Arven1 er endelig gravid.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Gratulerer!!!!

[Timseh]

Gratulerer atter en gang, arven1 For en herlig følelse å ha jenten din på utsiden. Det unner jeg det virkelig

[mocci]

aaaw, det høres helt fantastisk ut å ha en liten en!

Jeg elsker lukten av spedbarn, har sniffet masse på mine tantebarn da de var i den alderen.

[MonThe]

Innom med en kjempeklem, og håper alt er bra med den lille familien

God helg!

[hegejenta30]

Gratulerer så mye Arven1!

Kos deg masse med lille prinsessa!

[arven1]

Tusen takk for alle gratulasjoner. Har ikke tid til å svare hver enkelt av dere nå, men setter stor pris på det. Det har vært to uker fylt med MYE følelser og barseltårer. Må si jeg har vært veldig ustabil, men nå begynner det å stabilisere seg igjen heldigvis. Fødsel var en traumatisk opplevelse for meg og sambo og det har tatt tid å fordøye det. Siden det også ble keisersnitt har den fysiske formen min vært veldig redusert, men det også går fremover nå.

Begynner å bli klar for å bearbeide fødselen nå og her kommer min fødselshistorie:

Det begynte kl 04 dagen før termin. Jeg våknet av kjempe mensensmerter og tenkte at det sikkert var kynnere som vanlig og la meg til å sove igjen. Etterhvert merket jeg at smertene kom ganske så regelmessig. Jeg sto opp og gikk på rieteller.no og tok tiden, joda de kom veldig regelmessig. Jeg jublet av glede midt i smerten,endelig skulle jeg føde!

Kl 06.30 ringte jeg sykehuset og fikk beskjed om at det hørtes ut som det var fødsel på gang og at vi kunne komme når jeg ville. Jeg gikk inn til sambo som sov og sa at han måtte ringe jobben og gi beskjed om at han ikke kom inn i dag. Etter det fikk han sove vidre, ikke godt å si når det ble noe søvn neste gang.

Jeg var kjempe sulten og spiste 3 frokoster Det er jeg glad for i etterkant for de to neste døgnene skulle det ikke bli noe mat! Rart hvordan kroppen sier i fra noen ganger.... Jeg gikk i dusjen, barberte legger og gjorde meg klar for avreise. Riene fortsatte i samme regelmessig takt, men ble hverken lengre eller kortere. Kl 12 turte vi ikke være hjemme lenger og reiste til sykehuset. Jeg tok bagen som hadde stått ferdig pakket i gangen i lengre tid og det hele føltes surrealistisk, tenk nå skulle hun komme! Å ta bagen i hånden da var en merkelig følelse. Tårene rant og rant og jeg var så spent og berørt av det hele.

Når vi ankom sykehuset ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor. Jeg fikk på meg magebeltet som målte rier og fosterlyd. Åpningen min var da etter 8 timer med rier bare 1 cm.

De neste timene fortsatte riene regelmessig og det ble vaktskifte. Jordmoren på kveldsvakten var super hyggelig og det ble en veldig god kjemi på rommet vårt. Hun var der hele tiden og var bare trygg og god.

Når kl ble 20.00 var smertene uutholdelige, jeg gråt meg gjennom riene og begynte å bli veldig sliten. Foreløpig hadde jeg greid meg uten smertestillende og ville prøve en stund til uten. Jeg fikk akupunktur, prøvde badekar og prekestol. Prekestolen syntes jeg ga meg mer kontroll over riene og den ble brukt flittig de neste timene. Jordmoren ga meg varme omslag og massasje, pluss masse trøst. Hun var så snill!

Åpningen min var nå ca 5 cm og prosessen gikk sakte. Vannet mitt hadde heller ikke gått. Lille gull lå hele veien litt feil med hodet sitt og ville ikke vri seg riktig i bekkenet, men JM mente at hun kanskje ville snu seg når vannet gikk.

Jeg var kjempe kvalm og orket ikke spise noe og nesten ikke drikke, men fikk i meg endel saft underveis.

