Er du sjalu?

[Krill]

PÅ tide med noen nye tråder her, og inspirert av min tråd om "er det lov å ha venner av motsatt kjønn", så har jeg en ny tanke:

Jeg mener at sjalusi kommer av dårlig selvfølelse.

Jeg tror at er man trygg på seg selv, så lar man seg ikke true av partnerns evnt mannlige/kvinnelige venner.

Selvfølgelig kan man få stikkende følelser av ulike årsaker, noe som forsåvidt er litt sundt og viser at man bryr seg om partneren. :yvonne:

Likevel mener jeg at å rydde vekk trusler (som feks kjærestens mannlige/kvinnelige venn) ikke hjelper. Nye trusler kan være rundt hjørnet og dermed er det seg selv man må jobbe med.

Hva mener dere?

[Gjest Xelle]

Enig.

Jeg foeler ogsaa sjalusi naa og da, men jeg tar det ikke utover han. Ikke hans skyld.

Og jeg har ingen interesser av aa "nekte" han aa snakke med andre jeg blir sjalu over.

Mitt problem, ikke hans.

[kulu-kulu]

Nei , er ikke sjalu. Men om den jeg er sammens med gir meg grunn til å være sjalu , da blir d vel en annen sak..

Men nå er jeg passert 30 , har hatt mine forhold,lange som korte,2 barn,og en god del mere livserfaring. Det gjør noe med en føler jeg .

[Steinar40]

Det er i hvert fall jævla dumt å prøve å gjøre noen sjalu - som noen er dumme nok til å gjøre.

Og tillit er en bra ting, bare den ikke er blind.

[Steinar40]

Enig.

Jeg foeler ogsaa sjalusi naa og da, men jeg tar det ikke utover han. Ikke hans skyld.

Og jeg har ingen interesser av aa "nekte" han aa snakke med andre jeg blir sjalu over.

Mitt problem, ikke hans.

Ikke nødvendigvis.

Det kommer helt an på hans oppførsel.

[Gjest Xelle]

I mitt tilfellet saa er det hvertfall ikke hans skyld =)

[Gjest Aria.]

Er enig med TS, det har mye med selvtilitt å gjøre. Men noen ganger gir partneren deg grunn til å ikke stole på han eller henne. Det er et veldig vannskelig tema, føler nå hvertfall jeg. Hva er "bare" ubegrunnet sjalusi, og hva er en naturlig reaksjon på noe du føler er feil? Hvor går grensa? Hvordan skille mellom "det er bare jeg som er litt usikker og overdriver litt" eller "her er det noe som ikke stemmer"

Hva gjør man når magefølsen skurrer? Og uansett hva du gjør, gir det seg ikke... Uansett syntes jeg det er veldig vannskelig å bare ignorere magefølsen og si til seg selv at det er feil.

Endret 20. oktober 2010 av **Nora**

[Gjest Raindrops]

Hm. Si det. Jeg ser ikke på sjalusi som utelukkende mitt problem. Hvis det er noe som virkelig plager meg, så tar jeg det opp.

Eksempelvis hadde en eks av meg et veldig nært vennskap med en jente han hadde vært sammen med. Siden jeg og han var venner før vi ble sammen visste jeg at hun var den eneste jenta han noen gang hadde elsket. Da ble jeg sjalu, tok det opp med han, og vi fant en grense på det.

Men jeg har også av og til problemer med å skille mellom hva som er overdrivelser fra min side, og hva som er faresignaler. I det store og hele strekker jeg meg langt for å ikke fremstå sjalu, for jeg synes det er en uting, og jeg liker å ha tillit i forholdet. Men hvis jeg har en veldig sterk magefølelse så følger jeg den, og det har vist seg å være lurt tidligere.

[Gjest Eventyr3]

Da jeg var ung, kunne jeg bli sjalu, men nå gir jeg faaaaaaaen i alt!

Drar du på fest uten meg ? jeg giir faen!

Knuller du eksen min? Jeg gir faen!

leser du posten min? jeg giir faen!

Utroskap? Vel, hadde nok blitt skuffet/såret, men så HADDE JEG GITT FAEN!

[Becka]

Jeg er nok litt sjalu av meg, og det pga dårlig selvfølelse opp gjennom årene. Jeg mener og tror jeg er blitt bedre med årene. Men det kommer litt an på hva slags type jeg er sammen med. Noen har fått meg mer sjalu enn andre, og det er likevel ikke dems skyld. Jeg vet ikke om det er jeg som har vært mer forelsket i den ene eller andre, det er mulig også, eller så har jeg kanskje vært litt usikker i forholdet, uten også at det er dems skyld.

