Når er det anorexi?

[Gjest anonym]

Når kan man si at en dame har anorexi i stedet for å prøve å holde ideal vekt?

Kan det kalles for anorexi når personen noen ganger spiser ganske normalt mens den spiser veldig lite andre dager pga å ikke gå opp i vekt?

Kan man få anorexi av å være i et forhold med en person der man opplever mye stress og lite akseptering fra svigerforeldrer, pluss at man føler ansvar for å støtte kjæresten sin når svigerforeldrene er kravstore til han (sønnen deres)?

Vil det i tilfelle gå over hvis man avslutter forholdet til den personen som har kravstore foreldrer?

Eller vil personen ha anorexi allikevel og at det er bedre at hun får kjæresten til å støtte henne og få noen hjelp fra leger?

Når bør man få hjelp fra lege? Er det en grunn at man har gått ned to størrelser i klær på ett år- når man var normal i vekt før man ble tynnere?

Eller bør det være andre ting som gjør att man går til lege?

Kan en person spørre studenthelse-tjenesten når det ikke er deg selv som har anorexi -eller man ikke er sikker på at den andre personen har anorexi?

Blir ting registrert hos studenthelse-tjenesten hvis man har en bekymring om noen andre enn seg selv?

Hva er den beste måten å fortelle om at man er bekymret til den personen det gjelder?

Takknemlig for svar.

[FatallyYours]

synes å huske fra studiet er at en spiseforstyrrelse er når det utvikler seg til tvang, og forstyrrer daglige gjøremål.

[The Kitten]

Anoreksi er en sykdom man trenger hjelp til å komme seg ut av. Den går ikke over av seg selv bare ved at man endrer omgivelsene.

[Frøysa]

Når man utvikler anoreksi, så er det en veldig glidende overgang som gjør det vanskelig for folk utad å se når grensen for syk - og ikke syk krysses. Det kan også være at personen som er syk, ikke helt vet når den grensen ble krysset.

Hvis situasjonen rundt personen preges av stress, lite aksept osv osv, kan disse faktorene også trigge anoreksien. Dette gjelder også andre sykdommer som feks depresjon, tvangslidelser og andre spiseforstyrrelser. Det kan virke positivt å skifte miljø og få snakket om dette, men en person som er begynt å utvikle anoreksi trenger også hjelp.

Det kan være vanskelig for personer som er i ferd med å utvikle sykdommen å faktisk inrømme for seg selv at de trenger hjelp, for min erfaring er at man faktisk må skjønne det selv og ville ut av den negative sirkelen for at behandling skal hjelpe.

Selv om person spiser normalt til tider, for så å sulte seg, så kan man fortsatt ha anoreksi. Det finnes mange former og grader av sykdommen. Noen kan også ha tendenser til bulimi, men blir fortsatt kalt anorektikere.

Det kan jo også være at personen du beskriver sliter med depresjon og derfor er blitt tynnere? Det trenger ikke nødvendigvis være anoreksi, men det er bedre å være føre var.

Håper du fikk svar på noen spørsmål

Endret 25. august 2010 av Frøysa

[Gjest TS]

Det kan virke positivt å skifte miljø og få snakket om dette, men en person som er begynt å utvikle anoreksi trenger også hjelp.

Betyr å skifte miljø at det bør bli slutt på det forholdet som hun er i?

[helenaa]

Du kan godt si til den personen det gjelder at du er bekymret. Men hvis hun har anorexi er det nokså sannsynlig at hun avfeier bekymringen din for sykdommen. Jeg tror det er bedre å spørre henne hvordan hun har det, si at du ser at hun har gått mye ned i vekt og at du er bekymret for henne. Du kan spørre henne om hun tror det er noen sammenheng mellom familieforholdene og vektreduksjonen (eller noe sånn). Poenget er at hvis du sier til henne at du tror hun har en sykdom (anorexi), så er det ofte en dårlig start på en samtale. De færreste som er i starten av en sånn sykdom vet/vil innrømme det for seg selv.

