For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Æsj! :/

Her var det både oppturer og nedturer.

Gratulerer med hytte! Det må jeg si, dere har virkelig pågangsmot. Når jeg leser i dagboken får jeg inntrykk av at dere er en veldig driftig familie med sunne verdier. En hytte kommer dere nok til å ha glede av i maaaange år - lur investering! Det må være gøy å bygge fra scratch også!

Men så synd med jobben. Jeg ble overrasket, for jeg skjønte også på deg at du trodde du fikk den. Jeg stemmer for at du ringer og hører om vikariatet, det er så greit å slippe å lure.

Men for å trøste: Etter forrige jobbsøkerunde var det én ting jeg lærte, og det er at det er enormt mange tilfeldigheter i sving. Det har jeg også sett på egen plass. Noen ganger blir ledere nærmest skvist til å velge vikaren. Andre ganger er det mikroskopiske ting som tipper i din disfavør. Det var én jobb jeg ble veldig lei meg over å ikke få, den var jeg ganske sikker på at jeg ville få. Jeg skjønte at jeg passet, hadde rett erfaring og at jeg passet inn i teamet. Vi var to stykker til andregangsintervju og jeg var 99% sikker. Og så fikk jeg den ikke! Jeg spurte hvorfor, og fikk til svar at det stod ekstremt likt mellom meg og den andre, så likt at en liiiiten ting tippet i den andres favør - en kvalifikasjon av veldig begrenset omfang og som ikke var etterspurt i utgangspunktet. For å gjøre en lang historie kort - det gikk ikke din vei denne gangen, men det gjør det en gang om ikke så lenge! Og da er du til og med kanskje glad for jobbene du ikke fikk

Men det er lov å være skuffa. Jeg pleier å gi meg selv lov til å surmule et par dager, og da gjør jeg det skikkelig.

Ha en riktig god helg, Vera. Kos deg med mennene dine

Tusen takk for oppmuntrende ord!

Og enig i at jeg tror det er mange tilfeldigheter ute og går ved ansettelser. Det har jeg jo sett selv. Og jeg har tidligere vært vitne til full intervjurunde selv om man har bestemt seg for at vikaren som har hatt stillingen det siste året, skal få jobben uansett. Og det er det jeg egentlig tror har skjedd her, men at det var en sjanse for at det ville bli et vikariat ledig likevel, men så ble det ikke sånn.

Men humøret har steget betraktelig siden fredagen. Jeg er nå frisk igjen, det er fint vær, vi har besiktiget hyttetomt og underskrevet kontrakt. Og det som har fått meg til å glemme den jobben jeg ikke fikk (droppet også å ringe dem og be om begrunnelse, slik jeg egentlig tenkte), er at det kanskje byr seg en annen jobbmulighet.

Og denne muligheten er innen samme område som den jeg ikke fikk, bare at det er enda mer det jeg er ute etter! Det er overhodet ingenting sikkert ennå, men jeg har altså blitt kontaktet av en tidligere kollega og bedt om å søke på en stilling. Hun er ikke ansvarlig for ansettelser, men har allerede rukket å snakke veldig varmt om meg til sin sjef, som er interessert i å møte meg. Og min tidligere kollega har så mye godord å si om denne jobben, at det egentlig virker alt for godt til å være sant om dette liksom skulle dumpe ned i fanget mitt, etter at jeg har prøvd å få denne type jobb i flere år nå (har ikke søkt jevnt, men i perioder).

Så dette er bare helt utrolig spennende. Oppsummert, er jobben veldig spennende, bra å ha på cvn, jeg tror miljøet er godt (og med flere på min alder, i motsetning til på den andre jobben, hvor alle ville være en del eldre enn meg), reiseveien er helt ok, lønn som i dag eller bedre, og lokalene ligger et sted jeg godt kunne tenke meg å jobbe. Og jeg ville igjen få jobbe med min tidligere kollega, som er av de flinkeste og koseligste jeg har jobbet med.

[Ciara]

See? Det er mening i mye, altså

Da krysser vi fingrene igjen! Dette er jobben for deg!

