Er du sjalu?

[Steinar40]

Jeg har også hatt max uflaks med et par kjærester, men har bestemt meg for at de er fortid og ikke skal få plass i min fremtid.

Fornuftig, men jeg regner allikevel med at de erfaringene gjør deg mer forsiktig. Som vil være en helt normal reaksjon.

Akkurat som at det blir vanskeligere å stole på andre folk.

Som også vil være fornuftig.

[Krill]

Fornuftig, men jeg regner allikevel med at de erfaringene gjør deg mer forsiktig. Som vil være en helt normal reaksjon.

Akkurat som at det blir vanskeligere å stole på andre folk.

Som også vil være fornuftig.

Forsiktig - og litt skeptisk.

Men ikke bitter og forutinntatt.

[Steinar40]

Forsiktig - og litt skeptisk.

Men ikke bitter og forutinntatt.

Ja, det er viktig å ikke glemme at alle er ulike individer.

Selv om det kan være vanskelig å se de enkelte trær i skogen.

[Gjest KateW]

Fornuftig, men jeg regner allikevel med at de erfaringene gjør deg mer forsiktig. Som vil være en helt normal reaksjon.

Akkurat som at det blir vanskeligere å stole på andre folk.

Som også vil være fornuftig.

Syns ikke det er fornuftig, Minner om bitterhet.

[Anglofil]

Mistenksomhet og sjalusi hører sammen.

Tillit og kjærlighet hører sammen.

Kanskje på tide å innrømme at du ikke ANER hva som er normalt, Steinar?

Altså, Kate W, jeg er enig med deg i mye, men akkurat på dette punktet er jeg svært uenig med deg. For DEG hører ikke tillit og sjalusi sammen. Men er det nødvendigvis slik for andre? Nei. Det som er normalt for deg, er ikke nødvendigvis normalt for meg eller andre, og omvendt.

Jeg er i et forhold, jeg har vært det i godt over to år, og aldri har sjalusi oss i mellom vært et tegg på mistillit. Klart man kan bli mistenksom, men sjalusi kan komme av så mangt. I mine øyne kan sjalusi være en meget fin ting, og jeg hadde blitt ganske skuffet om kjæresten min aldri følte sjalusi, f.eks om en gutt prøvde å sjekke meg opp. Det handler ikke om at han ikke stoler på meg, men at det nører opp følelser som viser at han bryr seg, at han vil beholde meg for seg selv. Nå er ikke jeg en som ønsker å skape overlagt sjalusi, men nei, det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det kan være både forfriskende og gjøre at man blir litt mer på "alerten" i forhold til hverandre.

Det er hvordan man takler sjalusien som er avgjørende, ikke nødvendigvis at man føler sjalusi i seg selv. Og hadde ingen av oss følt sjalusi noen sinne ift hverandre så tror jeg ærlig talt det hadde vært noe veldig galt fatt i forhold vårt.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2010 av Yvonne

[Gjest KateW]

Fair Yvonne, jeg ser den. Vet jeg kan bli i overkant bombastisk når jeg diskuterer med Steinar. For meg er det viktig å stole på partner, og ha tillitt til. De mennene jeg har vært sammen med som har vært sjalu, har vært så langt fra "fint" sjalu eller "godt" sjalu som jeg kan tenke meg. Det har handlet om eiesyke og dårlig selvtillit.

Om jeg har en mann, og han blir sjekket opp, så blir jeg ikke sjalu, jeg syns det er fint at han får oppmerksomhet.

Ser at det er mulig vi legger litt ulike definisjoner i begrepet sjalusi, men jeg kan ikke se noe fint med sjalusi i det hele tatt, utifra min begrepsforståelse.

[Krill]

Altså, Kate W, jeg er enig med deg i mye, men akkurat på dette punktet er jeg svært uenig med deg. For DEG hører ikke tillit og sjalusi sammen. Men er det nødvendigvis slik for andre? Nei. Det som er normalt for deg, er ikke nødvendigvis normalt for meg eller andre, og omvendt.

Jeg er i et forhold, jeg har vært det i godt over to år, og aldri har sjalusi oss i mellom vært et tegg på mistillit. Klart man kan bli mistenksom, men sjalusi kan komme av så mangt. I mine øyne kan sjalusi være en meget fin ting, og jeg hadde blitt ganske skuffet om kjæresten min aldri følte sjalusi, f.eks om en gutt prøvde å sjekke meg opp. Det handler ikke om at han ikke stoler på meg, men at det nører opp følelser som viser at han bryr seg, at han vil beholde meg for seg selv. Nå er ikke jeg en som ønsker å skape overlagt sjalusi, men nei, det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det kan være både forfriskende og gjøre at man blir litt mer på "alerten" i forhold til hverandre.

