Gamle bekjente som vil slå av en prat

[Askael]

Dersom folk stopper meg for å tørrprate er jeg høflig, men tilbakeholden. Jeg er overhodet ikke interessert i å småprate med folk jeg normalt ikke omgås. Ikke har jeg interesse av å dele fra mitt liv, ikke vil jeg høre på lange utgreininger fra deres liv. Sladder om hva gudoghvermansen vi gikk på skole med kan de skrive på et papirfly og sende med vinden.

[AnonymBruker]

som regel later jeg som jeg ikke ser dem,orker serrriøst ikke å bable tull med folk jeg ikke har sett og merk IKKE HAR KONTAKT med.Hater hvertfall folk som skryter over livet sitt uten at man spør en dritt.Uff jeg ser som regel en annen vei eller bare stikker.

[cyanid]

Jeg synes det er litt hyggelig jeg! Men bare så lenge jeg har noe å si. Hadde en opplevelse der ei jeg jobba med i ei uke stoppa, ville tomprate, og hun sa jo ingenting engang! :dåne:

det var iallfall kjempekoselig å se deg igjen på bussen den dagen

derfor snakker jeg med gamle bekjente... og venner. Fordi jeg blir glad av å høre at de har det fint selv om ikke vi har så mye kontakt mer

[Gjest Dainty]

Jeg blir også litt trist når jeg leser slike tråder

Jeg er ikke den beste på tomprat om vær og vind selv, men jeg klarer fint å veksle noen ord med bekjente, om enn perifere. Det er alminnelig høflighet, og hvem vet - kanskje gjør du dagen litt lysere for den du snakker med? Ikke rart mange føler seg ensomme i dette landet når folk helst vil slippe unna med et kjapt hei eller late som de ikke ser vedkommende.

Jeg prater med de fleste, unge som gamle, og jeg har fått mye ut av det gjennom tidene. Og når ble det å spørre en gammel bekjent om hvor han jobber og om han er gift, sladder? :klø: For min del handler det om at jeg er nysgjerrig og interessert i hvordan han har fått det, og håper at han har det bra, snarere enn at jeg ønsker saftig privat informasjon jeg skadefro kan spre videre over hele byen. Ingen skal visst "legge seg opp" i noenting lenger, men hva blir konsekvensene? Et enda kaldere samfunn, er jeg redd.

Ellers veldig enig i det A.Caron har skrevet. Og litt skuffet over dere andre..

[Daria]

Jeg prater gjerne med gamle bekjente jeg en gang har hatt et godt forhold til, det er bare hyggelig. Men jeg har bedre ting å bruke tiden min til enn tvungen fordi-vi-føler-vi-må tomprat med folk jeg knapt snakket med den gangen de var en del av livet mitt. Jeg interesserer meg ikke for livet deres og har ikke noe ønske om å fortelle dem om livet mitt, og jeg er ganske sikkert på at følelsen er gjensidig (med unntak av de som elsker å fortelle ALLE om sine fantastiske unger/eksepsjonelle karriere osv). At vi en gang gikk i samme klasse, betyr ikke at vi har en forpliktelse til å late som om vi setter pris på å se hverandre igjen...

[Golde]

Overrasket over de fleste svarene her. Jeg synes det er hyggelig å møte gamle klassekamerater o.l. selv om vi ikke var venner på skolen. Artig å høre litt om hva de gjør og hva som har skjedd med dem. Selv om jeg ikke tenker på dem til vanlig, så gjør jeg det jo skulle jeg møte på dem.

[(((Puma)))]

Det er kanskje litt unaturlig å bare såvidt hilse, og forte seg videre ?

Man trenger da ikke fortelle hele livshistorien sin, men det har litt med normal høflighet og gjøre å ikke bare ignorere og gå avgårde med nesa i sky slik det virker som mange her føler mest for, selv om man ikke har sett mennesker på mange år.

Det kan faktisk hende at de oppriktig synes det er hyggelig å se dere, og at det faktisk er interessert i hvordan dere har det.

Noen få minutter for å høre hvordan gamle kjente har det og utveksle høflighetsfraser med, klarer vel de fleste uten å få varige mèn.