Jeg vet ikke noe om hvordan studenthelsetjenesten gjør hvis du vil snakke med dem, men kanskje dere har en sosionom eller studentprest som du kunne snakke med først? De er der for sånne ting.

[Gjest TS]

Du kan godt si til den personen det gjelder at du er bekymret. Men hvis hun har anorexi er det nokså sannsynlig at hun avfeier bekymringen din for sykdommen. Jeg tror det er bedre å spørre henne hvordan hun har det, si at du ser at hun har gått mye ned i vekt og at du er bekymret for henne. Du kan spørre henne om hun tror det er noen sammenheng mellom familieforholdene og vektreduksjonen (eller noe sånn). Poenget er at hvis du sier til henne at du tror hun har en sykdom (anorexi), så er det ofte en dårlig start på en samtale. De færreste som er i starten av en sånn sykdom vet/vil innrømme det for seg selv.

Jeg vet ikke noe om hvordan studenthelsetjenesten gjør hvis du vil snakke med dem, men kanskje dere har en sosionom eller studentprest som du kunne snakke med først? De er der for sånne ting.

Tusen takk for svar som er til god hjelp Jeg skal prøve det du sier.

Er det taushetsplikt hos prester?

Må man være kristen for å komme dit? (Har aldri snakket med noen prest. Blir de kritisk hvis du har en annen religion?)

Tusen takk

[Frøysa]

Som helenaa sier, så er det ikke lurt å begynne en samtale med at du tror vedkommende har anoreksi. Da er det veldig lett for at denne personen går i forsvarsposisjon, og heller nekter for at hun har problemer. Så er mye bedre å hinte frampå at du er bekymret og om det har noe å gjøre med svigerforeldrene å gjøre.

Å skifte miljø trenger nødvendigvis ikke å bety at hun skal bryte med kjæresten, hvertfall ikke hvis han selv ser problemene innad i familien (som smitter over på hun). Men det kan kanskje være å være litt mindre hos dem? Kanskje også få lært seg teknikker på hvordan man skal ta slike ting mindre innover seg? Jeg er selv veldig følsom når det kommer til hvordan andre er mot meg, og har selv måtte lære meg teknikker for å ikke bry meg så mye om hva andre syns og mener. Kanskje det også hjelper for henne?

[Periwinkle]

Er ganske sikker på at prester har taushetsplikt, men dette er jo noe du kan spørre om før du eventuelt snakker om problemet:) Tror også de fleste prester i dag aksepterer spørsmål fra alle, uavhengig av religion og livssyn, men noen konservative prester finnes det nok enda.

Når det kommer til spørsmålet ditt i begynnelsen så tror jeg det du nevner kan være faktorer til å utvikle en spiseforstyrrelse, men i utgangspunktet ikke alene. (Mulig jeg tar feil her, men har selv erfart anoreksien og konsekvensene av dette på kroppen, så dette blir etter min mening og dømme) Å holde idealvekten, og å spise noen ganger lite, mens andre ganger relativt normalt, virker det som de fleste kvinner gjør i dag. Det finnes mange som nesten tvangstrener og spiser på grensen til "for" sunt, om man kan si det, uten å ha en spiseforstyrrelse. Dagens syn på hva som er idealvekt, og hva som er en sunn kropp og hva som er pent, er (igjen etter min mening her) helt forskrudd med tanke på hva som er realistisk for mange. Noen er naturlig spinkle, noen er naturlig kraftige, mens andre ser ut som "supermodeller" uten å jobbe stort for det.