Riene ble etterhvert mer og mer intense og det føltes nesten som jeg skulle revne i to. Jeg gråt og gråt, sambo var helt fantastisk og trøstet meg så godt han kunne. Jeg sto lenge i prekestolen, men tilslutt ga dette ingen lindring lenger heller. Kl begynte da å nærme seg 22.30 og åpningen min var nå rundt 6-7 cm. Det gikk veldig sakte. Lille gull lå fortsatt litt feil i bekkenet. Det ble nå bestemt at vannet måtte tas og at det skulle settes en elektrode på hodet til gullet for å følge med at hun hadde det greit der inne.

Når vannet kom fosset det ut og jeg var så sliten og småredd at jeg ble litt redd når det skjedde. Vet ikke hvorfor.... Jeg trengte sambo og han holdt rundt meg mens vannet fosset mellom beina...

På dette tidspunktet ble det bestemt at det måtte settes epidural fordi kroppen min viste tegn på at den ikke greide mer. Kl var nå 22.30. Jeg var ca bare halvveis og smertene var ikke til å bære mer. Jeg hadde mange timers løp igjen og greide ikke spise på grunn av kvalme.

Det kom en anestesilege som skulle sette epidural og jeg fikk beskjed om at jeg måtte sitte helt stille når den ble ført inn selvom det kom en rie. Nå begynte jeg å bli temmelig lei og var noe aggressiv.

Jeg har alltid vært redd for epiduralen og hadde håpet på å klare meg uten, men det gikk ikke lenger.

Det viste seg at ryggen min var så smal at å sette den skulle bli et STORT problem. Hun fikk ikke nålen inn! Mitt værste mareritt begynte nå, redsel for epiduralsprøyten var så stor og i tillegg fikk de det ikke til. De gravde og gravde bak i ryggen min og legen svettet og jeg hylte i smerter. Riene kom og jeg måtte sitte helt rolig. Akkurat som det var lett!!!

Det måtte 4 forsøk til før de fikk ført inn det de skulle. Det tok nesten 1 time. Jeg har aldri grått så mye noen gang tror jeg og sambo var likblek. Nå begynte han også å få nok! Legen klappet meg på skulderen og sa at jeg hadde vært tapper og at jeg var den vanskeligste pasienten hun hadde satt epidural på noensinne. Hun hadde aldri opplevd noen med så smal ryggsøyle. Ja,ja nå var den i hvertfall inne.

Nå begynte det å bli rolig. Riene ble mildere og jeg fikk slappet av litt. Sambo sovnet litt i stolen og det var som om luften gikk litt ut av alle sammen. Nattevakten kom etterhvert og hun var rett og slett ikke hyggelig, men jeg var for sliten til å si noe.

Mens alt pågikk hadde vi hele tiden hjertelyden til gullet i bakgrunnen. Plutselig hører vi at det begynner å slå saktere og saktere for så plutselig bli helt borte. Jeg fikk helt hysterisk anfall, men JM beroliget meg med at hjertet ikke stoppet, men at hun viste tegn på misnøye. Hjertelyden kom fort tilbake heldigvis, men legen ble tilkalt. Jeg ble undersøkt igjen og hadde ikke åpnet meg noe mer. Babyen lå fortsatt med hodet feil. Det ble bestemt at det skulle ses an litt til. Hele tiden må jeg innrømme at det skulle bli keisersnitt ikke hadde vært i mine tanker! Ikke på dette tidspunktet heller. Jeg var innstilt på at jeg skulle føde!

Etter en time skjer det samme igjen. Hjertelyden går saktere og saktere før den etterhvert går tilbake til normalen. Lege ble igjen tilkalt. Nå begynte jeg for alvor å bli urolig og redd for at det skulle skje noe med babyen min. Når legen kom nå skjedde alt så fort og jeg blir kvalm bare ved tanken!

Legen bestilte hastekeisersnitt der og da! Alle i rommet begynte å løpe rundt og sambo ble vekket. Før jeg rakk å tenke meg om ble sengen min trillet ut av rommet og de løp nedover sykehuskorridoren med meg. Det hele føltes ut som på film. Jeg lå bare der og så på neonlysene i taket flimre i det vi gikk i rasende fart nedover. Jeg kjente tårene rant og så sykepleiere hoppe tilside for å slippe oss frem. Der og da greide jeg ikke føle noe, jeg var helt nummen av skrekk. Jeg hørte bare de rope "få henne inn på operasjonsrom nr 3."

