Frykt for å miste flere

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min i 1998, da jeg var 11 år, etter en 3 år hard kamp mot tykktarmskreft. Etter det har flere gått bort; stesøsteren min, venner og bestefaren min (sistnevnte med samme krefttype)

Jeg vet ikke hvorfor, men tror det må være pga disse dødsfallene (spesielt moren min), at jeg er livredd for å miste flere. Får en dårlig magefølelse når broren eller faren min skal gjøre noe, f eks en lengre kjøretur. Faren og broren min er de viktigste for meg, og jeg lever så i frykt for å miste dem, eller at de skal bli skadet på noe vis. Er dette normalt? Isåfall, hvorfor? Hvorfor har jeg den følelsen, når de er voksne personer, og jeg vet at de kan ta vare på seg selv? I tillegg er jeg veldig forsiktig med å gjøre noe som kan "såre" dem. Noe som er rart for jeg vet jo at de takler det meste, men ser på dem som sårbare.

Hvordan slutte å være redd?

[JollyJolly]

Det er sikkert normalt å være ekstra redd siden du har mistet så mange.

Vet ikke hva du kan gjøre annet enn å akseptere den siden av seg selv, og ellers forsøke å nyte og fokusere på det som er her og nå, istedenfor å bekymre deg (ikke lett).

Ville egentlig bare gi deg en klem Håper du har det bra innimellom også!

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg vil tro det er normalt.

Jeg har også mistet mange.. samboer, mor og mormor som de nærmeste dødsfallene, men det er også mange venner som har fallt bort.

Jeg var totalt lammet av frykt og redsel etter at sambo døde. Hele mitt fokus og min energi lå i å sørge for overlevelsen og helsen til mine nærmeste. Jeg brukte masse masse tid og krefter på å være redd og frykte flere dødsfall. En liten stemme i meg trodde også at så lenge jeg var på vakt og redd, så kunne jeg forhindre et nytt dødsfall.

Men så døde mormor og mamma likevel. Mormor kanskje ikke så rart, ettersom hun var gammel.. men tøft likevel. Mamma på sin side kom som lyn fra klar himmel.

Uansett.. Jeg lærte at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre, jeg har ingen råderett over liv og død.. og all den tid jeg er redd er det fullstendig bortkastet...For de lever og dør uavhengig av hva man frykter.

Så derfor istedet fokuserer jeg på å gjøre hyggelige ting og skape gode minner med de som er igjen.. som da er min far og min bror.

Vi skal blandt annet til københavn i høstferien sammen, og jeg gleder meg stort. Jeg spanderer turen, og det gjør jeg gladelig. Slike turer, og andre minner som man skaper sammen er så ufattelig verdifullt. Man må nyte den tiden man har sammen.. Og redselen kan forringe den gleden man har av å være sammen og i live.

Ingen kan forutse morgendagen.. men man må få mest mulig ut av tiden vi har her og nå.

[Gjest Katee]

Vi reagerer alle forskjellig, men jeg kjenner meg ihvertfall igjen i det du skriver. Jeg frykter også at jeg skal miste flere. Dette har gjort til at jeg har vanskelig for å la folk komme nært innpå meg - nettopp fordi jeg frykter jeg kan komme til å miste dem igjen.

Jeg tror det er viktig å tenke positivt, kanskje lage seg en liste hver dag der man skriver opp alt det positive som har skjedd i løpet av dagen (hvor enn banale og små de er). Jeg skriver dagbok og syns det hjelper å få luftet litt tanker

Å snakke med noen du stoler på kan også være et steg i riktig retning. Vi trenger alle å bearbeide tanker og følelser som vi sliter med. Du bør slippe å 'sitte inne' med de helt alene

Endret 31. august 2010 av Alyah

[AnonymBruker]

da jeg ble født hadde jeg tre menn i livet mitt: pappa, onkel og bestefar.

Pappa døde i en ulykke da jeg var ganske liten, men det gikk alikevel veldig inn på meg, og jeg gikk til psykolog lenge. Onkel fikk en sykdom for noen år tilbake, som gjør at han har forandret personlighet helt. Han er ikke lenger den samme personen. Bestefar døde nylig (ikke av alderdom).

