Mannen min tenner ikke på meg

[Gjest aryine]

Kjære vene for noen svar da.

For det første:

En person som veier ca 100 kg vil ikke ha problemer med å bevege seg sammen med ungen sin.

Jeg veier 113 kg og er omtrent like høy som TS. Jeg sykler, går lange turer og lever et helt normalt aktivt liv. I sommer var jeg f.eks og gikk i fjellet sammen med mange venner. Og jeg var ikke den som alle måtte vente på eller slikt. Jeg har ingen problemer med å gjøre det andre gjør. De eneste problemene er skammen med det, fordi folk tenker så mye rart, og mener så mye om hvordan du ser ut. Og faktisk at det er vanskelig å få tak i treningstøy som passer og som man føler seg vel i. Spesielt vintertøy.

Jeg kan også avkrefte at man "raser ned i vekt" av normal aktivitet som å gå en tur etc. Jeg trener på treningssenter 2 ganger i uken og lever som dere ser normalt aktivt ellers også. Men jeg raser slett ikke ned i vekt. Og bare så det er sagt, så spiser jeg heller ikke hauger av godteri. Det kan gå ukesvis mellom hver gang jeg kjøper sjokolade eller potetgull. Jeg drikker aldri brus med sukker i, og jeg spiser sjelden kaker og slikt.

Jeg lager god mat (men ikke med fløte eller hvit pasta eller slikt), og spiser sikkert for store porsjoner med middag. Jeg spiser muligens også for sjelden.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg vil poengtere at et menneske som er tungt ikke nødvendigvis er stillesittende eller fråtser i godteri. Det har ikke TS sagt noe som helst om, men likevel er det mange som antar at slik må det være, fordi hun er tung. Det er mange grunnen til at man legger på seg. De færreste gjør det fordi de sitter helt stille mens de propper i seg godteri. For min del la jeg på meg etter barnefødsler, og kiloene kom snikende på sakte men sikkert. Det virket også som om det var noe i kroppen min som endret seg og som gjorde at kiloene kom lettere og satt mye bedre.

Jeg synes mannen til ts er en tosk. Eller i det minste ganske korttenkt. Han legger hele ansvaret for sin manglende sexlyst over på samboeren. Kanskje ville det hjulpet ham om hun gikk ned i vekt. Men når han snakker til henne på en slik måte ødelegger han jo selvtilliten hennes fullstendig. Om han fortsetter slik er det jo en reell mulighet for at hun aldri noen gang greier å slappe av i en seksuell situasjon med ham igjen. Det hadde i allefall ikke jeg greid.

Å elske noen betyr faktisk at man elsker et menneske. Og at man ønsker å være sammen med det mennesket resten av livet. Det betyr faktisk at man ikke har lov til å forvente at kjæresten skal se ut som en tjueåring resten av livet. Om man ikke greier å tenne på annet enn det "perfekte" så har man et problem, ettersom vi alle blir eldre. Mannen min er ikke perfekt. Og han har jo forandret seg siden vi ble sammen for femten år siden. Han har mage, mindre hår, har fått psoreasis. Ting som hver for seg ikke står på listen over verdens mest sexy ting. Men det betyr da ikke at jeg ikke tenner på ham. Han har fremdeles det sexy blikket han hadde da vi ble sammen. De muskuløse lårene, den stramme rumpa. Humoren. Sjarmen og tusen andre ting. Jeg har ingen problemer med å se mannen jeg elsker i mannen som sitter foran meg.

Og selv om jeg altså er overvektig så er det åpenbart noe ved meg han liker også. Han sier han elsker meg hver eneste dag, og sier at jeg er vakker. Han hadde nok ikke protestert om jeg går ned i vekt. Og det hadde ikke jeg heller, men det er ikke så enkelt som mange tror. Heldigvis er det andre ting ved meg han liker.

Kanskje hadde det vært fint for TS å gå ned i vekt. Kanskje er hun en av disse kvinnene som raser ned i vekt av å amme. Hvem vet. Til TS: det er slett ikke sikkert at du går opp i vekt etter fødsel. Om du har lyst til å trene, er barselpermisjonen faktisk et veldig bra tidspunkt å få lagt inn gode treningsvaner, for du har tid. Da jeg var i barselpermisjon trente jeg på SATS. Der hadde de både trening med babyer. og gode barnepassordninger.

