For sant til å være godt

[Ciara]

Jeg tenker også på deg.

Bare at i mitt hode har dette en fantastisk slutt - jeg er jo en dagdrømmer: Onkel blir tvunget til å handle rett og må gi seg på alle punkter, Vera får både familiebilder og en haug penger og kan gå våren i møte med fred i sinnet og en velfylt lommebok (som jeg foreslår finansierer et skikkelig luksuriøst spaopphold). Dét stemmer jeg for.

Så blir dessverre ikke virkeligheten alltid som dagdrømmer, men jeg håper dette ikke blir langvarig og at du vil føle at det er en viss rettferdighet ved resultatet.

Uansett - riktig god helg! Kos deg med guttene dine. Når jeg synes tilværelsen er litt brysom er det lite som hjelper mer enn å sette seg på gulvet med dem og konsentrere seg om noe så enkelt og greit som legoklosser og barnas entusiasme.

[Vera Vinge]

Altså.

Jeg har virkelig ikke ord. Denne mannen er jo en skikkelig drittsekk av dimensjoner. Manipulativ og sleip - og ikke minst ekstremt respektløs.

Jeg hadde ikke latt han der slippe unna med noe som helst - og krevd at alt "advokaten" hans sier skal komme skriftlig.

Jeg blir faktisk helt satt ut!

Hvordan går det, Vera?

Jeg kan jo ikke annet enn å si som de andre- dette høres fullstendig sprøtt ut. For en type, og for en oppførsel!? Det er nesten vanskelig å begripe at det er mulig, og jeg skjønner godt at du provoseres ut av ditt gode skinn! Håper du har god støtte i mann og eventuelt andre slektninger når dere skal ta kampen for alvor.

Og så håper jeg at det ikke kaster altfor lange skygger over hverdagslivet... men det skal kanskje godt gjøres?

Jeg tenker også på deg.

Bare at i mitt hode har dette en fantastisk slutt - jeg er jo en dagdrømmer: Onkel blir tvunget til å handle rett og må gi seg på alle punkter, Vera får både familiebilder og en haug penger og kan gå våren i møte med fred i sinnet og en velfylt lommebok (som jeg foreslår finansierer et skikkelig luksuriøst spaopphold). Dét stemmer jeg for.

Så blir dessverre ikke virkeligheten alltid som dagdrømmer, men jeg håper dette ikke blir langvarig og at du vil føle at det er en viss rettferdighet ved resultatet.

Uansett - riktig god helg! Kos deg med guttene dine. Når jeg synes tilværelsen er litt brysom er det lite som hjelper mer enn å sette seg på gulvet med dem og konsentrere seg om noe så enkelt og greit som legoklosser og barnas entusiasme.

Takk for at dere tenker på meg, damer.

Den første delen av uka var helt forferdelig. Jeg sov veldig dårlig pga dette, og var veldig stressa på dagtid. Noe som skjer meg sjelden på denne måten. Dessuten aktiverte hele denne runden sorgen igjen, som egentlig hadde begynt å legge seg litt. Dette handler jo ikke om pengene, men både om at jeg syns onkelen min er respektløs overfor moren sin, og en lang forhistorie med manipulasjon som jeg stort sett har sett gjennom fingrene med. Dvs. vi har vært i en stor konfrontasjon før, men det meste har jeg latt ligge, fordi jeg har visst at konflikt ville oppføre bestemoren min. Utad framstår han oppegående og sjarmerende, men egentlig er han veldig sleip. Som barn var jeg livredd for ham, og han er den eneste eldstegutten min er tydelig utrygg på. Og akkurat det er jo pga. en voldsom væremåte. Alt er så voldsomt og plutselig, både når han er glad og sint.

Møtet hos advokaten gikk så som så. Det er helt åpenbart for alle hva bestemoren min mente, alle er enige om at det er hennes håndskrift og at hun overhodet ikke var dement. Men så er det noen formaliteter som ikke er helt på plass. Og da er det altså mulig onkelen min kan se bort fra hennes ønsker med loven i hånd. Vi får se hva som skjer videre. Men jeg klarer ikke å la dette ligge, når alle vet hva som er rett, og at han har tusket til seg det ene og det andre før, uten at noen andre (enn meg og mannen) har skjønt hva han har drevet med.

Men det som gjør meg mest forbanna var altså at han regelrett stjal testamentet fra boet, og at jeg mistenker at han har fjernet noe som ville talt til søsknene og barnebarnas fordel. Det er som om noe mangler blant papirene vi fant, fordi hun var en oppegående dame som burde ha skjønt at det er noen formaliteter som må være i orden.

Utover i uka har jeg klart å tenke på andre ting også, og det har jeg trengt. I dag har vi hatt besøk av en liten gjeng av mine venninner med menn og barn. Fullt hus mao. Etter hvert ble det også så fint vær at vi kunne sitte ute. Vi tok ut sofaputene og benket oss med tepper, kakao, kaffe og muffins, mens barna løp til og fra serveringen og sandkassa. Rene påskestemningen.

[kokkos]

For et skammelig rasshøl av en mann, jeg er helt sjokkert. Håper inderlig at det blir løst som din bestemor ønsker. Så trist at hun ikke skal respekteres etter sin død. Jeg føler veldig med deg.

[Vera Vinge]

For et skammelig rasshøl av en mann, jeg er helt sjokkert. Håper inderlig at det blir løst som din bestemor ønsker. Så trist at hun ikke skal respekteres etter sin død. Jeg føler veldig med deg.

