21 år - utbrent?

[Gjest Kiro]

Jeg er en 21 år gammel jente som har det litt tøft for tiden. Jeg har i det siste merket at jeg er vanvittig sint - jeg står i fare for å eksplodere, selv av små kommentarer. Jeg tar meg selv i å bli irritert av mennesker jeg egentlig liker veldig godt. Det er så ille at jeg noen ganger lurer på hvorfor jeg gidder å henge med disse folkene, de er jo bare irriterende.

Det er slitsomt å være sosial, jeg orker ikke mer enn en person om gangen. Aller helst vil jeg trekke dynen over hodet og stenge verden ute. Jeg ser ikke meningen med livet, jeg gleder meg ikke over noe. Alt er et ork, alt er slitsomt. Jeg kommer hjem fra skole eller jobb, kaster meg på sofaen. Klarer ikke å hjelpe til med middagen. Orker ikke å lufte bikkja. Jeg begynner å gråte av småting. Jeg glemmer hva jeg gjorde i går, hva som er planen for dagen, eller hva som ble sagt til meg 2 min før. Jeg ser ikke frem til noe. Fremtiden er mørk. Jeg er ikke suicidal, jeg vil ikke dø. Men jeg ser ingen mening med livet.

Jeg har tidligere slitt med depresjoner og selvmordstanker, og har ved to anledninger (med 6 års i mellom) prøvd å ta mitt eget liv. Men jeg har gått i behandlig for dette (psykolog)i lang tid (over 2 år), og jeg trodde jeg var blitt frisk.... Jeg hadde det så bra i vår. Jeg og samboer har akkurat kjøpt oss leilighet. Jeg er student, og skal snart ut i praksis. Jeg har en fantastisk kjæreste som elsker meg, og støtter meg. Vi har en nydelig hund som i seg selv gjør livet verdt å leve. Jeg jobber frillig med noe jeg elsker. Jeg studerer noe jeg ønsker å jobbe med. Jeg har en jobb som er helt ok.

Men jeg klarer ikke å glede meg over dette. Jeg gleder meg ikke over noe. Jeg går med en konstant vondt følelse, og føler angsten sitter i halsen på meg. Jeg våkner flere ganger per natt, av at jeg ligger og tenker, bekymrer meg. Jeg sliter med å sove.

Jeg har prøvd å gå til psykolog, og det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Det er for slitsomt, for krevende - og jeg føler ikke det er det jeg trenger nå.

Jeg tok en test på internett- og jeg tror kanskje jeg er utbrent. I fare for å gå inn i en ny depresjon. Jeg vil ikke der igjen. jeg vil ut. Jeg vil bli bra. Jeg tror jeg bør gå til legen. Men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har ikke lyst/orker ikke å gå på jobb, men jeg er jo ikke syk?

Alt er kaos....

[Lulilelu]

Off den er ikke lett, jeg føler med deg. Det er ikke så lett å si noe som hjelper selv om jeg gjerne vil hjelpe. Kanskje du hadde hatt godt av å ta med deg din kjære eller en venninne på ferie i en uke. Komme deg vekk og bare slappe av.

[Gjest Kiro]

Takk for svar!

Vi har snakke om å ta oss en tur. Jeg trenger noe å se frem til nå. Vi har ikke så god råd, men jeg tror vi skal klare å ordne det!