Jeg merker at jeg er livredd for at noe skal skje med samboer. Når han er ute og ikke svarer mobilen sin, så tror jeg med en gang at noe alvorlig har skjedd.. Selvom det aldri har skjedd noe

[Sunshine]

Jeg er livredd hver eneste dag for at flere skal bli borte. To av mine nærmeste døde brått og uventet med to dagers mellomrom i fjor, og siden har jeg slitt med angsten. Det kan ta 1 sekund fra å være rolig til jeg er overbevist om at en av mine nærmeste er døde. Hver gang jeg kommer hjem til et tomt hus når mannen kanskje skulle vært hjemme går jeg fra rom til rom for å se om han ligger død et sted. Det samme skjer når jeg ikke får tak i noen. Jeg tror det bare er noe vi må lære å leve med.

[AnonymBruker]

da jeg ble født hadde jeg tre menn i livet mitt: pappa, onkel og bestefar.

Pappa døde i en ulykke da jeg var ganske liten, men det gikk alikevel veldig inn på meg, og jeg gikk til psykolog lenge. Onkel fikk en sykdom for noen år tilbake, som gjør at han har forandret personlighet helt. Han er ikke lenger den samme personen. Bestefar døde nylig (ikke av alderdom).

Jeg merker at jeg er livredd for at noe skal skje med samboer. Når han er ute og ikke svarer mobilen sin, så tror jeg med en gang at noe alvorlig har skjedd.. Selvom det aldri har skjedd noe

Det her er som å lese livshistorien min! Jeg mista faren min som liten jente, mistet onkelen min (den eneste jeg har) også på grunn av totalforandring av personlighet og til sist bestefaren min for 1 år siden.. De 3 mennene som var der når jeg ble født er ikke der lenger og alle har på hver sin måte fylt rollen som farsfigur for meg i forskjellige faser av livet..

Jeg er kjempe redd for å miste flere og jeg merker at selv om det er helt urealistisk så tror jeg at menn i livet mitt forsvinner og er dermed redd for å slippe andre ordentlig inn..

[AnonymBruker]

Jeg er livredd hver eneste dag for at flere skal bli borte. To av mine nærmeste døde brått og uventet med to dagers mellomrom i fjor, og siden har jeg slitt med angsten. Det kan ta 1 sekund fra å være rolig til jeg er overbevist om at en av mine nærmeste er døde. Hver gang jeg kommer hjem til et tomt hus når mannen kanskje skulle vært hjemme går jeg fra rom til rom for å se om han ligger død et sted. Det samme skjer når jeg ikke får tak i noen. Jeg tror det bare er noe vi må lære å leve med.

Det der var som å lese om meg selv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått fra rom til rom med hjertet i halsen og rett og slett panikk fordi jeg er overbevist om at min kjære ligger død et sted. Når jeg ikke finner han i huset så ser jeg for meg at han ligger ihjelkjørt i ei grøft eller at han ligger druknet i havet. Det er helt forferdelig, og så utrolig slitsomt. I slike tilfeller prøver jeg å fortelle meg selv at jeg reagerer irrasjonelt, at han sikkert bare er en tur på butikken eller på besøk hos naboen osv. Men det hjelper ikke. Frykten sitter hardt i magen, og hjernen min avfeier fort alt som kan forklare at han sikkert har det bra. Jeg har gått en runde hos psykolog tidligere for å få bukt med dette, uten at det hjalp så veldig mye. Må kanskje ta en ny runde på det der, for det sliter meg ut å leve på denne måten.

til dere andre som også sliter. Det er på en merkelig måte "godt" å se at andre har litt lik erfaring. Felles trøst, kanskje?

[Gjest Eithne]

Har selv mistet utrolig mange til kreft og jeg tror at de tankene du sitter med er ganske normale. Min egen mor døde i armene mine for 4 år siden og det er de desidert verste jeg noen gang har vært med på.

Jeg bare lurer: Har du vært med i noe sorggruppe? Det er ikke alle det hjelper for,men mange har også god nytte av det. Kan anbefales. Ikke alltid like lett å få tankene sine ut blant venner som kanskje ikke har vært gjennom dette selv.

[AnonymBruker]

Jeg er kjempe redd for å miste flere og jeg merker at selv om det er helt urealistisk så tror jeg at menn i livet mitt forsvinner og er dermed redd for å slippe andre ordentlig inn..

Sånn har jeg det også...