aldri miste han.

Men så ble alt snudd på hodet. Han likte en annen jente på skolen, og ville derfor gjøre det slutt. Dette var da allerede i September. Jeg ble helt knust. Jeg har aldri vært så lei meg i hele mitt liv. Alt skjedde så fort. Og jeg trodde han mente de tingene han sa.. Han sa til og med at han "elsket meg".. Jeg ble skuffet over han. Men jeg har enda ikke kommet over han. Han var min store kjærlighet, men alt ble bare til et rent helvete.. Vi går på samme skole.. Og det er sykt pinlig å snakke til han og se han inn i øynene. Det er vanskelig. Han vet ikke hvordan jeg har det. Han virker så.. likeglad.

Men alle har jo opplevd kjærlighetsorg. Den kommer og går. Det går over av seg selv. Men poenget er at jeg har aldri følt meg så spesiell og vakker før. Nå føler jeg meg som et null igjen, og er på bånn..

Alt dette får meg til å miste livsgleden.. Og får meg til å tenke at jeg ikke er menneskelig. At jeg bare er her, for å bli såret av andre. Jeg har alltid følt det sånn. At jeg lever for å bli såret, for egentlig ingen som helst grunn.. Jeg er svak. Jeg mister kontrollen. Mamma har spurt meg om det går bedre på skolen nå.. Jeg sier ja. Jeg vil ikke si til henne at det ikke går bra enda. Fordi det kan jo hende det bare er innbildning. Jeg er mitt eget problem. Det er bare jeg som er sånn. Skulle ønske jeg var en helt annen person.

Det positive er at jeg snart er ferdig med videregående.. Og skal da begynne på folkehøyskole. Mest fordi jeg vil vekk fra alt og alle, for å bli et bedre menneske, få nye venner, bli sterkere og ta vare på meg selv. Få livsgleden tilbake.. Jeg håper virkelig at jeg klarer det. Jeg gjør det for meg selv. Vil slippe all depresjon, og bare leve livet. Et nytt liv.

Men til da.. Hva er det som kan hjelpe meg? Og er dette alvorlig? Er det bare egoisme? Jeg har ingen å snakke med. Jeg tørr ikke. Jeg er redd for at jeg ikke er så deprimert at jeg trenger det. Men jeg føler selv at jeg vil snakke med noen.. Det har plagd meg så lenge. Og jeg kommer ingen vei med at kun jeg vet det uansett. takk for svar!

[AnonymBruker]

Sterkt skrevet! Kjente meg igjen i alt det du skrev, har hatt det likedann! Jeg er nå 17 år og sliter fryktelig med å komme over det. Jeg har gått gjevnlig til samtaler med helsesøster, lærer og lege, men føler det hjelper svært lite. Jeg fikk et råd, og det var å skrive tre positive ting i en bok hver dag. Til slutt skulle alt være snudd og jeg skulle få det bedre. Vel, jeg gjorde da det og det fungerte. Jeg har holdt på med dette i et halvt år nå. Jeg føler meg bedre, men ikke bra. Jeg har vært deprimert i over et år, men som sagt - jeg er bedre, men langt ifra bra.

Tror det beste tipset jeg har til deg er å snakke med noen du kan føle deg trygg på! Helsesøster er et fint sted og begynne, der begynte jeg og etterhvert blandet vi inn lege og lærer.

[anonymjente18]

Bra det ikke er bare jeg som har det sånn..

Samtaler med helsesøster høres ut som en god start. Vi har jo helsesøster på skolen. Da kan jeg sikkert få avtalt en samtale med henne om problemet.

Og å skrive 3 ting, mener du da om deg selv? Eller de 3 positive tingene du har opplevd den dagen?

takk for svar, hjelper meg veldig mye på vei.

[AnonymBruker]

Tre positive ting som har skjedd den dagen. Det kan være alt fra at du har tenkt fine tanker om deg selv, at du sminka deg fint, at du fikk en fin kommentar, at middagen var god osv. Jeg fikk beskjed om at jeg kun fikk skrive tre ting fra hver dag. Hadde jeg en dag der alt var bra, måtte jeg velge blandt det beste som hadde skjedd den dagen. Jeg vet hvor hardt og vanskelig det er å tro på sånt i starten, men du må bare prøve. Jeg har vært igjennom det selv.

Dette er kanskje enda værre, men prøv å hev deg over alt dritten som blir slengt! Tenk at de som holder på sånn, ikke har det så bra selv. Det er ofte sånn at de som slenger dritt og nedsettende kommentarer, sliter selv også. De slenger derfor med leppa for å skjule at de selv er usikre og for å oppmerksomhet. Det er utrolig vanskelig sånn i starten, men etterhvert vil du klare det! Det handler om å tro på seg selv, og tro at man god nok! Jeg fikk høre fra helsesøster at jeg bare måtte være ego. Jeg skulle tenke på meg selv, og ikke bry meg om noe annet enn det som angikk meg selv. Det høres kanskje merkelig ut, men det hjalp meg litt. Det er ofte sånn at man ikke liker personer som er for ego, men i et sånt tilfelle mener jeg at det bare er bra. Det vil gi deg styrke og lære deg å gi blaffen.

