Hvor ble jeg av? savnet er stort

[AnonymBruker]

etter en tankefull stund fikk jeg trang til og skrive ned det som svirrer i hodet mitt nå.

jeg har akkurat vært og truffet mine nye arbeidskollegaer og fått en innføring i den nye jobben jeg skal begynne i.

jeg skal jobbe med ungdom og kanskje få være med i et prosjekt gjennom kulturskolen. sjefen sa det er aktuelt og ha meg med i prosjektet, noe jeg synes er kjempe morsomt at han vil ha meg med i.

han spurte under intervjuet om jeg har noe erfaring innen kultur sånn generelt.

og da slo det meg og alle tankene begynnte og surre.

jeg var en annen person en gang for lenge siden, jeg elsket og stå på scenen. jeg var med i teater, skuespill og musicals som ung og ungdom. jeg var også aktivt med i korps i mange år hvor vi reiste rundt og optredde, var med i konkurranser hvor vi gjorde det bra og var veldig aktiv i kulturlivet ellers.

jeg var en mer utadvendt og glad person som elsket og være blandt mennesker, møte nye mennesker og spre latter og glede. jeg var selvsikker og visste hvem jeg var.

så sitter jeg her og er veldig motsatt fra den jeg var da, noe som føles utrolig sårt. jeg savner livet jeg hadde, jeg savner og stå på scenen og glede meg over og opptre. jeg savner den selvsikkeheten jeg hadde og den jeg var.

alt dette er nå byttet ut med frykt, men for hva? ja si det....

jeg har i mange år etter et par smell slitt med og takle angst og depresjon, for det meste er det angsten som har regjert.

jeg var fullstendig lammet av frykt for alt, som å gå og hente posten, kjøre bil, dra på butikk...jeg greide ingenting.

jag måtte kjempe meg frem til hvert et lite mål og etter et par år med psykolog og psykriatisk hjelpepleier og en hel masse jobbing med meg selv så har jeg seiret angsten og mestrer og ha en hverdag som alle andre har. jeg LEVER for første gang på lenge og det føles deilig med tanke på hvor jeg var.

men angsten vil alltid være med meg gjennom livet tror jeg.

jeg opplever enda i perioder hvor jeg er sliten at angsten kommer og jeg må jobbe ekstra med meg selv.

men det er greit, for jeg seirer uansett og jeg lever et fullverdig liv så det gjør ingenting om angsten titter innom i blandt.

det som også kommer i blandt er depresjonen eller nedstemtheten kan det vell heller kalles kanskje, er egentlig litt usikker.

sånn som nå hvor jeg ble tankefull, selvtillitten er lav for tiden og jeg savner den blide utadvendte selvsikre personen jeg var.

jeg håper den gamle meg kommer i mer eller mindre grad en gang, jeg håper og kunne finne tilbake til den gleden ved og opptre igjen.

vil man noen gang bli seg selv 100% igjen? vil man bli den man egentlig er? hvem vet...egentlig så tror jeg ikke man blir helt seg selv igjen.

da jeg var på mitt verste i sykdommen så ønsket jeg og leve et verdig liv og fungere i samfunnet, og nå gjør jeg jo det. burde ikke det være nok?

når jeg tenker meg om, så er det største jeg kan få i livet er og fungere i samfunnet tror jeg nok. alt annet er en stor bonus

et lite hjertesukk fra meg i kveld

[Spøkelse]

Det høres jo ut som du har fått til kjempemasse og kommet deg langt!

Jeg ville fokusert på de gode tingene jeg, i vanskelige stunder som i går kveld. Du har jo fått ny jobb! :D Du har nådd det store målet ditt!

Jeg tror vi alle har en tung stund innimellom, hvor alt er kjipt og man bare vil gå nedenom og hjem. Syns det sier mye om deg som person at du klarte å kjempe deg tilbake til en normal hverdag. Vær stolt av det!

En annen ting er at du er den du er - nå. Du har muligheten til å være den du vil. Fortida kan du ikke gjøre noe med uansett. Men jeg vil tro at med den jobben du har fått nå, så vil du ha ting å gjøre, du vil møte nye mennesker og få nye impulser. Det vil gi deg gode muligheter til å vokse som person og kanskje utvikle deg i nye retninger?

Har aldri hatt noen angstdiagnose, men jeg har noen av symptomene. Det er veldig mange ting som får meg til å føle meg ekstremt ubehagelig. Men noen ganger må man bare gjennomføre ting. Har vel på en måte innsett at dette er livet, dette er sjansen jeg har fått tildelt

[AnonymBruker]

Frykt er noe vi alle må komme over. Det ser ut som du har blitt gitt en fantastisk sjangse til å nettop gjøre dette. Dette klarer du! Hilsen ei som rett og slett ikke turte å si en eneste ting forran store grupper med mennesker før..og som nå er lærer for nesten 30 stk!

[Frøysa]

Høres jo ut som du har fått en kjempemulighet i grunn Nå kommer kanskje litt av den gamle deg, tilbake?

Jeg har slitt endel med det samme, sett tilbake på fortiden og har savnet "meg selv" veldig. Men nå har jeg jobbet med noe som gjør meg kjempeentusiastisk og til den personen jeg var før. Eller; Jeg sprudler - fordi jeg driver med noe som gir meg masse, og som minner om den entusiasmen jeg hadde for det jeg drev med før. Kanskje er jobben en slik døråpner for deg også? Du har tydeligvis kommet kjempelangt på mange plan - og det er kjempeflott. Men kan jo være at dette er steget som tar deg enda lenger "oppover"

[AnonymBruker]

ja jeg er kjempestolt over alt jeg har mestret de siste årene, det livet jeg lever nå var helt fullstendig uaktuelt og fjernt pga angsten, så jeg føler for første gang på mange år at jeg tørr og være fri på en måte.

da angsten begynnte og gi slipp fikk jeg en ny giv og fikk lysten på livet igjen, oppleve mennesker, plasser og få erfaring innen jobb. jeg trengte også en ny start og flyttet til en annen kant i landet enn hvor jeg er oppvokst.

det er det jeg også håper at denne nye jobben kan være en mulighet for at jeg kanskje finner litt tilbake til den jeg var.

hittil har jeg ikke hatt en jobb hvor jeg har sprudlet som nevnt i et av svarene her. jeg vil også sprudle igjen, og håper virkelig jeg kommer dit. hvis ikke så er jeg en erfaring rikere ihvertfall

jeg skal prøve og bli mer bevisst over frykten jeg har i meg nå og takle den, ikke snu og røm som kroppen helst vil gjøre.

I am in charge now

takker for innspill foresten