Angst?

[AnonymBruker]

Heisann! Dette kommer nok til å bli et relativt langt innlegg, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg leter etter. Kanskje svar fra noen som har/har hatt det som jeg har det.

Jeg er en jente på 17 år som sliter med psyken. Jeg har det generelt veldig fint, har en mor som er snill og god, og en fantastisk kjæreste. Likevel er det noe som ikke er helt som det skal.

Jeg begynner med det sosiale: For det første har jeg mistet mange venner i det siste. Jeg har holdt meg ute av sosiale sammenkomster o.l. fordi jeg ikke trives i selskap med mange mennesker. Klarer å forholde meg til 2-3 personer på en gang, men om det blir fler kobler jeg nesten helt ut og setter meg i et hjørne og bare følger med. Jeg skal flytte til en helt annen by, 60 mil unna, nå om noen dager, og bo hos min far. Jeg er så redd for å ikke bli akseptert og for å ikke få noen venner. Jeg er nesten forberedt på å sitte hjemme hele året (er bare snakk om et år der oppe, pga skole.) Jeg vet at det ikke er riktig innstilling, men jeg klarer rett og slett ikke å se noe positivt, jeg gråter og gråter, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Å flytte fra kjæresten, det eneste trygge jeg har, er det værste.

Det andre problemet jeg har, som nok er det værste, er at jeg er så redd. Jeg er så redd for å dø, og jeg er alltid helt sikker på at noe er galt. Det går som regel bra på dagen, men når kvelden kommer, følger angsten etter. Jeg ligger i timesvis før jeg for sove, og kjenner på hele kroppen. Jeg har alltid "vondt" ett eller annet sted (jeg vet jo at dette ikke er fakta, at det bare er hjernen min som lurer meg, men likevel er jeg redd). En uke er jeg redd for at jeg har kreft, neste uke er det noe nytt som er galt. Stiller hele tiden diagnoser på meg selv, leser meg opp på nett og tenker "jepp. Dette har jeg, jeg har jo alle symptomene!", selv om jeg vet innerst inne at de fleste symptomene fikk jeg ikke før etter jeg hadde lest om de.

Det jeg prøver å komme frem til er at jeg ligger med dødsangst hver kveld/natt. Jeg "vet" jo at det ikke er reelt, men det er ikke så lett å få hjernen over på andre ting.

Jeg er også nervøs av natur. Jeg blir nervøs for alt mulig, og er ofte redd for at jeg har gjort noe galt. Om min mor prater i telefonen i etasjen under er jeg alltid like sikker på at hun prater om meg og alt det gale jeg har gjort, uavhengig om jeg faktisk har gjort noe galt eller ikke. (Jeg gjør aldri noe "galt", da jeg er for redd for hva andre vil syns, om mamma vil bli skuffet osv) Mamma har bekreftet dette "personlighetstrekket" og sier at jeg har vært sånn siden jeg var liten.

Det her ble nok litt rotete, men jeg bare skrev ned det viktigste, og det jeg kommer på. Poenget er at jeg er så lei. Jeg er så sliten av å konstant være på vakt, både ovenfor andre, meg selv, og kroppen min. Har hatt det sånn i noen år, men har bare blitt værre og værre det siste året. Spesielt de siste månedene har denne angsten for å dø fått gro. Jeg har prøvd å aktivisere meg selv, være med andre (har få venner, så "andre" er for det meste kjæresten og min ene nære venninne), men det kommer alltid tilbake.

Er det noen her som har det som jeg, eller som kan komme med tanker eller råd? Som sagt, jeg er så sliten. Orker ikke ha det sånn.

[AnonymBruker]

Ikke godt å ha det sånn.

Jeg kan ikke stille noen diagnose, men vil bare si at det er hjelp å få.

Har selv slitt med angst. Ikke helt samme type som du beskriver, men vet hvordan angst kjennes på kroppen.

Jeg begynte med å lese meg litt opp på symtomer på angst og litt generelt om angst. Disse følelesene er jo veldig forkjellige fra person til person, men for meg var det godt å vite litt hva dette dreide seg om og at symptomene (sjelving, hyperventilering, besvime..) ikke var farlig.

Etterhvert tok jeg tak i min største skrekk som var å fly.

Satt meg som mål å komme over flyskrekken min og med litt innsats så klarte jeg det. Fikk hjelp av en NLP coatch som hjalp meg å endre syn på det å fly og det ble gradvis lettere å fly etterhvert som jeg begynte å fly igjen.

Trodde ALDRI jeg skulle tørre å fly igjen, men nå er det ikke noe problem lenger.

Ingen fasit svar her altså, men ville kanskje begynt med å søke hjelp hos fastlegen din?

[AnonymBruker]

Ikke godt å ha det sånn.

Jeg kan ikke stille noen diagnose, men vil bare si at det er hjelp å få.

Har selv slitt med angst. Ikke helt samme type som du beskriver, men vet hvordan angst kjennes på kroppen.

Jeg begynte med å lese meg litt opp på symtomer på angst og litt generelt om angst. Disse følelesene er jo veldig forkjellige fra person til person, men for meg var det godt å vite litt hva dette dreide seg om og at symptomene (sjelving, hyperventilering, besvime..) ikke var farlig.

Etterhvert tok jeg tak i min største skrekk som var å fly.

Satt meg som mål å komme over flyskrekken min og med litt innsats så klarte jeg det. Fikk hjelp av en NLP coatch som hjalp meg å endre syn på det å fly og det ble gradvis lettere å fly etterhvert som jeg begynte å fly igjen.

Trodde ALDRI jeg skulle tørre å fly igjen, men nå er det ikke noe problem lenger.

Ingen fasit svar her altså, men ville kanskje begynt med å søke hjelp hos fastlegen din?

TS her.

Så bra at du fikk hjelp!

Har ikke noen fastlege akkurat nå, pga flytting osv, men så snart jeg får ordnet deg, skal jeg prøve å få pratet med h*n. Tenker også at jeg kan gå til helsestasjonen for ungdom, men vet ikke om det er riktig sted å hendvende seg til for sånne ting.