Hvor mye er kjærligheten egentlig verdt?

[Steinar40]

Avslutte.

Grunnen til at man tar pause er at man vil prøve ut den nye eller at man vil se om man har sjanse i det "åpne marked", og ha eks som reserve hvis det ikke går. Det er ren ondskap.

Man gjør det slutt ærlig og redelig, med den risiko det er for at det kan være feil beslutning. Man slipper sin eks fri slik at vedkommende kan begynne på sitt nye liv. Man lager ikke falske håp. Og SPESIELT ikke når det er barn inne i bildet.

Jeg er enig med deg her, med litt unntak for det du skriver om ondskap. Det dreier seg nok heller om at de fleste mennesker har risikoaversjon. Noe som er helt normalt.

[Gjest Blondie65]

Jeg er enig med deg her, med litt unntak for det du skriver om ondskap. Det dreier seg nok heller om at de fleste mennesker har risikoaversjon. Noe som er helt normalt.

Men resultatet blir ondskap. Er helt enig i at det er risikoaversjon i mange tilfeller. Men jeg har også sett kalde og kynisk beregnende personer som har dratt det ut i det uendelige ved å gi sin partner akkurat de smulene de håper på slik at risikoen for dem selv blir minimert, og tilsvarende forhøyet hos partner.

Fortell meg noe forresten: hvis jeg velger å redusere min risiko ved å høyne din, hva ville du kalle det? Ondskap er kanskje ikke rett ord, men er ikke egoisme det? For det er jo faktisk egoisme som lar meg stille min komfort og risikosone over din?

[Gjest KateW]

Det er ikke mye kjærlighet hvis en skal tvinge den andre til å elske.

kjærlighet - et sett av følelser. lidenskap, hengivenhet, ømhet, trygghet og ikke minst respekt. Uteblir en av disse så er ikke det kjærlighet lenger.

Ah, vi postet samtidig, mitt svar var til Steinar. Jeg syns svaret ditt var veldig fint, og er enig.

[Steinar40]

Men resultatet blir ondskap. Er helt enig i at det er risikoaversjon i mange tilfeller. Men jeg har også sett kalde og kynisk beregnende personer som har dratt det ut i det uendelige ved å gi sin partner akkurat de smulene de håper på slik at risikoen for dem selv blir minimert, og tilsvarende forhøyet hos partner.

Fortell meg noe forresten: hvis jeg velger å redusere min risiko ved å høyne din, hva ville du kalle det? Ondskap er kanskje ikke rett ord, men er ikke egoisme det? For det er jo faktisk egoisme som lar meg stille min komfort og risikosone over din?

Ja, jeg vil kalle det egoisme (i større eller mindre grad). Og ikke minst en helt uakseptabel oppførsel. Men akk så vanlig, er jeg redd.

[forward]

Ah, vi postet samtidig, mitt svar var til Steinar. Jeg syns svaret ditt var veldig fint, og er enig.

hehe...takk

[Cannavaro]

Tar jeg ikke mye feil her Steinar, så er dette nok en forlengelse på tråden "tolkningssak" og hvilket dilemma du står midt oppi.

Rite ?? *correct me if I`m wrong ?*

Fy faan (ja, jeg kjenner jeg må banne litt her) jeg synes synd på deg innerst inne.

Min antagelse : du var dypt forelsket i denne jenta, men så har du ikke fått nødvendig bekreftelse fra henne om at hun skal bryte ut av sitt forhold. Hun lar deg gå på gress. Og, du er der hvor følelsene er sterke og hjernen har deg på vent. Følelser mot logikk og fornuft.

Over flere 100 sider her inne får du innspill, tanker og sågar hjelp i din situasjon, men du er fortsatt like "stuck" i fella.

Lider du av beslutningsvegring ?? Eller har kjærligheten tatt et dypt grep om deg ??

Du er umåtelig usikker på din vei - og du spør og graver, men opptrer fortsatt like standhaftig. Er du kommet nærmere din endelige beslutning ? eller får du det ikke til ?? Hvorfor ?

Jeg personlig tror kanskje at dine spørsmål rundt kjærlighet i denne tråden kan være unnvikende for muligens et annet problem du har : hvordan gi slipp på ubesluttsomhet ? Du ser ikke hvor du skal og greier ikke konsentrere deg helt. Du er avhengig av andre når det gjelder å bestemme seg og finne ut hva du vil. Når man møter livets tunge utfordringer er det vanskelig å ta avgjørelser og komme seg videre. Dette kan skje f.eks dersom man ikke har lykkes i å erkjenne og bearbeide tilbakeslag fra fortiden.

Mulig dette er i overkant personlig for deg, men se virkelig at folk her inne egentlig vil hjelpe deg. Vær ei heller fordømmende mot de som vil hjelpe Steinar. Ja, du kan være misfornøyd, men ikke fordømmende. Da mister du forbindelse til kjærligheten.

Kjærlighet er ikke lett desverre, det er en sterk kraft hos oss mennesker, som vi må leve med og hanskes med.