Takk for støttende ord. Ja, det er vondt å tenke på hva hun ville ha syntes om alt dette. Hun var jo åpenbart fryktelig naiv som trodde ting ville bli håndtert på en respektfull måte. Og så kan man jo si at jeg bidrar til styr selv, når jeg kunne valgt å se bort fra testamentet og la onkelen min få det som han ønsker. Pengene er jeg ærlig talt ikke opptatt av, for det er penger jeg aldri har hatt, og moren min får en god del uansett. Men jeg blir så provosert over hvordan noen gjennom et helt liv kan tråkke på andre uten skam. Nå har vi hatt en pause når det gjelder dette, men jeg skal til advokat igjen og undersøke noen forskjellige ting.

Men når alt kommer til alt, så tror sannsynligheten er stor for at vi ikke kommer noen vei. Og jeg har en klar teori om at det har eksistert papirer som kunne gjort denne saken klar som dagen, men at de har blitt tilbakeholdt. Og det er en fryktelig provoserende tanke, som jeg heller ikke har noen bevis for.

Men det har vært en slitsom periode de siste par ukene. Først og fremst har sorgen blitt virvlet opp igjen, fordi det blir så åpenbart at hun er borte for alltid, når vi sitter og snakker om hva hun kan ha ment og hva hun faktisk skrev, og vi ikke kan snakke med henne om det. Døden er så forferdelig endelig, og det er vanskelig å forstå. At vi alle bare skal ende på denne måten - som organisk materiale. Eldstegutten min spør også jevnlig om henne, fordi han rett og slett ikke forstår hvordan noen mennesker bare kan bli borte. Og det er som jeg blir mer trist for hver gang jeg forklarer ham dette.

Og så det helt andre, og det er stresselementet. I forrige uke slet jeg med å sove, samtidig som jeg ikke klarte å slappe helt av. Jeg har alltid vært en forkjemper for å ikke låse døra når vi er hjemme, men nå har jeg blitt en dørlåser og en sjekker. Jeg sier til meg selv at jeg ikke er redd for ham, samtidig som jeg syns det har vært ubehagelig å være hjemme alene på dagtid (har hatt en del fri) og på kvelden da mannen var bortreist noen dager. Når jeg har hørt biler på den lille veien her, har jeg gått og sjekket om de kom på gårdsplassen vår. Så en del av meg har fryktet at han skulle komme og gjøre et eller annet dramatisk, uten at jeg helt vet hva. Det er vel noe med at et sånt sinne skremmer, på et plan, samtidig som jeg ikke har vært redd i selve diskusjonene.

Vel, det var en oppdatering på akkurat den delen av livet for tiden.

[Vera Vinge]

For ellers har vi også hatt mye fint i det siste. Småguttene er jo begge i en herlig alder. Med storebror som spør og graver og kommer med sine meninger og plutselige kjærlighetserklæringer, og lillebror som elsker å showe og underholde oss og som holder på å lære seg å gå. En periode syns jeg det var stress å måtte gå så innmari i hælene på lillebror, fordi han enten klatret opp på noe eller ødela det storebror akkurat hadde bygget i Lego. Men i det siste har lillebror hatt mer ro på seg, og ikke vært så hyper som han var en periode. Og de to kan nå leke litt sammen, overraskende nok. Og da tenker jeg at det ikke er mange storebror er så tålmodig med som lillebror. Han sitter og viser og lærer bort og sjekker at lillebror har forstått. Og snakker til ham på en veldig pedagogisk måte, både med tonefall og ordvalg. Og de gir hverandre en lang og gjensidig kos når de ser hverandre om morgenen. I kveld sa storebror da han skulle si god natt til alle sammen "Å, jeg er bare så glad i "lillebror". Han er så nyk (verdens søteste talefeil, som jeg ikke får meg til å prøve å rette opp i). Men jeg er glad i dere også, da."

I går var vi på lang sykkeltur med guttene i sykkelvogn. Lillebror liker egentlig ikke det, men sammen med storebror som mater ham med rosiner og gir ham smokken ved behov, er det tydeligvis ikke noe problem. Turen ble avsluttet med en kafetur, noe alle var fornøyd med, også minstemann som elsker å se på livet. Forrige uke var vi på skitur med pulk (med hele to sovende fyrer i samme pulk). Kontrastene er mao store, fra vinter til vår på en uke. Veldig koselig å endelig være der at vi er en gjeng som kan gjøre de samme tingene, ikke en baby som må ha sine spesialgreier (f.eks. er for liten til å sitte i sykkelvogn).

[Ciara]

Så koselig å lese om guttene Når vi har hatt ting å streve med ellers har jeg prist meg lykkelig for at vi har barn. Det er noe med at ungene krever en konsentrert tilstedeværelse, og bonusen er at man får fred fra andre tanker. Har man ikke barn finner man sikkert andre måter å koble av på, men likevel.

Leste et sted at kjærligheten mellom barna er som en tredje baby, og jeg er enig. Hvert av barna bringer så mye i seg selv, og når de tydelig er glade i hverandre... Det finnes vel ingenting mer hjertevarmende enn det

[Vera Vinge]

Så koselig å lese om guttene Når vi har hatt ting å streve med ellers har jeg prist meg lykkelig for at vi har barn. Det er noe med at ungene krever en konsentrert tilstedeværelse, og bonusen er at man får fred fra andre tanker. Har man ikke barn finner man sikkert andre måter å koble av på, men likevel.

