psykisk sliten

[AnonymBruker]

For noen uker siden måtte jeg ta en vanskelig avgjørelse iforhold til et problem som har vart i over ni år av livet mitt. Jeg måtte fortelle min far at jeg ikke orket å ha kontakt med min nåværende stemor fordi vi har alltid har hatt et dårlig forhold. Og med dårlig forhold, mener jeg egentlig et helt jævlig ett. Etter at jeg flyttet fra min alkoholiserte mor og til min far for å få et bedre liv i tolvårsalderen ble det så og si et helvete. Etter å ha kjempet meg gjennom mange år med tanken "kanskje jeg bare er i puberteten og at det er derfor jeg syns ting er jævlig" fant jeg fort ut at det ikke var jeg som var problemet i familien, men siden min far valgte å gifte seg med dette kvinnemenneske valgte jeg å flytte ut sånn at han skulle være lykkelig.

Så begynte min eldre bror og mikse og trikse med narkotika og er i dag skikkelig på kjøret hvor han bruker sprøyter. Han har narkogjeld og inkassoregninger så langt øyet kan se. Han har hatt en utrolig grei arbeidsgiver som har latt han være i arbeid frem til nylig (siden han mistet sin egen sønn til narkotika) men sa nå at dette ikke gikk mer, han måtte slutte.

samtidig som alt dette foregår prøver jeg å sjonglere en skolegang hvor jeg er i mitt andre år på en veldig krevende skole, pluss at jeg har en deltidsjobb annenhver helg (ofte ekstravakter de helgene jeg har fri og ) og et par dager i uka.

Jeg tok det endelig valget å løsrive meg fra denne stemoren ved å si at jeg ikke kommer til å tilbringe noe tid i mitt "hjem" så lenge hun er tilstede. Jeg vil fortsatt ha kontakt med min far, og jeg forventer eller forlanger ikke at han skal skille seg fra henne, men sa bare at jeg ikke orker mer psykisk, så jeg vil ikke ha noe mer med henne eller hennes familie og gjøre.

Resten av familien rundt har et veldig overfladisk forhold, vi prater med hverandre og sier hei og klemmer men det er vel det(fars familie), det er ikke noe dypt forhold men det har alltid vært sånn så det har vel aldri vært noe savn heller.

På min mors side er forholdet i familien veldig anstrengt siden de fleste "hater" hverandre. Forholdet til mormor forsvant da hun syns det var rimelig tåpelig av meg å flytte fra min egen mor og har siden den gang lagt meg for "hat" ved å slenge kommentarer om faren min og meg hver gang jeg møtte henne, så jeg gadd ikke ha kontakt med henne no mer.

Den eneste på den siden som jeg har god kontakt med er en tante som har tatt vare på meg siden jeg var liten. Som er den mest oppegående i familien, men også den som har svelget flest kameler.

Mormor har i den siste tiden blitt syk og her kommer det også mer mas i bildet, folk fra den siden i familien krever at jeg ringer henne siden hun tydeligvis vil ha kontakt med meg igjen. Jeg sier at hun får ringe meg hvis det er så viktig for henne siden det var tross alt hun som svek meg da jeg trengte henne mest.

Greia er at nå orker jeg ikke mer. Jeg er så sliten og nedbrutt psykisk at jeg orker ikke forholde meg til noen ting. Tante ringer meg og ber meg ta ansvaret for min narkomane bror, mamma ringer og ber meg om det samme, pappa ringer og krever at jeg gjør det samme som tante og mamma sier og det er greit. Jeg har stillt opp siden han ikke vil ha kontakt med noen andre enn meg.

Jeg står oppført som vergen hans, jeg ringer leger,psykologer og andre han har kontakt med, jeg reiser tilbake til mitt hjemsted for å hjelpe han, stille opp på legetimer med han, være med han osv. Han er min beste venn og jeg ser på dette som en selvfølge at jeg hjelper han. Men det går aldri noen vei, har en mistanke om at han stiller opp på disse møtene bare for å please meg.