Men som en annen her sa: da skal det være fordi du vil det. Ikke fordi du føler deg presset og er redd for å bli forlatt.

Om mannen til TS virkelig vil at hun skal gå ned i vekt så får han faktisk se hva han kan gjøre for å hjelpe henne. Med et barn på vei vil det si at han må legge om livet sitt. Han må faktisk prioritere bort ting slik at han kan være hjemme slik at hun får trene, f.eks. Og kanskje skal han gjøre noe selv også. Om det er slik at hun skal strammes opp så får han stille de samme kravene til seg selv. Han skal også komme i form, han skal få bort de ekstra kiloene han har fått på seg. Og han skal ete sunt. Og han skal begynne å se etter det vakre i samboeren sin istedet for å fokusere på det han ikke er fornøyd med.

Eller på tjueårige kolleger.

[Gjest Mann]

Ja, hun har sex med andre, fordi mannen hennes ikke vil ha henne pga vekten. Det er fullt forståelig at hun da søker bekreftelse hos andre menn. Det ville nok jeg også ha gjort, om jeg fikk høre så mye dritt fra mannen min.

Jeg mener selvfølgelig ikke at man MÅ ha sex med en man ikke tenner på. Men det finnes likevel ingen gode argumenter for å oppføre seg slik ts mann gjør. Slke problemer må kunne løses på en mer voksen og fornuftig måte.

TS var separert så det var greit nok spør du meg.

Men det virker som du synes det er greit at kvinner søker oppmerksomhet fra andre steder hvis en mann har oppført seg dårlig.

Jeg kjenner noen menn som over ganske lang tid har fått uforholdsmessig mye kjeft fra dem de er sammen med, blir beskyldt for å ikke være "menn nok" og får lite eller ingen sex. Da er det altså ok for dem å gå ut å få seg sex andre steder? Det bør jo gjerne gjelde begge veier.

[Gjest Caloria]

Klart sex er kropp. Men kropp uansett fasong! Man må tenne på den man skal ha sex med, men det er jo mange grunner til at man ikke tenner. Kanskje mannen hennes er litt redd for å skade barnet, men får ikke til å spørre? Det var tilfellet med min mann. Kanskje også selve situasjonen er litt vanskelig i og med at TS har et selvbildeproblem og han ikke klarer å la være å gjøre det verre for henne?

Uansett så er det du TS som må ta tak. Fortell mannen din at han sårer deg. Fortell deg selv at du er vakker, du er en gravid kvinne og det gjør at du gløder ekstra. Se etter og finn ting du liker ved deg selv! Overvekt er bare en tilstand, ikke la den definere deg. Hvis du føler for å gjøre noe med det, må du først og fremst klare å finne motivasjonen til å sette i gang. Og gjør det for deg selv, ikke for at mannen din skal tenne på deg. Dere kommer til å gå gjennom flere slike faser uansett - sånn er samliv. Ingenting er perfekt; hvis du aldri har bølgedaler vet du heller ikke å sette pris på de gode tidene.

Og nei; jeg synes heller ikke at du skal plage deg selv med at du har vært utro, for jeg ville ikke definert det sånn.

[Gjest Dainty]

Jeg velger å tro at kommentarene om 22 år gamle kollegaer var den type kommentarer man kommer med i affekt og frustrasjon, uten å egentlig mene noe med det. Jeg tror ikke TS skal hekte seg så voldsomt opp i det.

Og er det overfladisk å ønske seg en normalvektig partner? Virkelig? Da skal jeg gladelig innrømme at jeg er overfladisk til tusen. Å bli flere titalls kilo tyngre enn man i utgangspunktet var, er ikke å aldres naturlig eller å bli en modnere kvinne. Det er å bli skikkelig feit. Rett og slett.

Klart at mannen til TS burde støtte henne og oppmuntre henne, ikke tråkke på henne. Men vi vet ikke hans side av saken her. Hva gjør man når f.eks. den overvektige partneren føler seg tråkket på bare man nevner problemet? Når vedkommende gjemmer seg bak de sårede følelsene og føler seg angrepet, i stedet for å ta til seg sannheten og bli motivert til å gjøre noe med saken? Når det går lang tid, og ingenting skjer?

