Selvmordsforsøk

[Gjest venn]

Har ei venninne som prøvde å begå selvmord for en uke siden... Ombestemte seg "i siste liten" og ligger nå på sykehus...

Dette er ikke en "nær venninne" i den betydning at vi kan snakke om det meste, men jeg var lenge forelsket i henne (er det vel litt enda), og det var gjensidig uten at det ble til noe mer (vet ikke om det er over fra hennes side)...

Lurer veldig på hvordan jeg skal oppføre meg ovenfor henne når hun "slipper ut" igjen... Noen råd?

(For min holdning til selvmordsforsøk har alltid vært at enten så gjennomfører du det, eller så går du og skammer deg fordi du er så svak at du ikke tør.... Den er egentlig det enda, men samtidig liker jeg jo denne jenta veldig godt og vil egentlig gjerne at hun skal leve)

[Joplaya]

Skammer seg fordi en ikke tør :o

Gi støtte, vær der for henne. Lytt om hun trenger en til å lytte. Finn på ting om hun trenger det. Spør henne hva hun trenger, hva du kan gjøre.

Siden hun ikke gjennomførte det har hun nok lyst til å leve, men ser ikke en løsning på sine problemer og dermed går med selvmordstanker.

[Pinocchio]

Hvis dere har (hadde) følelser for hverandre så er det akkurat du som kan gjøre noe. Sorry, men du må ta ansvaret for at hun kommer seg på rett kjøl igjen. Jeg vet ikke hvor gammel hun er, men uansett så er det kjørt med foreldrenes omsorg og muligens venninenes også. Du må gjøre noe.

Ta henne med på et trygt sted uten andre å spør henne hva pokker hun driver med! Få frem følelser. Vær forbanna. Ekte! Når hun gråter har du oppnådd noe bra.. Da kommer nemlig hva som skjer inne i henne. Og da er det versågod for deg å lytte nøøøye! Det som kommer da må du hjelpe henne med!

Følelser eller ikke følelser lenger. Dette blir på mange måter ditt ansvar. Du er en av veldig få som klarer å treffe henne akkurat nå.

Mener ikke å virke så selvsikker å klar. Men jeg TROR det jeg skriver her her det eneste fornuftige.

Det er noe fryktlig vrangstilt inne i henne når hun velger bort livet. Ingen, selv i Kenya eller Palestina, har problemer nok til å velge bort livet. Akkurat nå kjører hun i 100 km/t på fortauet. Du må få henne til å bremse med en eneste gang. Det er opp til deg. Gå ut å vær en MANN. Hun trenger deg. Lykke til.

[Gjest venn]

Gå ut å vær en MANN. Hun trenger deg. Lykke til.

Jeg er ikke en mann... Jeg er hunkjønn.. Og hun har alltid oppført seg som om hun skammer seg over å bli sett sammen med meg etc, og nå vil hun ikke la meg besøke henne på sykehuset fordi hun ikke vil at noen hun kjenner skal se oss sammen (tror iallefall det er grunnen)...

[Pinocchio]

Beklager! Mente ikke å kalle deg mann.

(og med store bokstaver i tillegg..)

Homofile følelser eller vel akkurat som heterofile. De er gode eller fryktelig vonde. Tror fortsatt at du er den som kan kjelpe henne mest. Selv om jeg forstår at det er litt vanskelig for deg når hun oppfører seg som hun gjør.

Hvis hun noensinne vil trenge en ekte venn, så er det nok akkurat nå.

Backer du ut nå og syns det hele er for dumt eller for slitsomt så var du aldri den vennen..

Enkelt for meg å si? Ja.

Men det er iallefall mitt råd.

Selv om hun kommuniserer på en håpløs måte, så kommuniserer hun at hun trenger en form for støtte.

Ønsker deg alt hell.

[Gjest Anonymous]

Hmm.. vanskelig situasjon om dere har følelser for hverandre. Men uansett.. Jeg har vært i samme situasjon selv, fra begge sider. Både den som var på sykehus pga. selvmordsforsøk, og den som sto og så på en god venninne slite forferdelig. Det er vondt begge deler.

Da jeg "kom ut i livet igjen", satte jeg pris på at folk var seg selv og fortsatte som vanlig. At ingen gjorde det til en stor sak, og tvang meg til å snakke om det med mindre jeg stolte nok på andre til å ta initiativet selv. Jeg liker galgenhumor, og det reddet meg - og gjorde situasjonen lettere for andre rundt meg.

