For mange problemer

[AnonymBruker]

Kanskje litt feil sted å poste dette, siden det er ganske "alvolig" ogsånn, men jeg prøver.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg tror jeg begynner å miste mer og mer lyst til å leve.

Det er bare problemer, ting ser aldri ut til å snu.

Jeg har sosial angst så mye at det hemmer meg i hverdagen, til de grader også. Jeg er deprimert ( mulig det kan komme av sosial angsten også) men sånn ellers er jeg heller aldri ordentlig glad, å kan ikke huske å ha hvert det.

Det har alltid hvert noe. Når jeg sitter alene, kommer tankene å da har jeg alltid hatt noen negative tanker susende rundt.

Fra jeg var veldig liten til jeg ble rundt 7 år var det ikke akkurat bra hjemme..langt i fra. Jeg kan ikke huske noe av det som skjedde, men har fått hørt noe å mulig det har påvirket meg, forde om jeg ikke kan huske noe?

Jeg er av den typen som skyver ting vekk om det skjer noe jeg ikke liker, i stedenfor å tenke på akkurat den tingen / hendelsen bygger det seg opp i sammen til å bli en eneste stor negativ tankegang rundt det meste.

Men som sagt så synes jeg det blir for masse nå, jeg klarer ikke å takle det lenger.

Jeg husker at jeg hadde en grusom periode for noen måneder siden, å jeg tenkte som så at jeg skal komme meg gjennom dette, snart er det vgs å da skal ting bli bedre. Men det ble det hvertfall ikke. Faktisk har ting blitt mye verre å jeg har ikke lenger noe å se fram til. Det er nå så ille at jeg ikke klarer å gå ut til tider, og om jeg går ut er det ubehaglig. Jeg ser ingen grunn til å leve lenger, jeg har mistet det som faktisk betydde noe for meg, de andre jeg har glir mer og mer vekk føler jeg.

Krangler med familien hele tiden, jeg klarer ikke å se de, vil bare være alene. Jeg hater meg selv, ser ingen gode sider med meg selv, får ikke til en dritt og ser ut som en dritt. Jeg vil veldig gjerne få orden på livet, kanskje begynne med kostholdet som er elendig. Jeg spiser mindre enn de fleste men går alikevel ikke ned i vekt. Jeg vil begynne å spise normalt og trene, men det funker ikke når jeg ikke tørr å gå ut. Jeg kan ha en fin kveld, skrive opp diverse treningsprogram osv alt er bare bra, men så kommer morgendagen hvor jeg tar på meg treningsklærne å skal gå ut. Ser meg i speilet en siste gang å da er det gjort. Da ender det enten med å trøste spise en sjokolade eller så blir det å sulte seg. Jeg føler meg forresten mye bedre de dagene jeg sulter, humøret blir bra osv, sevlom ikke formen er like bra. Spiser jeg blir jeg stresset, sjelven, deprimert, sinna og mister all livslyst.

Jeg kan ikke gå til legen med dette, jeg er ikke feit men laangt i fra tynn. Han ville ikke tatt meg seriøst, det vet jeg. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg skal få fram alt sammen ? Skal nemlig til legen en dag nå, men det er for å snakke om sosial angsten, mulig jeg skal få noen piller som hjelper mot angsten. Men jeg tror jeg trenger "lykkepiller" også. Hadde ikke sagt nei til slankepiller heller, nei..

Jeg høres sikkert litt rar ut, men om noen hadde tilbundt meg dop nå hadde jeg sikkert sagt ja. Om det hadde hjulpet mot angst, deprisjon eller å få vekk sultfølelse så hvorfor ikke. Jeg er egentlig i mot sånt, men føler også at det er det eneste som jeg ikke har prøvd.

Jeg prøver gang på gang å kjempe, gå ut gjøre ting jeg frykter, men så skjer det noe som gjør at jeg faller sammen igjenn.