Og er det virkelig ens ansvar som partner å bygge den andres selvtillit opp? Er ikke det faktisk ens eget ansvar som menneske?

Jeg bare spør.

[Eliisa]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å fortsette i et slik forhold.. Det er greit nok at du kanskje ikke er like sexy som du var når du møttes - men nå burde forholdet bunne i noe litt dypere?

At du burde gå ned i vekt, det tror jeg er du er fullt klar over, så det skal jeg ikke gå inn på

Jeg er litt høyere enn deg og aldri veid mer enn 75 kg, men om mannen min hadde helt mistet lysten på meg om jeg hadde blitt større - hadde jeg faktisk mistet lysten på han og lett etter noen som faktisk kunne ta meg som jeg er. Jeg hadde blitt helt paranoid for å legge på meg og ikke helt klart å slappe av med han.

[Gjest Dhanu]

Og er det overfladisk å ønske seg en normalvektig partner? Virkelig? Da skal jeg gladelig innrømme at jeg er overfladisk til tusen. Å bli flere titalls kilo tyngre enn man i utgangspunktet var, er ikke å aldres naturlig eller å bli en modnere kvinne. Det er å bli skikkelig feit. Rett og slett.

Helt enig! Det er ikke snakk om en naturlig elde i dette tilfellet! Det er snakk om å bli veldig overvektig!

Og som tidligere nevnt: Tenning er ikke en valgsak.

Mannen til ts er jo sammen med henne. Å kreve at han skal tenne på henne også, er ganske merkelig i grunnen. Man kan jo late som om det er bare for mannen til ts å "ta seg sammen" og tenne på henne, men særlig realistisk er det ikke. Ei heller rimelig.

[Gjest nina]

Interessant tema dette her.

Jeg må si at jeg skjønner TS sin mann veldig godt. Jeg tror overhodet ikke at han ikke er glad i henne. Tvert i mot, så tror jeg han er livredd for å miste henne. TS vekt gir en BMI på 36, noe som klassifiseres somm fedme klasse 2. Alvorlig overvekt med andre ord. Med en så høy BMI har man forhøyet risiko for hjerte- og karsykdommer, diabetes osv. Jeg tror kanskje at det er dette TS sin mann tenker på, men at det kommer litt klønete frem. De skal jo tross alt ha et barn sammen, og han har helt sikkert lyst til at dette barnet skal vokse opp sammen med sin mor. Og det er bare å¨se i øynene at med en såpass alvorlig overvekt, er sjangsen for å bli gammel en del lavere.

Selv krever jeg at min mann tar vare på sin egen helse. (Det samme gjelder selvsagt for meg.) Så lenge han er frisk forventer jeg at han tar vare på seg selv, blant annet ved at han sørger for å holde vekten på et sunt nivå. Det har heller lite med tenning å gjøre, men det har med at jeg ønsker at alle forutsetninger for et langt og frisk liv skal være tilstede. Jeg ønsker jo å beholde ham så lenge som mulig!

Kanskje noen av dere synes dette er veldig overfladisk. Men for meg er dette et tegn på at man bryr seg om hverandre.

[Gjest Gjest]

Synes ikke det høres ut som kjæresten din er bra for deg. Han burde ikke sette en slik betingelse for forholdet. Spesielt nå som du er gravid er direkte hjerterått å drive på sånn. Synes du skal flytte for deg selv og ta en god pause fra han. Kanskje du vil oppdage at du har det mye bedre alene.

[Gjest anonym]

Jeg skjønner godt at du er lei deg. Jeg har vært 84 kg som høygravid og var i utgangspungtet 57-60 kg. Min mann tennte like mye på meg da og rett etter fødsel. Jeg trente hele veien og følte meg ikke feit, men ser jo på bilder at jeg var ikke akkurat slank. Jeg er 170 høy. Du klarer å få kroppen din tilbake visst du vil, men gjør det for din egen del ikke for han. Jeg er idag 56 kg og 3 barns mamma

Med 56 kg og 170 er du på grensen til undervektig. Pass på å ikke oppfordre til undervekt, det er like farlig helsemessig.

