Problemer med øyekontakt

[AnonymBruker]

Ja, hvordan skal jeg formulere dette...

Jeg er en voksen jente, har alltid vært litt sjenert (overfor nye mennesker, med de jeg kjenner skravler jeg som en foss og er nesten en helt annen person.. mange har blitt overrasket etter hvert, at førsteinntrykket ikke stemte.) Nå som jeg er i midten av 20-årene, så vil jeg få en forandring på dette!

Når jeg treffer nye, har jeg bl.a problemer med øyekontakt. Noen ganger blir jeg også litt nervøs i stemmen, og har sikkert et slapt håndtrykk også.

KAN NOEN HJELPE MEG?

Må sies at dette kommer litt an på hvordan jeg føler meg den dagen. Har jeg en bra dag, klarer jeg det ganske bra. Det går litt opp og ned.

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår at du allierer deg med en venn og øver. Øv på å holde blikket, øv på håndtrykk. Denne vennen, kan vedkommende gi deg tilbakemelding fra virkelige situasjoner også så er det gull verdt.

Den nervøse stemmen er det som er vanskeligst å gjøre noe med, der sliter jeg selv fortsatt. Hvis jeg er nervøs eller usikker så svikter stemmen slik at jeg må kremte for å gå videre. Men verden går ikke under av det, så jeg fortsetter etter å ha kremtet.

[Gjest scorpius]

Du er ikke alene om det - for slikt har jeg også veldig problemer med!

Jeg er veldig bevisst på å ha et fast håndtrykk, så det er ikke noe problem for meg,

MEN øyekontakt synes jeg er utrolig vanskelig! Prøver å holde blikket hver gang jeg

snakker med noen (til og med venner og familie som jeg har kjent hele livet har jeg

problemer med). Jeg tror det bare er noe man må øve seg på. Ta det litt etter litt.

Gradvis. Det prøver iallfall jeg. Slutte å flakke så mye med blikket, hehe. Men ja,

det er ikke lett, for å si det sånn. Det blir liksom så nært og følsomt. Føler meg

så naken hvis du skjønner.

Endret 17. august 2010 av scorpius

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om det - for slikt har jeg også veldig problemer med!

Jeg er veldig bevisst på å ha et fast håndtrykk, så det er ikke noe problem for meg,

MEN øyekontakt synes jeg er utrolig vanskelig! Prøver å holde blikket hver gang jeg

snakker med noen (til og med venner og familie som jeg har kjent hele livet har jeg

problemer med). Jeg tror det bare er noe man må øve seg på. Ta det litt etter litt.

Gradvis. Det prøver iallfall jeg. Slutte å flakke så mye med blikket, hehe. Men ja,

det er ikke lett, for å si det sånn. Det blir liksom så nært og følsomt. Føler meg

så naken hvis du skjønner.

Kjenner meg veldig igjen i det. Kan prøve å finne meg noen å øve med, men det blir liksom litt komisk da. Nesten litt pinlig å spørre vennene sine om noe sånt, så kanskje jeg får trene meg på familien istedet :-)

Det dumme er at jo mer jeg tenker på det / er obs på det, jo verre blir det. Samtidig trenger man jo å tenke over det / få tips for å kunne gjøre noe med det. Håper at jeg en gang blir kvitt problemet!

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det. Kan prøve å finne meg noen å øve med, men det blir liksom litt komisk da. Nesten litt pinlig å spørre vennene sine om noe sånt, så kanskje jeg får trene meg på familien istedet :-)

Det dumme er at jo mer jeg tenker på det / er obs på det, jo verre blir det. Samtidig trenger man jo å tenke over det / få tips for å kunne gjøre noe med det. Håper at jeg en gang blir kvitt problemet!

