Sliter psykisk

[Gjest Lea]

Jeg sliter.

Hvordan skal jeg forklare dette tro? Hodet er fullt av tanker og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg får ta det punktvis, det er kanskje lettere.

- Jeg er en kvinne på 35. Har høyere utdanning, har en flott mann og gode venner.

- Jeg har alltid vært flink på skolen, har variert arbeidserfaring og folk rundt meg ser på meg som ei som mestrer det meste.

- Jeg har vært langtidssykemeldt pga psyken tre ganger. Mine nærmeste vet hvorfor, men kun mannen og min nærmeste venninne vet detaljene. De andre har nok inntrykk av at jeg var sykemeldt pga ekstraordinære tunge ting i livet mitt periodevis. Sannheten er at jeg har brukt de ekstraordinære tingene som unnskyldning mens jeg i virkeligheten blir slått i bakken av "ingenting".

- Jeg har aldri vært lenger enn to år i samme jobb. Jeg har ikke klart å få annet enn vikariater, og de blir ikke forlenget etter et langtidsfravær. Arbeidsgiverne skjønner at jeg ikke er et stabilt kort å satse på.

- Jeg klarer aldri å yte det som blir sett på som 100%. Når jeg jobber "ræva av meg" så vil andre se det som kanskje 80% innsats.

- Jeg har gått til psykolog i flere omganger, men føler ikke at det har hjulpet. Vi har slått fast at jeg er altfor pliktoppfyllende, selvkritisk og sårbar overfor kritikk fra andre.

Nå har vi flyttet til nytt sted (vi måtte pga mannens jobb og familie), jeg må begynne i ny jobb på mandag og jeg gruer meg så vanvittig. Jeg er livredd for at dette skal bli enda en reprise på alle mine tidligere arbeidsforhold: Det går greit i et par måneder, men så blir det tyngre og tyngre til jeg til slutt møter veggen og ender opp som en gråtende nervebunt som knapt klarer å stå opp av senga.

Jeg føler at jeg ikke makter enda en nedtur. Jeg kan ikke gå inn i en ny langtidssykemelding om noen måneder. Jeg er livredd for å ende som arbeidsufør. Vi har ikke råd til at jeg ikke skal bidra økonomisk. Jeg har ikke mot nok til å fortelle familie (både egen og mannens) og venner hvordan jeg faktisk har det. I sykemeldingsperioder har jeg fungert godt, folk rundt meg oppfatter meg som glad og "sprudlende". Det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke fungerer i arbeidslivet. Særlig den eldre generasjonen (mannens foreldre) gir signaler som viser at de ikke forstår hvorfor folk som ikke er sengeliggende ikke kan jobbe. Jeg MÅ holde meg i arbeid denne gangen!

Men hva gjør jeg? Jeg har gitt opp psykologer, det har ikke hjulpet før. Jeg føler meg ikke deprimert, for jeg er glad og lykkelig sammen med venner og min kjære. Mitt store problem er å hanskes med arbeidslivet, takle krav og forventninger, utføre jobben på en god måte sånn at jeg får utvidet vikariatene osv.

Jeg må finne en måte å mestre arbeidslivet på.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan bidra med råd?

Jeg tør ikke være åpen med arbeidsgiver om dette av frykt for at de avskriver meg før jeg i det hele tatt rekker å gjøre et forsøk.

[Sulosi]

Hei. Jeg sliter med mye av det samme som du.

Jeg har fått flg råd av en leder:

-finn en medarbeider du føler du kan stole på.

-fortell den om hva du sliter med.

-avtal gjerne en "kode" du kan gi denne medarbeideren når du kjenner at du blir sliten.

-når du har gitt "koden" kan du ta deg 5-10 min pause på bakrommet el lign og roe ned, senke skuldrene.

-be denne personen om å si ifra om du står på "for mye" og om å komme med konstruktiv kritikk evt litt veiledning innimellom.

[Gjest helg]

Jeg sliter.

Hvordan skal jeg forklare dette tro? Hodet er fullt av tanker og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg får ta det punktvis, det er kanskje lettere.

- Jeg er en kvinne på 35. Har høyere utdanning, har en flott mann og gode venner.

- Jeg har alltid vært flink på skolen, har variert arbeidserfaring og folk rundt meg ser på meg som ei som mestrer det meste.

