Fadderbarn?

[Pip]

Har selv fadderbarn gjennom SOS-barnebyer. Har hatt ham i ti år nå.

Jeg tror imidlertid at det med å ha fadderbarn i stor grad er et system for å tilfredstille oss som givere.

Jeg er ikke bare positiv til det at barna må sitte å skrive takkebrev til givere langt borte som de ikke kjenner. Jeg ønsker ikke at mitt fadderbarn skal føle takknemlighet overfor meg! For det har han ingen grunn til! Jeg er bare utrolig heldig og priviligert som har anledning til å hjelpe.

Har derfor bestemt meg for at når han er voksen og ikke trenger støtte mer, vil jeg heller støtte bistandsorganisasjoners generelle arbeid.

Jeg ser nemlig at jeg fåt endel brev og info fra SOS vedrørende mitt fadderbarn, som det må koste penger å produsere. Synes de heller skal bruke pengene jeg gir på bistandsarbeidet enn på å tilfredstille meg som giver.

[Gjest gurimalla]

Helt enig med Havsulen og Pip. Jeg synes fadderbarn er noe som er kunstig konstruert for å få folk i den vestlige verden til å gi. Det blir litt mye lotto for min del.

SOS-barnebyer er for foreldreløse barn, ja det er riktig, men her også er det litt mange tilfeldigheter. Disse tilfeldighetene kan føre til enorme forskjeller, for det er fremdeles veldig få som får og med samme sum penger kunne man egentlig ha hjulpet mange fler.

Redd Barna legger ikke opp til like mye personlig informasjon som Plan gjør. Jeg synes (som Havsulen) at denne informasjonen er unødvendig. Jeg har ikke noe behov for å smykke meg med "mitt barn".

[Gjest Poirot]

Skjønner godt hva du mener Havsulen.

Men hvis folk trenger nærhet for å gidde å gi penger, synes jeg det er greit. Kan også brukes som et pedagogisk virkemiddel ovenfor barn, da det er mer konkret å forholde seg til et annet barn.

[Gjest Zalomine]

Vi har et fadderbarn gjennom PLAN.

Jeg valgte plan fordi jeg liker måten de jobber på, mot hele lokalsamfunnet, mens jeg likevel har ei lita jente som er "mi".

Jeg ser ikke på det som at "hun må sitte og skrive takkebrev til fremmede langt vekke". Hun skriver forøvrig ikke, hun er 5 år, og kan ikke skrive enda. Hun har sendt oss en tegning, mora skrev et kort brev, er hun ga utrykk for at de var glade for at vi "hadde valgt Stella" (vi valgte henne jo ikke, hun ble "tildelt oss",) som en del av vår familie, hun ønsket oss velkommen som en del av deres familie, en venn/slektning de ville bli kjent med.

Dette er en mulighet for utveksling mellom kulturer. Det synes jeg er viktig. Ikke bare den økonomiske siden av det, men det å kunne få vite litt om hvordan andre mennesker har det, noe vi begge har utnytte av.

Vi sender små gaver til jenta, men fokus for meg er at det skal være ting hun kan dele. Jeg sender ikke personlige ting. Vi sendte henne fargestifter, for mange barn kan leke med fargestifter, man kan dele. Det er viktig fordi hun har mange søsken, og det bor helt sikkert mange andre barn der i området.

Kanskje kan vi sende et hoppestrikk, eller en ball, slike "fellesleker", for det synes jeg er noe av poenget.

Og ja, alle har råd til 200 kroner i måneden. Det koster så lite, og gir så mye.

[Gjest Anonymous]

Dette er en sak som jeg mener har flere sider.

Først og fremst mener jeg at det er bedre å gi generell støtte til store nødhjelpsorganisasjoner. Da blir ikke midlene låst til et bestemt sted/person og kan brukes der nøden er størst i øyeblikket.

Det er et økende problem for de store nødhjelpsorganisasjonene at folk vil binde opp gaver til bestemte prosjekter. Det gjør at midlene til generell nødhjelp blir lavere og full hjelp ikke kan settes inn så raskt som det er behov for. Ved f.eks en naturkatastrofe vil ikke oppbundne midler kunne brukes. Generelle midler ville kunne bli brukt der. Organisasjonen må da starte en hasteaksjon, noe som er viktig, men som likevel tar tid.

Hvor mye som kommer inn på slike aksjoner avhenger også veldig av mediedekningen.

Den andre siden av denne saken er at jeg ikke tror giverne til "fadderprosjekter" automatisk ville gitt det samme direkte til en organisasjon om ikke fadderprosjektet hadde eksistert.