Når vi ankom operasjonssalen var det masse grønnkledde mennesker med munnbind og jeg så ingen ansikter og det føltes så utrygt. Jeg visste ikke hvem som var der. Armene mine ble hektet fast i bøyler og jeg fikk lokalbedøvelse. Hele tiden hørte jeg de si, "ring på kirurg nå og si det haster!" Sambo forsvant og jeg fikk beskjed om at han var på et rom for å få sterile klær. Jeg følte ikke så mye der og da, det var akkurat som jeg hadde forlatt egen kropp et øyeblikk.

Det grønne forkle ble satt opp foran meg og etterhvert kom sambo inn også, men han måtte sitte bak i rommet. Kirurgen ga beskjed om at han skulle begynne å skjære i meg og tok noen tester for å se om bedøvelsen hadde begynt å virke. Den virket bare på den ene siden og derfor måtte vi vente en stund før han kunne begynne. Når han sa "nå begynner jeg" skrek jeg "nei" I og med at bedøvelsen ikke hadde virket på den ene siden var jeg redd jeg skulle bli åpnet uten nok bedøvelse. En sykepleier kom og tok meg i hånden og roet meg ned med at nå skulle jeg snart få møte babyen min. Jeg tenkte bare,tenk om den er død!

De åpnet meg og det kjentes ut som et jordskjelv innvendig og som om de raserte hele meg og innvollene mine. Det var en kjempe rar følelse og veldig ekkelt. Det var nesten litt vondt. Jeg gråt og hulket og var helt utafor. Det var som om jeg var tilstede, men ikke var det likevel. Det kjentes ut som en drøm og at dette ikke skjedde med meg.

Plutselig hører jeg et kjempe vræl og en sterk gråt, da var hun ute! Jeg hørte sambo gråt og hikstet bak meg. Og at han sier hun er vakker.

Jeg fikk ikke se henne og de løp bare avsted med henne til naborommet. Jeg hørte hun gråt og det føltes så sårt å ikke kunne få henne på brystet som jeg hadde drømt om. De fortalte meg at hun hadde fått navelstrengen stramt rundt halsen og at de skulle undersøke henne. Etter noen minutter kommer en sykepleier inn til meg og legger henne inntil ansiktet mitt. Jeg kysser den lille pannen og ser et bittelite nydelig ansikt. Hun var så vakker så vakker. Hun luktet fantastisk og tårene sildret. Armene mine var fastspent og jeg fikk ikke holde henne eller ta på henne

Jeg måtte sys igjen og hun ble igjen tatt vekk fra meg. Sambo fikk henne og gikk til rommet vårt med henne. På forhånd hadde vi heldigvis snakket om at hvis det skulle skje noe med meg så skulle han ta henne på sitt bare bryst slik at hun fikk hudkontakt med en av oss med en gang. Han hadde sittet med henne i et par timer og bare koset med henne.

Jeg ble kjørt på postoperativ, fortsatt uten babyen min. Jeg var fjern av alle medikamentene, men jeg var så lei meg for at jeg ikke fikk babyen min. Jeg fikk en kjempereaksjon på alle medisinene og hele kroppen min skalv og ristet. Jeg kastet opp flere ganger og følte meg helt elendig. Tilslutt fikk jeg noe muskelavslappende og sovnet.

Jeg våknet etter to timer av at sambo sto ved sengen min med lille gull på armen. Åh, for en følelse. Jeg kunne ikke holde henne ennå fordi armene mine var lammet av all bedøvelsen. Jeg fikk kysse det lille ansiktet en gang til og følelsen av å ikke kunne strekke til som mor boblet i meg. Jeg ville jo ha henne på brystet og amme henne, men kunne ikke. Skuffelsen var enorm!

Etterhvert ble jeg kjørt tilbake til avdelingen og rommet vårt. Når jeg ble kjørt inn lå sambo og sov og ved siden av han sto den bitte lille sengen. Jeg fikk sengen helt inntil min og fikk se det lille ansiktet som sov så fredlig. Jeg fikk hjelp til å holde henne før hun ble lagt tilbake. Helt til det ble morgen lå jeg bare og så på henne og hørte den lille pusten. Jeg var helt overveldet av alt som hadde skjedd og lettet over at det hadde gått bra tross alt.