Jeg kan garantere deg at dette er verre for deg enn de du møter. For dem er det bare komfortabelt med øyenkontakt, så lenge du ikke nistirrer. Uten øyenkontakt blir de usikre på om du er interessert og om det de sier kanskje er uinteressant. Stol på meg, det blir lettere å snakke med fremmede hvis du også tenker på at kroppspråket inkludert øynene skal reflektere din interesse for de du møter

[Gjest scorpius]

Jeg øver meg på det, men uten at noen vet det da, hehe Synes det ville blitt enda

verre hvis personen jeg snakket med hadde visst at jeg hadde problemer med

øyekontakt (selv om de sikkert legger merke til det). Men jo færre som vet det, jo bedre er

det, synes jeg. For hvis personen jeg pratet med det hadde visst hva jeg følte ville

det satt enda mer fokus på problemet mitt, og det ville ha blitt enda mer unaturlig,

anspent og ubehagelig for meg.

Masse lykke til

[AnonymBruker]

Jeg kan garantere deg at dette er verre for deg enn de du møter. For dem er det bare komfortabelt med øyenkontakt, så lenge du ikke nistirrer. Uten øyenkontakt blir de usikre på om du er interessert og om det de sier kanskje er uinteressant. Stol på meg, det blir lettere å snakke med fremmede hvis du også tenker på at kroppspråket inkludert øynene skal reflektere din interesse for de du møter

Det var ikke helt det jeg mente

Jeg synes også det er mye bedre ned øyekontakt, og ønsker å ha det for å vise interesse for det de sier (som du skriver). Jeg vet det så godt, men jeg har vanskeligheter med å gjøre det allikevel.. og jeg vet ikke hvorfor.

[AnonymBruker]

Jo færre som vet det, jo bedre er

det, synes jeg. For hvis personen jeg pratet med det hadde visst hva jeg følte ville

det satt enda mer fokus på problemet mitt, og det ville ha blitt enda mer unaturlig,

anspent og ubehagelig for meg.

Masse lykke til

Enig. Sånn har jeg det også.

For mange av oss har dette kanskje å gjøre med andre ting, f eks at vi er sjenerte, eller har opplevd vonde ting i barndommen osv. - hva tror dere? Jeg har alltid vært litt sjenert, og ble mobbet på barneskolen. Fra ungdomsskolen og senere hadde jeg det imidlertid bra, men det virker som om disse opplevelsene forfølger meg likevel, i form av sjenerthet som jeg burde ha "vokst av meg" nå.

I det siste har det vært en litt vanskelig tid. Min kjære mistet jobben, og jeg har slitt med sykdom. Kanskje litt rart, men da blir jeg enda mer sjenert (og problemer med øyekontakt). Merket det i stad, da jeg var i møte med noen jeg ikke kjente fra før. Ikke noe ålreit....

[AnonymBruker]

Flere som har noen tips (eller erfaringer) mot sjenanse?

[Gjest Blondie65]

Kjenner meg veldig igjen i det. Kan prøve å finne meg noen å øve med, men det blir liksom litt komisk da. Nesten litt pinlig å spørre vennene sine om noe sånt, så kanskje jeg får trene meg på familien istedet :-)

Det dumme er at jo mer jeg tenker på det / er obs på det, jo verre blir det. Samtidig trenger man jo å tenke over det / få tips for å kunne gjøre noe med det. Håper at jeg en gang blir kvitt problemet!

Men nå er det jo ikke alle vennene dine du skal be om hjelp. Kanskje bare en - slik at denne kan hjelpe deg.

Jeg har vært veldig sjenert selv. Jeg var også svært heldig i ung alder da jeg hadde et slapt håndtrykk. Min mor sa det, men hørte jeg på henne? Så var det en annen voksen som jeg hadde svært stor tillit til som sa det samme. Og demonstrerte hvordan det kjentes. DA ble jeg observant på det. Denne andre voksne var forøvrig svært flink å se andre ting, som f.eks. min sykelige beskjedenhet og hjelpe meg ut av det. Men jeg kan love jeg hadde det fælt i hele tenåringstiden pga dette.