Samlet sum som blir samlet inn tror jeg derfor blir høyere når folk har muligheten til å støtte enkeltprosjekter. Det er positivt.

Jeg tror trenden går i den retning at folk trenger en slags respons på hvor "snille" man er når man gir. Takknemlige barneøyne. Rapport om en brønn i "sin" landsby. Det gir en følelse av at "mine penger har gjort dette" og gir nærhet til mottakerne.

I USA har dette tatt helt av. Hvis det samles inn penger til stoler et sted står ofte givers navn trykket på stolen. Samme gjelder museer. Giveres navn står ofte på store navnetavler i glass og ramme.

Jeg håper at ikke all nødhjelp blir prosjekt/personbundet. Da kan det være vanskelig å få hjelp fram der det trengs mest i øyeblikket.

LMPSKJ

[Pip]

Gjest her fekk sett ord på alt det eg meinar!

Eg ser at det er utviklinga, men må seie eg tykkjer det er tragisk. Viss me, som har vore så heldige å verte fødde i eit av verdas rikaste land, må ha 'belønning'/personleg takk for at me skal støtte dei mindre priviligerte - då er det noko gale. Meinar eg. Det må då vere takk nok å vite at det du gjer faktisk betyr noko ! Og det gjer det, uavhengig av personleg respons!

Og det er ikkje til å kome vekk frå at organisasjonen må bruke ein del ressursar på å organisere barn/givar-forholdet, som dei elles kunne brukt til andre ting... (Til dømes der nauda til ei kvar tid er størst, som nemnt over meg her.)

[Gjest Poirot]

Jaja. Interessant diksusjon, men uansett synes jeg det viktigste er å gi. Nok av folk som ikke gjør det.

[Reina]

Jeg har et fadderbarn gjennom PLAN. Jeg er storfornøyd med PLAN's arbeid. 220 kr. i måneden er lite penger for oss som har så mye (i forhold til resten av verden). Jeg føler jeg får mye igjen for kronene jeg gir. At de går til noe viktig, til mennesker som absolutt trenger det!

Men for all del; jeg har ingenting i mot Redd Barna eller SOS Barnebyer heller, selv om jeg vet lite om deres arbeid. Det som er viktig for meg er å gi penger til barn så de får gå på skole, få rent drikkevann og få hjelp når de er syke. Jeg vil være med å bidra til at U-land kan nærme seg vestlige lands standard

[Gjest Zalomine]

Skal vi anta at fordi disse menneskene er så fattige at de er i mottaker-enden av hjelpeprosjektene, så er de så grunnleggende ulike oss at de ikke setter pris på å bli kjent med mennesker fra andre deler av verden?

Siden alle ser helt bort fra den delen av et fadderskap som er å knytte vennskapsbånd på tvers av landegrenser, så antar jeg dere ser på det som at barna er "forpliktet til å takke", ikke at de altså kan sette pris på brev?

[Pandore]

Familien min har hatt fadderbarn i PLAN i noen år nå, og jeg synes det er en kjempefin ting. Jeg jobber selv som frivillig oversetter for PLAn, og ser virkelig at pengene kommer fram til de som trenger dem. Vi hører ofte fra "jenta vår" :D

[bluesky]

Vi har to fadder barn, en gutt og en jente. Vi har valgt privateorganisasjoner i kristen regi. Har hatt jevnligkontakt med barna. Veldig ok

[Gjest Sukkerert]

Vi har hjemme hos foreldrene mine. Gir til redd barna.

Tenkte en stund på å ha selv også ,men jeg er student ,og det er ikke så lurt å gi bort penger en ikke har.

Likevel er det andre ting en kan gjøre også. Det er mange som har fadderbarn ,men hjelpen vi gir er bare smuler av det Norge grafser til seg fra ulandene i ulandsgjeld. Var på debatt om det i går. Går med planer om å melde meg inn i Attack. Noen som vet hvor de har hjemmeside?

JA TIL SLETTING AV TOLL OG ULANDGJELD

[Isiselin]

Er fadder for en liten pike i Guinea og det synes vi er veldig fint. Vi får jevnlige oppdateringer, ikke bare om vårt fadderbarn, men også hva Plan gjør for lokalsamfunnet til fadderbarnet. Veldig informativt og det varmer å vite at de 220 kronene i måneden som vi antageligvis hadde kommet til å kaste bort på tull i stedet hjelper noen som virkelig trenger det.

