Gå til innhold

Savnet...


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest anonym nå

Jeg mistet moren min i sommer. Sliter grusomt med savnet som er der konstant. Det gjør så inderlig vondt hver dag!

Jeg sover lite, for jeg vil ikke sove. Når jeg sover drømmer jeg ting jeg ikke vil drømme. Drømmer om ting som rammer de jeg er glad i, de som bryr seg. Det går utover hverdagen, så jeg er sliten og trøtt.

Jeg går med et sinne inni meg. Det går utover folk rundt meg. Jeg er ikke sint på noe spesielt, bare på alt liksom. At dette måtte ramme meg og min familie.

Folk brydde seg i begynnelsen. Spurte hvordan jeg hadde det. Noen hvertfall. Mine nærmeste venner gjorde det ikke. Jeg vet ikke hvorfor...

De som spurte spør sjeldnere nå. Jeg har ingen jeg kan snakke med dette om. Jeg har familie, men det blir på en annen måte. Det jeg trenger er en venninne jeg kan snakke med om alt. Folk som spør hører ikke alltid etter på hva svaret blir, jeg trenger ikke sånne. Jeg trenger ei venninne jeg kan snakke med og som hører etter. Ikke nødvendigvis gir meg råd, for det er ingenting å råde meg til. Dette er noe jeg bare må leve med, det ble mitt lodd i livet.

Jeg savner noen å prate med om mine vanskelige ting i livet, ei god venninne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vet hvordan du føler det. Jeg mistet faren min for en stund siden. Men kan ikke si at kamerater har hjulpet meg så mye, men nå har jeg heller ikke prøvd å få hjelp fra dem. Jeg skrev et dikt her inne for et år siden og det hjalp faktisk. Jeg fikk tenkt ut mye og fikk på en måte satt ting der de skulle være.

Men folk er forskjellige. Jeg kan ikke si hva du trenger. Har ingen trøstende ord heller for moren din kommer ikke tilbake.

Føler med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dolphina

Hei!

Vet hvordan du har det...

Har selv mistet faren min og føler det på samme måte som deg. Eller ikke helt, jeg har ei venninne jeg kan snakke med det om, jeg har familie jeg kan snakke med, men jeg orker rett og slett ikke...

Folk bryr seg den første uka, etter det må man leve alene med sorgen. Sånn er det desverre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hope - ikke pålogget

Kjenner igjen dette, for jeg mistet min far da jeg var 12 år. Det gjorde veldig vondt, men jeg fortrengte det veldig.

Det som er det fine i ditt innlegg er at du virkelig vil snakke med noen om det, at du ikke ønsker å stenge det helt inne i deg.

Vet også hvordan det er når venner ikke ønsker å snakke om det, eller unngår det. Men jeg fortår det liksom også. Hva skal de si? De vet jo ikke hvordan du reagerer. Det er vanskelig for andre å vite hva en pårørende til dødsfall vil, når du ikke sier noe om det selv. Kanskje du bør hinte til dine venner om at dette er et tema for deg, eller si det rett ut. Begynn å snakk om det når det passer seg, gjør dem oppmerksomme på at dette er et tema for deg, og at du ønsker å dele det med andre. Sorg er veldig vanskelig å takle alene.

Død er et vanskelig tema for alle, på en eller annen måte. Alle er borti temaet på en eller annen måte i løpet av livet.

Håper du finner noen du stoler på, en venn som bryr seg og lytter.

Send meg gjerne en PM om det er noe du ønsker å dele med meg.

Avslutter med en klem jeg. *klemmer*

Hope

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest anonym nå

Jeg vet folk reagerer forskjellig, og det respekterer jeg. Jeg kan ikke tvinge noen til å høre på meg. Selv er jeg en person som "liker" å høre på andre o "hjelpe"/være med dem gjennom vanskelige ting, så det er vel gjerne derfor jeg reagerer slik.

