Kompis som sliter

[AnonymBruker]

Jeg har en kompis som sliter fryktelig! Så lenge jeg har kjent han, har det alltid vært problemer med familien og han har slitt fryktelig på skolen. Alle har mobba han, og jeg har så og si vært den eneste for han. Jeg er et år eldre enn han, og da jeg begynte på ungdomsskolen for fire år siden, gikk han i 7.klasse på en annen skole enn meg. På denne skolen ble han mobbet, sklei utenfor og sleit. En uke etter skolestart på ungdomsskolen, fikk jeg meg kjæreste som jeg begynte å tilbringe mye tid med. Kompisen min falt litt utenfor og for meg virka det som at han var fryktelig sjalu. For meg var det ikke akkurat så greit der og da - ny skole, nettopp fått kjæreste og mye styr.

Jeg og kompisen min fortsatte likevel og snakke sammen på telefon, på msn osv for vi møttes svært sjelden, noe som gjorde det vanskelig og se hva som virkelig sto på rundt han. Han fortalte meg at det var flere som ville slå han ned med balltre og diverse. Jeg ble redd og prøvde å hjelpe han så godt jeg kunne. Da han begynte på ungdomsskolen, planla vi at vi skulle være sammen en god del, snakke og finne løsninger på ting. Dette likte hverken vennene eller kjæresten min og de mente at jeg heller skulle gi han opp siden han hadde begynt å behandle meg dårlig. Jeg ville ikke gi han opp, for vi hadde vært igjennom mye sammen og delt mange opplevelser og jeg visste han slet. Våren 2009, ble jeg syk med kyssesyken og var borte fra skolen i en måned. Jeg fikk høre av venner at han hadde begynt å skulke, at han sleit og ikke trivdes. Selvom jeg var fryktelig syk, prøvde jeg så godt jeg kunne å hjelpe han via msn og meldinger. Ting begynte å gå bedre for han, og da jeg var tilbake igjen på skolebenken, snakket vi mye. Det endte med at jeg selv ble mobba fordi at jeg var så god venn med den "psykisk ustabile personen". Flere og flere ville at jeg skulle gi han opp, men jeg ville ikke. Han sleit og jeg ville hjelpe. Han begynte å kjefte på meg, skjelle meg ut opptil flere ganger i uken. Jeg godtok det.

August samme år, ble jeg selv diagnostisert med sterk depresjon. Jeg falt utenfor, ville gi opp alt, sleit på skolen, kutta meg selv osv. I tillegg hadde jeg store problemer hjemme. Kompisen min visste ikke spesielt mye om dette. Vi hadde sklidd litt fra hverandre rett før hele depresjonen min slo inn. Jeg orket ingenting, begynte å skulke, begynte med snus og røyk, ga totalt blanke i alt som var og sov meg igjennom helgene og også mange av ukedagene. Etter behandling flere ganger i uka, begynte jeg så smått og bli bedre. Jeg og kompisen min kom nærmere hverandre igjen og ting ble likt som før. Han begynte å åpne seg mer og mer for meg, jeg fikk vite hva som sto på. Jeg sa at han skulle snakke med en fagperson om problemene sine. Han nekta, men jeg fortsatte likevel og mase om det. Jeg visste jo selv åssen dette var, men likevel gjorde jeg det. Til slutt gikk han til helsesøster. Han påsto selv at det ikke ble bedre i det hele tatt.

Han fortsatte og skjelle meg ut og virkelig såre meg flere ganger i løpet av kort, kort tid. Jeg godtok det, og lot alt gå sin gang. I sommer jobbet vi sammen, og jeg kunne virkelig se på at han var usikker, redd og følte seg utilpass. Vi jobbet begge to i en butikk. Jeg gikk ut av ungdomsskolen dette året, mens han kom seg opp til siste året på ungdomsskolen. Helt siden jeg slutta på u.skolen har han virkelig slitt. Folk har mobba han, vært frekke, snakket dritt, rykter osv. I tillegg til at han sliter fra før av, så hjalp ikke akkurat dette. Han har hatt store problemer med familien der barneværnet har vært innblandet uten å ha løftet en finger.