Jeg mener at man vipper over til det punktet hvor man sliter med en spiseforstyrrelse, når man alltid vil bli tynnere. Når 10kg ikke er nok 20kg ikke er nok, 30kg ikke er nok. Når det er de radmagre, tydelig anorektiske modellene som blir forbilder. Når man synes det er deilig å gå sulten. Når man hopper rundt på et sted eller springer opp og ned trappene, fordi man spiste en halv potet for mye. Når tankene i hodet, dag ut og dag inn, dreier seg om neste måltid og neste treningsøkt. Når maten, eller mangelen på mat, brukes som en straff fordi du selv føler du har gjort noe galt. (Når man f.eks har spist for mye, så sulter man seg to dager etterpå, eller må ta 100situps/pushups ekstra)

Ofte vil en anorektiker ikke se problemet selv. Verden vil dreie seg rundt maten, men det vil ikke for en anorektiker være unormalt. En anorektiker våkner skjeldent opp en morgen og bestemmer seg for å slutte å spise. Det kommer snikende, og vil bli en "normal" del av hverdagen. Ofte har man en "stemme" som "sier" hvordan man skal leve, og straffer deg når man ikke gjør det bra nok. -

Det er flere faktorer her, men så vanskelig å nevne alle.

Jeg vil tro personen du snakker om heller sliter av en depresjon. En depresjon kan føre til vekttap i seg selv, men kan også etterhvert utvikle seg til en spiseforstyrrelse, om mat blir brukt til trøst eller straff. Det kan også gå andre veien, at man får en spiseforstyrrelse som fører til depresjon, noe som er veldig normalt.

Da jeg først ble diagnosert til psykolog fikk jeg først diagnosen "moderat depressiv episode", noe som betydde at de trodde jeg hadde fått en depresjon, som igjen gjorde at jeg brukte mat som en straff. I ettertid fant de vel ut at jeg hadde anoreksi som hadde først til depresjoner, så begge deler er helt mulig.

Hvis du bare har spørsmål så tror jeg ikke det er noe problem å snakke med skolehelsetjenesten. Om du ikke nevner navn er det uansett ikke noe problem, men om skolehelsetjenesten frykter selvmord (litt brutal her nå) så har de plikt til å melde i fra/snakke med personen.

Lykke til, håper det ordner seg

[Gjest TS]

Takk for veldig hjelpsomme svar

Kjæresten er klar over problemet med foreldrene sine og vil gjerne støtte og hjelpe.

Personen selv sier ikke at det er noe ønske å bli tynnere men hun har nådd en vekt som hun vil ha. Og da har hun et problem med å tørre å spise mat fordi hun tror det vil gjøre at hun blir tilbake til den vekta hun hadde før.

Da mener jeg det ikke er en normal vekt hvis hun ikke kan spise vanlig og ha den vekten hun vil. Og at hun vil bli tynnere av å ikke spise så klart.

Dessuten så hun mye sunnere ut før hun gikk ned i vekt.

Hun spør om jeg synes hun er stygg og sier at hun blir såret av at jeg høres ut som jeg synes at hun ikke er pen nok med den vekten hun liker å ha.

Hun hopper ikke rundt eller springer når hun har spist og hun lever helt som før. Men hun vil ikke ta sukker i te eller dressing på salat.

Hun vil også ha små porsjoner av alt og helst bare sunne ting.

Hvis hun ikke spiser små porsjoner sier hun at hun vil bli tykkere -siden de små prosjonene gjorde at hun gikk ned i vekt.

Og hun begynte å gå ned i vekt når hun leste mye på lesesalen til eksamen før jul og glemte hvor mye klokka var- så hun leste en hel dag uten å ta lunsj eller dra hjem og spise middag.

Noen ganger spiste hun bare en gang på dagen fordi hun glemte det og når hun skulle kjøpe kjole til jul var hun plutselig blitt tynnere- noe som hun likte.

Så da fortsatte hun med det å spise skjelden og små porsjoner- og følter seg flink når hun får til å spise lite og at det går greit.

Nå vil hun fortsette på den måten så hun kan føle seg fin og slank.Og hun var veldig glad når hun kunne bytte ut flere klær med mindre størrelse.

Jeg tror ikke hun er deprimert. Hun virker ikke til å være det- men noen ganger er hun veldig bekymra pga sin kjæreste og han sin familie.

Jeg håper det fins en måte som kan gjøre at hun vil spise som vanlig og ikke tenke så mye på hvilken størrelse hun har i klær fordi hun brukte jo medium klær før og har aldri sett tykk ut i mine eller venners øyner.

Takker for svar.