Men igjen, har medlidenhet for deg - det er ikke lett, men du må finne deg selv midt oppe i dette. Hvem er du og hvor vil du ?

Det er ikke nødvendigvis riktig med alle råd og vink i slike prosesser, det er deg og dine indre verdier og integritet som er viktig i det hele. Det er mange hensyn å ta : men, det viktigste er å finne ut av hvor mye kjærligheten betyr for deg, hva vil du ofre, hva vil du gi - i samsvar med DIN overbevisning.

*cheers mate*

[Steinar40]

Tar jeg ikke mye feil her Steinar, så er dette nok en forlengelse på tråden "tolkningssak" og hvilket dilemma du står midt oppi.

Rite ?? *correct me if I`m wrong ?*

Fy faan (ja, jeg kjenner jeg må banne litt her) jeg synes synd på deg innerst inne.

Min antagelse : du var dypt forelsket i denne jenta, men så har du ikke fått nødvendig bekreftelse fra henne om at hun skal bryte ut av sitt forhold. Hun lar deg gå på gress. Og, du er der hvor følelsene er sterke og hjernen har deg på vent. Følelser mot logikk og fornuft.

Over flere 100 sider her inne får du innspill, tanker og sågar hjelp i din situasjon, men du er fortsatt like "stuck" i fella.

Lider du av beslutningsvegring ?? Eller har kjærligheten tatt et dypt grep om deg ??

Paradoksalt nok så er dette de spørsmålene som gjelder mest for henne. Jeg er ikke gift, mens hun fortsatt ikke er skilt.

Men spørsmålene gjelder selvfølgelig for meg også. Som jeg har skrevet mange ganger her tidligere, så vil hun være "bra nok" HVIS hun endrer innstilling og oppførsel og IKKE MINST får ræva si i gir snart!

Og jeg må vel bare innrømme å ha endel beslutningsvegring for å bare avslutte alt FØR jeg har fått svar på ovenstående spørsmål fra henne selv.

Du er umåtelig usikker på din vei - og du spør og graver, men opptrer fortsatt like standhaftig. Er du kommet nærmere din endelige beslutning ? eller får du det ikke til ?? Hvorfor ?

Jeg foretrekker å finne ut av svarene i sammen med henne. Om mulig.

Jeg personlig tror kanskje at dine spørsmål rundt kjærlighet i denne tråden kan være unnvikende for muligens et annet problem du har : hvordan gi slipp på ubesluttsomhet ? Du ser ikke hvor du skal og greier ikke konsentrere deg helt. Du er avhengig av andre når det gjelder å bestemme seg og finne ut hva du vil.

Jeg er relativt avhengig av henne i denne situasjonen, ja. Naturlig nok. Og jævla upraktisk å ikke bare kunne bestemme alt alene!

Når man møter livets tunge utfordringer er det vanskelig å ta avgjørelser og komme seg videre. Dette kan skje f.eks dersom man ikke har lykkes i å erkjenne og bearbeide tilbakeslag fra fortiden.

Mulig dette er i overkant personlig for deg, men se virkelig at folk her inne egentlig vil hjelpe deg. Vær ei heller fordømmende mot de som vil hjelpe Steinar. Ja, du kan være misfornøyd, men ikke fordømmende. Da mister du forbindelse til kjærligheten.

Kjærlighet er ikke lett desverre, det er en sterk kraft hos oss mennesker, som vi må leve med og hanskes med.

Men igjen, har medlidenhet for deg - det er ikke lett, men du må finne deg selv midt oppe i dette. Hvem er du og hvor vil du ?

Det er ikke nødvendigvis riktig med alle råd og vink i slike prosesser, det er deg og dine indre verdier og integritet som er viktig i det hele. Det er mange hensyn å ta : men, det viktigste er å finne ut av hvor mye kjærligheten betyr for deg, hva vil du ofre, hva vil du gi - i samsvar med DIN overbevisning.

*cheers mate*

Ja, problemet er at det er så mange hensyn å ta. Også til andre mennesker. Mannen og barna etc.

Og derfor lurer jeg på hvor mye kjærligheten egentlig er verdt.

Endret 27. august 2010 av Steinar40

[forward]

Paradoksalt nok så er dette de spørsmålene som gjelder mest for henne. Jeg er ikke gift, mens hun fortsatt ikke er skilt.

Men spørsmålene gjelder selvfølgelig for meg også. Som jeg har skrevet mange ganger her tidligere, så vil hun være "bra nok" HVIS hun endrer innstilling og oppførsel og IKKE MINST får ræva si i gir snart!

Og jeg må vel bare innrømme å ha endel beslutningsvegring for å bare avslutte alt FØR jeg har fått svar på ovenstående spørsmål fra henne selv.

Jeg foretrekker å finne ut av svarene i sammen med henne. Om mulig.

Jeg er relativt avhengig av henne i denne situasjonen, ja. Naturlig nok. Og jævla upraktisk å ikke bare kunne bestemme alt alene!

Ja, problemet er at det er så mange hensyn å ta. Også til andre mennesker. Mannen og barna etc.

Og derfor lurer jeg på hvor mye kjærligheten egentlig er verdt.