Jeg prøver å snakke litt med venner om det, og så sier de kanskje noe, som at "det er jo bare sånn det er", før de snakker om noe annet.

Jeg vet de ikke kan si noe annet, men det forlanger jeg ikke heller. Jeg vil bare ha noen å lufte ut tanker med! Jeg graver meg fort ned i tanker jeg vet ikke er bra, og da kan det være greit å bare få de ut...

Kan hende jeg leter etter ting å være sint på for tiden, for jeg merker jeg ofte er sint inni meg, og at dette blir et lett "bytte" da. Ikke vet jeg...

Jeg vet bare at jeg føler meg ensom, selvom jeg har mange rundt meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære deg!

Jeg vet AKKURAT hvordan du føler det.

Selv mistet jeg moren min i sommer, og det er som du sier, mange som bryr seg og spør i begynnelsen, men nå virker det som om alle tror at det hele er over, og at alt er som før.

Inni meg er ingenting som før. Virker som om noen har ommøblert der inne, og ikke kommer til å sette det tilbake slik det var.

Venner har vært de desidert dårligste både til å stille opp for meg, og snakke med meg. Mulig de snakker om meg, men ikke med meg.

Merkelig, men jeg tror venner blir litt redd i en slik situasjon, vil bare at alt skal være som før, og tør ikke spørre av frykt for å skade mer.

Vet ikke om det er sånn, men det virker sånn.

Har heller ingen særlig familie i nærheten, så ensomhetsfølelsen er stor mange ganger. Har selv mann og to barn, men kan ikke dynge alt utover dem heller.

Uansett, send meg gjerne en pm hvis du ønsker å "prate" litt.

Ellers, som du sier, det er ingen råd å gi. Det er så endelig dette med døden, og det ønsker vi ikke når det er våre aller nærmeste vi snakker om. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med deg i sorgen, og savnet.

Vet altfor godt at denne tiden er veldig tøff og vanskelig, for deg og for de som er rundt deg! (mistet selv pappa'n min for 3 år siden)

Som flere sier så er dette med døden veldig vanskelig for mange. Det kommer veldig ann på hvor gammel du er, hvordan omstendighetene rundt din mamma's dødsfall var. (var det uventet, alvorlig sykdom) Jeg synest det er utrolig trist og lese at du har snakket med dine venner, og at dem skifter tema så fort som mulig... :cry: Selv om dette er vanskelig for dem rundt deg, så bør en i en slik situasjon vise at en bryr seg, og lytte til den som sørger.

Dessverre så er det i bl.a slike omstendigheter en finner ut hvem som er ens virkelig gode venner.

Håper du finner en som du kan prate med.

Mange gode tanker i din vei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Idag er det en uke siden jeg mistet min mamma. Føler at uka har gått i ett, med folk som ringer, sender sms, besøk, ting som må ordnes. Min mamma har vært syk en god stund (lungesykdom), men det var vel ingen av oss som visste / ville vite hvor ille det egentlig var. Hun var ikke sengeliggende / pleietrengende eller sånn, så det kom brått på. De første par dagene etter det skjedde, gråt jeg en del. Men etter det har jeg nesten ikke grått i det hele tatt. På en måte føles det som at da mamma dro, la hun igjen en gave til meg. Og den gaven er styrken til å takle dette. Jeg har fått et stort beskytterinstinkt overfor broren min og faren min - nå må jeg passe på dem, liksom. (Både broren min og jeg er voksne, og bor ikke "hjemme" lenger.)

Samtidig har jeg en helt annen reaksjon enn hva både jeg og mine venninner ville forventet. Etter de par første dagene har jeg som sagt nesten ikke grått i det hele tatt. Og nå er det akkurat som at jeg har mistet evnen til å gråte. (Jeg er vanligvis av typen som "nesten gråter av reklamefilmer", for å si det sånn...) Nå vil jeg liksom gjerne gråte, men det kommer ingenting. Har vært sammen med familie og sånn hele uken, så nå er det veldig godt å få være litt alene. Trodde kanskje tårene ville komme da, men det gjør de ikke.