Jeg har sendt e-post til en studieprest (og informert om min religion). Så får jeg se hva den presten svarer

[Gjest TS]

Som helenaa sier, så er det ikke lurt å begynne en samtale med at du tror vedkommende har anoreksi. Da er det veldig lett for at denne personen går i forsvarsposisjon, og heller nekter for at hun har problemer. Så er mye bedre å hinte frampå at du er bekymret og om det har noe å gjøre med svigerforeldrene å gjøre.

Å skifte miljø trenger nødvendigvis ikke å bety at hun skal bryte med kjæresten, hvertfall ikke hvis han selv ser problemene innad i familien (som smitter over på hun). Men det kan kanskje være å være litt mindre hos dem? Kanskje også få lært seg teknikker på hvordan man skal ta slike ting mindre innover seg? Jeg er selv veldig følsom når det kommer til hvordan andre er mot meg, og har selv måtte lære meg teknikker for å ikke bry meg så mye om hva andre syns og mener. Kanskje det også hjelper for henne?

Jeg va der og hørte det en gang for lenge siden nå- atmora og søstra til kæresten sa til henne at hun hadde rund mave...Og en lørdag som de skulle kjøpe klær sammen på kjøpesenter sa søstra til kjæresten at small i en genser- det måtte vel være stort nok til denne jenta. (Det var det ikke...) Jeg tror det kan ha gjort noe med henne. Jeg syns det er så trist for hun var søt da og ikke tykk på noen måter.

Uansett skal hun vel ikke være sulten pga å vise seg flink nok overfor den søstra og "svigermoren". Men jeg tror det kan være et problem...

[helenaa]

Prester har absolutt taushetsplikt (bare med unntak av informasjon om at det er fare for alvorlig vold).

Dessuten er studentprester der for studentene, uavhengig av religion.

[Gjest TS]

Prester har absolutt taushetsplikt (bare med unntak av informasjon om at det er fare for alvorlig vold).

Dessuten er studentprester der for studentene, uavhengig av religion.

Jeg fikk beskjed om det samme i mail tilbake fra studentpresten.

Det er en dame og hun vil treffe meg. Det hadde ingen betydning med min religion og det var ikke meningen å påvirke meg til å bli kristen heller

[Gjest SmallTalk]

I innlegg nr 1 så synes jeg i utgangspunktet ikke at det er noe som høres direkte ut som spiseforstyrrelser eller anorexsi. Den personen TS videre beskriver i oppfølgingsinnlegget sitt høres derimot ut som en person med spiseforstyrrelser. Om det er anorexi eller noe annet skal ikke jeg uttale meg om, men det høres absolutt ut som om personen har et anstrengt forhold til mat.

Jeg er en person som går ned mye i vekt når jeg stresser. Eksamensperioder var blant annet en effektiv "slankekur" (jeg har aldri hatt noe ønske eller behov for å gå ned i vekt), ettersom jeg også er en person som kan sitte og jobbe en hel dag uten mat og pauser dersom jeg er inne i en veldig god konsentrasjonsflyt. Bryter jeg opp denne for f.eks å gå avgårde for å spise, så veit jeg at det er vanskelig å komme inn i samme flyten, og da er det bedre å la være.

Jeg er også en person som ikke vil ha sukker i teen (liker den best uten) og som ikke vil ha dressing på salat (liker ikke dressing), og dette er i utgangspunktet ikke unormalt. Værre er det når man ikke vil ha de samme tingene av frykt for å legge på seg.

Det samme gjelder størrelsen på posjoner. Jeg tar heller to små posjoner enn en stor, men det er fordi jeg ikke vet hvor mye mat jeg orker å spise til enhver tid. Da er det kjipt å la halve tallerkenen stå igjen, når jeg heller kunne ha forsynt meg to ganger. Noe annet blir det når man ikke kan spise seg mett i frykt for å bli tykk.

Alt i alt så synes jeg personen høres forstyrret ut.