De neste dagene går som i en tåke. Jeg får mye smertestillende og får ikke reise meg på et døgn. Såret gjør kjempe vondt og når lille gull gråter får jeg ikke reist meg for å ta henne opp. Sambo gjør en fantastisk jobb og ordner alt som skal ordnes. Men jeg føler meg som verdens værste mor. Det hadde gått nesten 2 dager og jeg hadde ikke fått være med på stell eller noe praktisk. Barseltårer blir felt i fleng og alt føles bare trist.

Når man ikke føder vaginalt tar det også tid for å komme igang med amming. Derfor hadde jeg heller ikke melk til henne. Noe som gjør at hun går ned over 10% i vekt. Ikke engang det skulle jeg greie liksom. Ikke greide jeg føde vanlig, ikke greier jeg å ta meg av eget barn og ikke fikk jeg til amming. Dårlig samvittighet lå tykt utenpå, selvom alle trøstet meg med at dette var helt vanlig for keisersnitt. De ordene hjalp lite der og da! :cry:

Etter 4 dager får vi reise hjem. Lille gull har da gått litt opp i vekt og jeg greier å stå på beina igjen. Vi tar heisen ned i vestibylen og der er det så klart et speil. Jeg ser meg selv i dagslys og får helt sjokk. Jeg er så blek at jeg er nesten grønn, leppene er helt hvite og ryggen er lut. Herlighet,det er virkelig det værste jeg har sett! Jeg gråter hele veien hjem og sitter tett inntil bilsetet med lillemor. Det føles som om hele verden har gått i tusen knas. Ingenting ble som jeg trodde! At det går an å være så naiv å tro at man kan forutse hvordan det blir. Jeg hadde sett for meg en naturlig fødsel uten smertestillende og gleden ved å få henne på brystet. Jeg hadde også gledet meg til å se sambos reaksjon, ingenting av dette skjedde...

De neste dagene hjemme er vanskelig. Jeg greier ikke noe husarbeid og det går dårlig med ammingen. Jenta mi er frustrert og sulten! Igjen følelsen av å være verdens verste mor som resulterer i tusen tårer. Sambo støtter og stiller opp så godt han kan. Han handler, hjelper meg på do, ordner med lille gull og gjør alt det praktiske. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skulle greid dette uten han. Jeg må ha den snilleste og tålmodigste kjæresten som finnes. Det har virkelig blitt noen grenser i forholdet som har blitt visket ut. Han har sett meg med nettingtruser og enorme bleier, hjulpet meg på do, tørket spy, fått fostervann utover hele seg fordi han holder meg når vannet går.... Ja, med andre ord så har han nå sett det meste og udelikate ved meg. Men han har taklet det fint.

I dag er det 2,5 uker siden fødsel. Sambo er tilbak i jobb og jeg er alene. Jeg begynner å komme til hektene igjen og begynner å få tilbake meg selv. Den største tåreflommen har stoppet og ammingen går fremover. Jeg har nå ganske mye melk, men ikke nok. Jeg ammer til hvert måltid også får hun resten i erstattning. Målet er å få nok melk slik at jeg slipper flaske. Jeg prøver å stimulere så godt jeg kan. Jeg koser meg masse med jenta mi og tar igjen alt det jeg føler jeg mistet de 2 første døgnene. Hun er virkelig det nydligste jeg har sett og er så liten og tander. Hun har nå endelig tatt igjen fødselsvekten sin og det går riktig vei. Hun er en frisk og sterk baby og har kommet ut av dramatikken i god behold. Hun elsker å bade og spise! Jeg og sambo er noe medtatt etter alt, men det har ført oss ennå sterkere sammen. Vi har behov for mye kroppskontakt og koser mye med hverandre om dagen.

Han er forelsket i den lille babyen sin og når hun skal skiftes på er han alltid med på badet eller så gjør han det. Vi koser oss masse under stell alle tre. Synger, tuller og tøyser med hverandre og den lille.

Livet begynner å komme tilbake til normalen selvom det er en ny hverdag. Jeg trives i rollen som mamma og han som pappa. Det er en ny sjef i huset og alle rutiner er lagt om, men det er helt greit.

[Teita]

Uff, det var en trist fødselshistorie å lese...