Siden - etter jeg ble skilt - har jeg arbeidet bevisst mot sjenertheten. Og selv om det fremdeles er slik at jeg ikke er spesielt glad i ukjente ting og settinger der jeg ikke vet helt hva som venter, så har det blitt mye bedre. Før var det utenkelig at jeg skulle snakke til noen på gaten eller på bussen, nå faller det helt naturlig. Før var det utenkelig at jeg skulle kommentere noens fine hår eller flotte farge på kjolen - nå faller det naturlig. Det var egentlig her jeg begynte: med å gi komplimenter og lære å ta i mot og si takk. Utrolig hvor utadvendt man virker dersom man gir andre komplimenter.

[Gjest Blondie65]

Jeg kan garantere deg at dette er verre for deg enn de du møter. For dem er det bare komfortabelt med øyenkontakt, så lenge du ikke nistirrer. Uten øyenkontakt blir de usikre på om du er interessert og om det de sier kanskje er uinteressant. Stol på meg, det blir lettere å snakke med fremmede hvis du også tenker på at kroppspråket inkludert øynene skal reflektere din interesse for de du møter

Alt dette er nok helt sant, men det hjelper så lite. Og dessuten kan det godt være at den man møter er en tidligere sjenert - ikke sikkert at det er like behagelig for denne.

Men det ER behageligere å snakke med en som ikke ser opp og ned og bort og alt mulig annet enn i ens øyne. Her må det trening til.

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst og vet ikke om dette rådet er relevant for en som "bare" er sjenert, men dette hjelper i hvertfall meg i sosialt vanskelige situasjoner: Fokusere på pusten! Når jeg merker at pulsen begynner å øke og tankene blir irrasjonelle og negative forsøker jeg å flytte fokuset over på å puste rolig, dypt og regelmessig. Fungerer både fysisk (pusten roer hjertet og avspenner musklene) og psykisk (man blir distrahert fra negativitet og usikkerhet).

For hver gang man takler en vanskelig situasjon bedre enn forventet, vil selvtilliten vokse bittelitt. Så selv om slike triks ved første øyekast kun kan virke som akutte botemidler der og da, føler jeg at de samtidig kan ha effekt på selve roten av problemet, som jo i tilfeller som dette svært ofte er selvtillitsissues.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg begynte med å øve meg i speilet.

Måtte studere hvordan jeg ser ut når jeg snakker, for å vite hva andre ser når jeg snakker med dem.

Tok en stund før jeg klarte å holde mitt eget blikk når jeg snakket.

Deretter øvde jeg (og øver fortsatt) på å holde blikkontakt. Men vanligvis synes jeg det er enklest/mer behagelig å se på noe rett ved siden av ansiktet til den jeg snakker med..

Merkelig at noe så enkelt skal være så vanskelig altså

[Gjest Savannah-]

Hva er nok, og når er det for mye?

Jeg er tidligere sjenert også (så ille at da folk sa hei til meg på byen da jeg var yngre så var jeg redd for å svare, så det ble ofte at jeg bare så ned og "pep"). Nå har jeg blitt mye bedre, men dette med blikkontakt er altså veldig vanskelig!!!

Jeg føler at jeg "stirrer" på folk hvis jeg holder blikket. Jeg tenker ikke over dette med familie og samboer, men når det er snakk om folk jeg såvidt kjenner så blir det skikkelig fokus på "stirrer jeg nå? nei, nå må jeg se bort. herregud, flakker jeg noe grusomt med blikket? Se på ham igjen.. Nei, faen, se bort" osv... Vanskelig å følge med i samtalene

Så, når er nok for mye?

[Gjest scorpius]

Savannah, tenker også litt sånn. Er litt redd for å stirre. Så dette lurer jeg også på;

hvor lenge skal man holde øyekontakten om gangen?