- Jeg har vært langtidssykemeldt pga psyken tre ganger. Mine nærmeste vet hvorfor, men kun mannen og min nærmeste venninne vet detaljene. De andre har nok inntrykk av at jeg var sykemeldt pga ekstraordinære tunge ting i livet mitt periodevis. Sannheten er at jeg har brukt de ekstraordinære tingene som unnskyldning mens jeg i virkeligheten blir slått i bakken av "ingenting".

- Jeg har aldri vært lenger enn to år i samme jobb. Jeg har ikke klart å få annet enn vikariater, og de blir ikke forlenget etter et langtidsfravær. Arbeidsgiverne skjønner at jeg ikke er et stabilt kort å satse på.

- Jeg klarer aldri å yte det som blir sett på som 100%. Når jeg jobber "ræva av meg" så vil andre se det som kanskje 80% innsats.

- Jeg har gått til psykolog i flere omganger, men føler ikke at det har hjulpet. Vi har slått fast at jeg er altfor pliktoppfyllende, selvkritisk og sårbar overfor kritikk fra andre.

Nå har vi flyttet til nytt sted (vi måtte pga mannens jobb og familie), jeg må begynne i ny jobb på mandag og jeg gruer meg så vanvittig. Jeg er livredd for at dette skal bli enda en reprise på alle mine tidligere arbeidsforhold: Det går greit i et par måneder, men så blir det tyngre og tyngre til jeg til slutt møter veggen og ender opp som en gråtende nervebunt som knapt klarer å stå opp av senga.

Jeg føler at jeg ikke makter enda en nedtur. Jeg kan ikke gå inn i en ny langtidssykemelding om noen måneder. Jeg er livredd for å ende som arbeidsufør. Vi har ikke råd til at jeg ikke skal bidra økonomisk. Jeg har ikke mot nok til å fortelle familie (både egen og mannens) og venner hvordan jeg faktisk har det. I sykemeldingsperioder har jeg fungert godt, folk rundt meg oppfatter meg som glad og "sprudlende". Det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke fungerer i arbeidslivet. Særlig den eldre generasjonen (mannens foreldre) gir signaler som viser at de ikke forstår hvorfor folk som ikke er sengeliggende ikke kan jobbe. Jeg MÅ holde meg i arbeid denne gangen!

Men hva gjør jeg? Jeg har gitt opp psykologer, det har ikke hjulpet før. Jeg føler meg ikke deprimert, for jeg er glad og lykkelig sammen med venner og min kjære. Mitt store problem er å hanskes med arbeidslivet, takle krav og forventninger, utføre jobben på en god måte sånn at jeg får utvidet vikariatene osv.

Jeg må finne en måte å mestre arbeidslivet på.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan bidra med råd?

Jeg tør ikke være åpen med arbeidsgiver om dette av frykt for at de avskriver meg før jeg i det hele tatt rekker å gjøre et forsøk.

Heisann!

Jeg kan ikke annet enn si at dette høres utrolig tungt ut for deg. Men hvorfor har du egentlig gitt opp psykologer? Er det fordi de har kommet inn på et område som du merker trykker litt, så er det enklere å trekke seg unna? Det spørsmålet kan nok virke litt for direkte eller hardt. Men ofte er det det mennesker gjør når man kommer for nært kjernen.

For meg, som slettes ikke er noen ekspert, virker det nesten som du lider av angst. Sånn som du beskriver det er det nesten som at du psyker ut deg selv. Akkurat som om at når "opplæringsperioden" er over, der det er akseptabelt å prøve å feile litt, når det går over til der det forventes at du skal kunne "alt" eller fungere maksimalt og gi 100% så stopper det opp hos deg. Og for meg minner det om angst, et press som du legger på deg selv som du på forhand forventer at du ikke skal klare.

Hva med om du finner deg en 50% stilling?

Nå vet ikke jeg hvilket felt du jobber innen, men kanskje prøve noe helt nytt en periode?

Vikar i en barnehage om du liker barn? Jobbe deltid i en blomsterbutikk eller noe annet kreativt? Postbud der man beveger seg en del? Ikke at dette skal være din nye karriere, men at du prøver noe nytt, ikke fulltid, og se hvordan du reagerer på det.

Jeg har også god utdannelse, bachelor i psyk og "nesten" master i juss. Og selv om jeg er aldri så mye skolelys så var mine 4 år på jussen ulidelig. Jeg slet og slet og ble rett og slett fysisk syk, fordi jeg holdt på med noe jeg eeeeegentlig ikke ville. Jeg trodde i hodet mitt at det var det jeg ville, så jeg pressa og pressa, men sannheten var at kroppen min prøvde å si ifra at dette var ikke riktig vei å gå. Menst jeg hele tiden trodde det var min PTSD som var årsaken (min forlovede og 2 nære familiemedlemmer døde i en periode på 3 år, og min mor har kreft).