:klemmer:

Godt ting går bedre nå! Ønsker dere all lykke videre

[MonThe]

For en fødselshistorie!! Jeg sitter her med F sovende på brystet, mens tårene triller på deres vegne. Jeg er så glad for at alt gikk bra med deg, og lillejenta deres. Og er så lei meg for at ingenting ble slik som du hadde ønsket deg, mtp fødselen. Det høres virkelig skremmende ut, den opplevelsen dere hadde. Det er jaggu ikke gitt at man sitter igjen med en positiv fødselsopplevelse, eller friske barn.

Og så er jeg såå lykkelig for at dere nå er en liten familie på tre, som nyter dagene sammen

Stooor klem til deg!!!

[Ripsy]

Ja, her triller også tårene. Det var en sterk historie. Godt at du begynner å komme deg nå og at alt er bra med den lille prinsessa.

Husk å ikke være redd for å ta kontakt med helsesøster hvis du trenger noen å snakke med. Det er viktig å bearbeide det du har vært gjennom og ikke rart hvis du synes det er tungt etterpå

[Gjest Delphina]

Det er en utrolig sterk historie arven1!

Får jo vondt fordi du ikke fikk den fødselen du ønsket deg, men er jo også så glad at jenta kom på utsiden og er ei sunn lita frøken.

Det er godt dere har det godt sammen, til tross for en ganske så tøff fødsel, og at det har ført deg og mannen nærmere sammen. Det er jo så godt å høre. Jenta deres høres sjarmernede ut også!

Uansett, har tenkt på deg en del den siste tiden, da det har vært stille fra deg.

[BareBea]

Det var litt av en historie å lese.. ble skikkelig rørt nå. Var ikke noe som gikk som du hadde håpet.

Som Ripsy sier, håper du får mulighet å snakke om fødselen med helsesøster eller jordmor. Lillejenta skal vel kanskje forhåpentligvis en eller annen gang bli storesøster...

Så utrolig bra at det endte godt hvertfall og at du har en så fantastisk samboer. Kos masse med lillejenta nå. Kos og omsorg kan det ikke bli nok av!

[andemor]

Det var en sterk historie, Arven. Synd at det ble så dramatisk for dere. Håper du klarer å gi deg selv masse rom for å bearbeide det. Høres ut som om du og samboern din tar godt vare på hverandre. Takk for at du delte med oss!

[Mary Poppins]

for en tøff fødsel du gjennomgikk. Håper du får det litt på avstand etterhvert. Kos deg masse med lille jenta di fremover!

[arven1]

Uff, det var en trist fødselshistorie å lese...

Godt ting går bedre nå! Ønsker dere all lykke videre

Tusen takk! håper det går bra med deg og den lille nå og at dere koser dere masse.

For en fødselshistorie!! Jeg sitter her med F sovende på brystet, mens tårene triller på deres vegne. Jeg er så glad for at alt gikk bra med deg, og lillejenta deres. Og er så lei meg for at ingenting ble slik som du hadde ønsket deg, mtp fødselen. Det høres virkelig skremmende ut, den opplevelsen dere hadde. Det er jaggu ikke gitt at man sitter igjen med en positiv fødselsopplevelse, eller friske barn.

Og så er jeg såå lykkelig for at dere nå er en liten familie på tre, som nyter dagene sammen

Stooor klem til deg!!!

Takk for klem! Nei, det er ingen selvfølge hverken med friske barn eller en vellykket fødsel. Heldigvis gikk alt bra likevel. Klem til deg.

Ja, her triller også tårene. Det var en sterk historie. Godt at du begynner å komme deg nå og at alt er bra med den lille prinsessa.

Husk å ikke være redd for å ta kontakt med helsesøster hvis du trenger noen å snakke med. Det er viktig å bearbeide det du har vært gjennom og ikke rart hvis du synes det er tungt etterpå.

Jada, helsesøster kom fort på banen når jeg kom hjem heldigvis og har fått god oppfølging! Men ingenting er så hyggelig som å bli mamma når alt bare får stabilisert seg.

Det er en utrolig sterk historie arven1!

Får jo vondt fordi du ikke fikk den fødselen du ønsket deg, men er jo også så glad at jenta kom på utsiden og er ei sunn lita frøken.

Det er godt dere har det godt sammen, til tross for en ganske så tøff fødsel, og at det har ført deg og mannen nærmere sammen. Det er jo så godt å høre. Jenta deres høres sjarmernede ut også!