Jeg er en ærlig person, en åpen person - en som prøver å være noe betydningsfullt i andres liv. Uten at jeg alltid lykkes.

Da min venninne sleit som verst, dro jeg på besøk. Dro henne med ut på kino og kafe, var der, delte erfaringer, lo samme med henne. Jeg spurte spørsmål, og fikk svar. Jeg tiet om jeg ikke følte jeg hadde noe å bidra med. Oppførte meg ikke som et overmenneske, men kom med egne tanker der jeg følte jeg strakk til. Sa aldri at "dette tullet må du slutte med" - heller at hun var en nydelig person, pinktum. Ikke noe om at hun ikke hadde noen grunn til å være lei seg, tenke på døden. Hun trengte ikke det da. Hun trengte noen å lene seg mot, noen å lytte til, noen å snakke med, noen å være seg selv sammen med. Ingen er perfekte.

Vet ikke om dette hjelper deg, men jeg har erfart både det ene og det andre. Jeg har vært der, og jeg er glad for det. Nå harjeg erfaringer ikke alle har. Det er jeg stolt av!

Vær deg selv!

[Gjest gjest1]

Var jeg som skrev det over.. om noen lurte på det.

[Gjest sunshine-t]

For min holdning til selvmordsforsøk har alltid vært at enten så gjennomfører du det' date=' eller så går du og skammer deg fordi du er så svak at du ikke tør.... [/quote']

:o :o :o :o :o er du helt... hæ?? hvordan kan du si noe sånnt??? du har tydligvis ikke prøvd selv skjønner jeg!!! sånn går det ikke ann å si!! du skal bare være glad for at venninnen din stoppet i tide!!!!!

[Gjest venn]

Jeg har aldri sagt det TIL NOEN, jeg har tenkt det for meg selv. Og jeg mener det faktisk enda, selv om jeg ikke ville finne ¨på å si det (eller noe i den retning) til henne...

Som en liten oppdatering kommer det nå et spørsmål om når man skal gi opp...

Hun ligger på sykehus enda, skal være der LENGE til visstnok, jeg aner ikke hvilket sykehus det er snakk om (et på vestlandet et sted regner jeg med, siden foreldrene hennes bor der og hun besøkte dem da dette skjedde). Hun vil ikke fortelle meg hvor hun er utenom akkurat det ("er på sykehuset, skal være her noen uker til")...

Hun svarer ikke på meldinger jeg sender til henne før tidligst dagen etter, og da med veldig korte og avvisende svar...

Vi har et par felles venner på stedet her, der hun egentlig bor, og de har også prøvd å ta kontakt og blitt avvist, riktignok på en litt hyggeligere måte...

Jeg kjenner ingen av vennene eller familien hennes, hun har aldri villet være med meg offentlig eller latt meg møte noen hun kjenner (selv om hun nå kjenner alle vennene mine). Får derfor heller ingen tilbakemeldinger på hvordan det går...

Skrev og spurte henne om det var koselig på sykehuset og om de tok godt vare på henne, fikk som svar "skal du være spydig så gidder jeg ikke å svare mer"... Siden har det vært stille...

Huff. Savner henne så utrolig, men føler at jeg har trengt meg på henne altfor mye allerede, og hun har egentlig aldri oppført som om hun liker meg ordentlig... (hun har sagt at hun er forelsket i meg, og vi har kysset etc mange ganger... men bare i leiligheten min med lyset av... om vi er hos henne, utendørs eller hos noen av vennene mine overser hun meg så godt hun kan).

Kan hende hun ikke VIL like meg, og det er derfor hun sliter nå?

Eller kan hende hun tilslutt har innsett hvor mye hun har såret meg, og skjønt at hun har rotet seg inn i en veldig stor floke?

Eller kanskje hun har flørtet med meg bare fordi hun likte å ha en beundrer når ett-eller-annet gikk henne imot?

Eller noe helt annet?

Huff, er ikke noe moro det her....

[Gjest Shivani]

Jeg har aldri sagt det TIL NOEN, jeg har tenkt det for meg selv. Og jeg mener det faktisk enda, selv om jeg ikke ville finne ¨på å si det (eller noe i den retning) til henne...

Som en liten oppdatering kommer det nå et spørsmål om når man skal gi opp...