I din tilfelle den er verdt ingenting.

Vil hun ikke forlate familien, så er hun ikke egoistisk nok til å gi blaffen i de. Kanskje har hun det bedre med deg enn med mannen sin, men hun slutter ikke å elske familien sin for det.

[Steinar40]

I din tilfelle den er verdt ingenting.

Vil hun ikke forlate familien, så er hun ikke egoistisk nok til å gi blaffen i de. Kanskje har hun det bedre med deg enn med mannen sin, men hun slutter ikke å elske familien sin for det.

Hvorfor verdt ingenting mener du?

[Gjest Prøvis]

Hvorfor verdt ingenting mener du?

Den kjærligheten hun måtte ha for deg er ikke noe verdt i forhold til det hun føler for sine barn, selv om hun kanskje er glad i deg så vil hun likevel prioritere sine barn.

[forward]

Hvorfor verdt ingenting mener du?

Fordi kjærligheten din er ikke verdt noe for henne. Det betyr ikke at hun ikke bryr seg, men den er ikke verdt å gå fra mannen sin.

Kanskje med tiden, men da må du ha tålmodighet.

[forward]

Hvorfor verdt ingenting mener du?

Vi kvinner tenker komplisert dessverre. Hun sitter der sikkert med en liste i hånden med alle "for" og "imot" og da saken kommer til barna så rives i de fleste tilfeller listen i filler.

Og en ting til, du sier at du er ikke gift. har du vært gift? er du yngre?

Endret 27. august 2010 av forward

[Steinar40]

Den kjærligheten hun måtte ha for deg er ikke noe verdt i forhold til det hun føler for sine barn, selv om hun kanskje er glad i deg så vil hun likevel prioritere sine barn.

Jo, takk! Er det noe jeg har merket, og merker, så er det i hvert fall akkurat det.

Men jeg mener det må gå an å finne en løsning som kan fungere. Altså at foreldrene samarbeider. Problemet mitt er bare at dette kan jeg overhodet ikke påvirke.

Jeg kan bare forholde meg til om hun finner ut at det er mulig eller umulig.

[Steinar40]

Fordi kjærligheten din er ikke verdt noe for henne. Det betyr ikke at hun ikke bryr seg, men den er ikke verdt å gå fra mannen sin.

Kanskje med tiden, men da må du ha tålmodighet.

Noen som har vært mer tålmodig enn meg finnes ikke på denne jord!!!

Og jeg er eldre enn henne.

Endret 27. august 2010 av Steinar40

[forward]

Noen som har vært mer tålmodig enn meg finnes ikke på denne jord!!!

Og jeg er eldre enn henne.

Hvorfor ikke finne deg en som vil elske deg tilbake og vil være med deg?

Kanskje elsker løsningen fungerer fint for henne?

Altså det er så mange nyanser som bare dere 2 hvet om.

[Steinar40]

Hvorfor ikke finne deg en som vil elske deg tilbake og vil være med deg?

Kanskje elsker løsningen fungerer fint for henne?

Altså det er så mange nyanser som bare dere 2 hvet om.

Ja, og det er derfor vi trenger å prate i sammen, for å klarlegge hele situasjonen ifra A - Å.

Få en felles forståelse og enighet. Om mulig.

[Gjest Prøvis]

Jo, takk! Er det noe jeg har merket, og merker, så er det i hvert fall akkurat det.

Men jeg mener det må gå an å finne en løsning som kan fungere. Altså at foreldrene samarbeider. Problemet mitt er bare at dette kan jeg overhodet ikke påvirke.

Jeg kan bare forholde meg til om hun finner ut at det er mulig eller umulig.

Nå bor hun jo i nærheten av barnefaren og barna har kontakt med sin far, det er vel ikke nå de sliter med å samarbeide. Du vil jo at hun skal flytte til deg, 80 mil eller 8 timer unna, og det er jo da samarbeidet vil bli satt på prøve og samværet med far blir mindre for ungene.

Skjønner jo godt at du vil ha henne til å flytte til deg, for da flytter hun unna nettverket sitt med familie og venner, ikke minst vennene. Ikke har hun jobb heller og da trenger du ikke bekymre deg for kolleger som kan bli venner, full kontroll. Kanskje hun er redd for å flytte unna nettverket sitt?

Endret 27. august 2010 av Prøvis

[Inx]

Bruk "kvinne-taktikken" Steinar, still et ultimatum og hold det uansett hvor følelsesmessig vondt det gjør.

[Gjest Blondie65]

Bruk "kvinne-taktikken" Steinar, still et ultimatum og hold det uansett hvor følelsesmessig vondt det gjør.

Hva i all sine dager for et råd er dette? Har du ikke fått med deg at Steinar40 ikke er i stand til å leve etter konsekvensene av et ultimatum?

[Gjest Prøvis]

Bruk "kvinne-taktikken" Steinar, still et ultimatum og hold det uansett hvor følelsesmessig vondt det gjør.

Steinar har stilt mange ultimater han.. men har ikke kommet noe lengre av den grunn..

Endret 27. august 2010 av Prøvis