Leste et sted at kjærligheten mellom barna er som en tredje baby, og jeg er enig. Hvert av barna bringer så mye i seg selv, og når de tydelig er glade i hverandre... Det finnes vel ingenting mer hjertevarmende enn det

Nei, man kan ikke fortape seg helt i destruktive tanker når man har barn. Heldigvis. Og jeg husker jeg ble overrasket over hvor raskt søskenkjærligheten kom hos eldstemann da lillebroren kom til oss. Det virket som om han hadde glemt sin alenetilværelse etter en ukes tid, og han viste så mye godhet fra starten. Jeg tittet akkurat på noen gamle videosnutter, og en fra dagene før lillebror kom ut. Og det slår meg hvor utrolig liten storebror var da, nylig fylt to. Han bablet i vei på et veldig forståelig vis, men han hadde skikkelig gode kjaker, bollemage og et nesten babyaktig utseende og mer klossete motorikk. Nå er han så lang, tynn og med uendelige monologer (og dialoger). Det skjer enormt mye på et år. Ja, poenget var at han jammen ikke var store karen da han ble storebror. Men det var en utrolig grei overgang for oss alle. Mye mindre enn for et par venninner som har hatt litt eldre barn fra før når nestemann kom. Kanskje det er en fordel med at aldersforskjellen ikke er så stor?

Og så var det morsomt å se at lillebror ikke var mange månedene før han tydelig lot seg more av storebror, og han ble klart den foretrukne underholderen. Når lillebror er med og henter i barnehagen, hviner han av glede og klapper i hendene når han ser storebror. Jeg er vel litt overrasket også fordi jeg hele veien har vært forberedt på mer sjalusi og kniving. Men nå er sammenligningsgrunnlaget mitt primært et par andre barn i familien (med samme aldersforskjell, men de er bare litt eldre), hvor jeg ikke ser at søsknene er så opptatt av hverandre, annet enn når den andre har noe de selv vil ha. Derfor har jeg tenkt at de tette båndene kommer mer etter hvert. Men det er tydeligvis helt individuelt. Og det er tydelig at noen barn er mer sjalu av natur, og rett og slett krever mer av de rundt seg enn andre. Da kan man hvertfall snakke om at småbarnsfasen kan fortone seg svært ulikt for folk. Og jeg ser at vi har vært heldige, da jeg ikke tror våre barn har de mest krevende personlighetene. Foreldrene våre beskriver også mannen og meg som veldig "enkle" barn, så jeg tror absolutt sånt har noe å si, ikke kun oppdragelse, slik mange med enkle barn ofte ser ut til å tro.

[Vera Vinge]

Men jeg har tenkt mye på min egen barndom de siste ukene. Det gjorde jeg også for noen år siden, da jeg tok et slags indre oppgjør med en del ting. Da var jeg mest opptatt av de spesielle opplevelsene, de jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg har skrevet litt halvkryptisk om dette før, men jeg har en del vonde minner fra da den ene forelderen min var alvorlig psykisk syk. Noe som skjedde flere ganger fra jeg var veldig liten. Dette er fortsatt vanskelig å forstå, og selv om jeg har snakket mye om dette med mannen, venninner og familien, kjenner jeg alltid en kulde komme krypende i kroppen når jeg snakker eller skriver om det. Når alt kommer til alt, tenker jeg at barn skal slippe å se sine foreldre så redde og barn bør selv ha noen som kan forklare ting som er uforståelig for dem.

Disse tingene har naturlig nok hatt en del fokus når jeg har tenkt på barndommen min i voksen alder. Dvs. jeg måtte bli voksen før jeg forstod hvor vanskelig en del ting hadde vært, fordi jeg tror barn blir veldig vant til ting og man skjønner ikke helt rekkevidden av ting som skjer i egen familie. Men så er det først de siste årene, og kanskje fullt ut først nylig, at jeg ser klart hvordan bl.a. kommunikasjonen i familien har påvirket meg. Eller hvordan det som skjer før en selv kan huske noe, kan virke inn på hvordan jeg forholder meg til de rundt meg i dag. Man vet jo en del om hvordan forstyrrelser i tidlige tilknytningsprosesser kan være veldig negativt for barn. Og jeg ser jo nå hvordan dette må ha vært hos oss. Selv om jeg hadde en i utgangspunktet veldig oppegående forelder (men som dessverre slet med sine egne greier som følge av alt det andre), ser jeg at denne ikke klarte å dekke opp for den andres mangler. Men så bodde vi hele tiden i nærheten av besteforeldre. Fram til jeg var fem, vet jeg at jeg og broren min var veldig mye hos vårt ene besteforelderpar. Så flyttet vi tvers gjennom landet, og bygde etter hvert hus i hagen til mine andre besteforeldre.

Og det var her min nylig avdøde bestemor kom inn i bildet. Mannen min mener jeg er et såkalt "løvetannbarn", mens jeg ikke klarer å ta innover meg et slikt uttrykk. Men jeg ser at det er et springende punkt å både ha andre voksne rundt seg, og evnen til å ta i mot eller søke denne kontakten. Det har jo gått veldig fint med meg, men jeg ser jo at besteforeldrene mine har hatt en enormt stor rolle i dette.

Men så ser jeg nå at selv om jeg vil beskrive meg selv som velfungerende jevnt over, dukker disse gamle "skadene" opp i blant. Gjerne i diskusjoner med mannen, hvor han blir helt forundret over hvordan jeg kan reagere noen ganger. Det er som om han blir en av foreldrene mine, og jeg barnet. Mens han kommer fra en på alle måter ressurssterk familie, og er preget av det. Med det mener jeg ikke at han alltid har rett, men at jeg tenker en del på at det er i konflikter med mannen man kanskje mest kan se de negative sidene ved å ha hatt en litt pussig oppvekst. For øvrig tror jeg at jeg har blitt mer reflektert osv av å ha opplevd diverse ting, mens det jo er med en partner de dårlige sidene kan dukke opp.