[Vera Vinge]

Og så må jeg kommentere dette med pågangsmot, Ciara. Jeg er litt delt i hvordan jeg skal kommentere dette, fordi det er noe vi ofte får høre fra venner og kjente. Men det er helt klart at mannen er motoren i mye av det vi driver med. Han elsker prosjekter, og er som en Duracell-kanin med uante krefter og lite søvnbehov. Han kompenserer også for en tidvis tørr kontorjobb med å gjøre slike praktiske prosjekter hjemme. Så han skal helt klart ha mye ære for oppussing og iverksetting av diverse ting. Og det var han som oppdaget disse hyttetomtene i første omgang.

Men, så har jeg jo tenkt en og annen gang, at han av enkelte får vel mye (les all) ære for alt som skjer her hjemme. Det er jo noe vi er enige om, og jeg gjør en større innsats med barna enn ham, bl.a. for at han skal kunne holde på med ting. Han har heller ikke gjort noe særlig husarbeid etter at vi flyttet inn her, av samme grunn. Så selv om de direkte resultatene av mye er hans verk, så er det jo et team-arbeid enkelte ikke ser ut til å se. Det plager meg ikke så ofte, men i blant kan det være litt irriterende å gjøre så mye "usynlig" arbeid. Heldigvis er jeg ikke laget sånn at jeg trenger voldsomt mye anerkjennelse for slike ting, altså. Men i blant kan det stikke.

Så jeg må liksom nevne at rosen skal plasseres på rett sted, men likevel klarer jeg ikke å la ham skinne helt alene. I tillegg kommer jo det at han har et helt annet overskudd enn meg. Han har ikke vært gravid, hatt jernmangel eller hatt noe som helst nattevåk med noen av barna, med noen ekstremt få unntak. I blant kan jeg føle meg ganske slapp når jeg heller vil synke ned i sofaen etter barnas legging enn å bare se på hyttetegninger (noe som ikke er veldig fysisk krevende, men det sier nok sitt om at jeg er ganske slått ut om kvelden nå). Jeg håper bare det går mot slutten av denne skjevheten i vårt forhold, f.eks. ved bytte av permisjon ved nyttår. Om det blir noe nattevåk etter det, er planen å ikke løfte en finger med det...

(Nå må jeg nesten legge til at det at mannen ikke har tatt noe nattevåk med barna, er noe jeg har argumentert sterkest for. Amming har vært det mest aktuelle, og jeg har ikke sett poenget med å utsette mannen for å prøve å finne noe alternativ. Men han har alltid stått opp med eldstemann og nå også yngstemann om han våkner tidlig, når jeg har nattammet eller vært gravid.)

[Vera Vinge]

See? Det er mening i mye, altså

Da krysser vi fingrene igjen! Dette er jobben for deg!

Ja, ikke sant? Det hadde bare vært purrfect!

Jeg har for øvrig snakket med flere kollegaer i det siste, og det er ikke topp stemning om dagen, for å si det sånn. Og de er sånn "Vera, kom tilbake. Og forresten, det er helt grusomt her om dagen." Ja, dere er flinke til å selge det inn... Men det er jo sørgelige greier at enda en kollega nå slutter. Det betyr at nesten alle de jeg jobbet tett med i fjor, har sluttet. Det er ikke normalt med slike omskiftninger, så det er et ganske alvorlig symptom. Men altså forvirrende at det virker som ting svinger veldig, fra at jeg hører at ting er greit en periode, til at enda en slutter.

[Ciara]

Du, dette kjenner jeg meg så igjen i.

Vi renovere jo huset i ett år, og selv om mannen min gjorde det praktiske ofret også jeg mye for det. Følte meg som en femtitallsmor, alene om barn og husarbeid. Helt frivillig og avklart her også, men all rosen mannen fikk gjorde at det nesten føltes som om jeg hadde ligget på sofaen selv. Jeg var forresten også den som undersøkte løsninger, priser og produkter, og det tok også mye tid.

Heldigvis har foreldrene våre skjønt hvordan det har foregått, ellers hadde jeg blitt sprø. En tante av mannen min var her en gang, og etter å ha sett de enorme forandringene i huset spurte hun meg: "Er du ikke glad for at du har en sånn flink mann?" Da tror jeg mannen så at det var et glefs på tur ut av munnen, for han fortet seg å fortelle om alt jeg måtte gjøre hjemme som konsekvens av byggingen hans

[Vera Vinge]

Du, dette kjenner jeg meg så igjen i.