Jeg har så fryktlig lyst til å hjelpe han med å få det bedre, men når han fortsetter og skjelle meg ut så ofte som han gjør, så vet jeg ikke om jeg kan klare det mer. Jeg bor også i et annet land nå pga utveksling. Han nekter å gå på skolen, sitter hjemme med pc og drikker seg drita på ukedager. Gutten er bare 15 år! Jeg har sagt flere ganger at han må snakke med noen, men da får jeg høre at jeg skal slutte med "psykologipisset" mitt. Alle vennene mine sier enda at jeg bare skal gi han opp fordi at han behandler meg sånn som han faktisk gjør. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre! Han har hjulpet meg igjennom ting jeg har slitt med også, så jeg føler at jeg må gi tilbake, men nå har det kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke klarer mer.

Jeg er så frustrert at jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre! Skal jeg bare sitte å se på at han ødelegger for seg selv? Skal jeg ta kontakt med foreldre? Skolen?

[FatallyYours]

sinnsykt vanskelig situasjon, men så bra han har deg! aner ikke hva du bør gjøre jeg

[AnonymBruker]

Prøver å hjelpe han så godt jeg kan, men nå har det kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke klarer mer!

Er ikke så greit

[Gjest idakaroline]

Tror nok jeg hadde tatt kontakt med skolen i første omgang!

[Gjest anonymien]

Ta kontakt med skole og foreldre anonymt.

Han skjeller deg nok ut fordi han har mye frustrasjon inni seg og vet at han kan ta det ut på deg. Dette er ikke riktig av han å gjøre,men du er jo der for han og det vet han nok. Du burde heller si ifra til han at om han ikke slutter å skjelle deg ut så kan du ikke være der for han! En liten konfrontasjon vil kanskje gjøre dere begge godt i forhold til hva som ligger skjult av tanker og følelser hos dere begge.

Det kan også tenkes at han er litt hormonell i fht til alderen.

La han få vite at du er glad i han og at du stiller opp for han. Be han om å ikke gi opp den vennen han har, nemlig deg!

Ikke hør på andre venner og kjæreste, mulig de bare vil feie problemer under teppe og følge strømmen.

Ta kontakt med skolen og foreldrene. Be dem ta grep!

[AnonymBruker]

Ta kontakt med skole og foreldre anonymt.

Han skjeller deg nok ut fordi han har mye frustrasjon inni seg og vet at han kan ta det ut på deg. Dette er ikke riktig av han å gjøre,men du er jo der for han og det vet han nok. Du burde heller si ifra til han at om han ikke slutter å skjelle deg ut så kan du ikke være der for han! En liten konfrontasjon vil kanskje gjøre dere begge godt i forhold til hva som ligger skjult av tanker og følelser hos dere begge.

Det kan også tenkes at han er litt hormonell i fht til alderen.

La han få vite at du er glad i han og at du stiller opp for han. Be han om å ikke gi opp den vennen han har, nemlig deg!

Ikke hør på andre venner og kjæreste, mulig de bare vil feie problemer under teppe og følge strømmen.

Ta kontakt med skolen og foreldrene. Be dem ta grep!

Takk for godt svar!

Jeg har aldri klart å se det fra den siden at det kan være mye frustrasjon han sitter inne med. Jeg har prøvd å ta det opp med han idag, men han har ignorert det fullstendig og mener at jeg kan spare meg for det "tullet". Jeg er kjempe glad i han, prøver å si det ofte, men jeg er usikker på om han faktisk tar det til seg! Han har vært hormonell helt fra jeg ble kjent med han for mange år siden. Har liksom blitt værre og værre etterhvert som tiden har gått.

Når det kommer til skole, hvem bør kontaktes? Kontaktlærer? Rådgiver? Rektor?

Det er en ting jeg er temmelig redd for at skal skje hvis jeg tar kontakt med skole og/eller foreldre - han vil lyve til dem, bli forbanna på meg og ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Jeg har tidligere lovet han og ikke fortelle det han har fortalt meg til noen, men jeg ser snart ingen andre utveier ...

[AnonymBruker]

Når det kommer til skole, hvem bør kontaktes? Kontaktlærer? Rådgiver? Rektor?

Det er en ting jeg er temmelig redd for at skal skje hvis jeg tar kontakt med skole og/eller foreldre - han vil lyve til dem, bli forbanna på meg og ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Jeg har tidligere lovet han og ikke fortelle det han har fortalt meg til noen, men jeg ser snart ingen andre utveier ...

Hva skal du gjøre resten av livet, da? Jeg hadde ikke orket dette. Han er helt nødt til å få hjelp av noen. Du har ikke myndighet til å hjelpe nok til å få livet hans i riktig retning.

[AnonymBruker]

Du har et poeng! Må vel bare hoppe i det og ta det som det kommer! Hverken jeg eller han kan ikke fortsette å ha det sånn.