Uansett, har tenkt på deg en del den siste tiden, da det har vært stille fra deg.

Ja, har vært stille fra meg den siste tiden. Syntes dagene bare flyr avgårde og lille gullet mitt krever meg og vil ha mye kos så timene flyr. Blir lite tid til internet verden om dagen.

Grattis nok en gang med din lille C!

Det var litt av en historie å lese.. ble skikkelig rørt nå. Var ikke noe som gikk som du hadde håpet.

Som Ripsy sier, håper du får mulighet å snakke om fødselen med helsesøster eller jordmor. Lillejenta skal vel kanskje forhåpentligvis en eller annen gang bli storesøster...

Så utrolig bra at det endte godt hvertfall og at du har en så fantastisk samboer. Kos masse med lillejenta nå. Kos og omsorg kan det ikke bli nok av!

Tusen takk for klem. Hm, storesøster.. joda,vil jo gjerne det, men tanken på et nytt svangerskap og fødsel frister lite. Men samtidig er det jo så koselig å bli mamma så det kan hende det overskygger alt det andre på sikt.

Det var en sterk historie, Arven. Synd at det ble så dramatisk for dere. Håper du klarer å gi deg selv masse rom for å bearbeide det. Høres ut som om du og samboern din tar godt vare på hverandre. Takk for at du delte med oss!

Sambo er god å ha! Verdens snilleste mann! Håper alt står bra til med dere også.

for en tøff fødsel du gjennomgikk. Håper du får det litt på avstand etterhvert. Kos deg masse med lille jenta di fremover!

Jada vi koser oss masse med lillemor. Hadde sett for meg at det skulle bli fint å bli foreldre, men at det skulle bli så herlig hadde jeg ikke trodd.

[arven1]

Blitt lite tid til KG tid om dagen. Tiden går med til lille gull. Amming,bleieskift, trøst og kos står i fokus og det blir lite tid til alt annet. Lille gull er avhengig av mye kroppskontakt og krever mye av mamman sin. Hun ligger mye til brystet mitt og da koser hun seg masse. Helsesøster sier at barn som blir tatt med keisersnitt ofte er urolig og trenger mye kos. Fødselen blir dramatisk for bebisene også. Stakkars gullet vårt. Hun får så mye kos hun bare vil ha :kgbaby: Hun er det vakreste vi noen gang har sett

Vi har brukt mye tid på amming og for å stimulere til melkeproduksjon. På grunn av keisersnittet blir melken forsinket og man må jobbe masse for å få den i gang. Det jobbes både dag og natt her. Brystene er såre og blodet renner i strie strømmer til tider.....Au,au,au.... Såre bryster er virkelig vondt

Men det har vært verdt det for nå begynner endelig melken min å komme og det har vi virkelig jobbet for! Lite søvn har det også blitt. Er oppe hver 3.time for å amme. Hun gikk ned over 10% etter fødsel så vi måtte gi mat ofte.

Hverdagen her i huset begynner å komme litt i rutiner nå og nå nyter vi babyen vår hvert sekund vi er sammen med henne. Såret mitt har grodd fint og det er ikke så vondt lenger. Ammingen begynner å komme igang og vi begynner å bli kjent med gullet. Hun er bare så vakker og herlig. Og vi er så glad for at alt har gått bra

Skal prøve å få oppdatert meg i dagbøkene deres etterhvert som hverdagen nå begynner å falle litt mer til ro :kgbaby:

Endret 18. oktober 2011 av arven1

[Timseh]

For en traumatisk fødselshistorie Tårene strømte virkelig på her.. Godt at det går fremover med dere

[MonThe]

Innom med en stooor klem, og ønsker deg og den lille familien din en flott helg!

Håper det går bra med dere!

Endret 21. oktober 2011 av MonThe

[Teita]

:klemmer:

[Ripsy]

Hvordan går det med deg Arven1?

Håper ting har gått seg litt til og at dere fortsatt koser dere masse med prinsessa

[MonThe]

Her er det visst leeenge siden noen har vært... Håper det går bra med deg og lillejenta Arven1 !

Ønsker deg og dine en god og fredelig jul, fylt med glede og kjærlighet!

God jul!