Hvor mye er kjærligheten egentlig verdt?

[Gjest KateW]

Det at du ikke forstår dette, selv når det blir forklart deg av mødre, Steinar, sier meg at du kanskje ikke bør gå inn i et forhold med noen som har barn.

Alvorlig talt, det at du ser på hennes avasjon mot å flytte barn fra far, og rive dem bort fra nettverk, som et tegn på at hun ikke er klar for DEG, og som at hun ikke viser DEG nok? Hallo, hvor lite empati har du? Hvor lite innlevelsesevne og hvor lite erfaring med barn? jeg blir helt sjokkert jeg. Igjen

[Gjest Prøvis]

Jeg tror ikke kjærlighet alene kan gi en trygg nok grunnmur til å tåle alt. Jeg tror at når hverdagen og de vanskelige tidene kommer, trengs det mer enn kjærlighet til for å ha et sterkt forhold. Men finnes ikke oppriktig kjærlighet, respekt og omtanke - er det ikke håp.

Enig

Så du elsker henne?

Det gjør du, ikke sant? Siden du vil hun skal flytte til deg?

Eller er det - slik du har skrevet før - at hun bare er "bra nok"?

Hun er ikke "bra nok" ennå, hun kan bli "bra nok".

[Ellevill]

Å ja, sånn var det.

Når hun bare endrer personlighet og innstilling. Og bosted.

[Gjest KateW]

Og slutter å være avhengig av ungene sine.

[Gjest Blondie65]

Og begynner å kommunisere.

På et språk Steinar forstår.

Jeg skal ikke holde pusten, det var nemlig noen som sa forleden at blått neppe var min farge ...

Endret 30. august 2010 av Blondie65

[AnonymBruker]

Går det ikke an å holde dette i én tråd, all den tid det kun diskuteres saken fra tråden "Tolkningssak"? Blir jo litt voldsomt, dette. Foreslår at dere fortsetter diskusjonen av den brukeren der.

[Steinar40]

Dette er bla bla bla bla.

Har ingen substans og ingen verdi - ikke for meg som mor, ikke for barnet som må flytte fra sin far.

Men greia er vel: Hun ønsker ikke å flytte. Hun kan ikke snakke med deg engang om det! Hvordan skal du mene dette på noen måte kan gjennomføres? Hadde dere hatt et svært godt forhold og et avklart, felles ønske for fremtiden, ville det jo stilt seg annerledes. Nå ønsker du at hun skal ta med barna og flytte til deg - på svært vaklende grunnlag.

Og hva vet du om å ha barn i huset? og hva vet du om å være stefar til et barn som skal etablere seg på et nytt sted på en annen kant av landet etter foreldrenes skilsmisse?

Tror du at det er lett for en far å si ja til dette?

Og hvis han ikke vil de skal skilles engang, så er det vel enda mindre sannsynlig.

Bra punkter.

[Steinar40]

Så du elsker henne?

Det gjør du, ikke sant? Siden du vil hun skal flytte til deg?

Eller er det - slik du har skrevet før - at hun bare er "bra nok"?

Jeg kan ikke tillate meg å tenke sånn.

Ikke i denne situasjonen der det er minst like sannsynlig at jeg må gi henne opp.

[Steinar40]

Spør du meg?

Du svarer på mitt spørsmål med et spørsmål?

Jeg tror ikke kjærlighet alene kan gi en trygg nok grunnmur til å tåle alt. Jeg tror at når hverdagen og de vanskelige tidene kommer, trengs det mer enn kjærlighet til for å ha et sterkt forhold. Men finnes ikke oppriktig kjærlighet, respekt og omtanke - er det ikke håp.

Og etter din mening så er da "mer enn kjærlighet" hva da?

[Gjest Tidssone]

Så, hva er egentlig lov i kjærlighet?

Hvor egoistisk kan man f.eks være?

Er det verdt å ødelegge for andre for å få kjærligheten selv?

I kjærlighet er det lov til å gi, ikke å kreve. Man kan ønske seg noe fra parteren, men ikke kreve.

Kjærlighet er vel det minst egoistiske som finnes, siden det handler om å gi.