[Gjest gjest]

uff jeg ville aldri klart og vært sammen med en mann som gir utrykk for slike ting din mann gjør. Det hadde tatt helt knekken på min selvtilitt. Jeg hadde iallefall ikke klart gå ned i vekt med slik press. Det er noe man må gjøre for sin egen del. Det er krevende og gå ned i vekt, og jeg vet alt om det etter og ha jojo slanket meg i 10 år. Det aller vanskligste er og holde vekta når man har gått ned. Forsking viser at bare fem prosent av de som har gått mye ned i vekt klarer og holde den lave vektet etter fem år så tror ikke folk som aldri har slitt med overvekt forstår helt. Det er nemmelig ikke så enkelt som og bare spise mindre og trene mer. Mange faktorer spiller inn. Fysisk og psykiske forhold som feks trøstespising, stressspising (stress i seg selv kan og føre til overvekt), hormonforstyrrelser (laft stoffskifte osv), vit mangler, Diabetes/inslinresistens som fører til dårlig sukkerstoffskifte og som igjen gjør at det er vanskligere og gå ned i vekt.

Når man skal dele livet med noen må vedkommende takle opp og nedturer. Også utseendemessig. Kroppen endrer seg jo gjennom et langt liv. Under en graviditet synes jeg man iallefall skal slippe og stresse med vektnedgang selv om det er fint og tenke på og få i seg sund og næringsrik mat.

Jeg har iallefall erfaring med at for meg er det enklest og gå ned i vekt når jeg tar det litt med ro ang det. Ikke stresser med det. Og ikke føler press. At det blir mer lystbetont da. Jeg hadde ikke klart det om jeg hadde hatt en mann som hadde krevd det.

Heldigvis har jeg en mann som elsker meg som jeg er, Enten jeg er 20 kg mindre eller 20 kg mer. Er nok heldig slik sett.

Jeg forstår det godt trådstarter. Jeg ville og lengtet etter oppmeksomhet av andre. Er jo menn som digger en dame med former. Er godt og føle seg attraktiv. Selv om ikke utroskap er rikitg vei og gå så synes jeg faktisk denne mannen har bedt om det selv.

[auto]

Er det mulig? Hadde en mann skrivd ett lignende innlegg ville han ha blitt fullstendig sablet ned. "Jeg er en selvpåført smellfeit mann som er utro mot kona mi fordi hun ikke liker den jeg har blitt(lat sofagris)". .

[Gjest Miranda2011]

Er sex bare kropp for dere alle Blir så sint på holdningen til mange av dere som skriver her. Jeg er overvektig, men sambo tenner på meg fordetom. Han tenner på sex ikke på kropp. Menn som bare tenner på kropp, bytter ofte partnere fordi de finner alltid en kropp som er finere enn den de er sammen med har. Jeg er så lei alt maset om nærmest tvungen vektnedgang. Sitter der å føler dere som besserwissere alle i hop jo. (er litt irritert i dag da jeg har tannverk )

Vi er alle forskjellige, noen tenner på overvektige, andre ikke. Menn er visuelle, 103 kg er mye overvekt.

[AnonymBruker]

Er det bare meg som faktisk foretrekker at partner stiller litt krav? Jeg vil at det skal spille en rolle for min partner hva slags forfatning jeg er i. At hun forventer at jeg holder meg i form, strekker meg etter nye mål, og at vi sammen motiverer hverandre til å nå dem.

Hva skjer med at det skal være forbudt å snakke om det hvis ene parten sakker litt akterut? Altså, hvis jeg får en mage og dette plager min partner, så forventer jeg faktisk at hun sier fra. Det er jo ikke akkurat sånn at dette er verdens undergang, og at det ikke går an å gjøre noe med det? Hadde det vært noe jeg måtte under kniven for å endre på så er jo det verre, men det er jo ikke noen skarve kilo.

Ingenting i kjærligheten har kommet til meg gratis. Jeg var ikke engang interessant for det motsatte kjønn før nærmere 30-åra, etter å ha gjort bra karriære, trent hardt i mange år, lagt om til en supersunn livsstil, og gått utallige runder med personligheten min. Jeg tror faktisk ikke noe på at man bare kan surfe seg inn i lykken. Man må jobbe for den, og jeg vil heller ha noen brutalt ærlige sannheter mens det fremdeles er tid til å styre unna et forlis, enn å leve i en illusjon helt til det smeller.

Anonym poster: a3eb7f9eb6e9c4119283a19b6be98e6a