Vi renovere jo huset i ett år, og selv om mannen min gjorde det praktiske ofret også jeg mye for det. Følte meg som en femtitallsmor, alene om barn og husarbeid. Helt frivillig og avklart her også, men all rosen mannen fikk gjorde at det nesten føltes som om jeg hadde ligget på sofaen selv. Jeg var forresten også den som undersøkte løsninger, priser og produkter, og det tok også mye tid.

Heldigvis har foreldrene våre skjønt hvordan det har foregått, ellers hadde jeg blitt sprø. En tante av mannen min var her en gang, og etter å ha sett de enorme forandringene i huset spurte hun meg: "Er du ikke glad for at du har en sånn flink mann?" Da tror jeg mannen så at det var et glefs på tur ut av munnen, for han fortet seg å fortelle om alt jeg måtte gjøre hjemme som konsekvens av byggingen hans

Hehe, husker at vi har fått ut frustrasjoner vedr dette før. Og jeg blir liksom ikke stolt av hvor tradisjonelle kjønnsroller det er fort å gå inn i når man holder på med oppussing og har barn. Og mannen er handy, interessert og sterk. Det er liksom logisk at han bruker mer krefter på dette enn meg. Jeg liker tingenes tilstand bedre når vi ikke har så ulike oppgaver i heimen.

Men han er ganske søt der han sitter ved spisebordet nå, da. Tegner hytteløsninger. Vi skal nemlig bygge Ål-hytte. Ikke noe kæksegreier, akkurat. En liten hytte, med plass til det nødvendigste. Men han koser seg så innmari med de greiene. Jeg syns det er helt greit spennende, men gleder meg mer til innredning og bruk av hytta. Jeg syns ikke planleggingsfaser er de morsomste.

[Vera Vinge]

I dag har jeg hatt akkurat den ettermiddagen jeg har ønsket meg en stund. Minstemann har drevet med tenner, samt vært forkjøla av og på de siste ukene. Noe som har betydd veldig dårlig nattesøvn de siste par ukene, og mye sutring på dagtid. Nå har det endelig poppet opp to tenner, og pjokken er megafornøyd. Han gliser fra øre til øre igjen, og kommer ofte bort til meg i senga eller på gulvet og legger hodet tungt mot meg. En skikkelig babykos. Og han krabber jo nå som et lyn, og prøver å reise seg opp etter møbler. Hjelp, gutten er ikke åtte mnd ennå en gang (jeg er nok litt farget av at storebroren hadde veldig god tid med sånt, så det føltes helt sprøtt at denne begynte å krabbe ved sju mnd).

Men alt dette har gitt meg en del dårlig samvittighet overfor storebror. I tillegg til at lillebror har krevd sitt, har storebror krevd sin plass mer enn normalt. Alt fra noen ville raseriutbrudd til at han bare tøyser og nekter å høre etter. Og faktisk gått etter lillebroren og gitt tegn til at han skal klore eller dytte ham. Og jeg tror han velger seg dette fordi han vet det vil gi en reaksjon fra meg, ikke fordi han egentlig ønsker lillebroren noe vondt. Det har rett og slett vært utrolig frustrerende til tider, når jeg har vært alene med dem.

De siste dagene har dessuten lillebror bestemt seg for uventede langlurer like før vi skal henge i barnehagen, så storebror har blitt hentet senere enn normalt fordi jeg vegrer meg for å vekke lillebror som endelig sover.

Men i dag klare jeg å tøye siste blund, sånn at vi hentet storebror rett etter at han våknet i barnehagen (jada, de sover jo på skift, disse to små mennene), og så la jeg lillebror først etter at vi kom hjem. Jeg har nemlig også oppdaget at lillebror endelig vil sove i vogn, noe som har vært helt uaktuelt noen måneder. Og det forenkler soving veldig mye når jeg er alene med dem, ettersom det er krevende å få en baby til å sovne i seng eller bæresele med en høylytt storebror som stadig kommer og forstyrrer. I dag tok jeg dem begge med på tur i høstsola - en i vogn og en på sparkesykkel. Og jammen sov ikke lillebror halvannen time etter at vi kom hjem igjen også.

