Skal snart til psykolog

[Gjest Gjest]

Hei:)

Jeg skal snart til en psykolog, men jeg er så usikker på hva jeg skal si..

Burde så klart si det som det er, men problemet er at jeg har utrulig humør problemer.

En dag kan jeg være helt fin, for det meste hvertfall. Mens neste dag kan jeg være livredd for å gå ut døren.

Neste dag der igjen, har jeg ikke lyst til å stå opp. Når jeg har stått opp, legger jeg meg på sofaen bare uten noen motivasjon til noe som helst. Alle drømmer og planer jeg har forsvinner bare.

Alt jeg gjør er å se på tv å spise, spise og spise.

Noen dager kan jeg ha håp mens andre forstår jeg ikke hvordan ting skal gå.

Som nå. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg her i livet. Jeg kan slite med å gå ut døren pga en frykt for mennesker. Hvordan skal jeg kunne fungere i en jobb ? Om jeg så en dag føler meg bra nok til å skaffe en jobb, så kommer jeg ikke til å være i stand til å holde på den.

Jeg går ikke på skole, jeg klarte ikke mer enn en dag. Jeg fikk flere sjanser, byttet skole med klarte ikke. Var i en dårlig periode å ting falt bare sammen. Nå sitter jeg uten skole og jobb å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir eldre å føler meg misslykket. Jeg vil ikke gå inn i voksenlivet uten jobb. Jeg vil ikke ende opp på et hjem for psykisksyke.

Jeg har prøvd noen piller mot angst, men føler ikke at de hjelper. Det er så utrulig mye jeg har lyst til her i livet, men jeg stopper meg selv. Følelsene tar kontroll over livet mitt, det betyr ikke noe hva jeg har lyst til lenger. Det er hva jeg kan og hva jeg tør.

Livets muligheter begrenser seg å jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det sånn. Jeg er redd det en dag skal " klikke for meg"

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan dra ut på byen alene, dra på treningsenter, dra på skole / jobb gå ute blandt andre mennesker..dette er ting jeg sliter med og ofte ikke kan gjøre. Jeg er ikke typen til å sitte inne en hel dag, jeg elsker å være i bevegelse, trene, shoppe jeg gledet meg til å begynne på vgs..men det går ikke. Jeg har prøvd.

Nå skal jeg snart til psykolog, det har aldri før hvert et alternativ for meg, men nå ser jeg ikke mange andre alternativer. Men jeg er så utrulig sjenert så jeg er usikker på om jeg klarer å fortelle om hvordan ting er. Kanskje jeg er i en god periode å da er mange av problemene mine " vekk" å da vil jeg kanskje ikke få med alt pga jeg tror at de ikke lenger er.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om det fortsetter sånn som dette. Jeg er 17 år, vil jo flytte snart men kan ikke det uten jobb / fast inntekt. Jeg vil begynne å trene sånn at jeg kan spise normalt uten å være redd for å legge på meg men jeg klarer ikke å dra ut å trene. Selv det å gå ute er jo et problem. Det er ikke bare å hoppe i det heller, det gjør vondt.

Noen ideer om hva jeg kan gjøre ? Andre som har erfaring med dette ?Hva gjorde du / dere for å bli kvitt alle problemene i livet, det må da være mulig.

[Twink]

En psykolog kan nok hjelpe deg på god vei med disse spørsmålene du stiller her. Hvis du er redd for første timen, kan du jo alltids skrive ned slik du gjorde i første innlegget, og ta med? Jeg har gått til psykolog, og hadde da lagt ved et brev til henvisningen hvor jeg forklarte litt om hvorfor jeg kom, og hva som hadde skjedd (henvisningen gikk direkte til psykologen min). Hadde veldig store problemer med å prate om de tingene, og da hjalp det at jeg slapp å sitte å forklare på sparket. Min var ihvertfall veldig flink til å ta styringen og spørre spørsmål slik at jeg slapp å sitte å holde en stor monolog hver gang jeg var der, noe jeg var redd for. Du behøver ikke sende inn på forhånd slik jeg gjorde, men ha med en del punkter på et ark, som du da enten kan gi til han/hun hvis det blir vanskelig, eller bare bruke som huskeliste for deg selv mens du sitter der.