Har hatt det veldig hektisk de siste månedene. Det begynte i vår under eksamensstresset, eller kanskje tidligere. Vi hadde eksamenene spredd ut over semesteret, noe som resulterte i at jeg gikk og følte på et kostant stress. Det var liksom allid en eksamen rett rundt hjørnet. Jeg taklet det såpass dårlig at jeg trakk meg fra den siste. Og midt oppi dette kjøpte vi oss leilighet- som vi overtok i sommer. Jeg så veldig positivt på alt da, jeg hadde det i grunn ganske bra- sett bort i fra at det var uttrolig hektisk. Vi var begge to i full jobb mens vi pusset opp leiligheten og flyttet. Jeg jobbet attpåtil en del kveldsvakter, noe som førte til at jeg aldri så samboer. Vi hadde en uke ferie før skolen startet opp. Skolen var stress fra dag en. Jeg endte opp i en dysfunskjonel gruppe, hvor usikkerheten var til og ta og føle på. Jeg ble sykt stressa. Vi hadde en ny innlevering hver uke- og vi fikk ikke gjort noe som helst, fordi vi ikke klarte å komminisere. Det rndte med en stor gruppekonflinkt- Jeg har nå trukket meg ut av gruppen, og skal gjøre eksamen alene. I tillegg er det en del piss i familien som skjer nå... Og vi har fått ny sjef på jobb, som i og for seg er dyktig, men jeg kom skeivt ut med henne- og følte ikke jeg mestret jobben min. Underveis har det bygget seg opp et stressnivå inni meg, gradvis. Jeg har bare dyttet det bort, ikke tillat meg og føle på det. Men nå tror jeg det sier stopp. Jeg kommer meg ikke ut av senga, jeg kommer meg ikke til skolen, jeg vil gi opp- men jeg kan ikke.

Hvordan kommer jeg meg ut av dette??

Jeg har prøvd å snakke med min mor om det, men hun kommer bare med en lekse om hvor fælt andre har det " Det setter jo ting litt i perspektiv- ikke sant?" joa, jeg synes det er trist at andre ikke har det bra, men akkurat nå er jeg ikke i stand til å ta mer innover meg selv, utenom å klare å komme meg gjennom dagene.

Min søster babler i vei om sine egne problemer.. Så der er det ikke plass til mine.

Min samboer får alt- og jeg orker ikke å være en byrde for ham. Tenk om han en dag blir lei? Tenk om han ikke orker mer negativitet og stress.. Jeg kan ikke legge al på han!

Uff dette ble langt og sutrete. Men jeg må bare få det ut..

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det, det er som å lese om megselv. Alt ligger til rette for å ha det bra, men jeg føler meg utslitt og ute av stand til å komme ut av hengemyra. Irritabel, glemsk og usosial...Jeg lurte en periode nesten på om det var noe galt med hodet mitt (altså hjernen) fordi jeg ikke husket NOE lengre. Det er et risikomoment på jobben, noe som bare fører til ennå mer stress, og den onde sirkelen er igang!

Jeg har dessverre ikke mer trøst å gi deg enn å si at jeg virkelig håper du klarer å få det bedre

[Gjest Uglefot]

Etter å ha lest første innlegget ditt så tenkte jeg at det virker som en tettpakket hverdag du har og dette ble bare bekreftet i innlegg nr.2 fra deg.

Har du anledning til å slappe av innimellom slagene? Bare kose deg med f.eks kjæresten? Nå virker det som om det bare er masse plikter,til og med det å henge med venner virker som om det har blitt en plikt som du ikke får mye kos ut av.

[Gjest Kiro]

Jeg har også lurt på om det er noe fysisk galt med meg. Men jeg tror ikke det. Vi bør kanskje ta bedre vare på kroppen vår. Ta til oss de signalene som blir gitt. Men hvordan kvitter man seg med stress? Det hjelper helt klart hvis jeg trener, men samtidig er det et stresselement, som bidrar til at jeg føler jeg ikke mestrer. Jeg har lyst å trene, men jeg klarer ikke å strukturere treningen. Jeg kommer meg ikke ut.

Det nytter ikke å kutte ut noe- for jeg har ikke så mye å gjøre. Jeg har bare ikke energi til å mestre det jeg allerede driver med...

[Gjest Uglefot]

Dere har kjøpt en leilighet som trenger vedlikehold,du har en hund,du har skole hvor gruppa ikke fungerer,hvor det er mye arbeid og du skal snart ut i praksis,du driver med frivillig arbeid,du jobber ved siden av,du har venner som sikkert vil treffe deg og du har en kjæreste som trenger deg på lik linje som du trenger han,og det er en del styr i familien din...For meg er dette MYE og det er lite av dette som høres ut som kos..

Synes det høres ut som om du setter alt for høye krav til deg selv.litt sånn flink-pike.

trening tror jeg gjør mesterverk for stress.Når man eventuelt løper så får man ut litt agresjon som sitter i kroppen. har du spurt om kjæresten din vil joine deg på dette? Lettere å komme seg ut om man er to.

