Uegnet som mor?

[Gjest Aldri mor?]

Jeg er ikke spesielt glad i barn. Misforstå meg ikke, jeg har ingenting IMOT barn, men de interesserer meg ikke. Har venninder som faller i staver over små barn, "må bare bort å prate", dikke- dikke -dikk osv. Slik har jeg aldri vært..

Derimot har jeg ingen problemer med å få et forhold til barn som "angår meg", kjærestens nieser for eksempel. De er søte og gode, men helst i små porsjoner.

Spørsmålet mitt er om dette vil endre seg dersom jeg får egne barn? Noen som har det slik som jeg? Blir litt fortvilet over at jeg kanskje ikke er egnet som mor.

Hjelp!

[Amber]

Jeg synes ikke du skal bekymre deg.

Jeg var og litt slik, faktisk helt frem til da jeg ble gravid. Da forandret det seg, men jeg ble ikke helt "tussete" etter barn, slik mange blir.

Det vil selvsagt forandre seg når du blir gravid, og ikke minst når fødselen er over og du sitter der med vidunderet i armene.

Fortvil ikke! Du blir sikkert en god mor!

[Pusekatt]

Det er forskjell på egne barn og andres unger. Seriøst.

Men mange barn kan være fullstendig uspiselige.

Jeg er ikke glad i barn generelt, men forguder mine egne tre.

[Gjest Aldri mor?]

Tusen takk!

Har bekymret meg for om jeg manglet et eller annet "barne"- gen, men det fins altså fler som meg!

Kanskje mamma likevel?

[Gjest Anonymous]

Har kjent flere som deg. Ikke tale om at de skulle ha egne barn. Det hørtes ut aom om egne barn ville bli en pest og en plage.

De var unge da de sa dette. Kansje derfor de var voksne før de fikk barn?

Den ene var 30 og den andre 33.

Syns flere skulle tenke og vite hva det vil innebære for de resten av livet før de fikk barn.

Ikke bekymre deg. Dagen kommer da også du er klar.

[asterix]

Har aldri vært noe overbegeistret for andres barn, hverken før eller etter at jeg fikk egne barn. Men jeg ønsket meg likevel alltid egne barn og elsker mine egne 6.

[*Lavendel*]

Tror det er noe som følger med en enventuell graviditet.... Aldri vært spesiellt glad i barn, det "skjedde" noe da jeg ble gravid......

Syns ikke du skal fortvile...

[Floga]

Å bli gravid, spesielt første gang, er en skremmende opplevelse, men samtidig fantastisk.

Skremmende fordi det er nytt, fordi man blir usikker og gjerne begynner å tvile på seg selv pga det store ansvaret som er i vente. De 9 månedene man går gravid er gjerne en slags forberedende til det å bli mamma, for det skjer veldig mye med deg, hormonelt spesielt, mammafeelingen kommer ganske naturlig, den :blunke:

Det er også de som får angst når ungen har kommet ut,

men dette er noe man får hjelp til å takle ganske fort.

Det gjelder å gi beskjed. :blunke:

Du blir nok en god mamma en dag!

[birgitte242]

Tror du skal ta det helt med ro. Selv var jeg totalt uinteressert i barn før jeg fikk egne. Nå er jeg helt vill etter dem, men kan fremdeles styre meg når det kommer til andres.

[Gjest mona]

Sånn var jeg også. Og verre! Jeg trodde aldri i livet at jeg skulle klare å bli noen god mamma :-? Unger ? Likte dem ikke! Dessuten hylte de fleste når jeg tok i dem eller så på dem, så det var gjensidig.

Det nytter ikke å forklare dette, det bare skjer. Man får en norm morskjærlighet, og med på kjøpet en helt ny og mye større forståelse for andre barn. Brått liker man dem og forstår dem mye bedre.

Dessuten, INGEN barn kan sammenlignes med din egen. Sånn er det bare, og godt er det:-)

[Titti72]

Enig med alle svar over, men det er ikke alle som faktisk ønsker seg barn. De har nok med/får dekket behovet med andres barn.

Jeg har en sånn venninde. Hun er nå 35 og ønsker seg fortsatt ikke barn.

Det er nok ikke så unaturlig, så vent til du føler at du ønsker deg det.

Kanskje du ikke er "der" ennå, pga "feil" forhold eller andre ting i livet ditt pr. d.d. Når du er klar for det, så merker du det, og blir du ikke klar for det, nei da bør du vel igrunn la være.

Det er jenter som ikke passer til å være mor, og ikke har interesse for egne barn. Jeg sier ikke at det gjelder deg, men at det er en "mulighet".

[Gjest Tex]

Jeg er tussete. Og har alltid vært det.

Tror ikke jeg kommer over det heller.