Dette vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med. Dvs. vi kranglet litt for mye i fjor, noe som helt klart hang sammen med søvnmangel. I det øyeblikk lillebror begynte å sove mer, sank kranglingen betraktelig. Nå er vi begge ganske temperamentsfulle, så fravær av krangel er en utopi. Og vi krangler aldri med stygge ord osv. Men det er som om noen av kranglene virker litt unødvendige. Jeg vil nok alltid syns han henger seg opp i enkelte bagateller (her er vi litt motsatt av hvordan menn og kvinner ofte er), og han syns jeg tar for lett på en del ting. Men så er det noen ganger kommunikasjonen bare går skeis, ikke at det egentlig er noe å krangle om. Og jeg ser at jeg absolutt har en rolle i det.

Jeg skal komme tilbake til det siste en annen dag - nå må jeg gå og ordne noen ting. Vaske klær f.eks, siden storebror har omgangssyke (igjen), og vi bl.a. skiftet på senga to ganger i natt... Småbarnslivets gleder mao.

[Sushi]

Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver om søskenkjærligheten. Jeg blir rørt hver dag, det kan jeg si uten å overdrive. Jeg er veldig takknemlig for at overgangen har gått så glatt og at de er så gode venner allerede. Det kan selvfølgelig forandre seg og bli litt krangling etterhvert, men uansett så deler de noe helt spesielt.

Det er trist å lese om at du ikke har hatt det så enkelt i barndommen. Jeg er enig med mannen din i at du virker som et løvetannsbarn, og det er jo veldig bra at det har gått såpass fint med deg etter forholdene. Takk og pris for den fine bestemora di! Ellers har vi det ganske likt slik du beskriver med en del krangling og diskusjoner pga. temperament hos begge to. Ikke roping og skriking (annet enn unntaksvis), men en del kjekling for ting som andre sikkert vil kalle bagateller. Det er uproblematisk til vanlig, men det kan eskalere når vi er slitne. Og noen ganger irriterer det meg at vi er sånn.

Endret 18. mars 2015 av Sushi

[Vera Vinge]

Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver om søskenkjærligheten. Jeg blir rørt hver dag, det kan jeg si uten å overdrive. Jeg er veldig takknemlig for at overgangen har gått så glatt og at de er så gode venner allerede. Det kan selvfølgelig forandre seg og bli litt krangling etterhvert, men uansett så deler de noe helt spesielt.

Det er trist å lese om at du ikke har hatt det så enkelt i barndommen. Jeg er enig med mannen din i at du virker som et løvetannsbarn, og det er jo veldig bra at det har gått såpass fint med deg etter forholdene. Takk og pris for den fine bestemora di! Ellers har vi det ganske likt slik du beskriver med en del krangling og diskusjoner pga. temperament hos begge to. Ikke roping og skriking (annet enn unntaksvis), men en del kjekling for ting som andre sikkert vil kalle bagateller. Det er uproblematisk til vanlig, men det kan eskalere når vi er slitne. Og noen ganger irriterer det meg at vi er sånn.

Ja, søsken deler noe helt spesielt, selv om man selvsagt aldri kan vite om de blir gode venner i voksen alder osv. Jeg tror mange enebarn kan ha det fint også, hvis de har andre rundt seg, så jeg mener ikke det er avgjørende å ha søsken for å bli lykkelig. Men det er samtidig fint å se når søskenkjærligheten blomstrer.

Ang. barndommen min, så har jeg et helt avklart og greit forhold til den. Det plager meg stort sett lite i dag, og jeg har heldigvis alltid hatt snakketøyet i orden... så ingen skambelagte, mørke hemmeligheter der. Men det er jo samtidig noe med det, å selv få barn, og da tenke på hvordan det ville vært om mine barn hadde vært i mine sko. Huff, da får jeg vondt i magen. Da vil jeg liksom bare beskytte dem fra alt vondt i verden. Men det verken kan eller skal jeg.

Og så er det denne kranglinga, ja. Eller i det hele tatt hvordan man reagerer på den andre væremåte, hvordan man noen ganger feiltolker den, enten pga. hvordan man har vært vant til å kommunisere fra gammelt av, eller fordi mannen jo gjorde noe i stad og da holder han sikkert på med de samme tullete greiene nå også. Altså, at jeg feiltolker ham og ikke lar tvilen komme ham til gode. Vi jobber med kommunikasjonen, som har blitt satt litt tilbake det siste året. Men som samtidig har blitt bedre igjen. Men det er vel første gang i vårt forhold at jeg har innsett at et forhold er noe man må holde vedlike, og ikke bare ta for gitt. Det er vel sånn det kan bli, at jo mer "forstyrrelser" man har i hverdagen (dvs. de vanlige tingene, som barn, hus osv), jo mer må man være obs på å virkelig se hverandre.

(Dette innlegget fikk jeg plutselig opp når jeg åpnet min bærbare jobb-pc. Jeg som trodde jeg hadde postet dette da jeg skrev det i forrige uke. Så litt på etterskudd, men tankene står fortsatt.)