Det er hvordan man takler sjalusien som er avgjørende, ikke nødvendigvis at man føler sjalusi i seg selv. Og hadde ingen av oss følt sjalusi noen sinne ift hverandre så tror jeg ærlig talt det hadde vært noe veldig galt fatt i forhold vårt.

Mvh Yvonne

Er litt uenig, Yvonne.

Vet ikke om du har opplevd "ekte" sjalusi?

Sjalusi er sjelden et positivt ladet ord.

Er enig med deg i at noen stikk og følelser er sundt og et bevis på at man har følelser og at partneren betyr noe for deg.

Men er usikker på om jeg vil kalle det sjalusi...

[Gjest KateW]

Ja, du snakker vel som du har vett til.

Dette vil jeg gjerne at du utdyper. Kan du vennligst forklare meg hvorfor jeg skal bli sjalu om noen syns noe jeg syns er fint er fint? Med hele setninger, verb, substantiv og gjerne adjektiv om du har lyst.

[Steinar40]

Dette vil jeg gjerne at du utdyper. Kan du vennligst forklare meg hvorfor jeg skal bli sjalu om noen syns noe jeg syns er fint er fint? Med hele setninger, verb, substantiv og gjerne adjektiv om du har lyst.

Konkurranseinstinkt.

[Gjest KateW]

Som jeg har skrevet tidligere her; setter DU ingen grenser, så blir det ingen grenser.

SÅ jeg skal fortelle andre damer at de ikke kan syns mannen min er fin?

[Gjest Airi Chikako]

Konkurranseinstinkt.

Det var bare et substantiv. Litt lite om man skal utdype noe.

Endret 22. oktober 2010 av Airi Chikako

[Gjest KateW]

Konkurranseinstinkt.

Dette vil jeg gjerne at du utdyper. Kan du vennligst forklare meg hvorfor jeg skal bli sjalu om noen syns noe jeg syns er fint er fint? Med hele setninger, verb, substantiv og gjerne adjektiv om du har lyst.

Det er ikke så lett, er det vel, Steinar? Å kommunisere. Men prøv.

[Gjest KateW]

Det var bare et substantiv. Litt lite om man skal utdype noe.

[Becka]

Sjalusi er en helt normal følelse. Og bryr man seg ikke så har man ikke følelser.

Å føle litt sjalusi er en normal følelse ja. Men sterkt sjalusi har sjeldent noe med kjærlighet å gjøre.. Da er det andre ting det går på. Man kan jo føle sjalusi ovenfor andre enn bare en kjæreste!

[Anglofil]

Er litt uenig, Yvonne.

Vet ikke om du har opplevd "ekte" sjalusi?

Sjalusi er sjelden et positivt ladet ord.

Er enig med deg i at noen stikk og følelser er sundt og et bevis på at man har følelser og at partneren betyr noe for deg.

Men er usikker på om jeg vil kalle det sjalusi...

Oh, yes, det kan jeg love deg jeg har. Jeg skal faktisk ærlig innrømme at jeg har slitt med voldsom sjalusi som var ekstremt vanskelig for meg å takle i starten. Spesielt fordi den oppsto som en følge av handlinger som for meg innebar stor mistillit. Det var utrolig vondt, og brakte fram ganske sterke følelser i meg.

Men, i stedet for skamme meg over disse følelsene har jeg valgt å være ærlig om dem, jeg gjemmer meg ikke bort. Jeg tror heller ikke det gjør meg til en tyrann eller en manipulativ kjerring, unnskyld språket, men det er klart: jeg vet jeg ikke er en lett person å leve med. Jeg velger å ikke skamme meg, og jeg har ikke tenkt til å unnskylde den jeg er og de følelsene jeg har hatt. Klart, jeg vet at det ikke var nødvendigvis bra alt det jeg følte, eller rett slik jeg handlet, men det var meg. Samtidig forventer ikke jeg at han heller skal unnskylde seg og sine følelser. Her stiller vi likt, og han har like stor rett som meg til å føle. Og jeg var overhodet heller ikke alene om å føle det jeg følte, vi var tross alt to om tingene. Det var/er meg og han på godt - og på vondt. Og klarer man ikke å holde sammen gjennom det, så hadde nok ikke forholdet vårt (jeg vil understreke vårt, rett og slett fordi det er dét som er riktig for oss) vært liv laga uansett, tror jeg.