Hun ligger på sykehus enda, skal være der LENGE til visstnok, jeg aner ikke hvilket sykehus det er snakk om (et på vestlandet et sted regner jeg med, siden foreldrene hennes bor der og hun besøkte dem da dette skjedde). Hun vil ikke fortelle meg hvor hun er utenom akkurat det ("er på sykehuset, skal være her noen uker til")...

Hun svarer ikke på meldinger jeg sender til henne før tidligst dagen etter, og da med veldig korte og avvisende svar...

Vi har et par felles venner på stedet her, der hun egentlig bor, og de har også prøvd å ta kontakt og blitt avvist, riktignok på en litt hyggeligere måte...

Jeg kjenner ingen av vennene eller familien hennes, hun har aldri villet være med meg offentlig eller latt meg møte noen hun kjenner (selv om hun nå kjenner alle vennene mine). Får derfor heller ingen tilbakemeldinger på hvordan det går...

Skrev og spurte henne om det var koselig på sykehuset og om de tok godt vare på henne, fikk som svar "skal du være spydig så gidder jeg ikke å svare mer"... Siden har det vært stille...

Huff. Savner henne så utrolig, men føler at jeg har trengt meg på henne altfor mye allerede, og hun har egentlig aldri oppført som om hun liker meg ordentlig... (hun har sagt at hun er forelsket i meg, og vi har kysset etc mange ganger... men bare i leiligheten min med lyset av... om vi er hos henne, utendørs eller hos noen av vennene mine overser hun meg så godt hun kan).  

Kan hende hun ikke VIL like meg, og det er derfor hun sliter nå?

Eller kan hende hun tilslutt har innsett hvor mye hun har såret meg, og skjønt at hun har rotet seg inn i en veldig stor floke?

Eller kanskje hun har flørtet med meg bare fordi hun likte å ha en beundrer når ett-eller-annet gikk henne imot?  

Eller noe helt annet?  

Huff, er ikke noe moro det her....

Nå skal jeg være ærlig med deg. Det kan hende at du kommer til å oppfatte det jeg sier som krasst, spydig eller hardt, men det er ikke meningen.

Jeg syns at du virker selvabsorbert. Din venninne ligger på sykehus fordi hun prøvde å ta livet av seg, og det burde være nok til at ikke du setter hvor DU står i forhold til henne først av alt. Når et menneske har det så vondt at hun prøver å ta livet av seg, er det noe som har gått i stykker i psyken. Hun vil sannsynligvis ha problemer å forholde seg til andre på lenge. All hennes energi går med til hennes egen situasjon og sykdomsbilde.

Om du får svar i seneste laget når du sender meldinger spiller ingen rolle. Det er ikke noe du trenger å tolke nå.

Du skriver også at det kan hende hun ikke VIL like deg og det er derfor hun sliter. Ærlig talt syns jeg du tillegger deg seg for stor betydning i forhold til hennes selvmordsforsøk.

Om hun har problemer med å akseptere sin legning (hva nå enn det er), kan dette selvsagt være med å øke "presset". Men dette er sannsynligvis bare en del av helhetsbildet.

Jeg er også uenig med Pinocchio ang. det å konfrontere henne. Et menneske som er psykisk syk vil føle det som en enorm belastning at ikke vennene kan la det ligge i fred. Venner kan ALDRI bli terapeuter ved alvorlig psykisk sykdom (noe selvmordsforsøk er et uttrykk for).

MEN, det ER viktig å være der for henne om hun vil ha deg der etterpå. Å være der, lytte, komme med råd om hun spør. Vennene bør heller representere et fristed der hun kan få være seg selv uten å bli "vurdert", bedømt og satt "diagnose" på (når man kjører noen så hardt vil dette fungere som en sykeliggjøring).

[Gjest venn]

Vel, ja, jeg vet jeg virker veldig opptatt av meg selv... Det jeg prøvde å få frem var hvordan forholde var mellom oss, siden jeg hadde tolket tidligere råd i retning at jeg skulle "være der", dvs besøke henne, finne på ting med henne, etc.

Som jeg skrev, så virker det som om hun ikke ønsker noe kontakt med meg... Så jeg lurte på hva jeg skulle gjøre? Ta et "slutt å skrive til meg" som nettopp det og slutte å ha kontakt med henne? Eller tolke henne som at hun bare er ubestemt/usikker/redd og at hun egentlig vil fortsette å ha kontakt med meg?

Det var liksom det jeg lurte på, var ikke meningen å høres furtete ut...