[AnonymBruker]

Du kan jo vise ham denne teksten her?

[AnonymBruker]

Hei du

Har hatt og har sliter fortsatt med mange av tingene som du beskriver over. Egentlig er jeg en humørfyllt og glad jente som elsker å shoppe, være ute blant folk, trene osv, men til tider blir alt helt mørkt...

Jeg er litt eldre enn deg, men sitter igjen med mange av de samme tankene når det kommer til voksenlivet; Vil jeg klare det, vil jeg noen gang komme meg ut i jobb, leve et normalt liv?

Men ja, det tror jeg vi begge kan... Ting kan snu seg veldig fort og helt uventet - og ikke minst, så kan man etterhvert se lyset i tunnelen ved å begynne hos psykolog. Det hjelper meg veldig, for det er en nøytral person som man kan dele alt med. Hva du sier og når du sier ting til psykologen din, det kommer av seg selv... Er hvertfall min erfaring En psykolog sitter ikke og tenker at du er "sånn og sånn", men prøver å se lyspunktene dine og finne løsninger sammen med deg...

Ønsker deg hvertfall masse lykke til!

[Gjest henne]

kjære deg

først av alt synes jeg du skal printe ut teksten du skrev her og gi den til psykologen.

det du forteller om er du slett ikke alene om, jeg kjenner flere som har hatt det slik i kortere og lengre perioder.

når det gjelder fremtiden så har du all grunn til å tenke positivt! det at du faktisk tar skrittet og oppsøker psykolog betyr at du er villig til å kjempe for muligheter - og det er et stort lys i tunnelen.

noen har det slik at de faktisk ikke bryr seg - de er ikke redde for noe, og blir helt apatiske ovenfor livet.

jeg har stor tro på at du har masse gode perioder foran deg, nettopp fordi du er redd. det er bra - og et tegn på at du har LYST til å leve et liv, du har enda drømmer og ønsker.

minn deg selv på dette hver dag - for det betyr at du har masse stå-på-vilje som vil hjelpe deg en hel del.

nå er jeg 30 år og har hatt noen dype nedturer siden tenårene(og barndommen for den saks skyld) - og jeg kjenner mange i samme båt.

jeg har flere gode venner som i likhet med meg har vært veldig usikker på fremtiden - og vært oppriktig bekymret for hvordan ting skulle utvikle seg.

men vet du hva? vi har alle klart oss ganske bra - selv om noen har måttet bruke lengre tid på å gjennomføre ønskene sine.

gang på gang har jeg sett tilbake på dårlige perioder for meg selv og andre, og sett at jeg der og da ikke ante hvordan noe skulle kunne ordne seg. alt var jo så mørkt....

nå er det enklere for meg å møte en tung periode, fordi jeg vet at det går over. hver eneste gang bedrer det seg, og det beste med alt er at jeg har blitt ganske god på å gjennomføre både studier og jobb selv om man avogtil er helt på avveie innvendig.

Ok, du bruker kanksje lengre tid enn du hadde tenkt til, men det betyr ikke så mye. du har faktisk hele livet ditt foran deg.

Tiden fra jeg var 19 til jeg var rundt 26 gikk stort sett med til sykdom og virkninger av det. men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å fullføre en mastergrad - noe jeg aldri hadde trodd - og selv om jeg aldri vil bli helt frisk har jeg likevel klart å få meg en veldig bra karriere.

Mitt beste råd er å være tålmodig - og å tvinge seg selv til å gjøre ubehagelige ting - utfordre seg selv litt og litt av gangen. vær snill med deg selv

jeg har troen på deg