Å ødelegge for andre for å få kjærlighet vil ikke være kjærlighet, men egoisme. Den man elsker setter man fri, når det er frihet den man elsker ønsker.

[Steinar40]

I kjærlighet er det lov til å gi, ikke å kreve. Man kan ønske seg noe fra parteren, men ikke kreve.

Kjærlighet er vel det minst egoistiske som finnes, siden det handler om å gi.

Kjærligheten må være gjensidig - det er et minstekrav.

Å ødelegge for andre for å få kjærlighet vil ikke være kjærlighet, men egoisme. Den man elsker setter man fri, når det er frihet den man elsker ønsker.

Forsåvidt. Men det dreier seg mer om mannen og barna enn om henne.

Skal jeg få hennes kjærlighet så vil det gå utover han, og en eventuell flytting vil også påvirke hennes barn.

[*Numi*]

Forsåvidt. Men det dreier seg mer om mannen og barna enn om henne.

Skal jeg få hennes kjærlighet så vil det gå utover han, og en eventuell flytting vil også påvirke hennes barn.

Og hvorfor er det hun som må flytte, Steinar?

[Ellevill]

Og etter din mening så er da "mer enn kjærlighet" hva da?

"Mer enn kjærlighet" er for meg (hvis jeg hadde vært i din situasjon) og jeg skulle flytte sammen med noen med barn:

• 
  
  
• *** Vi har et felles mål, en felles plan - hva ser vi for oss i en felles hverdag?
  
• *** Vi må snakke sammen om vanskelighetene som vil oppstå for mor, "stefar" og barn i denne prossessen - for de vil komme for dere alle
  
• *** Alt vedrørende økonomi må gåes gjennom. Testamenter må settes opp
  
• *** Praktiske løsninger må avklares, bla for jobbmuligheter, skole, fritidsaktiviteter
  
• *** Du må virkelig tenke deg godt om med tanke på de store omveltningene du får i livet ditt. Vet du hva det innebærer å ha barn i huset? Som har måtte flytte langt - sannsynligvis mot sin vilje. Som kan ha humørsvingninger og tilpasningsvensker, sorg og sinne? Klarer du å takle det slik disse barna fortjener, eller vil du bli irritert? Takler du at mor og barn har et bånd du ikke vil få med hverken mor eller barn - du vil rett og slett bli litt utafor. Hjemmet ditt vil ikke være det samme lenger. Det vil være mer rotete, flere ting må få plass, mer støy, mer mennesker - er det helt OK for deg? Er det greit for deg å plutselig bo sammen med barn mer eller mindre på heltid?
  

Jeg kunne fortsatt listen i det uendelige, men gjør ikke det nå.

Og dette er jo egentlig noe alle burde tenke på, det er jo generelle leveregler. Synes jeg.

Og dette krever ikke et minimum av kommunikasjon. For å klare dette trenger dere en svært god kommunikasjon.

Siden jeg er glad i lister og har vanskelig for å begrense meg, vil jeg også si følgende:

1) Jeg hadde aldri, aldri, aldri flyttet sammen med en som måtte flytte laaangt for å komme til mitt bosted og som hadde barn. Til det hadde belastningen blitt for stort for barna og for oss voksne.

2) For samboerskap generellt, og spesielt der barn er involvert, skulle jeg rungende kunne proklamert at jeg ELSKET denne personen og at han ikke bare var bra nok, men mer enn bra nok. Og jeg skulle selvfølgelig ikke vært i tvil om at det var gjensidig. Og dette gjelder altså om man hadde måtte flytte 100 meter eller 100 mil.

3) Hvis noen ba meg flytte laaangt av gårde og ta med meg barna mine for at vi skulle bli samboere, ville jeg blitt ganske trist og sjokkert hvis grunnlaget for dette var at jeg var bra nok, huslig og flink med barn.

Endret 31. august 2010 av Ellevill

[AnonymBruker]

Og jeg spør igjen: kan dere ikke ta dette i "Tolkningssak"? Ingen grunn til å opprette flere tråder for å diskutere Steinars situasjon.

[Steinar40]

Og hvorfor er det hun som må flytte, Steinar?

Ja, det er jo et bra spørsmål selvfølgelig. Det har vel hovedsaklig med risiko og praktiske årsaker å gjøre.