Så jeg og storebror hadde skikkelig kvalitetstid, og jeg merket at han trengte det. Vi forberedte middagen sammen, han smakte på nesten alt vi hadde i kjøleskapet og vi lagde til og med dessert. Vi pleide alltid å lage middag sammen i ro og fred før, mens vi snakket om dagen, både da han var enebarn og de første månedene av lillebrors liv, fordi lillebror da alltid sov etter barnehagen.

Eldstemann sa flere ganger "nå koser vi oss, mamma", og ga meg mange gode koser. Han er veldig glad i lillebroren sin, og er stort sett utrolig snill mot ham. Men jeg ser fram til at storebror og jeg i blant kan stikke oss bort selv framover, f.eks. at vi kan dra på kafé eller noe annet bare vi to en gang i blant. Lillebror tar ikke flaske, så det har vært begrenset hvor mye jeg har kunnet være borte fra ham. Men nå som det blir mer fast føde (vi er litt treige, pga. magen til lillebror), blir det jo en endring på det.

Jeg har i det siste tenkt på at jeg kan glede meg til jeg har to barn med mer like behov. Og det gjelder i stor grad at det blir mindre amming, og de kan spise sammen f.eks. Når jeg ikke amme med storebror i nærheten og det har også vært vanskelig å få lillebror til å sove med storebror hjemme når mannen er borte. Det har gjort at storebror ikke har hatt noen hjemmedag på noen uker, fordi lillebror (og jeg) blir utslitt etter en dag med alt for lite søvn og styr med amming. Jeg syns nemlig de første månedene som tobarnsmamma var helt uproblematiske, med lite mer jobb enn før. Mens den siste tiden har vært mer krevende, av ulike årsaker. Jeg har ikke akkurat merket stordriftsfordelene nå, men jeg regner med de vil komme igjen.

Puh, langt. Og med fullt av avbrytelser, fra diverse menn (men ingen av dem barn), vet jeg ikke hvordan dette henger ihop.

[Sushi]

Fint å lese, og jeg kjenner meg veldig igjen.

[Vera Vinge]

Fint å lese, og jeg kjenner meg veldig igjen.

Ja, jeg vil tro dårlig samvittighet overfor den/de eldste ikke er ukjent kost for mange flerbarnsmødre (fedrene slipper mystisk nok unna denne samvittigheten, virker det som ).

[Vera Vinge]

Nå ligger jeg ved siden av lillebror og ser på at han sover, mens jeg pønsker for harde livet. Det er nemlig veldig gode sjanser for at jeg kan få et års vikariat innen det jeg har ønsket å jobbe med i lang tid. Det er ikke maks timing for min nåværende jobb, men dette hadde ikke gått veldig inn på meg om det ikke var for at jeg ønsker å bytte jobb før det har gått tre mnd. Jeg har ikke fått et formelt jobbtilbud, og jeg er litt i tvil om det er avgjørende at jeg kan begynne den datoen de ønsker, siden det er et vikariat.

Jeg er en skikkelig dårlig strateg, og syns det er vanskelig å ikke spille med helt åpne kort i begge retninger. Samtidig som det er noen usikkerhetsmomenter vedr evt ny jobb, som gjør at jeg blir i tvil om nøyaktig hva jeg skal si til min sjef. Blir det f.eks. oppfattet som en slags trussel om jeg presenterer fakta, som er at jeg sier opp om jeg ikke får innvilget permisjon? Min nåværende sjef er helt grei og real, tror jeg (men jeg har aldri en gang hilst på henne, så det vet jeg begrenset om). Men jeg har blitt en smule paranoid av en tidligere sjef bl.a. Mens jeg er vant til å snakke helt rett fram om både fag og ansettelsesforhold, ble det av en tidligere leder oppfattet som at jeg (med flere) prøvde å spille et spill, eller noe. Sånt gjør meg helt fortvila. Som sagt, jeg er ute av stand til sånt, om jeg hadde ønsket det.

[Vera Vinge]

Jeg har den siste tiden tatt meg i å tenke at det er bra barn ikke er 2,5 for alltid... Enkelte dager kan være krevende når selvstendigheten stadig skal testes, mens andre dager igjen, gjennomføres knapt uten en protest eller misfornøyd mine. Dvs de fleste protestene her i gården gjennomføres med rå latter, da, og selv om jeg foretrekker det framfor jevn sutring og gråting, kan man bli koko av det også.

