Psykiske problemer

[AnonymBruker]

Hei!

Håper noen kan komme med noen bra tips eller erfaringer her.

Jeg har selv slitt med mange depresjoner, men har klart å kommet meg gjennom dem hver gang. Har følgt behandling, og gjør det fortsatt selv om ting er bra nå. Medisiner har jeg ikke gått på på flere år, men går til psykolog.

Det som er, er at jeg har et yngre søskenbarn som også sliter psykisk, depresjoner og sannsynligvis noe mer enn hva jeg gjorde. Hun har fått dårlig oppfølging av sykehuset, og har flere ganger ungått å dukke opp til timer eller lyver om at hun har vært der.

Hun er nå over 18, så nå er det opp til henne selv.

Ting går virkelig ikke bra, og hun vil virkelig ikke få orden på livet sitt.

Hun må jo selvfølgelig selv ville be om hjelp, og ville bli frisk. Der er hun ikke enda, men slik som det er nå så går det langt over styr.

Det går utover skolegang, hun har et enormt alkoholforbruk, og hun røyker hasj.

"Tilstanden" har vært slik som nå siden hun var rundt 14år, så det har foregått lenge, og som sagt nå går det virkelig ille.

Hun har vært innlagt flere ganger, noen ganger 1uke, andre ganger 1-2dager. Og hun tar jo heller ikke imot den hjelpen som er der for henne.

Det er også mye mye mer, men kan ikke skrive alt nå, da hadde jeg måttet skrive i flere dager..

Hun bor hjemme hos foreldrene, og de aner ikke hva de skal gjøre. De kommer til å ta en prat med meg om mine egne erfaringer, og det synes jeg er bra.

Men, de lurer fælt på hva og hvordan de evt kan hjelpe henne på vei til å innse at hun må gjøre noe, og gjøre det selv.

De skal selvfølgelig være der og støtte, men de kan ikke gjør det som trengs for henne.

De har tenkt mye på det å være "strengere", sette hardt mot hardt, men de er usikkre på hvor hardt ut de kan gå.

Har noen vært i en lignende situasjon som kan komme med noen tips til hvor hardt de kan gå ut, evt andre ting?

For akkurat det har jeg ingen erfaring med selv, da jeg virkelig ville bli bedre selv. Og jeg vil virkelig hjelpe dem og henne så godt jeg kan.

Jeg er lei av å se hvordan hun ødlegger seg selv og sløser bort livet sitt....

Jeg har også tenkt å spørre min egen psykolog om dette, siden han er en fagperson og kanskje har noen tips, men har ikke time der før neste uke.

Takk for alle gode tips

[MissMas]

Det eneste tipset jeg har er dette:

Jeg har vært langt nede, nesten så jeg tok selvmord, og jeg var rundt 16-17-18 år gammel.

Og mine foreldre satte "hardt mot hardt", og det du hva det gjorde? At jeg ble verre. Følte at ingen støttet meg, at ingen brydde seg og at ingen forstod.

Jeg brukte ikke hasj og drakk ikke like mye som andre ungdommer, men jeg sluttet å spise. Prøvde rett og slett å sulte meg ihjel, og hadde det ikke vært for kjæresten min, hadde jeg antakeligvis ikke vært her idag.

Så støtte, det er viktig. Finne på ting med henne, få henne til å kanskje åpne øynene for hobbyer. Kanskje ikke skole er det rette for henne, kanskje hun må ha en alternativ vei.

Ikke alle er skolemennesker.

Jeg vet om et tilbud fra kommunen som noen får, det er å være på en gård og kunne stelle med dyr, snakke med andre som har problemer og komme seg litt bort noen ganger i uka.

Om en ikke liker dyr, kan en lære seg ansvar og få venner der.

Jeg kjenner en som har vært hos psykolog fra han var 15 til han var 22 år, og han ble faktisk ikke bedre før han sluttet å gå dit og fikk seg en kjæreste som støttet og brydde seg.

Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man skal få noen ut av en depresjon og få folk til å få orden på livet sitt, jeg tror det gjelder å prøve seg forsiktig frem og snakke mye om problemene.

Hvorfor er hun deprimert, f.eks? Er det noe som har skjedd?

[AnonymBruker]

Det eneste tipset jeg har er dette:

Jeg har vært langt nede, nesten så jeg tok selvmord, og jeg var rundt 16-17-18 år gammel.

Og mine foreldre satte "hardt mot hardt", og det du hva det gjorde? At jeg ble verre. Følte at ingen støttet meg, at ingen brydde seg og at ingen forstod.

Jeg brukte ikke hasj og drakk ikke like mye som andre ungdommer, men jeg sluttet å spise. Prøvde rett og slett å sulte meg ihjel, og hadde det ikke vært for kjæresten min, hadde jeg antakeligvis ikke vært her idag.

Så støtte, det er viktig. Finne på ting med henne, få henne til å kanskje åpne øynene for hobbyer. Kanskje ikke skole er det rette for henne, kanskje hun må ha en alternativ vei.

Ikke alle er skolemennesker.

Jeg vet om et tilbud fra kommunen som noen får, det er å være på en gård og kunne stelle med dyr, snakke med andre som har problemer og komme seg litt bort noen ganger i uka.

Om en ikke liker dyr, kan en lære seg ansvar og få venner der.

Jeg kjenner en som har vært hos psykolog fra han var 15 til han var 22 år, og han ble faktisk ikke bedre før han sluttet å gå dit og fikk seg en kjæreste som støttet og brydde seg.

Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man skal få noen ut av en depresjon og få folk til å få orden på livet sitt, jeg tror det gjelder å prøve seg forsiktig frem og snakke mye om problemene.

Hvorfor er hun deprimert, f.eks? Er det noe som har skjedd?

TS her.

Takk for svar.

Det vanskelig å vite hva som er lurt å gjøre.

Siden hun ikke har tatt i mot den hjelpen som har vært der, gått til timene osv, har hun jo ikke blitt ordentlig utredet.

Hun har slitt veldig mye med vekta i mange mange år. For noen år siden klarte hun å gå ned mye, hun trente i grunn alt for mye og spiste altfor lite. Eneste diagnosen hun har fått er bulimi type 2, tror jeg det var.

Men, siden vektnedgangen gikk så fort, gikk hun også veldig fort opp igjen.

Utenom det er det nok en del genetisk vil jeg tro. Siden det er flere i familien som har slitt psykisk, vi har alle fått forskjellige diagnoser men har fått rett diagnose og rett behandling/ medisinering.

Hun er ikke den som klarer å snakke om det som er vondt heller, så det er vanskelig å vite hva grunnene kan være.

Det vi tror som er en del av det at hun ikke gjør noe selv, er fordi før hun ble 18 var det foreldrene som gjorde alt, ordnet alt. Så hun har ikke vært selvstendig om du skjønner.

Hun er vandt til å få ting ferdig servert.

Alle er forskjellige, som du sier ikke alle får noe utav psykolog f.eks men det er jo verdt å prøve.

Foreldrene er veldig leie av å finne henne blodig etter kutting og kjøre henne til legevakta, finne henne død drukken på gulvet osv.

Hun er så avstengt fra virkeligheten at hun ikke kan se konsekvenser, og hun er ikke i stand til å kunne ta ansvar for noe, ikke engang seg selv.

Egenomsorgen hennes er på bunn. Med vekten hennes, kosthold, alkohol og hasj bruk er jeg også bekymret for at hun skal få høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og diabetes 2 i tillegg.

Det er mye å tenke på.

Og jeg vet at en ikke klarer å se langt frem når man er i kjelleren, men nå går det virkelig for langt.