Sosial angst

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, blir nok mer forstålig da.

Jeg har sosial angst ( har ingen diagnose på det, men er ganske sikker på at det er det jeg har,ja)

Jeg trudde at ting skulle bli lettere når jeg skulle begynne på vidregående, men langt i fra. Jeg er utslitt allerede, og alt er og blir problemer. Buss, ukjente folk, utmattelse og andre "personlig" problemer.

Jeg har prøvd angstpiller, å det har som regel hjulpet, men synes ikke de virker så bra lenger. Mulig jeg var ekstra redd den dagen jeg tok den, eller så funker det ikke lenger på meg.

Men det jeg i grunn lurer på, er hvordan jeg kan komme meg ut av denne dritt angsten en gang for alle ? Jeg kan skrive opp ting i hverdagen som er vansklig for meg:

-Ta buss

-Gå i butikker

-Gå ute generelt

Jeg kan ha noen dager hvor alt går på skinner og humøret er på topp, men som regel føler jeg meg helt..fanget? Er ikke sikker hvordan jeg skal beskrive det, men om jeg f.eks går til butikken, føler jeg at alle stirrer på meg fra vinduene, og at de tenker stygt om meg. Jeg føler de står i vinduet å glor, selvom jeg "vet" de ikke gjør det.

Så kan jeg få helt panik, hjertedunk, kald svette, pustevansker og bli svimel. Akkurat denne følelsen er vel det verste jeg føler, å den dukker som regel opp på små plasser ( som her jeg bor, ute i byen blir det for mange folk at alle blir "borte" i mengden)

Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg ser ut. Jeg liker ikke meg selv. Jeg kan være fornøyd med meg selv hjemme forran speilet, men etter noen timer ute ser jeg ikke ut lenger. Jeg bruker vannfast sminke, så er ikke noe galt med den. Men håret ser ikke så bra ut, og jeg blir "stiv" i ansiktet ( vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det) klærne sitter rart og hele meg er bare stygt.

I tilegg til dette problemet, er jeg også ganske deprimert. Synes livet er noe dritt i grunn, har noen venner, men ingen jeg kan snakke med. Jeg har utrulig vansker med å bli kjent med folk, vet ikke helt hva det kommer av, men uansett hvor hyggelig jeg er liker "ingen" meg.

Jeg ser ikke fram til noe lenger, skolen var håpet mitt men det gikk rett vest det også.

Jeg skal prøve på psykolog, hvilket ikke var et alternativ for meg før. Men enten så må jeg ha blitt bedre eller verre, for nå vil jeg prøve det.

Men er det i det hele tatt noen sjans for å bli bra igjenn ? Og finnes det noen sterkere anstpiller enn sobril, som man kan ta i mens man går til terapi? Vil virklig ikke gi opp skolen igjenn.

Blir glad for alle svar:)

[Wonders]

Finn et dagsenter i din kommune,

og ta angst-trening med flere i din aldersgrupe og situasjon sammen med en kompetent fagarbeider.:gjeiper: Alle kommuner har et slikt tilbud, gratis og ikke forpliktende.

[venus_]

Ja, du har sjanse til å bli frisk igjen!

Jeg foreslår at du bestiller en time med fastlegen din eller besøker helsesøsteren på skolen din. Det kan være lurt å printe ut det du har skrevet her og vise det til helsesøsteren/legen da det kan være vanskelig å huske alt når du har time. Det høres ut som du er litt deprimert i tillegg til å ha sosial angst, så det vil nok være godt for deg å snakke med noen om dette.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg kan hjelpe litt med min historie. Vet ikke om jeg har sosial angst, har aldri fått diagnose, men hatt mistanker selv. Hele barndommen og ungdomsstiden turde jeg ikke snakke til folk, hadde store vansker med å føre samtaler og knytte kontakter. Var slitsomt å være i sosiale settinger, var en sosial kløne uten like. Var så passiv og tilbakeholden at jeg nesten forsvant inni meg selv. Føler også et stort press på å se bra ut, føler meg usikker dersom jeg ikke er pent sminket osv. Føler alle ser på meg og dømmer meg. Føler alle misliker meg, tror ingen vil være venn med meg og føler folk liksom ser ned på meg og ler av meg bak min rygg. Svetter mye, blir forvirra fordi jeg er stresset og er rett og slett redd i mange sosiale situasjoner. Unngår folk, fordi det er ubehagelig. Føler meg veldig stiv i maska, er redd for å vise uttrykk og følelser. Av og til ønsker jeg jeg hadde hatt maske på, så slapp jeg møte blikk. Blikk er skremmende. Bare det å gå med solbriller gjør alt lettere, da har jeg noe å gjemme meg bak.

Har vært en del deprimert fordi jeg var så ensom og redd alt. Følte jeg ikke passet inn i verden.

Jeg har nesten vokst det av meg. Begynte i en svært sosial jobb og har sakte men sikkert fått selvtillitt nok til å tørre snakke med folk mer uanstrengt. Mange ubehagelige situasjoner, men det går lettere nå. Hjalp veldig å få seg kjæreste, følte jeg betød noe og våget å gå ut i verden. Utseende mitt steg flere hakk etter tenårene, det hjalp også på selvtillitten. Sliter fremdeles litt med å knytte vennskapsbånd, har bare mange bekjente, men ingen venner. Blir også redd og snakker nesten ikke når det er mange personer tilstede. Unngår ikke sosiale situasjoner lengre, men føler meg ikke komfortabel heller.