Men så kjenner jeg samtidig en økende stolthet over den lille kroppen, som er på vei over i en ny fase. Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke har kjent noen spesiell stolthet over barna eller hatt noe spesielt behov for å skryte av dem. Min kjærlighet er jo betingelsesløs, jeg ville aldri ha byttet bort barna mine uansett hva slags personlighet de hadde hatt, og jeg har tenkt at deres handlinger har vært irrelevante for glad jeg er i dem. Og det siste stemmer absolutt, men den siste tiden har jeg samtidig merket at jeg ved flere anledninger har blitt veldig stolt over en del av det eldstegutten min foretar seg.

I vår fikk jeg høre at gutten min var krevende og det var mye "nei" (jeg hadde jo en klinsj med ped. leder pga dette, fordi jeg syns hun dro et helt normalt fenomen ut av proporsjoner, noe jeg i etterkant hadde en god samtale med henne om). Nå hører jeg fortsatt at han er en bestemt gutt ("jeg er sjefen" er en mye brukt uttalelse om dagen ), men de sier at han er så snill. Det ble veldig tydelig etter at de eldste barna flyttet opp på storbarnsavdeling og han er nå den eldste av alle småbarna. Og jeg hører stadig historier om hvor snill han er med de yngste barna. Og det gjør meg varm om hjertet. Jeg ser det jo når han leker med barna i familien eller til venner av oss, at han er en veldig vennlig fyr som er overraskende flink til å dele på godene.

Nå tenker jeg alltid at ting kan forandre seg, men jeg merker at det å ha et vennlig barn som kan oppføre seg ute blant folk, er viktig for meg. Dvs det aller viktigste, er at jeg får lykkelige barn. Men jeg tror noe av nøkkelen til det er å selv være vennlig (uten å la seg tråkke på), da det kan være et utgangspunkt for hvordan omgivelsene møter en. Og jeg tror mye annet kan klare mye motgang i livet, men å være sosialt kompetent er utrolig viktig. Nå kan man likevel bli utsatt for mobbing, og mer "aggressive" barn kan lære seg sosial omgang med tiden osv. Men jeg tillater meg nå likevel å glede meg over at vi får så mange positive tilbakemeldinger på den lille fyren, som kan være så utrolig god og hengiven mot de han er glad i, samtidig som han kan irritere gråstein iblant...

[Vera Vinge]

Jaja, 2,5 sier jeg. Han blir jo faktisk 3 om litt over to mnd. Uansett, det er en alder hvor behov for å sette egne grenser og gryende oppdagelse av omgivelsene på en ny måte går hånd i hånd. Jeg elsker at gutten spør "hvorfor er det sånn, mamma?" Alt jeg forteller er fascinerende, virker det som. Jeg fortalte i stad at det før var en trapp utenfor huset, men at en gravemaskin rev den og så lagde vi grusvei i stedet. Han måtte studere åstedet flere ganger, mens han ba meg fortelle denne svært så gripende historien igjen og igjen. "Var det fordi vogna ikke kunne kjøre i trappa?" Ja, det var det jammen. Han har tydeligvis fått med seg at jeg en eller annen gang har måttet gå en annen vei fordi vi ikke kunne kjøre vogn i en trapp. De er jo som svamper i den alderen - jeg blir helt forundret over alt han husker og får med seg, selv om det har skjedd for lenge siden og vi ikke har snakket om det siden.

[Vera Vinge]

Jeg har fått ny jobb!

[Vera Vinge]

Det er den jobben jeg nevnte i forrige uke, som nå gikk endelig i boks. Det er akkurat den type jobb jeg kunne tenke meg nå, og jeg hadde aldri hatt sjans til å få den om jeg ikke kjente en av de som jobber der. Det er mange som kunne tenke seg dette, så enten har man lang erfaring eller så er det en "innside-jobb".