Jeg snakket med en fyr i dag, og måten han beskrev sjalusi på, i allefall fra menns side, er at det ofte lå i dems instinkt. Med mine ord; Eiesyke. Som i " dama mi". Ingen rører dama mi!. Da går det ikke så mye i dårlig selvfølelse. Men det kan jo være en blanding av begge deler også... I dont know.

[Becka]

Da jeg var ung, kunne jeg bli sjalu, men nå gir jeg faaaaaaaen i alt!

Drar du på fest uten meg ? jeg giir faen!

Knuller du eksen min? Jeg gir faen!

leser du posten min? jeg giir faen!

Utroskap? Vel, hadde nok blitt skuffet/såret, men så HADDE JEG GITT FAEN!

Tøft!

[Gjest Dainty]

Jeg tror ikke det alltid går på selvfølelse. Ubegrunnet, "tilfeldig" og kvelende sjalusi (som f.eks. å hindre partner i å ha venner av motsatt kjønn) kan nok bygge på det, eller tidligere erfaring med brutt tillit, men som noen andre her sa, hva med magefølelse? Jeg ser ikke på meg selv som spesielt sjalu, men har allikevel vært det. Jeg var kjæreste med en mann et halvt års tid som jeg var veldig usikker sammen med. Magefølelsen skurret for fullt på grunn av de signalene han sendte ut, og underveis i forholdet fikk jeg vite en del ting om hans fortid gjennom sikre kilder, blant annet at han hadde vært notorisk utro mot noen tidligere kjærester. Jeg klarte rett og slett ikke slappe av, og ble også anspent i forhold til sex, da jeg så for meg eventuelle kjønnssykdommer. Jeg endte opp med å bryte forholdet, og har aldri angret.

Jeg mener også at det er OK å ha visse grenser, så lenge det ikke virker urettferdig innsnevrende på partnerens livsutfoldelse. For min del er det selvsagt at en partner skal få tilbringe tid alene med venner av motsatt kjønn, enten det nå er kino, cafè eller et glass rødvin, men å f.eks. sove i samme seng synes jeg hører forholdet vårt til.

[Suzy]

Komplisert tema.

Jeg tror ikke sjalusi har med selvfølese å gjøre - det har mer med samspill å gjøre. I allefall i normale tilfeller av det.

Når det er snakke om sykelig sjalu som gir seg abnormale utslag (som å ville bestemme hvem parteren skal være venner med, hvordan partneren skal kle seg, oppføre seg, hvor vedkommende kan gå osv) er sjalusien grunnet en form for personlighetsforstyrrelse.

Min egen sjalusi kan jeg klart si er begrunnet av en eneste ting og det er hvor trygg partneren min får meg til å føle meg.

Er jeg trygg på hans følelser overfor meg, så kan han bare gå på fest alene eller si andre damer er pene så mye han vil - da vet jeg at det er jeg som er tingen for ham uansett.

Og om han velger å være utro mot meg så kommer det jo før eller senere for en dag og da hjelper det meg jammen ikke å bruke mye krefter på mistanke. Heller leve i lykkelig uvitenhet til bomben sprekker enn å bruke masse energi på å ha det vondt.

[Gjest KateW]

Nei, jeg er ikke sjalu.

[Gjest MikeWaters]

Nei, er nok personlig relativt lite disponert for sjalusi. Sikkert medfødt

Som Dainty sier så er det ikke nødvendigvis lavt selvbilde som er grunnen, det kan også handle om usikkerhet og frykt. Ingenting i veien for å føle det av og til i et langt forhold. Mange mener det til og med kan være litt sunt å kjenne på frykten for å miste det man holder kjært i ny og ne, men det er ofte hvordan du utagerer i forhold til din sjalusi som er problemet.

Endret 20. oktober 2010 av MikeWaters

[Gjest Prøvis]

PÅ tide med noen nye tråder her, og inspirert av min tråd om "er det lov å ha venner av motsatt kjønn", så har jeg en ny tanke:

Jeg mener at sjalusi kommer av dårlig selvfølelse.

Jeg tror at er man trygg på seg selv, så lar man seg ikke true av partnerns evnt mannlige/kvinnelige venner.

Selvfølgelig kan man få stikkende følelser av ulike årsaker, noe som forsåvidt er litt sundt og viser at man bryr seg om partneren. :yvonne:

Likevel mener jeg at å rydde vekk trusler (som feks kjærestens mannlige/kvinnelige venn) ikke hjelper. Nye trusler kan være rundt hjørnet og dermed er det seg selv man må jobbe med.