Jeg er utrulig sliten, det er så folsomt her hjemme å vi er ingen familie av den grunn. Oppfører oss ikke som det. Har ikke noe samhold, jeg blir vel sett på som en hushjelp som ikke tar betalt. Jeg er lei av å ta dritten etter andre, forresten er jeg yngstemann i huset.

Men nå sitter jeg her å vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en ødelag forbrenning, sosial angst, deprimert, ingen jobb / skole ingen ordentlige venner.

Jeg klarer ikke å la være å slutte å tenke på døden. Jeg er livredd døden, men av en eller annen grunn virker den mindre og mindre farlig. Verre enn dette kan det ikke bli? Ikke kom å si at jeg ville såret mange av å tatt livet mitt, jeg er ganske sikker på at det ikke hadde gjort så mye. Sånn som ting ligger ann nå, er det bare problemer rundt meg.

Nå skal jeg ikke skrive mer, men er det noen som har følt det samme omtrent å kommet ut av det ? Noen som har noen ide om hva jeg kan gjøre ?

Føler at alt håp er ute

Sorry om det ble litt langt.

[AnonymBruker]

Hei:)

så herlig at du vil dele slike ting med oss andre her inne.

Jeg kan vel si at jeg forstår deg ganskje godt. Jeg deler normalt ikke dette med noen jeg ikke kjenner ( aldri gjort det), men jeg synes faktisk at du fortjener å høre litt av min historie

"starten" på mitt liv begynte når jeg var rundt 4 tror jeg. hadde en fetter som hadde en sykdom som ingen viste hva var (adhd) så uansett hvor voldelig han var fikk jeg skylden, for jeg måtte forstå at han ikke mente det. lang historie der, hvor det var slåssing, truing av kniv osv.

Etterhvert som jeg ble eldre, så jeg at min mor ikke var min mor, men en person som valgte alkoholen foran meg. Dette skapte mye problemer hos meg. Hvem var vel glad i meg når ikke min egen mor var det. Hatt my bråk hjemme pga dette. Rømt hjemmenfra og barnevernet ble innkalt, men ingen ting skjedde. HAr blitt utsatt for misshandling psykisk og seksuelt. Slitet med selvskading i 8år,vært innlagt på psy.2 ganger. en tvang og en frivilig.

Gått selvsagt til psykolog.innog ut av sykehus. HAtt mange usunne forhold.Fått vite at min mor er en mild psykopat. Og må kuttes ut.

Jeg har kommet meg videre, er ikke ferdig med det som har skjedd. Men jeg har funnet en mann som har hjulpet meg enormt! HAr det tøft i perioder, men jeg lar det være tøft istedenfor å jobbe mot det.

JEg har godtatt at slik er min barndom, absolutt ikke perfekt, men heller ikke den værste. Jeg har fått en utdannelse, og jeg tjener godt, har min egen leilighet.

Tror aldri jeg kommer til å bli helt "frisk" da jeg har hatt kun 5 "normale" år. Men jeg er stolt av den jeg er. Blitt alt for voksen til alderen min (23), men jeg er glad i meg selv. Jeg prøver å leve det beste jeg kan. Noen ganger er jeg sykemeldt i en uke fordi jeg er utslitt. Men sånn er jeg.

Uansett hvor tøft og vondt du har det nå, så vil det bli bedre Men jeg forstår fryktelig godt hva du mener.

Håper det hjalp litt på å vite at du ikke er alene =)

klem fra meg.

[Sulosi]

Må bare gi deg en klem nå

Jeg tenker at for å trives med den kroppen du har så må du først ha hjelp til de andre tingene du sliter med. Snakk med legen din, du skal ha hjelp og slippe å sitte med alt dette alene.

[ninuska_]

Kjære Trådstarter.

Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene som gies. Jeg vil gjerne formidle telefonnummeret til Mental Helse; telefonnummeret er 810 30 030 og telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Vennlig hilsen

ninuska_, mod