[Vera Vinge]

For en lykke å jobbe i påska, og innse at man per nå ikke har flere presserende arbeidsoppgaver! Om jobben er det noen ting å si, langt i fra alt kan jeg dele her, uten å avsløre for mye om meg selv. Men det er både veldig spennende og morsomt, og til tider ganske frustrerende. Den siste perioden har det også vært utrolig mye å gjøre! Hvertfall hvis man har små barn som man har en ambisjon å se den uka. Og så er det sånn at selv om jeg ikke har jobbet med en del av dette før, har jeg erfaring med noen ting som mange her har liten erfaring med, og som er ganske krevende. Det betyr at jeg får visse ganske omfattende oppgaver, som gir en god del hodebry, kan man si. I tillegg til at det er en del ting som fortsatt er nytt. Og så var jeg hjemme i to uker for et par uker siden, da jeg og mannen byttet og han jobbet. Så jeg måtte skvise inn en hel del greier mellom da og påske.

Men nuh er jeg i mål! Hvertfall for en stund. Etter påske er vi i gang igjen...

I dag skal vi ut og kjøre. Langt. Seks-sju timer for å være presis. Da passer det fint å kjøre ettermiddag/kveld, siden begge småguttene sover godt i bil. Vi skal besøke mannens besteforeldre, noe som tidligere var fast tradisjon hver påske. Etter at vi fikk barn, har det vært lite, siden det er så lang kjøring (de har vært en del her, da). Men da min bestemor døde, ble det hvertfall veldig klart for meg at vi måtte dra til mannens besteforeldre denne påska. De er over 90 begge to, så hvem vet når siste gang vi er der mens de begge lever blir.

Og så skal jeg prøve å ta mental pause fra sånne dumme arvegreier. Vi har nå faste avtaler med advokat, så showet er i gang...

Jeg merker at hele denne vinteren har vært litt lei. Av tre grunner egentlig. Sykdom, sykdom og atter sykdom hos alle fire, bestemoren min som døde så brått, og alt styret med onkelen min i etterkant. Jeg kjenner at jeg trenger vår. Jeg har vært glad også denne vinteren, det er ikke sånn at alt har vært mørkt. Men det er som om grunnstemningen min har vært litt laber siden januar, både pga. redusert energi og oppgitthet/tristhet. Det er ikke typisk meg egentlig, og jeg tror jeg er tilbake til meg selv igjen når våren kommer og helsa forhåpentligvis er bedre hos alle, samt at jeg liksom har ordentlig forsont meg med tapet av bestemoren min. Men sånt tar tid, det har jeg skjønt og det må jeg jo bare akseptere.

[Vera Vinge]

Men det er rart med det. Jeg har flere gode venninner, også en som bor rett i nærheten av meg (flere av de andre bor en halvtimes kjøring unna, der jeg bodde før). Og jeg er vant til å snakke om det som plager meg. Men det har føltes lite naturlig å kontakte dem ang. hvordan jeg til tider har hatt det i vinter. De er i samme situasjon som meg, med små barn, mye sykdom, noen med små babyer, en med helt nyfødt baby. Det har liksom ikke virket som tidspunktet å belemre folk med mine greier. Litt har jeg jo snakket. Men det er som om vi føles litt fjernere fra hverandre nå. Vi møtes nesten bare med barna til stede, og så syns jeg det blir voldsomt å ringe. Jeg innser at jeg må ta mer initiativ til å møtes, på kafé en kveld eller invitere ut til meg. Samt at jeg har en veldig god venninne et annet sted i landet, som jeg absolutt burde ringe oftere. Hvorfor gjør jeg ikke det? For å være helt ærlig, har jeg i blant tenkt at noen burde spurt meg mer om hvordan det går. Men jeg skjønner jo at de ikke gjør det, for jeg har en tendens til å framstille meg som mer solid enn jeg er.

[Ciara]

Å, som jeg kjenner meg igjen i det siste du skriver. Jeg synes også denne vinteren har vært tøff av mange grunner, og tenker også i blant at andre kunne ha spurt mer. Men som deg er jeg også flink til å fremstille meg selv som sterkere enn jeg er. Og så tror jeg også det har noe med relasjoner etter man får barn å gjøre - jeg mener du skrev at du har tenkt på at parforholdet krever en ekstra innsats i en denne fasen (noe jeg skrive under på), selv har jeg tenkt en del på at det også gjelder venneforhold. Det er jo en fase hvor alle er veldig opptatt med sitt (barn, hus og jobb), og det er litt å skli litt fra hverandre. Jeg skal også bli flinkere til å invitere og gjøre det jeg kan for å holde liv i vennskapene.

Jeg tror du får en fin vår Hvitveisen er i skogen, lyset gjør godt for kropp og sjel. Og du får enda litt mer tid på deg. Det er jo helt utrolig hvor mye du har vært gjennom den siste tiden, med barn, sykdom, ny jobb og bortgangen til bestemoren din. Det er lov å være laber i humøret etter noe sånt. Og bedre vil det heldigvis bli

[Vera Vinge]

Å, som jeg kjenner meg igjen i det siste du skriver. Jeg synes også denne vinteren har vært tøff av mange grunner, og tenker også i blant at andre kunne ha spurt mer. Men som deg er jeg også flink til å fremstille meg selv som sterkere enn jeg er. Og så tror jeg også det har noe med relasjoner etter man får barn å gjøre - jeg mener du skrev at du har tenkt på at parforholdet krever en ekstra innsats i en denne fasen (noe jeg skrive under på), selv har jeg tenkt en del på at det også gjelder venneforhold. Det er jo en fase hvor alle er veldig opptatt med sitt (barn, hus og jobb), og det er litt å skli litt fra hverandre. Jeg skal også bli flinkere til å invitere og gjøre det jeg kan for å holde liv i vennskapene.