[Gjest Kiro]

Etter å ha lest første innlegget ditt så tenkte jeg at det virker som en tettpakket hverdag du har og dette ble bare bekreftet i innlegg nr.2 fra deg.

Har du anledning til å slappe av innimellom slagene? Bare kose deg med f.eks kjæresten? Nå virker det som om det bare er masse plikter,til og med det å henge med venner virker som om det har blitt en plikt som du ikke får mye kos ut av.

Takk for svar! =)

Jo jeg har egentlig mulighet til å slappe, men tiden bli brukt til å bekymre megt. Jeg prøver å slappe av med kjæresten, men jeg sovner bare....=( I går gikk vi oss eg god tur, og satte oss etterpå ned og snakket sammen over en kopp te. DET var deilig! Følte jeg fikk roet ned tankene før jeg gikk til sengs, og da var det deilig å legge seg.

Jeg føler egentlig at jeg jobber litt vel mye, jobber 2 dager ene uken, og 3 dager andre uken. De andre på studiet mitt jobber hver tredje helg. Men vi har ikke råd til at jeg kutter ned på jobben.. Har vurdert å rett og slett bytte jobb- men vet ikke om jeg orker å starte på ny, med nye mennesker, nye relasjoner, nye oppgaver som må læres. Jeg er ikke særlig glad i forandringer..

Men jeg har nok litt mye å gjøre..

[AnonymBruker]

Greit nok at du ikke ønsker psykologhjelp, men det er med stor sannsynlighet det du trenger. At det var tungt og hardt betyr jo bare at du har veldig mange issues som trenger behandling.

Ellers kan du la være og til slutt ende opp med å ta livet av deg. Etter at du har slitt ut samboeren din med plagene dine.

[Gjest Kiro]

Dere har kjøpt en leilighet som trenger vedlikehold,du har en hund,du har skole hvor gruppa ikke fungerer,hvor det er mye arbeid og du skal snart ut i praksis,du driver med frivillig arbeid,du jobber ved siden av,du har venner som sikkert vil treffe deg og du har en kjæreste som trenger deg på lik linje som du trenger han,og det er en del styr i familien din...For meg er dette MYE og det er lite av dette som høres ut som kos..

Synes det høres ut som om du setter alt for høye krav til deg selv.litt sånn flink-pike.

trening tror jeg gjør mesterverk for stress.Når man eventuelt løper så får man ut litt agresjon som sitter i kroppen. har du spurt om kjæresten din vil joine deg på dette? Lettere å komme seg ut om man er to.

Ja kanskje jeg gjør det. Men hvordan kommer jeg meg ut av det? Hvordan senker jeg kravene til meg selv?

Dette med en joggetur er nok ikke dumt, problemet mitt er nok at kjæresten min bare løper fra meg... Men jeg tror jeg skal ta en prat med han- om han vil være med, men holde mitt tempo. Jeg blir jo raskere etterhvert....

[Gjest gjest]

Spør kjæresten din om dere kan GÅ TUR. Ikke jogge eller løpe. Bare gå uten mål og mening, kun for å gå.

Husk også å få tid for deg selv alene. Jeg følte ingen glede over livet på vårparten, og kunne bli på gråten av ingenting bare jeg tenkte over "hva er meningen". Jeg har verdens beste samboer, har dyr som jeg elsker og ellers er alt greit, jeg har en sykdom som kan gi meg komplikasjoner og rullestol, men akkurat nå er det ingenting som er negativt! Jeg er så glad jeg kom meg ut av den følelsen, fordi den er absolutt ikke god.

Du må sette av tid til deg selv også vet du : ) ikke ta på deg alt av verv.. lær å si nei.

[Gjest Uglefot]

Ja kanskje jeg gjør det. Men hvordan kommer jeg meg ut av det? Hvordan senker jeg kravene til meg selv?

Dette med en joggetur er nok ikke dumt, problemet mitt er nok at kjæresten min bare løper fra meg... Men jeg tror jeg skal ta en prat med han- om han vil være med, men holde mitt tempo. Jeg blir jo raskere etterhvert....

Synes du skal høre med han

Hva gjør kjæresten din forresten? Med tanke på at dere er avhengig av inntekt ved siden av dine studier til å klare å betale leie osv slik jeg forstod det.