[Gjest TS]

Jeg er en person som går ned mye i vekt når jeg stresser. Eksamensperioder var blant annet en effektiv "slankekur" (jeg har aldri hatt noe ønske eller behov for å gå ned i vekt), ettersom jeg også er en person som kan sitte og jobbe en hel dag uten mat og pauser dersom jeg er inne i en veldig god konsentrasjonsflyt. Bryter jeg opp denne for f.eks å gå avgårde for å spise, så veit jeg at det er vanskelig å komme inn i samme flyten, og da er det bedre å la være.

Jeg er også en person som ikke vil ha sukker i teen (liker den best uten) og som ikke vil ha dressing på salat (liker ikke dressing), og dette er i utgangspunktet ikke unormalt. Værre er det når man ikke vil ha de samme tingene av frykt for å legge på seg.

Det samme gjelder størrelsen på posjoner. Jeg tar heller to små posjoner enn en stor, men det er fordi jeg ikke vet hvor mye mat jeg orker å spise til enhver tid. Da er det kjipt å la halve tallerkenen stå igjen, når jeg heller kunne ha forsynt meg to ganger. Noe annet blir det når man ikke kan spise seg mett i frykt for å bli tykk.

Alt i alt så synes jeg personen høres forstyrret ut.

Mener du mentalt forstyrret- eller forstyrret med spising?

Hun er sånn som du sier at hun leser og glemmer alt- og har lært veldig mye etterpå. Men det var første gang hun har gjort det sånn med å sitte på lesesalen hele uka og ikke ta pauser. Det var pga tre viktige eksamener- som hun var redd å stryke på så hun forberedet seg veldig gundig.

Og etter det så oppdaget hun at hun var tynnere.

Før det så hadde hun fått hørt at hun hadde rund mave og at small bør passe i genser. Og da følte hun at det var positivt å ha blitt tynnere -og hun visste en måte å holde seg sånn på.

Når noen sier noe annet blir hun veldi sint.

Hun likte alltid sukker i te før. Eller helst honning. Hun har en sånn tre-sak til å putte i honning og røre i te. Men så skal hun ikke ha det mer.

Og hun elsker salater med dressing og krutonger.

Helst med olje og noe eddik. Eller med rømmedressing og kanskje ost. Og spaghettirør.

Det tar hun ikke nå.

Og hun tar bare en porsjon- selv om hun sikkert ikke ble mett av det.

Derfor tenker jeg at det er for å holde seg tynn men når jeg spurte freste hun til meg- som jeg aldri har opplevd før mens jeg har kjent hun. Så jeg ble litt redd.

Nå håper jeg å snakke med studentpresten om hva som blir best å gjøre for å kunne støtte opp og hjelpe.

Noen ganger syns jeg at det er det greit og enkelt å gi anbefaling til andre om ting- men når jeg opplever ting selv- og skal gjøre noe med det eller si hva jeg tenker- da blir det veldig vanskelig ofte. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal si ting.

Når en person blir irritert da- så blir det ennå vanskligere- så man nesten bare vil gi opp..

Det var veldig til hjelp for meg å lese det som dere skriver.

Takk

[Gjest SmallTalk]

Jeg mener spiseforstyrret. Og slik du beskriver henne, så høres det ut som om hun er det.

Endret 28. august 2010 av SmallTalk

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å spørre helt åpent, det er som å spørre en politiker om han er korrupt. Men det er rett å spørre, men tror ikke du får svar. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 13 år, både tvangspising, vært anerotisk... Bulimi har jeg unngått, for jeg fikk det ikke til.

Å gi noe korrekt svar, det svaret har ikke jeg men det beste er vel å være ærlig og si du er bekymret. Men anorektikere som ikke ser seg selv, nekter så ikke forvent noe svar. Du kan evt foreslå at du blir med henne til legen, men vet ikke om det heller fungerer. Mat må jo alle ha, men det kan bli en sykdom.

[ninuska_]

Kjære Gjest

Jeg stenger denne tråden nå og vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien. På nettsiden kan du også finne forslag til hvordan du kan forstå og hjelpe i en slik situasjon.

Vennlig hilsen ninuska, mod