Hva mener dere?

Jeg tror de fleste av oss kjenner det stikket innimellom uten at vi gjør noe spesielt med det.

Noen har nevnt tidligere erfaringer som grunnlag for sjalusi, og som derfor lager "regler" i det nye forholdet. Jeg syns det blir litt feil overfor en ny kjæreste å lage strenge regler som må overholdes for noe den nye kjæresten ikke har gjort. Jeg føler kanskje at noen "straffer" ny kjæreste for noe en tidligere kjæreste har gjort. Men jeg skjønner den usikkerheten tidligere erfaringer har skapt.

Har man en sterk sjalusi uten at det finnes grunnlag for den så syns jeg at den som er sjalu må jobbe med seg selv, har lest i noen tråder at enkelte setter hverandre nærmest i bur og at det er kjæresten som må jobbe med å vise seg tilliten verdig mens den sjalu setter premissene. Det må være kjempevondt å være så sjalu. Nå tenker jeg ikke på forhold hvor begge parter er enige om å ikke ha venner av det annet kjønn osv., frivillighet fra begge parter blir noe annet enn diktatorisk styringsrett fra den som er ekstremt sjalu (satt på spissen)...

Jeg har vært ganske heldig med de forholdene jeg har vært i så langt og det har sikkert gjort at jeg ikke er spesielt sjalu av meg... Men ingen vet hva fremtiden vil bringe men jeg sier som Suzy at jeg heller lever i lykkelig uvitenhet til bomben springer framfor å bruke masse energi på å ha det vondt pga unødige mistanker.

[Steinar40]

Jeg er nok litt sjalu av meg, og det pga dårlig selvfølelse opp gjennom årene. Jeg mener og tror jeg er blitt bedre med årene. Men det kommer litt an på hva slags type jeg er sammen med. Noen har fått meg mer sjalu enn andre, og det er likevel ikke dems skyld. Jeg vet ikke om det er jeg som har vært mer forelsket i den ene eller andre, det er mulig også, eller så har jeg kanskje vært litt usikker i forholdet, uten også at det er dems skyld.

Jeg snakket med en fyr i dag, og måten han beskrev sjalusi på, i allefall fra menns side, er at det ofte lå i dems instinkt. Med mine ord; Eiesyke. Som i " dama mi". Ingen rører dama mi!. Da går det ikke så mye i dårlig selvfølelse. Men det kan jo være en blanding av begge deler også... I dont know.

Nå må vi ikke overdrive her. Eiesyke!? Slik er det vanligvis ikke.

Riktignok føler jeg som mann at dama er min private eiendom, og at dette trolig er mer eller mindre instinktivt, men det er altså ikke en syke. Det er en helt normal følelse for en mann. Vanligvis.

[Steinar40]

Tøft!

Mener du at du vil ha en mann som bare gir faen i alt - inklusive deg?

Det kan jeg aldri tenke meg at du vil faktisk.

[Steinar40]

Heller leve i lykkelig uvitenhet til bomben sprekker enn å bruke masse energi på å ha det vondt.

Ja, det høres jo veldig smart ut. Eller ikke.

Magefølelsen (intuisjon) som tidligere har blitt nevnt her, har vi fått av gode grunner.

[Suzy]

Ja, det høres jo veldig smart ut. Eller ikke.

Magefølelsen (intuisjon) som tidligere har blitt nevnt her, har vi fått av gode grunner.

Dette har jeg faktisk levd ut i praksis, så jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg hadde magefølelse på at noe var galt (som du snakker om) og jeg snakket med partneren min om det, spurte og fikk forsikring om at min følelse var grunnløs. Fordi jeg stolte på partneren min og valgte jeg da å legge mistanken vekk og jobbet med min "ende" av forholdet.

Etter en stund kom det for en dag at jeg ble bedratt - da handlet jeg i forhold til min nye kunnskap.

I mellomtiden brukte jeg ikke noe tid på å være mistenksom, sjalu eller usikker (og er utrolig glad for det i dag). Jeg snoket ikke på mobil eller mail eller noe annet - jeg satte ingen nye ukarakteristiske grenser og jeg var hele tiden tro mot meg selv.

Jeg kan ikke leve i mistenksomhet og jeg orker heller ikke å bruke tid på å spionere på, sjekke, eller tøyle partneren min.

Jeg vil leve godt og forutsetter at den jeg er sammen med vil det samme - og at vårt forhold er kontrakt god nok på at vi ikke bryter vår gjensidig pakt (som er å være tro mot hverandre - slik man er når man er i et forhold).

Endret 20. oktober 2010 av Suzy