[anonymjente18]

ok, tre positive ting som skjer hver dag skal jeg nok klare. Jeg begynner i morgen.

Ja, jeg syns også selv at jeg bare må heve meg over det. Sier det til meg selv flere ganger. Men det er så vanskelig når jeg tar meg nær av hver minste ting. Føler liksom at det ikke er noe vits å prøve siden det bare er sånn det er.

Jeg skal begynne å bli ego, og bare tenke på meg selv. Jeg vil gjerne få styrke og bli sterkere til å ikke bry meg om hva andre sier og mener.

[MsLeela]

Hei du!

Dette hørtes veldig tungt og trist ut. Men jeg tror at du må starte med å sette pris på deg selv først! Det høres kanskje veldig rart ut, men du vet, hvis ikke du elsker deg selv, hvorfor skal andre elske deg? Det handler selvfølgelig om selvtillit og selvverdi. Når du har god selvtillit, vil du også kunne gi mer faen i hva andre mener (om deg eller bare generelt). Du må ikke tenke/si at det er DU som er/har problemet! For det er det ikke. Men du har et lite problem, og det er at du ikke setter stor nok pris på den personen du er.

Jeg vil foreslå at du lager en liste over alle ting som du kan eller er flink til. Ikke sett for høye krav, bare rams opp ALT som detter ned i hode på deg. Og føy på ting som du kommer på undervei (dager, uker, måneder etter). På den måten vil du se at du kan mye og har mange gode egenskaper og det er god nok grunn til å ha god selvtillit.

I tillegg høres du ut som et veldig snilt og lite selvhøytidelig menneske (noe som kan gå rett inn på lista di ) og det er fantastiske egenskaper å ha!

Ønsker deg masse lykke til! Du ER verdt en hel masse for mange, det er jeg helt sikker på!

[AnonymBruker]

Sånn sa jeg også, "jeg tar det i morgen." Begynn idag! Jo fortere du begynner, jo bedre blir det. Du vil nok neppe se resultater med en gang, men det kommer etterhvert. Du må bare holde ut uansett hvor tungt og fælt det er.

Vet godt hva du mener når du sier at du tar deg nær av hver minste ting - gjort det selv og gjør det enda. Det er hardt, men likevel må man likevel prøve å holde ting gående. Man må bare prøve, uansett hvor hardt det er.

Ja, derfor er det lurt og være ego. Tenk at du har flere sirkler rundt deg og at det er du selv som bestemmer hvor langt inn en person skal nå. Jeg tenker sånn - i den innerste sirkelen min er det kun en bestevenn jeg kan betro meg til. I den neste er det familie. I den tredje er det venner som faktisk bryr seg på en ordentlig måte. Da kan du kontrollere hvor nærme en person skal komme deg.

Gi totalt blanke i alle - gjør som DU vil, ikke hva andre vil at du skal gjøre! Jeg måtte kutte ut alle i klassen min over en lengre periode (et par måneder) fordi at de bestemte alt over meg. De ville kontrollere meg fullstendig. Jeg fant meg i det i starten, men etterhvert så begynte jeg å heve meg over det å ikke bry meg. Folk bestemte til og med hva jeg skulle gå med av klær og sko. Jeg har alltid vært den typen som har likt og skille meg ut å gjøre andre ting enn "saueflokken", men det ble jeg mobbet for. Jeg gjorde faktisk som de sa også. Dette tok jeg opp med helsesøster, og da sa hun - gi faen! Og det gjorde jeg, men likevel sitter det i meg enda det med å klare å være meg selv igjen i klesveien.

[Avalon]

Kjenner meg godt igjen!

Jeg har slitt med depresjoner siden tidlig i tenårene. Jeg var 18 da jeg endelig vågte å si til noe at jeg ikke hadde det bra.

Skolen var et helvete og hadde alltid vært et helvete.

Jeg gikk til fastlegen, som var veldig flink. Jeg ble henvist til DPS, ble utredet, og fikk så en fast psykolog.

Jeg var også redd for at jeg ikke var deprimert, at jeg bare var lat, men det var godt å bli hørt og bli tatt på alvor.

Det har tatt lang tid for meg å bli bra. Mange nedturer kom, forskjellige ting, men jeg klarte det.

Nå er jeg 24, og har det faktisk veldig fint!

Helsesøster høres bra ut, også fastlege!

Lykke til