Jeg tror du får en fin vår Hvitveisen er i skogen, lyset gjør godt for kropp og sjel. Og du får enda litt mer tid på deg. Det er jo helt utrolig hvor mye du har vært gjennom den siste tiden, med barn, sykdom, ny jobb og bortgangen til bestemoren din. Det er lov å være laber i humøret etter noe sånt. Og bedre vil det heldigvis bli

Her har jeg vært treigere enn normalt med å kommentere. Og det er ikke en gang fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive på KG i det siste, men vi har a. naboer som driver og graver over internettkabelen vår med jevne mellomrom, b. mye å gjøre på jobb og c. vært på en fantastisk storbyferie med internett på hotellet som nektet tilgang til KG.

Men jeg leste det du skrev i forrige uke, og satte veldig pris på det.

Det har gått litt opp og ned med arvesaken i det siste. Jeg har vekslet mellom å ønske å legge ballen død, og å ikke la onkelen min tro at han kan herse med alt og alle. Så om jeg har regnet riktig, gjør nok tilfeldighetene det slik at han får et lite hyggelig brev fra vår advokat sånn omtrent dagen før det skal være urnenedsettelse. Så akkurat det blir jo en fest... Men det er samtidig noe som gjør at vi ikke bør vente lenger med det, selv om jeg syns det er et lite hyggelig sammentreff. På den annen side, vil det da være klart at han ikke kan snakke med oss i urnenedsettelsen, og det gjør det litt enklere.

Det er veldig merkelig, fordi jeg for et par uker siden gjorde flere seriøse forsøk på å få kontakt med ham, både per telefon og ved et planlagt møte. Men han svarte ikke og dukket så ikke opp som avtalt. Men så fikk han en lite hyggelig beskjed ang. vår sak, og nå merker jeg at jeg ser meg rundt når jeg f.eks. skal gå fra garasjen til huset hjemme når det er mørkt. Det er jo ikke fordi jeg egentlig tror han ville gjort meg noe, men jeg vet jo at han er sint og ikke verdens mest rasjonelle person. Men det er ubehagelig å ha noe sånt gående.

Jeg håper dog at vi kan gå inn i sommeren uten å ha dette hengende over oss. Det tar jo rett og slett mye tid også. Avspasering for å dra til advokaten, som holder til et stykke unna. Brevskriving og besøk til min mor. I kveld håper jeg på en rolig kveld hjemme.

Dvs. nå begynte yngstemann med tilvenning i barnehagen denne uka, og når selv mannen kommer hjem og sier at han ikke syns opplegget er helt maks, klarer jeg ikke å slappe helt av. Lillebror framstår mer klar for barnehagen enn storebror, og han begynner også et par mnd senere enn storebror begynte hos dagmamma. Men når jeg blir i tvil om hvordan han tas i mot, er ikke det noe særlig. Han fikk nemlig ikke plass på avdelingen til eldstemann, som jeg er veldig fornøyd med. Men derimot på naboavdelingen, hvor det er litt ustabilt personale om dagen. Jeg kjenner til lederen der, som jeg vet er veldig flink. Men hun er der lite for tiden, og lillebrors kontaktperson er ikke den jeg mistenker har størst forståelse av hva de aller minste trenger. Jeg liker at det er variasjon blant de ansatte, og har f.eks. ingenting i mot at ufaglærte med ymse privat bakgrunn prøver seg i praksis gjennom nav osv, men jeg ønsker ikke at de skal være den første kontaktpersonen for barnet mitt.

I går var lillebror litt alene i barnehagen, mens pappaen oppholdt seg utenfor en halvtime, og da ble det plutselig for mye for lillebror under spisestunden. På den ene siden elsker han at det skjer noe rundt ham, men han blir også fort sliten av stress og høye lyder. Så han fikk nok bare nok. Men da storebror hørte dette fra naborommet, ba han om lov til å gå inn og trøste. Så det var faktisk han som klarte å roe lillebror, og det var han selvsagt megakry av da jeg hentet ham. Nå har jeg inntrykk av at den situasjonen ble håndtert godt. Det var mer at jeg fikk en gnagende følelse da vi først i går fikk vite hvem kontaktpersonen var.

Det hjelper heller ikke for min del at det er mannen som tar hele tilvenningen denne gangen. Jeg får da heller ikke med meg noe, eller vurdert situasjonen. Men det uroer meg litt at selv mannen, som aldri bekymrer seg for noe ang. barna, ikke er helt fornøyd.

Ja, det var dagens oppdatering.

Ellers, hadde vi en fantastisk fin tur, bare jeg og mannen i helga. Ikke topp timing med barnehageoppstart, akkurat, men heldigvis kjenner han besteforeldrene sine veldig godt. Han er helt vill etter farmor, og skal kun være hos henne når vi er sammen, så de var i gode hender. Og det var mildt sagt ikke populært å foreslå for mannen å utsette barnehagetilvenning en uke, siden far er i perm et par uker til uansett (og den store fordelen er at vi da har muligheten til lang og rolig tilvenning). Han har noen tanker om at disse tingene er hans ansvar å vurdere når han er i perm, og at jeg ikke tok ham alvorlig som far når jeg overprøvde hans beslutning... Så jeg besluttet å ikke blande meg inn i hele tilvenningssaken. Men jeg ser nå at jeg burde gjort det i forkant, slik jeg klødde i fingrene etter å gjøre. Men som da ville blitt vanskelig for mannen, som så seg ansvarlig for det hele. Som mor må jeg jobbe med å la far styre showet en del ganger, selv om jeg ikke er den verste hønemoren, men det er ikke alltid enkelt å vite når jeg skal styre og når jeg bare må holde fingrene fra fatet...

