Depresjon og utvikling av...angst?

[Gjest Bonito]

Jeg lurer på om det er noen her inne som har opplevd eller kjenner seg igjen i det jeg går gjennom om dagen. Sitter å leter etter svar på nettet siden jeg ikke får sove.

Jeg har fra jeg var rundt 18 vært plaget med tilbakevendende depresjoner, i større eller mindre grad. Jeg har alltid i de dårlige periodene, følt ubehag ved å være rundt folk. Føler det har vært slitsomt å forholde seg til andre mennesker da. Har ikke tenkt stort over det egentlig. Har tenkt det har vært naturlig, siden alt jeg vil gjøre når jeg er syk er å dra dyna over hodet. Men nå har det plutselig blitt mye verre. Jeg fikk meg jobb i februar, som tilkallingsvikar. Og dette fungerte fint en lang stund. Jeg jobbet rundt 50%, så jobben bygget meg opp istedenfor å bryte meg ned. Så ble en kollega alvorlig syk, og jeg følte ikke jeg kunne si nei til å jobbe mer. Etter 2 mnd med 100% gikk jeg på en smell, men jeg kom meg fortsatt på jobb. Noe jeg faktisk var stolt av Etter den smellen kom jeg meg aldri helt opp igjen, og ubehaget fortsatte å vokse. Helt til sist uke. Jeg kom på jobb som jeg skulle, kjente jeg begynte å bli litt kvalm. Det ble verre og verre, så jeg gikk på do tilfelle noe kom opp. Det gjorde det ikke, selv om jeg brakk meg. Da jeg kom ut fra do igjen begynte tårene å sile, jeg begynte å skjelve, kaldsvette og fikk ett enormt behov for å komme meg ut derfra! Jeg klarte rett og slett ikke være i bygget lenger. Har aldri opplevd dette før. Ubehag...ja...men ikke dette! Fikk time hos legen samme dagen og ble sykemeldt ut uka pga noe hun mente var panikk anfall. I dag skjedde det igjen. Jeg satte meg i bilen for å kjøre til jobb, og jeg følte ett så stort ubehag at jeg ikke kom meg av flekken. Kvalmen kom tilbake...og jeg tenker hva pokker er det som skjer?!?

Jeg går regelmessig til behandling, men har ikke time før neste uke

Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg har aldri vært den sterkeste i sosiale situasjoner, men har normalt ingen store problemer. Går det virkelig ann å plutselig utvikle angst? Eller begynne å få panikk?

Setter stor pris på svar.

[AnonymBruker]

JA, det gjør det.

Jeg har ikke vært nevneverdig plaget av angst før jeg ble utbrent og fikk en depresjon i fjor. Etter det har det ballet på seg. Angsten har blitt mye verre, og jeg sliter endel med panikkangst.

Det som er så "skummelt" med panikkangsten er at de situasjonene du sist opplevde den i, vi kunne trigge de igjen. Noe som igjen fører til en unngåelsesadferd av forskjellige ting.

Dette er vanskelig, jeg vet

[Gjest Bonito]

Tusen takk for svar.

Du har helt rett i at det ikke er lett Jeg føler meg ganske ubrukelig akkurat nå. Det siste jeg trengte var noe som kompliserte ting enda mer. Jobben min er helt grei, jeg liker menneskene jeg jobber med. Og jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at jeg er borte. På mange måter kan jeg vel skylde meg selv. Om jeg hadde klart å si nei litt mer, er det ikke sikkert det hadde blitt sånn. Jeg vet jo fra før at jeg ikke takler ting bra når jeg blir utslitt. Hodet girer jo opp 100 ganger mer da. Men jeg har desverre veldig vanskelig for å si nei når det gjelder sånt. Men skulle virkelig ønske det ikke var forbundet med jobben i det minste! Det er ett skikkelig nederlag.

Hvordan takler du hverdagen etter du utviklet angst?

Og om det er flere som har meninger eller erfaringer, er det bare å svare

[Gjest Daniel]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Følelsen av panikk - kvalme, hetetokter, galloperende hjerte, svetting og fullstendig kaos innvendig. Panikkangst. Det kan komme helt uventet og som lyn fra klar himmel. Og ja, det kan utvikle seg.

Jeg er 30 år gammel, og akkurat som deg har jeg hatt en eller annen grad av nedstemthet siden tenårene. Det har gått i bølger, men etterhvert som tiden går føler jeg det gradvis blir verre. Jeg har såvidt begynt å åpne meg litt for noen av vennene mine og fortalt ørlite grann av hvordan jeg har det. Det er ikke mye jeg har fortalt, og de blir svært overrasket da de alltid har sett på meg som en veldig stødig fyr med masse selvtilitt. Selv føler jeg at jeg bare såvidt «henger» med i hverdagen og kjemper daglig med meg selv for å holde motet oppe.

Når jeg gikk på VGS ble presset så sterkt at jeg droppet ut. Jeg skjulte meg bak unnskyldningen at jeg ikke «gadd» mer skole. Sannheten var at jeg ikke turte mer. Etter noen år med diverse uinspirerende jobber valgte jeg å gå tilbake til skolen. Jeg begynte på en privatskole og fikk endelig en slags utdannelse. Nå har jeg en krevende jobb i et krevende yrke og presser meg selv hver bidige dag til å yte.

Problemet mitt er at angsten og nedstemtheten ikke blir bedre, men verre. Og jeg aner ikke hvorfor eller hvordan jeg kan endre dette. Jeg føler daglig at jeg bare burde gi opp jobb og drømmer og flykte fra alt. Men samtidig må jeg bare fortsette å kjempe.

Om det hjelper eller ikke, det vet jeg ikke, men jeg skulle så innerlig ønske jeg kunne truffet noen jeg kunne vært dønn ærlig med. En med samme problem som meg selv. En trofast lytter som også ønsker å bli lyttet til. En som forstår hvor jævlig dette er.

Daniel