Hvordan takler jeg alt dette?

[Gjest orker_ikke]

Dette siste året har vært utrolig tøft. Har ei søster på 36år som har Borderline personlighetsforstyrelse, fikk denne diagnosen for 5-6 år siden, men har vært psykisk syk i 10år minst.. Nå dette siste året har hun blitt så utrolig dårlig..

4 ganger har hun vært innlagt på psykriatisk , 3 ganger for at hun har tatt masse piller i håp om å ende livet/eller et rop om hjelp...

Hun har spiseforstyrrelse i tillegg, spisevegring som utløses når hun blir deprimert..

Har tilbragt dager sammen med ho når ho har vært så dårlig etter flere uker uten nok nærlng.. Vært på legevakta flere dager for å få overtalt leger og psyk.sykepleier om at ho må bli lagt inn.. Funnet ho en gang livløs etter å ha tatt overdose på Valium.. Nå sist gang var for et par uker siden, da ekstypen ringte og sa at ho lå på sykehuset etter nok et forsøk. Denne gangen var det så nærme at hadde ho kommet en time senere på sykehuset ville ho ikke ha overlevd..

Har et nært forhold til henne, vi bodde sammen i flere år.. Men jeg ble liksom voksen, ho gjorde ikke..

Er gift og har to barn på 2 og 3 år + jobb og kveldstudie fra nå i høst, tiden strekker liksom ikke til..

Nå toppet det seg helt da mi mor, som også er psykisk syk, mikset piller og alkohol og havnet på sykehus i går... etter ho ringte til meg full, og jeg hater når ho ringer til meg i den tilstanden.. Det bringer meg tilbake til en forferdelig barndom..Er også en laaaang historie som jeg ikke orker å gå inn på.. Ihvertfall så ble jeg forbannet og sa jeg ikke ville høre fra ho før ho var edru.. Ho ville ha hjelp til noe og jeg sa nei, så tar ho overdose på piller... Tenk hvis ho hadde dødd, skulle det vært på mine skuldre?

Mamma har bursdag idag og jeg har ikke orket gratulere henne engang..

Kjenner jeg er så utmattet at jeg ikke orker grine engang... Føler meg brukt og sveket av mine nærmeste! Ingen hjelp får jeg av de til noe, men de bare tar og tar.. Jeg kan likevel ikke greie å snu ryggen til, men hvor langt skal det egentlig gå?

Imorra vil jeg ringe legen min, for kjenner jeg ikke kan takle dette uten hjelp fra profesjonelle..

Dette er et stort skritt for meg, fordi jeg har alltid vært den sterke.. Nå er jeg utslitt, rett og slett..

Håper faktisk jeg får sykemelding...kan ikke orke tanken på å gå på jobb, være blid og hyggelig som ingenting har hendt..

Hvis noen har orket å lese alt... Si meg, er jeg unormal som føler det sånn... Har jeg også snev av noe psykiske problemer?? Aner jo ikke om jeg burde greie å legge disse tingen vekk, og fungere nogenlunde som vanlig...

Dette ble forferdelig langt... Men er alltid godt å få luftet seg litt...

[AnonymBruker]

Det er helt i orden!

Det er lov å bli frustrert og lei seg i en slik situasjon. Du trenger ikke tenke på verken moren eller søsteren din nå. De er tatt hånd om av helsepersonell. Helsevesenet har nå oppgaven om å ta vare på søsteren din og moren din.

Du har barna dine og mannen din å ta deg av. Fokuser på familien din. Ingenting av det som skjer med søsteren og moren din er din feil.Det er heller ikke meningen at du skal klare alt.

[Periwinkle]

Tror ikke nødvendigvis du har psykiske problemer, selv om du føler det sånn, men jeg tror, pga situasjonen til din søster og din mor, at du kan holde på å bli deprimert. Man kan kanskje kalle dette en psykisk lidelse, men det er mange som i dag sliter med depresjoner, uten at man regnes som psykisk syk. En depresjon kan ofte bli behandlet og bli frisk igjen, men om man bekymrer seg for alle rundt seg og glemmer seg selv i det hele, så er det vanskelig å skulle komme seg ut av en depresjon.

Det er bra å bry seg om sin familie, men av og til, hvis din familie bare tapper deg for krefter, uten at du får noe tilbake, så må du priorietere deg selv i en slik situasjon. Oppsøk hjelp, dra til psykolog eller andre som kan hjelpe deg å prate om tankene og følelsene dine, bli sykmeldt en periode for å få tilbake energien. Kos deg med dine barn og din mann og for all del ikke ha dårlig samvittighet for en situasjon som din søster og din mor har kommet inn i. De kan kanskje ikke selv for at de har psykiske problemer, men (uten at jeg er 100% sikker) de kan noe for at de drikker og tar overdoser av medisiner. Det er ikke alltid enkelt, og det kan være mange grunner til at de gjør slike ting, men da må de også oppsøke hjelp, ikke være en belastning på sin søster eller datter.

Lykke til!

[Supraspinatus]

Det er helt normalt å reagere slik som du gjør. Vi skal ikke tåle allverden. Du gjør sikkert lurt i å prate med noen profesjonelle. Det finnes støttegrupper for pårørende av psykisk syke. Kanskje du skulle tatt kontakt med en av dem?