[Gjest Anonymous]

Vi har hatt fadderbarn gjennom PLAN i snart fire år. Valget av organisasjon var egentlig tilfeldig, men vi har ikke angret et sekund. 220 kroner i måneden - hva er dét? Fire halvlitere færre? Du verden, hvor mye vi ofrer...

[Nala]

Jeg meldte meg som fadder for SOS Barnebyer for noen uker siden. Venter nå på tildeling av fadderbarn. Jeg ba om å få et barn i Russland, nettopp fordi det er nærme, men også fordi noen i familien har adoptert et barn fra landet. Jeg ønsker å bli bedre kjent med landet og kulturen.

Da jeg gikk på videregående var jeg fadder gjennom Redd Barna. Dette fadderskapet sa jeg opp etter et års tid. Jeg følte rett og slett at det ble for usynlig. Beklager dersom noen mener dette er en egoistisk tanke, men jeg synes det er koselig å kunne knytte mer personlig kontakt, lære litt om landet og ikke minst personen(e) du hjelper. Jeg ønsker ikke at pengene bare skal tappes fra min konto hver måned, jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hva de brukes til.

Gleder meg til virkelig å komme inn i dette.

[Gjest gurimalla]

Da jeg gikk på videregående var jeg fadder gjennom Redd Barna. Dette fadderskapet sa jeg opp etter et års tid. Jeg følte rett og slett at det ble for usynlig. Beklager dersom noen mener dette er en egoistisk tanke, men jeg synes det er koselig å kunne knytte mer personlig kontakt, lære litt om landet og ikke minst personen(e) du hjelper. Jeg ønsker ikke at pengene bare skal tappes fra min konto hver måned, jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hva de brukes til.  

Gleder meg til virkelig å komme inn i dette.

Er det noen av dere som noen gang har tenkt på hva slik personlig tilbakemelding koster? Bare fordi dere synes det er koselig å knytte personlig kontakt og å lære litt geografi og historie.

[Gjest Anonymous]

Jeg er fadder i barnehjemsstiftelsen Moyo Mdogo. Stiftelsen hjelper foreldreløse barn i Tanzania, er velfungerende og drives på et idealistisk grunnlag. Ingen penger går bort til "tull", og du får fyldige fadderbrev flere ganger i året.

[Gjest Zalomine]

Er det noen av dere som noen gang har tenkt på hva slik personlig tilbakemelding koster? Bare fordi dere synes det er koselig å knytte personlig kontakt og å lære litt geografi og historie.

Og har du tenkt over hva det GIR?

Det er ikke bare JEG som "knytter kontakt og lærer noe", men også familien til den vesle jenta. Dette har jeg poengtert flere ganger, men alle som er "anti-kontakt" overser dette poenget.

[Gjest gurimalla]

Og har du tenkt over hva det GIR?

Det er ikke bare JEG som "knytter kontakt og lærer noe", men også familien til den vesle jenta. Dette har jeg poengtert flere ganger, men alle som er "anti-kontakt" overser dette poenget.

Tror nok ikke kostnadene helt samsvarer med resultatene her nei.

Du er litt optimistisk med tanke på hvor mye familien til den vesle jenta lærer. Folk (ofte forelderene), som aldri har gått på skole, får overhodet ikke noe reellt forhold til hvordan det er i Norge. Tror ikke at de som verken kan lese eller skrive har stort utbytte av å bli kjent med noen i Norge. Har i alle fall ikke intrykk av at "min familie" har hatt stor glede av bekjentskapet.

[Gjest Zalomine]

"Min familie" sendte i alle fall brev til oss FØR vi rakk å sende til dem!

De skrev at de var svært glade for å "ha oss i familien", de anser oss (vel, meg, fo de visste ikke at vi er to, bare mitt navn på papirene) som en venn.

De fortalte litt om jenta og om hva de drev med da, og jenta sendte med ei tegning hun hadde laga (hun er bare 5 år, så hun skriver ikke brev selv enda)

Bare faren der i huset skriver engelsk, så mora skerv til oss på deres lokale språk, som en frivillig plan-medarbeider i dette landet oversatte (de folka som hjelper til med skriving og utlevering av brev, de er faktisk ulønnende, så akkurat DET koster ikke allverden...) til engelsk. Vi gikk begge brevene, men skjønte selvsagt bare oversettelsen.

Derfor tenker jeg på dette utfra min erfaring. Plan bruker MINIMALT av pengene på administrasjon. Det meste av arbeidet er frivillig og ulønnet. Familien ØNSKET kontakt med oss. OG, det er kjekt for oss.

Jeg ser ikke noe galt i dette.