Ulykkelig!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg er eveig ulykkelig! Av alder er jeg 28, tror jeg, hehe. Jeg har aldri sett min fødselsattest og min mor har født 13 ganger, så hun har aldri sagt meg når jeg var født.

Jeg er alene med to barn. Det ligger i naturen at jeg skal elkse de, men om den kjærligheten er fullkommen eller om den synes for andre er det nå litt usikkert. Deres ve og vel er min glede. Jeg vil at de skal ha det bra. Gjøre det bra på skolen, spiser godt og riktig, kler seg godt osv... men skulle ikke barn gi mening i livet? Er det ikke meningen når alt annet ser mørk ut, at de lyser livet? At jeg blir glad når jeg ser ansiktene deres om morgen? De gjorde det før. De ga meg glede. Jeg husker jeg smilte bredt når jeg ser de. Men ikke nå lenger. Jeg savner dem litt når de er borte, men når de har vært hos meg i noen dager blir det bare sånn vanlig kanskje heller at de går på mine nerver noen ganger. Ved at de roter og ikke hjelper til, ikke hører ettter. Kan ikke tåle deres hejing og tulling (selv om de ikke herjer mye, de er tross alt "store" barn). De skal ha det ene og det andre. De vil ha oppmerksomhet og oppfølging. Det er jeg som må gjøre alt. Rydde, vaske, lage mat, handle inn stort og smått av de som trengs her i huset. Jeg har ingen bil. Jeg er ikke fysisk sterk. Har dårlige knær.

Jeg er evig ulykkelig, først er det krigen i hjemmelandet som ødela barnedommen min. Jeg har alltid vært ambisøs jente. Har alltid villet å oppnå noe med dette livet. Men hele livet mitt blir bare tilfedighet etter telfeldighet. Jeg føler jeg ikke har kontroll.

Jeg ble giftet bort i en alder av 19 år, fikk 2 barn innen jeg var 22. Jeg elsket ikke mannen. Jeg kom heller ikke til å elske han. Jeg skilte meg omsider etter 5 års helvetes ekteskap. Og jeg trodde at livet skulle bli bedre nå, men nei. Det ble hele verden mot bare lille meg. Jeg har gått gjennom tøffe dager, måneder og år. En sykt vanskelig eksmann og hans familie. Livet som alnenemor. Livet i Norge uten famile å støtte seg mot.

Jo, jeg har gjort noe bra. Jeg fullførte artium! Det uten at jeg hadde noe særlig skolegang hjemmenifra. Jeg kom ut av videregående med veldig gode karakterer. Men helt siden da er jeg bare mer og mer ulykkelig! Jeg vil ta høyere utdanning. Jeg prøvde meg på en i fjor, det gikk ikke så bra og jeg sluttet. Jeg begynte en ny i år, en jeg tror jeg kommer til å trives i. Jeg gjør jo det i grunnen, men jeg føler jeg ikke har kontroll på studiet. På lesingen. Har ingen struktur. Er hele tiden bekymret. Det er altfor stort pensum og jeg er ikke av typen som leser fort (jeg vet det ikke handler om å lese fort når man skal studere et stoff, men) jeg føler det suser i teksten og blir nesten svimmel. Det er bedre når det er i større skrift. Kanskje i størrelse 14. Jeg har mistenkt at jeg kan ha dysleksi, men det er ingen som kan utrede meg. Og hva hjelper det hvis det blir bekreftet at jeg er dyslektiker? Få medlidenhet av medstudenter og lærere? Jeg får hvertfall ikke tilrettelegging av noe slag.

Det her er for mye og jeg er redd jeg klikker snart!

Det er nesten flaut å innrømme at jeg synes det er vanskelig å være mor og jeg ønsker meg time-out! Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alt dette ansvaret. Kanskje bare ett års fri sånn at jeg fikk finne ut av hva som er galt med meg. Hvorfor jeg ikke er fornøyd. Kanksje lære å leve med meg selv. Lære å bli fornøyd med meg. Jeg vet jo at det er folk som virkelig har det ille. Men jeg er jo trist omtrent døgnet rundt!

Jeg hadde psykologisk oppfølging da jeg gikk på Høgskolen i fjor, men nå følger jeg fjernundervisning og det å snakke med rådgiver blir vanskelig.

Det er mulig at teksten er rotete, det er fordi det er rotete i hodet mitt. Beklager!

Måtte bare få det ut! Selv om alt ikke kom ut. Ikke lett å sette ord på ting.