Huff,vanskelig å gi råd..Jeg var i en lignende situasjon for noen år tilbake. Jeg dro til psykolog da. var en periode hvor jeg var på bedringens vei og var bra en stund men så fikk jeg et lite tilbakefall og begynte hos psykolog igjen. Tror det ofte er slik. Man tar ett par skritt frem og så må man kanskje ta et lite skritt tilbake. Det er ingen skam om du oppsøker hjelp igjen. Du er fremdeles på vei,du har kanskje bare stoppet opp litt for du er kanskje ikke helt ferdig med det du sliter med.

[Gjest Kiro]

Greit nok at du ikke ønsker psykologhjelp, men det er med stor sannsynlighet det du trenger. At det var tungt og hardt betyr jo bare at du har veldig mange issues som trenger behandling.

Ellers kan du la være og til slutt ende opp med å ta livet av deg. Etter at du har slitt ut samboeren din med plagene dine.

Jeg kommer ikke til å ta mitt eget liv- garantert! Jeg er sliten, jeg vil ut, men ikke på den måten! Men ja, jeg kan slite ut kjæresten min, derfor spør jeg om noen har noen råd. Jeg ønsker ikke å gå til psykolog. Men hvis det finnes en annen type samtaleterapi så er jeg åpen for det. Veiledning- ikke graving i fortiden. Jeg har tidligere gått i behandling for fortiden- nå ønsker jeg å lære hvordan jeg skal mestre hverdagen og fremtiden, og jeg tror ikke en psykolog kan hjelpe meg med det. Dessuten ønsker jeg ikke å vente ett halvt år i kø for å få hjelp. Jeg trenger hjelp nå, ikke til våren..

[Gjest Kiro]

Synes du skal høre med han

Hva gjør kjæresten din forresten? Med tanke på at dere er avhengig av inntekt ved siden av dine studier til å klare å betale leie osv slik jeg forstod det.

Huff,vanskelig å gi råd..Jeg var i en lignende situasjon for noen år tilbake. Jeg dro til psykolog da. var en periode hvor jeg var på bedringens vei og var bra en stund men så fikk jeg et lite tilbakefall og begynte hos psykolog igjen. Tror det ofte er slik. Man tar ett par skritt frem og så må man kanskje ta et lite skritt tilbake. Det er ingen skam om du oppsøker hjelp igjen. Du er fremdeles på vei,du har kanskje bare stoppet opp litt for du er kanskje ikke helt ferdig med det du sliter med.

Han er i full jobb.. Jeg tror egentlig at vi har råd, men han er veldig opptatt av at vi skal klare å spare, og han klager hele tiden over at vi ikke har råd til ditt og ikke råd til datt. Men vi har akkurat kjøpt oss leilighet, med alle de økonomiske følgene det bærer med seg. Han er utdannet økonom, men han har ikke helt forståelsen for at økonomien blir svakere når man etablerer seg. Jeg har prøvd å ta det opp med han. At jeg blir stresset når han påpeker at vi aldri har råd- vi har råd til mat, klær og sparing. Vi sløser mindre, tenker mer over va vi bruker penger på. Men vi er ikke fattige...

[Gjest Uglefot]

Hva med fastlege? Har du en fastlege som du føler du kan snakke med?

Kanskje studiestedet ditt har et tilbud? Der jeg studerte før hadde de psykolgstudenter som man kunne få time til ganske kjapt.

Du har tydligivs et behov for å få "tømt" deg til noen som stiller seg nøytral og få sett på ting fra ett annet perspektiv.

[Gjest Kiro]

Hva med fastlege? Har du en fastlege som du føler du kan snakke med?

Kanskje studiestedet ditt har et tilbud? Der jeg studerte før hadde de psykolgstudenter som man kunne få time til ganske kjapt.

Du har tydligivs et behov for å få "tømt" deg til noen som stiller seg nøytral og få sett på ting fra ett annet perspektiv.

Når du nevner det så har skolen et tilbud. Jeg skal se om jeg kan få en time der. Takk for tips! Jeg er flink til å tipse andre om slik men ikke så god til å huske det når det gjelder meg selv...

[Gjest moi]

Kjenner med veldig igjen.