[Steinar40]

"Mer enn kjærlighet" er for meg (hvis jeg hadde vært i din situasjon) og jeg skulle flytte sammen med noen med barn:

• 
  
  
• *** Vi har et felles mål, en felles plan - hva ser vi for oss i en felles hverdag?
  
• *** Vi må snakke sammen om vanskelighetene som vil oppstå for mor, "stefar" og barn i denne prossessen - for de vil komme for dere alle
  
• *** Alt vedrørende økonomi må gåes gjennom. Testamenter må settes opp
  
• *** Praktiske løsninger må avklares, bla for jobbmuligheter, skole, fritidsaktiviteter
  
• *** Du må virkelig tenke deg godt om med tanke på de store omveltningene du får i livet ditt. Vet du hva det innebærer å ha barn i huset? Som har måtte flytte langt - sannsynligvis mot sin vilje. Som kan ha humørsvingninger og tilpasningsvensker, sorg og sinne? Klarer du å takle det slik disse barna fortjener, eller vil du bli irritert? Takler du at mor og barn har et bånd du ikke vil få med hverken mor eller barn - du vil rett og slett bli litt utafor. Hjemmet ditt vil ikke være det samme lenger. Det vil være mer rotete, flere ting må få plass, mer støy, mer mennesker - er det helt OK for deg? Er det greit for deg å plutselig bo sammen med barn mer eller mindre på heltid?
  

Jeg kunne fortsatt listen i det uendelige, men gjør ikke det nå.

Og dette er jo egentlig noe alle burde tenke på, det er jo generelle leveregler. Synes jeg.

Og dette krever ikke et minimum av kommunikasjon. For å klare dette trenger dere en svært god kommunikasjon.

Siden jeg er glad i lister og har vanskelig for å begrense meg, vil jeg også si følgende:

1) Jeg hadde aldri, aldri, aldri flyttet sammen med en som måtte flytte laaangt for å komme til mitt bosted og som hadde barn. Til det hadde belastningen blitt for stort for barna og for oss voksne.

2) For samboerskap generellt, og spesielt der barn er involvert, skulle jeg rungende kunne proklamert at jeg ELSKET denne personen og at han ikke bare var bra nok, men mer enn bra nok. Og jeg skulle selvfølgelig ikke vært i tvil om at det var gjensidig. Og dette gjelder altså om man hadde måtte flytte 100 meter eller 100 mil.

3) Hvis noen ba meg flytte laaangt av gårde og ta med meg barna mine for at vi skulle bli samboere, ville jeg blitt ganske trist og sjokkert hvis grunnlaget for dette var at jeg var bra nok, huslig og flink med barn.

Du har mange bra punkter som er verdt å tenke igjennom her også

Men har jeg først tatt på meg ansvar for et barn, så er det bare å fullføre. Da finnes det ingen andre valg lenger.

Og jeg er selvfølgelig glad i henne. Om det hjelper noe gjenstår å se.

[Gjest Katee]

En gammel klisje sier; "Alt er lov i krig og kjærlighet."

La oss glemme krig i denne sammenheng og konsentrere oss om kjærligheten.

Så, hva er egentlig lov i kjærlighet?

Hvor egoistisk kan man f.eks være?

Er det verdt å ødelegge for andre for å få kjærligheten selv?

Du kan være så egoistisk som du måtte føle for, og du kan ødelegge for andre så mye du vil. - For vi lever tilsynelatende i en fri verden. Du skal bare vite at 'karma's a bitch' (for å bruke en annen klisje) og alt du gjør kan komme tilbake og bite deg i ræven (sic)... Men det er kanskje verdt det?

[Steinar40]

Du kan være så egoistisk som du måtte føle for, og du kan ødelegge for andre så mye du vil. - For vi lever tilsynelatende i en fri verden. Du skal bare vite at 'karma's a bitch' (for å bruke en annen klisje) og alt du gjør kan komme tilbake og bite deg i ræven (sic)... Men det er kanskje verdt det?

Problemet er at man aldri kan vite om det var verdt det før etterpå.

[Gjest Katee]

Problemet er at man aldri kan vite om det var verdt det før etterpå.

C'est la vie...