Og ja, det har kanskje kommet mange rare regler som folk nok rister på hodet av i etterkant, men det var og er en nødvendighet. Sjalusi kan være sterk, og den kan være svak, men det er hvordan man takler den som teller. Ihvertfall for meg, og det er også hvorfor vårt forhold fungerer og faktisk har blitt sterkere for hver dag som går. Men så er nok kanskje vi vært litt utradisjonelle, vi har skreket, grått, kranglet, ledd, grått, mast og gledet oss. Vi er et umake par som kanskje er litt annerledes, og samtidig besnærende like og ganske kjedelige. Samtidig, vi er nok preget av at vi er noen store følelsesmennesker begge to som føler veldig for hverandre. Da hender det blir både vonde, gode, vanskelige og ikke fullt så vanskelige følelser, selv om jeg tror noen personer som hadde vært flue på veggen hadde trodd vi var litt smågale innimellom. Men men, så lenge det fungerer gjør det jo ikke noe.

Så altså: jeg forstår hva folk mener når sjalusien blir usunn. Når den blir kontrollerende og styrende for ens liv. Vi valgte å snakke (og krangle) masse om sjalusi, følelser og den mistilliten som oppsto. I stedet for å forvente for mye av hverandre, at den ene skulle fire på sine følelser og krav, så valgte vi å la hverandre føle det vi gjorde, og ventet. Med tiden har følelsene blitt nesten borte, men det har vært veldig vanskelig. Og nå er det ganske lett. Men innimellom kommer stikkene, og jeg kan forbanne disse helvetes tingene som gjør at jeg blir sjalusi og masken faller. Og så blir man rolig igjen. Det gjelder noen ganger å ikke være altfor hard mot seg selv, og samtidig prøve å se framover.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2010 av Yvonne

[Gjest KateW]

Men vet du, da har dere jo tatt dette på alvor, og flettet det inn i livene deres og forholdet deres på en god måte! Da er det jo bra, altså noe vanskelig er blitt bra.

Det jeg (forgjeves) prøver å komme til livs i denne tråden, og nei, ikke i forhold til deg, er at dersom jeg ikke er sjalu, så er jeg unormal, lever i eventyrland og evner ikke elske. For sånn er det ikke.

Jeg har mine følelser og de er like verdifulle som andres følelser, selv om de er annerledes. Det betyr ikke at du eller jeg føler "Feil" vi føler forskjellig.

Treffer jeg en mann som sliter med sjalusi, og han er mannen i mitt liv, så innretter jeg meg etter dette, men det betyr ikke at jeg personlig er sjalu, eller har blitt sjalu så fryktelig ofte i mitt liv.

Litt på samme måte som at om jeg festrøyker to ganger i året, og treffer en mann som har sluttet å røyke, så slutter jeg. Fordi det er vanskeligere for ham å være rundt en som festrøyker, enn for meg å ikke festrøyke. (Gikk det an å forstå?)

Endret 22. oktober 2010 av KateW

[Anglofil]

Selvsagt er du ikke unormal, overhodet ikke, KateW, jeg synes du har mange fornuftige tanker forøvrig. Hva er egentlig normalt forresten, med noen av de standardene her inne så må man jo nesten spørre seg? Neida, men altså, jeg misunner de som ikke føler sånn som meg noen ganger. Det er jo ikke noe gøy å være sjalu, selvsagt ikke, det kan være fortærende og slitsomt. Jeg har vært nødt til å akseptere at jeg nok har lettere for å være sjalu enn andre, og at det er noe jeg må finne meg i og leve med. Og så lenge kjæresten min er ganske lik og vi holder ut med hverandre så er det greit. Så lenge den andre ikke overmanner den andre og blir den bestemmende og hørende part i forholdet. Det som ikke hadde vært greit var hvis en part i et forhold ble overmannet av sjalusi og den andre fanget. Da er det usunt i mine øyne. Det bør være likevekt, og det bør være nok tillit til at man også kan være gjensidig sjalu, hvis du skjønner. Altså, vi er i det punktet nå at vi stoler såpass på hverandre, og vi har ikke alltid vært der, at vi tør å være sjalu og samtidig liksom gå videre. At man lar sjalusien være det den er, og heller ta det som en positiv greie og le av det, framfor at det blir denne negative altoppslukende følelsen man aldri kommer ut av. Da hadde jeg fått fnatt tror jeg, både av meg selv og min kjære.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2010 av Yvonne

[Gjest KateW]

Reflektert, Yvonne. Reflektert.