Han er den eneste familien jeg har, men problemet er alle disse rundt som legger alt ansvaret over på meg. Og jeg er bare 20 år. Jeg begynner å få store problemer på skolen med fravær og lite lyst til å bidra. Jeg har bare lyst til å sove hele tiden og glemme vekk hele greia. Jeg har alltid vært en sosial person og begynner å merke at venninner ikke forstår min situasjon og blir sure fordi jeg ikke orker å være sammen med de eller fordi jeg ikke er den gøye personen jeg var før.

jeg har blitt oppdratt til å ha en "alt er greit" holdning så lenge det lar seg gjøre, men nå lar det seg ikke gjøre lenger. Jeg har ikke energi til noen ting mer, samtidig som jeg må ha det. jeg må jobbe for å kunne tjene penger, jeg må gå på skolen og jeg har sagt ifra til folk at jeg ikke lenger kommer til å si ja til ting jeg ikke vil lenger fordi jeg har ikke krefter til å stille opp på ting bare for å være "grei". Jeg har bedt familie og venner slutte å stille meg til annsvar for hva som skjer med broren min men at jeg kommer til å opplyse de om det skulle skje noen endring.

Er det noen som har noen gode og "morderlige" råd om hva jeg skal gjøre for å få meg selv til å strekke til . Jeg orker ikke ha det sånn lenger og jeg regner med at hvis jeg går til legen med det får jeg antideppresive som kommer til å gjøre meg til en maskin som bare eksisterer frem til jeg slutter på de. det fungerer vel der og da, men ikke i lengda. Jeg har vært å snakked med utallige psykologer, men føler at jeg bare graver frem flere problemer for meg selv.

Jeg skulle så gjerne hatt overskudd til å leve livet mitt igjen.

Noen i samme båt?

[Gjest bella1975]

Herregud,sånn kan du ikke ha det! har selv hatt mer eller mindre ansvaret for min mor som er alkolisert,og en lillesøster som er 4 år yngre enn meg siden jeg var 12.

jeg var så sterk jeg liksom,så jeg klarte det sa familien.

men det stoppet seg selv når jeg var 21.da fikk jeg rett å slett ett sammenbrudd,etter å ha opplevd år med en mor som drakk,og prøvde å ta livet sitt,stengte meg ute når hu skulle ha "besøk" av mannelige venner midt på natten,og diverse.

raste totalt sammen, og det vil jeg IKKE at du skal oppleve! føler så med deg!! du må si til familien at du ikke takler mer(tenk på deg selv)!! du skal jo ikke være ansvarlig for din bror..vet det er vansklig,vært der,men du må få hjelp.oppsøk kommunen,sosialkontor,hva som helst,og forklar dem situasjonen.

DETTE ER DITT LIV,OG DU FORTJENER Å HA DET BRA!! hilsen en som kommer til å tenke mye på deg

[AnonymBruker]

Du trenger virkelig å prate med en annen voksen.

Hvor bor du hen nå da? Bor du alene?

Du kan ikke prate med legen din så kanskje legen kan hjelpe deg videre?

Du må ikke gi opp! Du er sterkere enn du tror!

Iblandt ser det bare så mørkt ut, og da vil man gi opp.

Hadde selv et sammenbrudd da jeg var 21 år, da fikk jeg nok.

Bestilte time til legen og fortalte det akkuratt sånn som det var, og jeg fikk komme til psykiater og prate, og han hjalp meg gjennom en tung periode. Alt er mye bedre idag.

Det skal det bli for deg og, men du trenger å prate med noen.

Forstår du det?

[AnonymBruker]

Og jeg vil bare si en ting til...

Hvis du jobber hardt nå, og er flink på skolen, så vil du få mye igjen for det senere. Dette er det kun du som bestemmer!

Og dine venner, kanskje du skal samle de hjemme hos deg og fortelle de akkuratt hvordan ting henger sammen?

Du kan si at akkuratt nå er det veldig tungt, og at du håper de vil være der når du får hodet over vannet igjen.

De er jo vennene dine, så de vil støtte deg.

[Frøysa]

Hei du

Trist å høre at du har det sånn, og det er ikke rart at kroppen din begynner å reagere. Det er jo en kjempeutfordring for deg, og til slutt klarer ikke kroppen og psyken din mer.

