Lån meg en hånd.

6. september 2010

Skulle ønske noen kunne låne meg en hånd som jeg kunne klemme i.

Akkurat nå så er det en tung følelse som har plantet seg på brystet, jo eldre jeg blir jo mer innser jeg at livet mitt er så utilfredstillende.

Skulle gjerne ramset opp alt som popper opp i hodet av problemer, men ofte så blir det vanskeligt å åpne munnen når alt sitter fast.

Apatisk, det er så mye som jeg ikke burde ha opplevd.

Jeg blir ofte sett på som en sterk karakter, men det er ofte slik at viser man seg svak. Så forsvinner folk ut av livet mitt, slik som da bestefar døde november ifjor.

Ble ganske utenfor av meg, og da fikk typen en vanskelig person å hanskes med.

Han blir bare mer og mer fjern jo mer og mer denne jenta fra folkehøyskolen vier ham oppmerksomhet.

Jeg vet at du var utro, hvorfor benekter du det? Jeg spør ikke deg om å holde deg til meg for alltid, men bare ærlighet. Og nå sitter jeg her med ødelagt tillit, når det var jeg som måtte slå opp, så blir du sammen med henne 2 uker etterpå. Gledelig jul til deg og. Gaven min var å sitte i mørket og leke dektektiv.

Her sitter jeg og prøver å bevege meg over et svik av tillit. Jeg har også gjort mine feil i forholdet vårt, men aldri latt deg sitte igjen forvirret slik som jeg er. Kanskje du har schizofreni eller personlighets-forstyrrelse når du klemte meg en siste gang i julen, midt i mellom de 2 ukene du var "singel" og sa at det var vanskeligt å gi slipp på meg.

Er det vanligt å måtte leve livet med en rett linje av følelser, sjeldent høyt oppe og sjeldent høyt nede?

Jeg klarer ikke å gå ut uten å sminke bort kvisene som er på fjeset, nå for 2 mnd siden så tok jeg en test som viste hva jeg var allergisk mot; melk, hvete, rug, asparges, østers, egg, banan, spelt, for å nevne noe. Depresjoner/kvise problemer kan da ikke bare komme av matvarer men også av det man har igjennomgått i livet?

Mor har depresjon, opplevd ting man ikke bør gjøre av far. Og for øverig noe jeg ikke ville vite som en 12-åring da du lå der på sofaen og gråt det ut.

Mens med din nye kjæreste hvor dere ikke greier å bo sammen, som har resultert til at du og jeg mamma, har måtte flytte rundt 6-8 ganger. I løpet av 10 år.

Mens du far, sier hvor mye du er glad i meg og min bror, men har gitt opp hans problemer. Bror har så plaget hud at han knapt vil vise seg for andre mennesker, og problemer å fordøye. Som endte ham i en mildere "sinnsykehus". Det du vil er bare å sitte der i kjelleren og røyke hasj med de "kompisene" dine.

Midt i mellom alt dette førte til at jeg som barn var forvirret og endte opp med å utforske seksualiten, og da gjorde jeg det med min bror. Dette er ganske ekkelt å måtte si.

Og takk til dere i ungdomskolen som så på meg som en raring pga min kulturbakgrunn.

Hvorfor kan jeg ikke bare trykke restart og få en ny sjangse?

jente 21.

6. september 2010

Skal ikke prøve å sette meg i ditt sted, vil bare minne deg på at du er 21, du har soleklart den største delen av livet ditt (statistisk sett) igjen, håper du får formet den delen slik at den gir deg mye glede