Har også hørt/lest et tips om at man kan fokusere på området mellom øynene hvis man har

vanskeligheter med selve øyekontakten. Men da lurer jeg på noe igjen her; vil personen

man snakker med legge merke til at man ikke ser dem rett i øynene??

[Gjest Blondie65]

Har også hørt/lest et tips om at man kan fokusere på området mellom øynene hvis man har

vanskeligheter med selve øyekontakten. Men da lurer jeg på noe igjen her; vil personen

man snakker med legge merke til at man ikke ser dem rett i øynene??

Test ut med deg selv i speilet. Hva skjer? Det samme gjelder hvis du skulle se på øyenbrynene eller rett nedenfor øynene.

Ellers er jeg enig i at øvelse i speilet er tingen. Og studer andre? Hvor lenge holder to personer som snakker sammen blikket? Som regel er vi også sånn at når vi tenker over en ting eller søker etter minner så vil blikket naturlig bevege seg.

Jeg tror likevel det viktigste er ikke å flakke med blikket - det vil si flakke hit og dit konstant. Da er det bedre å "stirre" folk "midt mellom øynene". Så er det jo lov å blunke.

[AnonymBruker]

Jeg begynte med å øve meg i speilet.

Måtte studere hvordan jeg ser ut når jeg snakker, for å vite hva andre ser når jeg snakker med dem.

Tok en stund før jeg klarte å holde mitt eget blikk når jeg snakket.

Deretter øvde jeg (og øver fortsatt) på å holde blikkontakt. Men vanligvis synes jeg det er enklest/mer behagelig å se på noe rett ved siden av ansiktet til den jeg snakker med..

Merkelig at noe så enkelt skal være så vanskelig altså

Dette skal jeg prøve! her var det mange gode tips å få

Men det er som du sier, merkelig at noe så enkelt skal være så vanskelig.. Men godt å høre litt om andres erfaringer også.

[Gjest Blondie65]

Dette skal jeg prøve! her var det mange gode tips å få

Men det er som du sier, merkelig at noe så enkelt skal være så vanskelig.. Men godt å høre litt om andres erfaringer også.

"Alt" er "enkelt" når man vet hvordan.

Når man ikke fikk feedback tidligere eller hjelp til å bekjempe dette før ja så blir det en tøff prosess å lære dette når man er voksen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Når man ikke fikk feedback tidligere eller hjelp til å bekjempe dette før ja så blir det en tøff prosess å lære dette når man er voksen.

Det er veldig sant! Egentlig fælt at jeg bare har gått rundt sånn i alle år, og plutselig blitt voksen. Og det er nesten litt tabu.. virker nesten som det er mer akseptert å være sjenert som barn / ungdom, enn som voksen. Det skal man liksom ha vokst av seg. Tenk dere, når jeg kommer i 30- 40-årene og fortsatt er sjenert.. men målet er jo at det ikke skal skje. Jeg kan jo ikke forandre meg helt, men håper å bli LITT tryggere på meg selv.

Jeg føler meg så "naken", når jeg ikke tør å ha øyekontakt engang. Jeg føler at folk da kan se rett gjennom meg, at de fort skjønner at jeg er en som har hatt det problematisk - eller kanskje de bare tenker "hun der var jo litt spesiell".

PS. Blondie65, har lagt merke til at du ofte kommer med svært gode og velformulerte svar her på forumet. Mange kloke sjeler her på kvinneguiden

Utrolig godt å ha et slikt forum, der man kan dele sine innerste tanker (som man kanskje ikke engang tør å snakke med andre om), og til og med være anonym hvis man ønsker det.

[Kenneth199]

Lurer selv på en ting når det kommer til håndhilsing.

Selv pleier jeg ikke å gi et kraftig håndtrykk når jeg hilser da jeg føler det gir en viss følelse av usikkerhet "hei jeg er bedre enn deg!"

Er jeg inne på noe?