Jeg føler at alt er veldig rotete oppi hodet mitt akkurat nå. Tenker på mine egne reaksjoner, og på hva de betyr. Er også litt redd for hva som kommer fremover. Er vel redd for hvilke reaksjoner jeg vil kunne få på sikt..

Vet ikke om noen har opplevd dette på samme måten som meg, men det viser vel uansett at et dødsfall får frem sider i oss vi ikke visste vi hadde, og at alle reagerer på sin måte. Akkurat nå syns jeg som sagt det er så godt å få være litt alene, men så tenker jeg også på broren og faren min, og føler at jeg burde vært sammen med dem. (Vi har vært mye sammen denne uken, og broren min og jeg har vekslet på å sove hos pappa.) Men det er vel en typisk kvinneting, kanskje..? Det å ha dårlig samvittighet fordi man burde gjort ting for andre..?

Uansett - var inne på disse sidene for et par dager siden, og følte at det hjalp meg litt å se at andre går igjennom lignende ting (fælt å si det, men..!), og å se hvor mange som viser omsorg her inne! Takk skal dere ha!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest anonym nå

Off, vondt å høre om moren din og Gjest2.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om beskytterinstinkt. Jeg får det sånn overfor faren min. Vil passe på han, men det ser vel egentlig ut som han klarer seg bedre enn meg akkurat nå. Men det går opp og ned for alle! Det er det som har vært greit for oss, at vi har pratet så mye om det i familien, og når en er langt nede kan de andre "dra" opp humøret.

Jeg tror ikke du skal bruke så mye tid på å tenke på reaksjonene din, om du griner eller ei. Jeg kan sitte å være så inderlig trist inni meg, men klarer ikke få det ut! Av og til klarer en bare ikke å grine.

Men hvis jeg kan få gi deg et godt råd, så ta imot alle hender som strekker seg frem! Om du ikke har behov for å snakke akkurat nå, så kan det være du trenger det senere. For min del har jeg brent meg på det. Jeg hadde nok heller ikke behov for å snakke helt i begynnelsen, men så plutselig fikk jeg det behovet, og da var alle rundt meg kommet et helt annet sted i "prosessen", og da blir det mye vanskligere.

Jeg savner sånn en venninneprat! Familiepraten har jeg, kjærestepraten har jeg, men venninnepraten har jeg ikke...

Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre med det, jeg kan ikke forlange at noen skal sitte å høre på meg. For det er det jeg tror jeg trenger, bare det å kunne fortelle det til en person som ikke var der, en som ikke så mamma ligge der...

Jeg griner masse hver dag, selvom det er snart ett halvt år siden! Normalt, ikke normalt....aner ikke... Har fått klar beskjed om at alt som har med sorg å gjøre er normalt, det finnes ingen unormale reaksjoner på det feltet.

Men vi er mennesker, vi er laget for å overleve, hvertfall kjempe til siste stund, så det går vel på et vis. Spørsmålet er vel egentlig bare hvor stort vil arret bli...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for fint svar! Føler at det er en veldig trøst å vite at det er andre i samme situasjon, og at det er andre som vet hvordan man har det.. Så synd at du ikke har den "venninnepraten", som du sier! Det får meg til å føle meg veldig heldig som har de venninnene jeg har! En av mine beste venninner er i tillegg min kusine, og vi har vokst opp "hos hverandre", så for henne er det vel nesten som å miste en "ekstra-mamma" i tillegg til mamma'n til en venninne. Jeg føler veldig godt at jeg vet "hvor jeg har venninnene mine", og vet at de kommer til å være der. Heldigvis!

Kan jeg spørre hvor gammel du er forresten? (Jeg er 29.)