Har aldri tatt med. for det, syns det er skummelt. For meg hjalp det at selvtillitten steg med årene og å utsette meg for skumle ting. Prøve å takle ting. Takler man ikke det, ville jeg rådet deg til å snakke med fagfolk. Man skal ikke la sosial angst begrense livet, men for mange hjelper det å pushe seg selv og å komme over tenårene. Vanskelig å si noe mer, jeg er ikke kyndig til det. Håper bare det kunne hjelpe å høre om andre som har vært i lignende situasjon.

Klem

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle dele en god historie (i VELDIG korte trekk) for å gi deg litt håp.

Jeg har hatt det akkurat sånn som du føler det og det er jo typiske tegn på både angst og depresjon. Skal ikke gi noen diagnose for jeg er langt ifra noen psykolog, men jeg kjenner igjen det du beskriver. Hos meg begynte det med mobbing på barneskolen (har jeg funnet ut etterhvert).

Jeg har gått til BUP (barne og ungdomspsykiatrien), psykologer både her og der, helsesøstre på barneskolen, ungdomsskolen og vgs osv osv. Ingenting av psykologi-ting hjalp meg før jeg kom til det punktet at jeg skulle studere og gikk til gruppeterapi. Det er VELDIG forskjellig fra person til person hvordan angst takles, og hos meg var det denne formen som hjalp akkurat meg. Der ble det forklart hva angst er, hva det gjør med kroppen og ikke minst delte vi historier oss imellom for å forstå at vi er faktisk ikke alene om å ha det sånn. Deretter fikk vi et program som vi skulle følge. Hos meg var det første jeg skulle gjøre å gå ut og ta posten 3 dager i uken. Jeg var altså såpass ille at jeg ikke gikk ut av døren engang... Skulle skrive ned følelser før og etter jeg gjorde det. Det høres teit ut, men det funket altså på meg personlig.

Nå har jeg klart å fullføre studiene og er ute i jobb. Jeg mener at jeg fungerer så å si normalt. Fremdeles sliter jeg litt med selvtilliten og det du sier om at jeg 'føler meg beglodd'. Det kommer og går, men det er lettere å takle nå.

Det er altså et håp! Du må finne den veien som er best for deg å gå. Det er forferdelig slitsomt å finne ut av det, men det er verdt det. Gå til BUP, psykologer, gruppeterapi eller hva du mener selv. Det høres jo ut som et mareritt for angst-folk å gå i gruppeterapi, men jeg kan love at det går bra. Alle har hver sine problemer og du blir som regel forstått. Helsevesenet kan være både bra og dårlig, og jeg håper at du får kommet deg til noen som kan hjelpe akkurat deg.

Lykke til!

[Cata]

Hadde det slik som barn. Følelsen av at folk så på meg var et mareritt og å være innestengt på buss eller tog sammen med bare fremmede mennesker var fryktelig. Da jeg var 10-11 år skjønte jeg at dette ikke var normalen så jeg begynte å trene på å takle slike ting. Gradvis ble jeg i stand til å gå i butikken, på biblioteket eller på kiosken uten å føle meg beglodd. Jeg startet med å gå til kiosken som var like ved hjemmet mitt, og så utvidet jeg radiusen etterhvert som jeg ble tøffere.

Buss og tog måtte jeg fra tid til annen reise med så da stengte jeg meg inne i min egen verden, gjerne med lukkede øyne. På tog kunne jeg også "forsvinne" inn i en spennende bok. (Det funket ikke på buss ettersom jeg lett ble bilsyk.) Selv som 14 åring våget jeg ikke ta bybussen alene. (Fælt å gå på og stå foran alle mens jeg betalte billett...)

Treningen lønte seg. Som 16 åring tok jeg til og med fly alene, trasket rundt i en fremmed by i noen timer og tok fly hjem igjen uten å få panikk.

Som 19-åring flyttet jeg alene til en litt større by, skaffet meg hybel selv og fullførte 3 årig utdannelse. Venner fikk jeg jammen også. I godt voksen alder (etter fylte 30) trente jeg meg opp til å snakke foran større forsamlinger. Det var nødvendig i jobbøyemed. Pr. i dag reiser jeg alene nesten hvor det skal være og jeg har ingen problemer med å snakke i forsamlinger. Det koster meg ikke en kalori å holde foredrag for 50-60 mennesker. (Kunne sikkert klart det greit med større forsamlinger også, men det har jeg ikke fått anledning til å prøve.)

Så det går an. Nøkkelordene er "trening, trening og atter trening". Jeg gjorde det på egenhånd og hadde vel en intuitiv forståelse av hvordan jeg måtte gjøre det for at det skulle virke for meg, men det går nok raskere hvis man samarbeider med en terapeut som kjenner "verktøyene".

Lykke til. Dette klarer du. Det blir slitsomt mens det står på, men desto bedre når du er i mål og kjenner at frykten endelig har sluppet taket.

[Gjest navnelapp]

Eg veit også at mange har hatt stor nytte av å vere med i dei lokale Angst-ringen-gruppene. Sjekk i di kommune om det er ei slik gruppe der. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har det også sånn! Er 23 år. I løpet av mitt lange liv har jeg aldri klart å ta kontakt med folk, de har alltid tatt kontakt med meg. Noen som irriterer meg ekstremt. Jeg blir bare kalt "hun der som aldri sier noe". Føler meg stygg og forferdelig på alle mulige måter. Hadde jeg i det minste hatt en interessant personlighet, så hadde jo ikke problemet vært like stort, men sånn er det nå en gang... Kan ikke huske et eneste øyeblikk av lykke. Aldri.

Flytter til utlandet nå, for å studere, i håp om å forandre meg litt. Egentlig har jeg ingen gode råd å komme med, jeg leter etter slikt selv...hehe. Men uansett; stå på! Det må jo finnes en løsning på det her... om problemet ikke forsvinner helt, så kan det iallefall arbeides med slik at hverdagen blir lettere :-)