Jeg juger konstant!

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig stort problem jeg ikke klarer å slutte med. Og det gjelder å lyve. Jeg lyver om ALT. f.eks faren min slo meg et par ganger når jeg var liten. Det har jeg gjort om til at jeg fikk juling ofte. Moren min drakk litt for mye under oppveksten, da er hun alkis som sloknet på sofaen hver kveld. Jeg ble sexuelt utnyttet som 14åring, det var voldtekt. Jeg ble ranet en gang, bare en fyr som nappet med seg vesken min når han gikk forbi, det ble til at jeg ble overfallt og slått ned før han tok vesken min.

Jeg juger til venner, familie, kjæreste, ukjente, forumdeltakere osv. Jeg LIKER ikke å juge men det bare skjer.. Ikke nødvendigvis for oppmerksomheten, men bare fordi jeg kan.. Hvis jeg har en avtale med ei venninne, men ikke orker å dra, da juger jeg. Hvis jeg vil møte en kamerat, juger jeg for kjæresten og sier jeg er med en venninne. Ikke fordi jeg ikke får være med gutter, men ja, fordi..

Hva kan jeg gjøre for å slutte å juge hele tiden? Jeg juger ihvertfall 10 ganger daglig. På jobb, på trikken, i butikken osv..

[Kråkesaks]

Vil du bli tatt på alvor? vil du at folk skal tro deg når du sier noe? Eller vil du at folk skal si "ja, ja" og tenke at du bare juger når du forteller noe? De tingene du har opplevd høres fæle ut, men de blir vel ikke bedre av at du forteller de som verre enn de er? Tenk om det skjer noe farlig med deg og ingen tror deg? Slutt å jug så kanskje du blir møtt med respekt og kanskje folk tar deg på alvor.

Jeg hadde en kompis som jugde og jugde og jugde. En dag kom det fram at han hadde løyet om svært mange ting og det endte med at folk mistet tillit til omtrent alt han sa og gjorde. Han mistet venner og hadde jeg møtt han i dag hadde jeg ikke villet prate med han.

[Nutte]

Jeg vet ikke hva du kan gjøre, men du er tydeligvis inne i en "ond sirkel". Det baller sikkert på seg og du føler at du bare må lyve (fordi du kan). Føler du noen gang at du har dårlig samvittighet fordi du har jugd for noen eller om noe? Det må også bli vanskelig å holde styr på alle løgnene for alle du juger for!

Jeg vil anbefale deg å oppsøke hjelp hos en psykolog el. Ta deg en tur til legen din og få h*n til å henvise deg videre.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Hver gang en løgn er i ferd med å komme ut av munnen din tenker du raskt gjennom konsekvensene. At dine foreldre blir uglesett i nabolaget og at barnevernet kommer på besøk for å vurdere om de skal hente søsknene dine. At kjæresten din tror du er utro og dumper deg fordi du har løyet om å ha møtt en kamerat.

Jeg vet ikke om du går på skole eller jobber, men om du lyver om kvalifikasjonene dine på et jobbintervju kan løgnen fort bite deg i ræva og gi deg store problemer. Finner folk ut at du lyver konstant ender det opp med at ingen tror på deg. Da blir det ikke mye støtte å hente fra familien om du virkelig blir overfalt og slått ned en dag.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen.

Jeg begynte juge ganske tidlig, og jeg tror på en måte det var min "virkelighetsflukt".

Jeg kommer fra et hjem som alltid har gitt meg alt jeg har ønsket av ting, men kjærlighet og trygghet manglet det totalt.

En mamma som var psykisk syk og mye krangling mellom mine foreldre.

Og jugingen min ble min flukt... Det var nesten så jeg trodde på alt jeg løy om til slutt...

Venninner oppdaget at jeg løy etterhvert, og det gjorde at de ikke orket bruke tiden sin på meg.

Jeg har hatt flere kjærester samtidlig, og løyet om det...

Det er så vondt å tenke på, men for meg sluttet det ikke før jeg "møtte veggen". Utslitt av vonde minner, tanker, juging etc.

Håper du finner en psykolog som kan hjelpe deg, det er nok et rop om hjelp på en eller annen måte...

[Fanta Exotic]

Jeg hadde en venninne før som jugde om alt mulig. Gjerne ting hun ikke trengte å juge om, som f.eks hva hun hadde gjort i helga, hva hhun hadde på matpakka osv. men også om viktigere ting, som at en eller annen kjæreste hun hadde hatt for mange år siden, hadde dødd i armene hennes.

Hun sa f.eks en gang at hun skulle på en festival som jeg også skulle på, og da jeg ringte henne mens jeg var der, fortalte hun en lang hisotire om at hun var på vei dit, men ble henta av politet som hadde slengt henne på glattcelle og masse sånne ting. Sikkert bare fordi hun ville være "kul" og være på denne festivalen.

Hun jugde også om hvor hun jobbet, og engang jeg gikk forbi der, gikk jeg innom og spurte om hun var på jobb, og jeg fikk beskjed av sjefen at det ikke jobbet noen som het det der. Hun jugde også om at hun hadde ny samboer, men hun visste ikke hva han het til etternavn, den nye adressen osv. Hun forsnakket seg ofte også. Som feks:

Hun: ååå Mamma var såå sur i morges!

Jeg: Men bor ikke du med han samboern din?

Hun: Ehh, jo! Det gjør jeg jo!

Jeg: Men hvodan vet du at moren din var sur i morges da?

Hun: Øøø. Jeg bor hos mamma nå.

Jeg: hvorfor det?

Hun: Fordi kjæresten min er i New York!

Jeg: Åja, hvorfor er ikke du med?

Hun: Fordi han skal på skatekonkurranse! Han er nemlig verdensmester i skating!

Det var bare løgn på løgn (jeg googla han fyren hennes med fornavn og skating, men det kom ingenting opp). Hun feira også bursdag senere, og han var ikke der. Hun lagde jo masse unnskyldninger på hvorfor han ikke kom dit. Aldri har noen sett bilde av han eller noe.

jeg ble rett og slett drittlei hele venninna, eller "venninna". Ingenting av det hun sier tror jeg på lenger. Virkelig ingenting.

[Sherry]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg lyver flere ganger daglig, men for det meste om småting. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men jeg klarer ikke å slutte. Det kan f. eks hende jeg sier jeg elsker en film, som jeg egentlig hater. Og ting jeg hater, elsker jeg plutselig. Det er helt ubetydelige ting, men folk merker det.