Jeg vet ikke hva du tenker på når du er så trist, men jeg tenker mye på alt som var bra. Hvor heldige vi har vært, hvor fin mamma var, så omsorgsfull, alle de fine minnene. Tenker liksom ikke i det hele tatt på alt som kunne blitt. Det tror jeg hjelper meg en del.

Jaja - håper det går ok med deg, og at du ikke bare har tunge, vonde dager..!

Varm klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest anonym nå

Jeg er 22 år. Alt for ung til å miste mamma mener jeg.

Av og til er det som om jeg ikke forstår det. Jeg kan få en sånn følelse over meg at jeg har så lyst å ringe mamma å fortelle henne noe, men så slår virkeligheten meg... Vi var som venninner, det gjør kanskje savnet om mulig enda større. Vi gjorde så mange ting sammen, pratet som venninner. Vi ringte hverandre ofte, bare for å prate å ha noen å fortelle ting til.

Når jeg blir trist og griner, tenker jeg på alt vi fant på og alle planene vi hadde fremover. Alt hun vil gå glipp av! Alt jeg ikke har lyst å oppleve lenger, fordi hun ikke kan være med meg. Bryllup, barn... alle ting en egentlig skal glede seg til har forvandlet seg til noe jeg ikke har lyst til å oppleve lenger. Jeg kan og begynne å tenke for langt fremover, som hva som kommer til å skje med pappa, vil han finne seg en ny? Hvordan vil jeg takle det? Men jeg har sagt til meg selv at en dag av gangen får være mer enn nok å tenke på.

Hver dag er en kamp, et ork å stå opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen!

Jeg antar det er slik jeg vil få det også - at jeg plutselig tenker "oj, det må jeg ringe mamma og fortelle om".... Og ja - du er altfor ung til å miste mamma'n din! Sånn føler jeg det selv også. Selv om man er "voksen" når man snart er 30, føles det ikke helt sånn når man mister mamma'n eller pappa'n sin. De skal jo helst bli nærmere 100 før de blir borte.... :wink:

Imorgen skal vi ha begravelse for mamma. Gruer meg litt... Det gikk egentlig ganske greit i bisettelsen, så jeg tror at det kommer til å gå ok, men... vet jo ikke. Har skrevet et lite dikt til mamma som jeg har tenkt å lese opp i kirken - håper jeg greier det.

Dagen etter begravelsen skal samboeren min og jeg reise bort en uke. Tror det blir godt - komme oss litt bort, og få litt ro rundt oss. Lurer litt på hvordan det blir å komme tilbake på jobb. Håper ikke folk blir helt "rare"...

Skjønner forresten hva du mener med at du ikke gleder deg til ting lenger.. Jeg hadde bursdag uken som var, og pappa og broren min spurte hva jeg ønsket meg. Men det virket liksom så uviktig.. Ting og gjenstander betyr liksom ikke så mye lenger...

Tenker på deg, og håper det går bedre med deg! Kanskje vi "snakkes" når jeg kommer hjem igjen...

Klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest nybegynner

Hei anonym nå..

Sitter i samme situasjon som mange andre her. Mistet broren min for to uker siden og sliter veldig på grunn av det. Savnet er enormt og for meg virker livet meningsløst uten broren min. Føler at jeg er blitt helt alene i verden, selv om jeg har både foreldre og andre søsken. Jeg var veldig knyttet til broren min.

Det høres ut som om det er mange som savner venninneprat og føler selv at jeg har det likedan. Har venninner jeg kan prate med, men ikke om sorg og savn, da de ikke forstår det. Familien min har nok med sin egen sorg. Det er desverre slik at mange som man betror seg til i en slik situasjon prøver å trøste deg, prøver å komme med råd og si hva du bør gjøre, men det er ingen som forstår at man har behov for å lufte sine tanker og følelser. Få ut frustrasjon, savn og sinne og alle de følelser som dukker opp når man mister en som står deg nær. Jeg er ihvertfal lei av venninner som sier at de kan forstå meg, de sammenligner min sorg med det å ha kjærlighetssorg. Det er to helt forskjellige ting og kan overhodet ikke sammenlignes. Føler virkelige med deg, noe av det du skriver treffer meg rett i hjertet: "Jeg vet bare at jeg føler meg ensom, selvom jeg har mange rundt meg." Har det selv likedan..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Hei igjen!