Så nå, 6 år senere, har jeg endelig innsett hva jeg EGENTLIG vil gjøre, og begynner på den utdannelsen neste år. hehe. Nå er jeg verdens blideste jente, genuint gleder meg til å ta fatt, leser med glede om tema som intesserer meg innen det jeg skal studere. Jeg er som et nytt menneske

Håper du finner ut av det her! =)

[Gjest Lea]

Hei. Jeg sliter med mye av det samme som du.

Jeg har fått flg råd av en leder:

-finn en medarbeider du føler du kan stole på.

-fortell den om hva du sliter med.

-avtal gjerne en "kode" du kan gi denne medarbeideren når du kjenner at du blir sliten.

-når du har gitt "koden" kan du ta deg 5-10 min pause på bakrommet el lign og roe ned, senke skuldrene.

-be denne personen om å si ifra om du står på "for mye" og om å komme med konstruktiv kritikk evt litt veiledning innimellom.

Takk for rådet.

Jeg skal ta dette med meg videre og se om jeg kan få det til i jobben. Ulempen er at jobben er av en sånn art at jeg må jobbe mye selvstendig, så det er ikke så ofte jeg kan gå ut av jobbsituasjonen. Men noen ganger kan det gå, så dette skal jeg vurdere seriøst. Takk igjen.

[Gjest Lea]

Men hvorfor har du egentlig gitt opp psykologer? Er det fordi de har kommet inn på et område som du merker trykker litt, så er det enklere å trekke seg unna? Det spørsmålet kan nok virke litt for direkte eller hardt. Men ofte er det det mennesker gjør når man kommer for nært kjernen.

Jeg tror ikke det er det som får meg til å gi opp psykologer. Det er kanskje heller det at jeg har opplevd at de prøver å få meg til å forstå at jeg ikke er så håpløs som jeg tror at jeg er, men så klarer jeg ikke å se det som de ser/prøver å overbevise om. Men som den "snill pike" jeg er så sier jeg det de vil at jeg skal si, som at "ja, jeg skjønner jo at jeg egentlig er flink" osv. Jeg har prøvd dette over lang tid (ett år på det meste). Både psykologen og jeg selv mente at jeg var "frisk".

Jeg vet ikke helt. Jeg lurer på om jeg kanskje skulle gitt det et forsøk til, selv om jeg føler litt at det er nytteløst. Men man kan jo ikke gi opp heller!

For meg, som slettes ikke er noen ekspert, virker det nesten som du lider av angst. Sånn som du beskriver det er det nesten som at du psyker ut deg selv. Akkurat som om at når "opplæringsperioden" er over, der det er akseptabelt å prøve å feile litt, når det går over til der det forventes at du skal kunne "alt" eller fungere maksimalt og gi 100% så stopper det opp hos deg. Og for meg minner det om angst, et press som du legger på deg selv som du på forhand forventer at du ikke skal klare.

Her føler jeg at du treffer spikeren på hodet. Veldig. Jeg skulle inderlig gjerne hatt en jobb uten ansvar. Men samtidig så ville jeg kjedet meg fryktelig i f.eks. en vaskejobb (har prøvd det). Og selv i en sånn jobb så føler jeg at jeg ikke gjør en god nok jobb, at jeg burde vasket bedre, at jeg bruker feil metode osv.

En del av meg vil gå på med 110% og har en innstilling om at "denne gangen skal det gå bra". Men den dominerende delen av meg sier meg at det er naivt å tro at det skal være noe annerledes nå enn de andre gangene.

Hva med om du finner deg en 50% stilling?

Nå vet ikke jeg hvilket felt du jobber innen, men kanskje prøve noe helt nytt en periode?

Vikar i en barnehage om du liker barn? Jobbe deltid i en blomsterbutikk eller noe annet kreativt? Postbud der man beveger seg en del? Ikke at dette skal være din nye karriere, men at du prøver noe nytt, ikke fulltid, og se hvordan du reagerer på det.