(Må få legge til at jeg (trodde jeg) pratet med bestevenninna hennes et par timer før hun forsøkte å ta livet av seg... sa et par ting som vel kunne tolkes negativt om henne... Mens hun var til stede... Derfor jeg følte jeg kunne ha vært litt av grunnen til at hun gjorde dette.... men det er vel bare innbilsk av meg.)

[Gjest sunshine-t]

Shivani

akkurat det jeg skulle skrive nå ja!

[Joplaya]

Når man er innlagt på sykehus får man ikke ha mobilen med seg hele tiden. Det kan være grunnen til at det tar lang tid før du får svar.

Siden hun har vært der en stund og skal være der en stund til går jeg ut i fra at faren for selvmord ikke er helt over. Dermed går jeg også ut i fra at problemet/problemene er større enn en kommentar eller to du ga til hennes bestevenninne.

Gi henne tid. Ikke vær så opphengt i å tolke ting (lettere sagt enn gjort og jeg skjønner du er bekymret). Send gjerne en melding eller to i uken for å si at du bryr deg. Men ikke vær "masete" med spørsmål og krav. Om hun gir deg ytteligere beskjeder om at du skal slutte å sende meldinger - så slutt.

[Gjest gjest1]

Joplaya har helt rett i det hun sier her. Og mobilen får man, som sagt, ikke ha med seg hele tiden. Er man på sykehus for å ordne opp, skal man ha så lite forstyrrende elementer som mulig, for å få mest ut av oppholdet.

Egentlig syns jeg ikke det er rart at din venninne virker avvisende. Når man er innlagt et sted pga. selvmordsforsøk er det som oftest det man tenker mest på. Jeg kan anta en hel masse her, utifra personlig erfaring, at hun er sliten, lei seg fordi hun ikke klarte det, eller lei seg fordi hun gjorde noe og ikke egentlig ville dø, at hun er flau over å være innlagt et sted, at hun ikke orker så mye kontakt med alle "ute" fordi hun trenger tid for seg selv til å tenke over ting. Sånn var det for meg. Jeg ønsket egentlig ikke besøk av noen fordi det føltes så trygt og godt å være på et sted hvor man ikke ble stilt krav til på samme måte som man blir i hverdagen.

Jeg aner jo ikke hvorfor din venninne gjorde som hun gjorde, eller hva hun gjør og tenker nå. Men at hun har det vondt er helt klart. Kanskje hun trenger litt tid for seg selv, uten å behøve å snakke med andre eller forklare hva som skjer og hvordan hun har det.

På et sykehus eller en institusjon blir man hele tiden minnet på at man har et problem, man har samtaler med både behandlere og meiljøterapeuter - og det er veldig slitsomt. Da ønsker hun kanskje ikke å snakke med alle andre om det, eller forklare så mye, fordi hun allerede har gjort det.

Jeg vet ikke, men jeg følte det sånn.

Det er riktig som Joplaya sier, bare send en melding en gang i blant og fortell henne at du bryr deg, og ikke less på med spørsmål om hvordan hun har det eller hva som skjer. Da vet hun at du bryr deg. Ikke bli lei deg om du ikke får svar, for det kan også skje.

Som du sier før her:

"For min holdning til selvmordsforsøk har alltid vært at enten så gjennomfører du det, eller så går du og skammer deg fordi du er så svak at du ikke tør.... "

Egentlig er jeg litt enig, selv om andre kanskje syns det høres sykt ut. Jeg hadde det sånn, men andre kan jo tenke noe annet. Det er ikke sikkert din venninne har det på den måten, selv om veldig mange andre har det sånn. Det er viktig å huske på.

Håper bare venninnen din får den hjelpen hun trenger. Når hun er klar for å snakke med deg, er hun det. Inntil videre får du bare være der du er på en måte. Skjønner du er bekymret, men ikke la tolkninger og bekymringer ta over. Hun får den hjelpen hun trenger. Du er ingen terapeut, som Joplaya sa her. Det er det andre som tar seg av.

Og ikke tenk på at du er grunnen til hennes problemer, for det er det nok mest sannsynligvis ikke. Suicidalitet er komplisert, og hennes problemer strekker seg nok lenger enn ditt forhold til henne. Hvorfor hun har det som hun har det, er det bare hun som vet. La det være på den måten, med mindre hun kommer til deg for støtte.

Lykke til!