Anonym nå: lurer veldig på hvordan det går med deg... Håper ting er litt lettere. Jeg er nå i jobb igjen, og hverdagen er tilbake... Det går vel stort sett greit. Veldig glad jeg har samboeren min som alltid er der for meg! Kunne ikke ønsket meg noen bedre enn han :stortsmil: Og gode, gode venner!

Varme tanker til alle her inne!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Kjenner meg veldig igjen i det hovedinnleggeren skriver, akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.

Mistet mamma'n min da jeg var 23 år, nå er jeg 26. Det er alt for tidlig. Vi var bestevenniner, snakket om alt! Fortsatt er det slik at jeg nesten er på vei til å ringe henne når det er noe jeg lurer på. Hadde det ikke vært for mamma, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg merker at jeg blir mer og mer lik henne, broren min merker det veldig. Og da blir jeg bare stolt. Hun vil alltid ha en plass i hjertet mitt!

Håper det går bra med alle dere som har mistet noen. Ikke vær alene med sorgen, snakk med noen om det.

Varm klem,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Til Miss-tricky! Måtte bare komme med en liten kommentar til innlegget ditt... Først av alt at jeg føler med deg. 23 år er så altfor ungt å miste moren sin! Jeg er 29, og mistet moren min for en mnd siden.

Jeg kjente meg så godt igjen i det du skrev om at du blir mer og mer lik moren din, og at du hadde ikke vært der du er idag uten henne. Vet ikke om du hadde det sånn, men det er jo veldig vanlig at mange jenter tenker "åh, jeg skal ALDRI bli som mamma!" Det var liksom det værste man kunne tenke seg da man var yngre... :ler: Men som jeg sa til pappa'n min etter at mamma gikk bort: hvis jeg - om 30 år - kan si at jeg ligner på mamma, da vil jeg være veldig stolt!"

Varme klemmer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg husker jeg tenkte/sa at jeg aldri ville bli som mamma, og irriterte meg over de få uvanene hennes. Mamma var en sterk kvinne som taklet mange påkjenninger. Jeg blir veldig stolt når folk sier jeg ligner på henne! Nå hoster jeg til og med likt som henne, litt rart... :)

Håper det går bra med deg, gjest2. Ta vare på minnene! :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest God lytter

Det er viktig å få snakket ut om tanker og følelser i forbindelse med dødsfall. Men ord blir ofte fattige når man skal forsøke å trøste. Har hørt mye postitivt om sorggrupper. Der treffer man andre i samme situasjon og får hjelp til å sette ord på ting og å "rydde" opp i alle de kaotiske følelsene man har inne i seg. Tror også at det å lytte til andres sorgreaksjoner kan være en hjelp til å bearbeide sin egen. Noen som har erfaring med sorggrupper?

:trøste:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest anonym nå

Jeg har prøvd å finne ut om sorggrupper. Har følt et behov for å snakke med andre i samme situasjon. Men har ennå ikke funnet noe. Finnes en del for foreldre som har mistet barn i forbindelse med selvmord og slike spesielle tilfeller. Ingen for en datter som har mistet sin mor alt for tidlig...

Er enig i at det er utrolig viktig å få snakket ut om følelser. Jeg sliter selv veldig med å få satt ord på hva jeg føler, men prøver så godt jeg kan.

Jeg har nå i den senere tid sett at sorgen min som er så inderlig vond har ført til at jeg har begynt å slite med andre ting, som sosiale sammenhenger osv. Jeg prøver å holde kontrollen, men av og til glir ting bare ut og er fullstendig håpløst!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...