Jeg har også god utdannelse, bachelor i psyk og "nesten" master i juss. Og selv om jeg er aldri så mye skolelys så var mine 4 år på jussen ulidelig. Jeg slet og slet og ble rett og slett fysisk syk, fordi jeg holdt på med noe jeg eeeeegentlig ikke ville. Jeg trodde i hodet mitt at det var det jeg ville, så jeg pressa og pressa, men sannheten var at kroppen min prøvde å si ifra at dette var ikke riktig vei å gå. Menst jeg hele tiden trodde det var min PTSD som var årsaken (min forlovede og 2 nære familiemedlemmer døde i en periode på 3 år, og min mor har kreft).

Så nå, 6 år senere, har jeg endelig innsett hva jeg EGENTLIG vil gjøre, og begynner på den utdannelsen neste år. hehe. Nå er jeg verdens blideste jente, genuint gleder meg til å ta fatt, leser med glede om tema som intesserer meg innen det jeg skal studere. Jeg er som et nytt menneske

Håper du finner ut av det her! =)

Jeg har tenkt på muligheten for å finne en annen jobb, men er usikker på hva. Ideelt sett hadde jeg kunnet prøvd meg fram i forskjellige jobber, men det er litt vanskelig i praksis. Men ja, jeg skal ha øynene åpne for jobber som kan passe bedre for meg. Postbud var faktisk en veldig god idé.

Godt å høre at du har funnet ut hva du vil. Det tror jeg er veldig viktig ja. Jeg føler vel egentlig at det jeg vil ikke er realistisk gjennomførbart. Jeg kunne tenkt meg å arbeidet for meg selv, være min egen sjef og ha litt fleksibel arbeidstid. Men jeg vet ikke hva det skulle vært. Jeg har ingen kunnskaper/erfaring/evner innen drift av noe sånt. Jeg har drømt om å ha et hundepensjonat, men er allergisk... Og jeg har tenkt på en liten familiedrevet bed&breakfast, men tror ikke det er noe marked for det her vi bor. Jeg kunne tenkt meg å gjøre noe kreativt, men er ikke flink nok til å kunne leve av det. Jeg vet ikke om det er jeg som tenker negativt, eller om jeg bare er realistisk.

Tusen takk for at du ville dele dine opplevelser. Det setter jeg stor pris på.

[Sulosi]

Der er ikke alltid psykologer forstår "sånne som oss". Var hos en psykolog fordi jeg gjerne ville nøste opp i hva som var galt, ble i grunn avvist da jeg ikke feilte noe. Kom til en ny psykolog som og mente det samme men som allikevel ville hjelpe. Etter et par ganger der fikk jeg satt ord på problemet og det lyder som så:

"jeg føler det som om jeg har downs, og ingen har sagt noe".

Altså, noe er jo galt med meg siden ting ikke fungerer i jobb. De rådene jeg fikk, som jeg skrev til deg og, satte litt spikeren på hodet. Jeg forsøker for hardt, og for hver gang jeg misslykkes og står uten jobb..så forsøker jeg enda hardere neste gang. Ond sirkel altså, og da jeg til slutt kom i en jobb hvor jeg ble mobbet av arbeidsleder, toppet det seg helt. Klart han mobbet meg, det er jo noe galt med meg!!

Jeg går fortsatt til samtaler men ikke ofte. Jeg studerer profesjon og har begynt å få troen på meg selv tilbake.

Jeg ønsker det alt godt og lykke til i ny jobb. Håper du har mulighet til å jobbe redusert, slik at du kan ta litt vare på deg selv og oppleve deg selv som en stabil og dyktig ansatt

Siden du har flyttet til et nytt sted, hvorfor ikke forsøke å få samtaler hos en psyk.sykepleier el lign der.

[Gjest Lea]

Der er ikke alltid psykologer forstår "sånne som oss". Var hos en psykolog fordi jeg gjerne ville nøste opp i hva som var galt, ble i grunn avvist da jeg ikke feilte noe. Kom til en ny psykolog som og mente det samme men som allikevel ville hjelpe. Etter et par ganger der fikk jeg satt ord på problemet og det lyder som så:

"jeg føler det som om jeg har downs, og ingen har sagt noe".

Altså, noe er jo galt med meg siden ting ikke fungerer i jobb. De rådene jeg fikk, som jeg skrev til deg og, satte litt spikeren på hodet. Jeg forsøker for hardt, og for hver gang jeg misslykkes og står uten jobb..så forsøker jeg enda hardere neste gang. Ond sirkel altså, og da jeg til slutt kom i en jobb hvor jeg ble mobbet av arbeidsleder, toppet det seg helt. Klart han mobbet meg, det er jo noe galt med meg!!