[Ciara]

Her var det mye å kommentere!

God morgen, forresten!

Arvesaken: Vet du, dette høres ut som en film, synes jeg. Fortsatt. Håper du bruker den alarmen, for onkelen din høres ikke god ut. Dette høres grusomt slitsomt ut, for en ting er jo selve kjerneproblemet - at arveoppgjøret bør foregå slik din bestemor ønsket - og en annet problem i seg selv må jo være alt styret rundt med advokat og avspasering. Det er vel aldri sånt man ønsker å bruke tiden på. Samtidig er jeg glad for å si at dere ikke gir dere, for det er noe med denne uretten som er så provoserende.

Helgetur: Ooh! Hvor var dere?

Tilvenning: Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i dette om å være usikker på hvor mye man skal involvere seg når mannen har tatt ansvaret. Jeg vet godt at jeg kan være ganske kontrollerende på slike ting, så jeg gjør mitt beste for å ikke blande meg, selv om det er vanskelig. Men går det an å bytte kontaktperson uten at det blir for mye rabalder?

[Vera Vinge]

Her var det mye å kommentere!

God morgen, forresten!

Arvesaken: Vet du, dette høres ut som en film, synes jeg. Fortsatt. Håper du bruker den alarmen, for onkelen din høres ikke god ut. Dette høres grusomt slitsomt ut, for en ting er jo selve kjerneproblemet - at arveoppgjøret bør foregå slik din bestemor ønsket - og en annet problem i seg selv må jo være alt styret rundt med advokat og avspasering. Det er vel aldri sånt man ønsker å bruke tiden på. Samtidig er jeg glad for å si at dere ikke gir dere, for det er noe med denne uretten som er så provoserende.

Huff, ja, det er litt som en film. Vi mannet oss dessuten skikkelig opp for urnenedsettelse i forrige uke, fordi vi fryktet krangling da. Men neida, han hilste og småpratet. Dvs. det er tydelig at det er meg han er sint på, for han mer overså meg, men småpratet med de andre (som han vet også står bak disse advokatgreiene). Han skjønner jo at det er jeg som er initiativtaker, men ser ikke ut til å ta det inn at det ikke er meg alene. Men det er greit nok, bare litt rart. Vel, når det var overstått, skjer det antakelig ikke noe mer den nærmeste uka.

Helgetur: Ooh! Hvor var dere?

I Berlin! Jeg har aldri hatt noe ønske om å dra dit, men har blitt mer nysgjerrig etter at så mange jeg kjenner er så glad i byen. Og så fikk jeg tur dit av mannen til jul. Og jeg skjønner hva alle mener med at den ikke er vakker, slik som enkelte andre europeiske storbyer. Men stemningen, menneskene, kafeer, parker og små butikker - det gjorde det til en veldig fin opplevelse. Vi bodde dessuten på et veldig koselig hotell i en sjarmerende bydel i øst. Vi leide sykler og syklet masse. Var på loppemarked og drømte oss bort i alt vi gjerne skulle hatt med hjem. Sukk.

Tilvenning: Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i dette om å være usikker på hvor mye man skal involvere seg når mannen har tatt ansvaret. Jeg vet godt at jeg kan være ganske kontrollerende på slike ting, så jeg gjør mitt beste for å ikke blande meg, selv om det er vanskelig. Men går det an å bytte kontaktperson uten at det blir for mye rabalder?

Ja, det er vanskelig å finne en god balanse på hvor mye mor skal blande seg inn. Jeg har oftere tenkt gjennom en del problemstillinger vedr. barna på forhånd, og vi er begge enige om at jeg i mange tilfeller har rett osv (når vi diskuterer ting i ettertid). Men akkurat i situasjonen, må han mange ganger få holde på selv, selv om resultatet kanskje blir et knepp under hva det ellers ville blitt. Nå har faktisk lillebror fått vannkopper, så tilvenningen ble avbrutt i forrige uke. Han må nok være hjemme et par dager til, for han er fortsatt ikke frisk, stakkars. Hele hodet hans er seriøst dekket av vannkopper, så han gikk jo rundt som en liten indianer hjemme i går. Nesten naken og med hvite tegninger over hele kroppen (hvitvask). Men, nå er vi ferdige med vannkopper på disse to. Og heldige var vi som fikk det mens mannen var i perm, og vi slapp å ta fri fra jobb. For det blir jo en uke på hvert barn ca, når de ikke får det samtidig.

Ellers, syns jeg det er vanskelig å be om bytte av kontaktperson i barnehagen. Jeg har jo heller ikke så mye å basere det hele på, da jeg ikke kan peke på så mye konkret, annet enn at han ikke er spesielt sensitiv, i tillegg til at han er en stor og alvorlig mann (noe som alltid har vært mer skummelt for mine barn enn ukjent kvinner, og det er vel ganske vanlig). Jeg har heller ikke deltatt i tilvenningen, og mannen vil ikke være en vanskelig og masete forelder. Så jeg tror vi får se det litt mer an, og heller be om en prat med personalet om det ikke går så bra videre. Men jeg angrer som sagt på at jeg ikke var mer proaktiv, og ba om at han fikk begynne på samme avdeling som storebror. Det kom meg nemlig for øre at det også ville bli en ledig plass på storebrors avdeling etter at lillebror hadde fått plass på en annen avdeling. Storebror har spesielt en utrolig flink ansatt på sin avdeling, som også har gått og ventet på at lillebror skulle begynne hos henne. Ah, dumme Vera.