Ville også vært åpen for dine nærmeste venner, slik at de faktisk forstår alvoret i situasjonen din. De klarer nok ikke å skjønne hvordan du har det, men da har du lagt alle kortene på bordet og slepper å gå rundt og føle at du står til "ansvar" for dem også.

Håper virkelig du får hjelp til å takle situasjonen din. Jeg har en venninne som har vært gjennom mye lignende, og hun flyttet inn til foreldrene til en venninne, fordi hun ikke hadde noe hjem verken hos sin mor eller far. Selv om du ikke føler psykolog er tingen for deg, så er det likevel viktig at du får snakket ut skikkelig om dette. Du kan ikke fortsette å ha ansvaret for alt og alle, det ødelegger bare deg selv... En helsesøster kanskje? Rådgiver? Som evt kan hjelpe deg ut av dette?

Skolen må også få vite hvordan du har det. Du kan som regel få noe tilpasset undervisning - uansett hvilke studier du går på. Bare undersøk litt rundt og forhør deg.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal trekke deg litt vekk fra det ansvaret for broren din, i alle fall minimere det litt.

Han er narkis, og han har valgt det selv. Alle har et valg og han har valgt narkotikaen. Hvis de andre familiemedlemmene legger press på deg får du si til dem at det har de ikke noe med, da får de heller ordne opp i sitt eget forhold til broren din.

Det er ikke din skyld hvis det går til helvete med broren din, sannsynligvis kommer han til å daue av narkotikaen og hvis du har stått last og brast ved hans side og gitt alt og er helt tom, men han døde likevel. Ja da vil du føle at du ikke gjorde nok. Du vil føle det samme om du trekker deg unna nå og han dør, også. Fordi familien har pålagt deg ansvaret med å passe på han. Det er ikke ditt ansvar. Det er faktisk hans eget og kanskje foreldrene dine. Nå må du tenke på deg selv og trekke deg unna. Du blir ødelagt av dette og har ingen energi og så mye har ikke broren din lov til å ta fra deg.

Kom deg vekk sier jeg. Narkotika ender alltid i tragedie uansett. Nok får være nok.

[Kamikatze]

Før du kan hjelpe andre, må du sørge for å selv ha et overskudd å gi av. Hvis ikke tærer du bort.

Du skylder deg selv mest. Og du må først dekke dine egne behov, nå og i fremtiden. Du må rett og slett prioritere å skaffe deg en fremtid, en god økonomi og livsstil. Hva du har av overskudd etter dette, må du fordele dit du føler det funker best for deg.

Det er slemt å skyve ansvaret over på deg, når de selv støter din bror vekk. Din bror er din bror uansett om du følger ham til legetimer eller ei. Å være støtte for en narkoavhengig kan føles som et sisyfosarbeid, hvis målet er avvenning. Og jeg tøt ikke tenke på hva det innebærer å være verge for en.

Tror du bør kaste inn håndkleet når det gjelder de oppgavene du påtar deg. Få familien på avstand en stund, ved å forklare at du rett og slett sliter med skolearbeidet som følge av alt styret, og at de etterhvert bør bli voksne å ta litt ansvar selv - ikke bare skyve det over på deg. Vil han ikke snakke med dem, må de finne en måte å kommunisere på. Ikke bare intrigere og lage drama.

Gjør deg utilgjengelig ei uke eller to. Verden går ikke under for det.

[Gjest hønselovisa]

"sannsynligvis kommer han til å daue av narkotikaen"

Jævlig hyggelig...selv om det er realitet så tror jeg ikke det hjelper TS å si ting som det her

[Gjest Elyssa]

Huff..

Jeg har selv hatt en tøff psykisk bakgrunn, og jeg endte opp med et sammenbrudd i en alder av 18 år.

Jeg gikk en stund til psykolog, fikk antidepressiva o.l, men det som definitivt hjalp mest var å endre livssituasjon. Pillene hjalp meg liksom over kneika, men så lenge man lever slik som du beskriver her, vil det alltid bli galt, for vi er ikke skapt til å leve på den måten.

