Panikkanfall

[AnonymBruker]

Nå er det 6 dager siden jeg fikk et panikkanfall. Jeg hadde hjertebank som aldri før, sviende stikkende smerter i hjertet og skalv i armer og ben. Dro på legevakta hvor de tok meg godt imot og sjekket hjertet mitt samt tok en rekke blodprøver. Ingenting galt men allikevel så fysiske smerter. De konkluderte med at det var et panikkanfall. Det kan stemme det, sliter med mild angst/depresjon og har vært mye stress i det siste.

Men allikevel 6 dager senere har jeg fortsatt hjertebank til tider, sviing i hjertet/brystet, dunking i øynene(?), ingen matlyst. Kan et panikkanfall vare så lenge eller tror dere det er noe fysisk galt med meg?

Jeg har vært hos fastlegen også, han har tatt blodprøver for å sjekke om det er høyt stoffskifte, noe jeg ikke tror det er for jeg tok denne blodprøven for et år siden og testet negativt.

Jeg har også veldig lett for å gråte, men det hjelper å gråte, da går hjertebanken bort..

Jeg kjenner også pulsen min godt i magen(?)... og når jeg skal sove er jeg redd for å ikke våkne opp igjen, føler en merkelig svimmelhet rett før jeg sovner og "våkner" da opp igjen.

Noen som har noen kunnskaper om dette? Eller har opplevd lignende?

Jeg er så redd. jeg vil at det skal gå over helt!

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det

Vi tipse deg om psykolog, og boken "Tenk hvis, hva så?".

[AnonymBruker]

Jepp. Det er sjelden farlig det å få anfall. Jeg har hatt det i flere år, man blir jo redd, spesielt i starten når det er nytt og ukjent.

Jeg får det når jeg er under psykisk og fysisk stress. Kroppen bare kobler ut virker det som.

[AnonymBruker]

uff... men kan det vare så lenge for dere? og har dere slike symptomer?

har fått henvisning til psykolog, men er jo så lange ventetider

Tusen takk for svar!

Mvh TS.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har slitt med det lenge og det går veldig i perioder.

Etter en depresjon i vinter ble jeg mye verre, og jeg går nå 1 gang i uken hos psykolog.

Jeg fikk også vite at det var laaang ventetid hos psykolog, men jeg tok en ringerunde selv jeg..og fikk kjapt time.

Det verste er at man etterhvert starter med å unngå det som forårsaker angsten, og da er man plutselig inne i en vond sirkel....

[AnonymBruker]

Ja jeg har sittet i sofaen så å si hele tiden siden fredag, men føler jeg er på "bedringens vei" og skal gjøre litt forskjellig idag... er verst om kvelden og rett etter jeg våkner!

jeg syns det er vanskelig å finne psykologer som tar imot henvisninger fra fastlegen. 1000 kr timen blir litt dyrt desverre en gang i uken høres bra ut, det har jeg lyst til å begynne med!

jeg har sterk tro på at jeg kan komme meg ut av det, fokuserer på de positive sidene ved meg og prøver å se det positive selv i negeative situasjoner. men tror jeg trenger en del hjelp, har slitt en stund men tenkt at det går over av seg selv. Så ser på denne situasjonen som en "wake-up call" at jeg må ta angsten seriøst.

trodde aldri dette skulle skje meg egentlig... det føles litt uvirkelig, og kunne nesten ønske det var noe fysisk som gav disse symptomene.

forresten så har jeg også sånne "besvimelser" rett før jeg sovner. er det farlig å la seg besvime? hvis noen skjønner hva jeg mener med det? jeg må sette meg opp og åpne opp øynene for at det går bort.

mvh TS

[Gjest navnelapp]

forresten så har jeg også sånne "besvimelser" rett før jeg sovner. er det farlig å la seg besvime? hvis noen skjønner hva jeg mener med det? jeg må sette meg opp og åpne opp øynene for at det går bort.

mvh TS

Det er jo dette som er innsovninga! Eg snakka med ein lege om dette, fordi hos meg var det ofte kombinert med at eg halvdrøymde at eg fall ut frå eit stup eller noko anna ekkelt. For meg har det hjelpt å tenke at "Å, no sovnar eg", og så nærmast akseptere at eg "fell". Det har gitt meg meir søvn, eg strittar ikkje imot lenger. Du kan jo prøve det?

[AnonymBruker]

Det er jo dette som er innsovninga! Eg snakka med ein lege om dette, fordi hos meg var det ofte kombinert med at eg halvdrøymde at eg fall ut frå eit stup eller noko anna ekkelt. For meg har det hjelpt å tenke at "Å, no sovnar eg", og så nærmast akseptere at eg "fell". Det har gitt meg meir søvn, eg strittar ikkje imot lenger. Du kan jo prøve det?

Har ikke gjort det fordi jeg er redd for at det skal skje noe, at jeg ikke våkner opp... hører selv at det er tøysete, skal se om jeg tør å prøve i kveld! Jeg drømmer også ofte at jeg faller og våkner opp av det, men dette er en helt annen følelse...

tusen takk for svar

-TS

[AnonymBruker]

Det du nevner er klassisk for panikkanfall. Du skulle bare visst hvor mange som oppsøker legevakt fordi de tror de er iferd med å få et hjerteinfarkt, eller slag, når de i virkeligheten har et panikkanfall. Jeg opplevde akkurat det samme som deg, og for min del ble det første anfallet starten på en langvarig depresjon. Det gikk et par måneder hvor jeg var livredd for å dø, og nesten daglig trodde jeg var iferd med å få infarkt. Klarte å sove ca 2 timer hver dag. Etterhvert ble jeg medisinert (Zoloft), og det hjalp godt mot både depresjon on panikkanfall. Det jeg ikke likte var at jeg følte meg så likegyldig til alt.

Tror jeg gikk på Zoloft i 2 år, og det som ble vendepunktet for meg var at jeg innså at medisinen aldri kunne gjøre meg frisk, den kunne bare forsøke å kamuflere det som var i bakgrunnen. Jeg sluttet på Zoloft, og både depresjon, pankikkanfall og dødsangst kom tilbake, sterkere enn noen gang. Gradvis lærte jeg meg å ikke skyve unna det jeg var redd for, jeg turte å kjenne på de vonde følelsene jeg hadde. Jeg gråt mye, men ok - da følte jeg ihvertfall noe, i motsettning til da jeg gikk på pillene. Jeg gikk mye tur, opp til 5 timer hver dag kunne det bli. Litt etter litt ble jeg sterkere, og det vonde avtok i styrke, etterhvert som jeg sluttet å forsøke å ignorere det. Jeg kunne av og til kjenne små glimt av ekte glede når jeg var ute i naturen, for eksempel kunne fuglekvitter gjøre meg direkte lykkelig, om så bare for 10 sekunder.

Nå, noen år senere, vil jeg kalle meg selv frisk. Jeg har tilbakevendende mild depresjon, men det er ingenting i forhold til hvordan det var før. Det er nå kun snakk om kortere perioder med nedstemthet, som jeg vet går over. Panikkanfall har jeg svært sjelden, og hvis det først kommer vet jeg at det er ubehagelig, men aldri farlig. Dødsangsten (som jeg også slet med før jeg ble syk) har fullstendig forsvunnet. Alt i alt føler jeg meg som et mye sterkere menneske etter det jeg har vært gjennom, og selv om jeg aldri ønsker å ha det slik igjen, har det faktisk kommet noe godt ut av det