[Krill]

Oh, yes, det kan jeg love deg jeg har. Jeg skal faktisk ærlig innrømme at jeg har slitt med voldsom sjalusi som var ekstremt vanskelig for meg å takle i starten. Spesielt fordi den oppsto som en følge av handlinger som for meg innebar stor mistillit. Det var utrolig vondt, og brakte fram ganske sterke følelser i meg.

Men, i stedet for skamme meg over disse følelsene har jeg valgt å være ærlig om dem, jeg gjemmer meg ikke bort. Jeg tror heller ikke det gjør meg til en tyrann eller en manipulativ kjerring, unnskyld språket, men det er klart: jeg vet jeg ikke er en lett person å leve med. Jeg velger å ikke skamme meg, og jeg har ikke tenkt til å unnskylde den jeg er og de følelsene jeg har hatt. Klart, jeg vet at det ikke var nødvendigvis bra alt det jeg følte, eller rett slik jeg handlet, men det var meg. Samtidig forventer ikke jeg at han heller skal unnskylde seg og sine følelser. Her stiller vi likt, og han har like stor rett som meg til å føle. Og jeg var overhodet heller ikke alene om å føle det jeg følte, vi var tross alt to om tingene. Det var/er meg og han på godt - og på vondt. Og klarer man ikke å holde sammen gjennom det, så hadde nok ikke forholdet vårt (jeg vil understreke vårt, rett og slett fordi det er dét som er riktig for oss) vært liv laga uansett, tror jeg.

Og ja, det har kanskje kommet mange rare regler som folk nok rister på hodet av i etterkant, men det var og er en nødvendighet. Sjalusi kan være sterk, og den kan være svak, men det er hvordan man takler den som teller. Ihvertfall for meg, og det er også hvorfor vårt forhold fungerer og faktisk har blitt sterkere for hver dag som går. Men så er nok kanskje vi vært litt utradisjonelle, vi har skreket, grått, kranglet, ledd, grått, mast og gledet oss. Vi er et umake par som kanskje er litt annerledes, og samtidig besnærende like og ganske kjedelige. Samtidig, vi er nok preget av at vi er noen store følelsesmennesker begge to som føler veldig for hverandre. Da hender det blir både vonde, gode, vanskelige og ikke fullt så vanskelige følelser, selv om jeg tror noen personer som hadde vært flue på veggen hadde trodd vi var litt smågale innimellom. Men men, så lenge det fungerer gjør det jo ikke noe.

Så altså: jeg forstår hva folk mener når sjalusien blir usunn. Når den blir kontrollerende og styrende for ens liv. Vi valgte å snakke (og krangle) masse om sjalusi, følelser og den mistilliten som oppsto. I stedet for å forvente for mye av hverandre, at den ene skulle fire på sine følelser og krav, så valgte vi å la hverandre føle det vi gjorde, og ventet. Med tiden har følelsene blitt nesten borte, men det har vært veldig vanskelig. Og nå er det ganske lett. Men innimellom kommer stikkene, og jeg kan forbanne disse helvetes tingene som gjør at jeg blir sjalusi og masken faller. Og så blir man rolig igjen. Det gjelder noen ganger å ikke være altfor hard mot seg selv, og samtidig prøve å se framover.

Mvh Yvonne

Skjønner!

Det står respekt av åpenheten din og det er tydelig at du har jobbet med deg selv. Bra!

Er heelt enig i at det er handlingene som gjelder og hva man gjør med følelsene.

Det ser ut til at du har funnet deg en super gutt som ser deg for den du er og lar deg være deg. Det er jo utrolig viktig!

Poenget er jo da som du sier å kjenne på følelsene og få kontroll på de så man kan fungere i livet.

[Steinar40]

Å føle litt sjalusi er en normal følelse ja. Men sterkt sjalusi har sjeldent noe med kjærlighet å gjøre.. Da er det andre ting det går på. Man kan jo føle sjalusi ovenfor andre enn bare en kjæreste!

Vel, jeg vil påstå at sjalusi i ordets rette forstand er tett knyttet opp mot kjærlighet og den type følelser.

Jeg tenker at vi må skille imellom følelser av typene sjalusi og misunnelse. I mine øyne er ikke disse helt det samme.

Hvis f.eks noen har en mye finere kjole enn deg, og det gjør deg misfornøyd, så er følelsene dette skaper misunnelse og ikke sjalusi slik jeg ser på det.