Jeg håper for din skyld at du klarer å gjøre noen endringen til det bedre, slik at du også får litt tid til deg selv. Har du noen eldre du kan snakke med? F.eks. noen voksne du har kjent lenge/foreldrene til venninner o.l? De vil jo ha lengre livserfaring enn deg, og kanskje ha noen gode råd...?

[AnonymBruker]

Både jeg og en av mine søsken er rusavhengig. Vår mor prøver å hjelpe på den beste måten,selv etter uttallige råd om å kutte all kontakt med oss. Hun hjelper oss med råd, vi får låne penger som vi betaler tilbake, i alle fall jeg, hun kjøper av og til alkohol og piller til oss også når vi ligger i gjørma. Og jeg synes så synd på henne. Hun har opplevd at opphold på avrusningsklinikker uttallige ganger ikke fungerer og en prest sa til henne, at det er umulig å kutte ut barna slik som AA oppfordrer til. Vår bror tok overdose og er ikke mer på jorda...

Din bestemor bør du kanskje tilgi hvis hun er gammel og ligger på det siste, for hun vet sikkert at hun har såret deg. Du kommer fra en dysfunsjonell familie, og det gjør jeg også. Min familie er flotte mennesker på alle områder, men det er mye som skjuler seg bak fasaden.

Snakk med broren din og si at du er tappet for energi. Har han vært på avrusning? Da vet han at du er medmisbruker, for det er et velkjent begrep men de som aldri har hørt om det vet ikke at de er slaver uten å få oppleve rusen engang. Det er ikke lett å ruse seg, det har du sikkert skjønt, får håpe det går bra med broren din men legg vekk ansvaret i alle fall i noen måneder.

[Gjest sofie]

Og jeg er bare 20 år. Jeg begynner å få store problemer på skolen med fravær og lite lyst til å bidra. Jeg har bare lyst til å sove hele tiden og glemme vekk hele greia. Jeg har alltid vært en sosial person og begynner å merke at venninner ikke forstår min situasjon og blir sure fordi jeg ikke orker å være sammen med de eller fordi jeg ikke er den gøye personen jeg var før.

Først av alt vil jeg bare gi den en kjempestor klem!

Siterer til innlegget i kursiv. Akuratt det kunne vært meg. er 19 år, og fikk kreftdiagnose i sommer. Livet er hardt nå, og vil bare sove. Sove for å bli ferdig med denne dagen, denne uken, denne måneden. Går på skolen, alle tror alt er helt i orden, det er det ikke. Vil ikke fortelle det til noen, orker ikke spørsmål. Har du en spesiell person på skolen du stoler ekstra på? Rektor, rådgiver, en lærer, helsesøster? Er det en person jeg stoler 100% på, er det den ene rådgiveren på skolen. Han har fått vite alt. Det er så godt å ha noe å snakke med, noen du vet at vet at du sliter, noen som gir deg et ekstra smil på morgenen, eller en som kommer bort, stryker deg på ryggen og spør hvordan det går. For din egen skyld, snakk med noen. Det trenger ikke å være lege, psykolog, en vanlig person kan være nok. La deg ha et sted hvor du kan si det du mener, lufte tanker, forslag og føleser. Det er til det beste for deg selv.

Lykke til!

[AnonymBruker]

TS her..

har nå sagt til familien at de ikke trenger å ringe meg med mindre noe veldig alvorlig skjer (dødsfall, sykehusopphold osv). Bror sier han vil bli rusfri, men ikke før han får seg fast jobb, han skjønner tydeligvis ikke at han må bli rusfri FØR han kan holde på en jobb. Så jeg sa at jeg kunne hjelpe han med å bli rusfri , men bare hvis han bestemte seg for det på den dagen (en dag det skjedde utrolig mye dritt) og ba om hjelp og gjorde akkurat som jeg sa. Og at det var hans siste sjanse.

Det ville han dessverre ikke, hjernen hans er helt fordreid og virkelighetsoppfatningen hans er... ikkeeksisterende.

Nå tar jeg meg en velfortjent "ferie", og vurderer å slutte med denne deltidsjobben for å fokusere fullt på skole.

takk for støtten alle sammen.