Endret 20. april 2015 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Her har det vært stille lenge. Sånn går det når man deler kontor med en (veldig hyggelig) skravlebøtte og kveldene i stor grad brukes i hagen eller småprosjekter i huset. Det har blitt mindre KG en periode.

 

Men vi har hatt en veldig fin sommer. Vi har hatt lave skuldre og hatt ambisjoner om lite, med fjorårets strevsomme sommer i minne. Men så klart, det er en helt annen situasjon å ikke ha en liten baby med langvarig virusinfeksjon midt i verste hetebølgen. Men helt ærlig, så grudde jeg meg litt til årets ferie, fordi jeg husker at mannen og jeg kranglet en del i fjor. Jeg tenkte da at vi kanskje ikke tåler å være sammen nærmest døgnet rundt i flere uker. Men kombinasjonen av søvnløshet og store pollenplager var helt klart utslagsgivende. For vi har jo ikke vært særlig smarte - to personer med betydelig pollenallergi flytter ut av byen og inn i en slags skog... Og den allergien blir vi ampre av, særlig i kombinasjon med for lite søvn.

 

Uansett, i år har vi bare kost oss sammen. Vi var mest hjemme, og så en liten uke hos min bestefar et annet sted i landet. Det var spesielt fint for eldstemann å komme dit, siden han ikke var med sist jeg var på besøk. Min bestefar elsker barn og alle barn elsker ham helt umiddelbart. I tillegg bor han på et nå nedlagt småbruk, hvor det er masse gøy å oppleve. Eldstemann fikk sitte på traktor, ri på hest, leke på låven m.m. Vi var også på fjelltur, på båttur og en tur til vår tidligere studieby. Sistnevnte har vi ikke besøkt siden vi studerte, og det var spesielt å gå på gamle trakter og minnes en tid uten forpliktelser, men som samtidig virket nesten kjedelig og litt innholdsløst sammenlignet med hvordan vi har det nå (jeg mener ikke med det at folk uten barn lever meningsløse liv, men mer at jeg nå lurer på hva vi brukte tiden på, at vi liksom hadde et hav av tid vi bare "kastet bort").

 

Nå er vi tilbake i jobb, og det er i grunnen helt greit nå som det bare regner uansett. Minstemann rakk å gå et par mnd i barnehagen før ferien, og jeg er veldig glad for det nå. Selv om det var en overgang å komme tilbake, slippe han å være helt ny sammen med alle de andre nye, samtidig som han kunne begynne mens eldstemann fortsatt var på samme avdeling. Nå begynte eldstemann på storbarnsavdeling, og han var stolt som en hane første "skoledag" (det føltes nesten som jeg hadde et skolebarn den dagen, fordi dette er noe helt nytt). Ved dagens slutt, var han så fornøyd og kunne fortelle om alle han hadde lekt med, dvs barn han egentlig kjenner, fordi han har lekt en del med dem fra før (han er født tidlig på året i tillegg til at han er stor og språklig sterk for alderen, så han er helt klar for nye utfordringer). Og da han ropte "hade" til en eldre jente og fikk svaret "hade, din lille bæsjeklump", ble han helt sjokkert og spurte meg med en forsiktig latter om det var lov å si. Da skjønte jeg at han har levd et beskyttet liv som "sjefen" blant småbarna, og at nye tider venter...

[Bustetroll]

Jeg har ikke vært her på evigheter, men har tenkt på deg. Vi har byttet landsdel og mens vi har ventet på få tilgang på vårt nye hjem har vi bodd et annet sted. Jeg innbiller meg at når vi ferdes mellom disse to stedene passerer jeg et stedskilt som fører til det området dere bor i (hvis jeg ikke husker feil!). Så da smiler jeg, og håper dere har det bra.

Her er det barnehagestart snart. Og ny jobb!

[Gjest]

 Halloen! Er du innom her fortsatt, og hvordan går det med deg?

[Vera Vinge]

Jeg har ikke vært her på evigheter, men har tenkt på deg. Vi har byttet landsdel og mens vi har ventet på få tilgang på vårt nye hjem har vi bodd et annet sted. Jeg innbiller meg at når vi ferdes mellom disse to stedene passerer jeg et stedskilt som fører til det området dere bor i (hvis jeg ikke husker feil!). Så da smiler jeg, og håper dere har det bra.

Her er det barnehagestart snart. Og ny jobb!

Innlegget ditt har visst gått meg hus forbi, men så hyggelig at du tittet innom. Morsomt at du kanskje har kjørt forbi oss. Håper dere har kommet dere i orden nå - ikke bare enkelt å bo midlertidig med to små. Ny jobb og barnehagestart - håper det også har gått greit. Vi gjorde også de tingene samtidig en gang, og det var... ganske krevende...

 

 Halloen! Er du innom her fortsatt, og hvordan går det med deg?

Hallo, så koselig med besøk i denne forlatte boka! Det går absolutt bra. Og jeg savner å skrive mer på KG. Prioriteringene har bare blitt litt annerledes på kveldstid, og så har jeg havnet på kontor sammen med en veldig hyggelig, men/og veldig pratsom kollega. Så der jeg før skrev litt på KG i småpauser, skravles det i stedet.

 

Men jeg tenker på så mange ting om dagen, at jeg stadig er i ferd med å skulle skrive noe i boka her, men så kommer noe annet i veien. Det har også vært en travel periode på jobb. Men det jeg har gjort, som har vært veldig lurt for meg, var å skru av radioen og lydbøkene i bilen til og fra jobb. Dvs. jeg har en hel time hver dag hvor jeg bare tenker, funderer og drømmer. Den siden har vært mer fraværende for meg de siste årene, og jeg innser at jeg trenger den også.