Jeg går fortsatt til samtaler men ikke ofte. Jeg studerer profesjon og har begynt å få troen på meg selv tilbake.

Jeg ønsker det alt godt og lykke til i ny jobb. Håper du har mulighet til å jobbe redusert, slik at du kan ta litt vare på deg selv og oppleve deg selv som en stabil og dyktig ansatt

Siden du har flyttet til et nytt sted, hvorfor ikke forsøke å få samtaler hos en psyk.sykepleier el lign der.

Det jeg har uthevet her traff meg hardt. Du setter ord på det jeg føler selv. Ikke at jeg seriøst tror jeg har Downs, selvsagt, men at jeg føler meg så annerledes enn andre og så ute av stand til å mestre det som andre mestrer.

Utenpå er jeg flink og dyktig, innvendig raser hele verden sammen pga bagateller. Jeg klarer på en måte å se dette utenfra på en fornuftig måte, men inni meg er det kaos og jeg klarer ikke å ha tro på meg selv. Jeg er på en måte avhengig av at alt skal gå knirkefritt og fantastisk i forhold til andre mennesker, hvis ikke så pisker jeg meg selv for min udugelighet.

Jeg tror jeg virkelig kunne trengt å jobbe for meg selv, og gjerne i redusert stilling en periode. Jeg trenger en jobb som er lett å mestre, samtidig som jeg ikke trenger å forholde meg til andre mennesker hele tida.

Midt oppi alt dette sliter jeg med frykten for hva de rundt meg skal tenke. Jeg har høyere utdanning som sagt, og da forventer folk at man har en jobb som passer til utdanningsnivået. Hva skal folk tenke om jeg velger meg en dårlig betalt deltidsjobb der jeg ikke får bruk for utdannelsen? Jeg vet at man ikke skal tenke sånn, man må gjøre det som er rett for en selv. Men jeg tenker sånn likevel. Det er ikke så lett å styre tankene.

Jeg har prøvd kognitiv terapi, så jeg har verktøy for å skulle snu tankeprosessen. Men jeg får det ikke til likevel. Noe låser seg i meg. Det handler kanskje om at jeg på ene siden vet at noe av det jeg sliter med kanskje er mine egne vrangforestillinger om hvor dårlig jeg er, mens på den andre siden så ser jeg jo gang på gang at det faktisk ER mange ting jeg ikke mestrer. Ting jeg burde mestre. Det finnes ting jeg er god på, men det er så lite og så begrenset at det er langt fra nok i en krevende arbeidssituasjon.

Akkurat nå føler jeg forakt for meg selv. Hvorfor pokker kan jeg ikke bare ta meg sammen og stå på? Men jeg vet jo at det ikke er så enkelt som å bare ta seg sammen heller. Huff, for et mentalt kaos.

Godt å høre at ting ser ut til å ordne seg for deg, Sulosi.

[Sulosi]

Sitter og tenker på at det ofte er greit å ha et anonymt sted som KG å ta opp ting, men av og til skulle jeg virkelig ønske det gikk å treffes i virkeligheten. Vi har mye til felles, og kunne nok begge hatt nytte av å snakke sammen om helt hverdagslige ting som går inn på oss. Jeg tenker også mye på at hva andre synes og mener om meg, lavt selvbilde kalte psykologen det. Jeg ligger ikke så veldig langt foran deg i denne prosessen. Sannslynligheten for at dette er noe jeg må jobbe med i mange år fremover er stor. Grip fatt i helsetjenesten, ta gjerne en utskrift av denne tråden her og bruk den som en liten (stor) huskeliste når du går til legen.

Ikke still store krav til deg selv og ikke "ta seg sammen". Vær fornøyd med at du kommer på jobb til avtalt tid og gjør de oppgavene du blir satt til. Akkurat nå tenker jeg mye på at jeg muligens tar mye plass på studiet, jeg er jo en del eldre enn de andre, har barn osv så jeg har hundre inspill og meninger til undervisningen som bare må ut (ergo god selvtillitt siden jeg tør ta ordet, lite selvbilde siden jeg tenker så mye på det). En liten kommentar om at jeg er snakkesalig el lign så knekkes jeg helt.

Mange, mange

[Lea75]

Takk for gode ord, Sulosi.

Jeg har registrert meg sånn at jeg kan sende deg en PM.