Jeg er så utrolig glad! Min nåværende jobb ble ikke spesielt glade, da de tydeligvis hadde satset en del på at jeg kom tilbake. Og de stikker noen kjepper i hjulet for meg, på en uvanlig måte. Flere sier jeg har en sak jeg kan ta videre mtp det, men på en måte skjønner jeg min leder, som jeg tror er en real type egentlig (jeg har aldri truffet henne, siden hun er ny).. Litt kryptisk nå. Men det betyr at dette er et års vikariat og jeg sier opp min nåværende, faste jobb, og det er en ny situasjon for meg, siden jeg alltid har hatt fast jobb før. Men forhåpentligvis løser det seg. Denne erfaringen vil uansett åpne en del dører for meg i framtiden, om jeg ikke får videreført vikariatet der eller fast jobb. Jeg har kvernet mye på det med å komme tilbake til en jobb jeg ikke trivdes i, etter permisjonen, så det er en stor bør som har blitt lettet. Både slippe det og få noe superattraktivt i stedet. Det eneste leie er å slutte fra de kollegaene som er igjen på min gamle jobb (en god del har jo sluttet)

Mannen er også hoppende glad på mine vegne, og han har kjøpt dyr konfekt. Er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det dyr sjokolade.

Endret 5. november 2014 av Vera Vinge

[Gjest Nesevisa]

Gratulerer! Så gøy, og så deilig!

[kisskissbangbang]

Hurra, gratulerer så mye! Det er deilig når noe som har ligget og kvernet løser seg så fint.

[Sushi]

Hurra og gratulerer! Så deilig å kunne glede seg til jobbstart i stedet for å grue seg.

[Ciara]

Å, gratulerer!!!!

[Vera Vinge]

Gratulerer! Så gøy, og så deilig!

Hurra, gratulerer så mye! Det er deilig når noe som har ligget og kvernet løser seg så fint.

Hurra og gratulerer! Så deilig å kunne glede seg til jobbstart i stedet for å grue seg.

Å, gratulerer!!!!

Tusen takk, dere!

Ja, det er herlig når det ordner seg for snille piker. Dette løser både mine bekymringer vedr. hvordan det ville blitt å komme tilbake til en kaotisk jobb, og en flerårig frustrasjon vedr. hvordan jeg skulle klare å få meg akkurat denne type jobb her i strøket, hvor disse jobbene er så populære. Jeg vil ikke skrive så mye eksplisitt, men dette er faktisk et slags vendepunkt for min framtidige karriere.

Og som det har blitt skrevet før, har jeg tidligere vært frustrert over at nettverk og kjennskap har mye å si ved en del ansettelser, fordi det i blant kan virke håpløst å skrive aldri så gode søknader. Jeg skjønner jo det, for det å få personlige anbefalinger fra noen man kjenner, kan jo være gull verdt, framfor å kun stole på et intervju (og referanser fra noen som for alt du vet bare roser for å bli kvitt vedkommende). Men jeg flyttet jo fra hele mitt nettverk for to år siden. Nå ordnet det seg da likevel, takket være min kjære kollega som jeg jobbet tett med i en krevende tid i fjor.

Nå skal jeg bare pønske ut en hyggelig oppmerksomhet å gi denne kollegaen min.

[Vera Vinge]

Nå sitter jeg her med verdens beste fredagsfølelse. Etter det jeg må karaktererisere som en fantastisk natt (dvs 3 timer + 2 timer + 1 time), la jeg meg sammen med baby i stad og fikk jammen halvannen time til! Til tross for at jeg er forkjøla igjen, føler jeg meg mer uthvilt enn på flere dager, ettersom den siste uka har vært preget av forkjølelse og sikkert også tenner hos minstmann nattestid. Og pga mye planer på dagtid, har jeg ikke fått hentet meg inn igjen, slik jeg ofte har gjort de siste månedene.

Det er også en fantastisk følelse å våkne med et lite bløtdyr i armkroken, som kommer og gir med våte babysusser rett på truten. Nå har jeg ingen planer resten av dagen, annet enn å hente storebror om et par timer. Etter noen dager med uvanlig misnøye hos ham (småsyk han også), var han så fantastisk søt i dag morges at jeg vurderte å ha ham hjemme og gi opp min planlagte soving. Men nå er jeg glad for at jeg fulgte planen. Jeg vil helst bli frisk fort også.

Og så er det en ubeskrivelig god følelse å avslutte uka med viten om at ny jobb venter og gammel jobb er sagt opp. Alt mens jeg hører masse ivrige "jææ" i bakgrunnen. Som sin bror kom ja før nei, men det er nok heller tvilsomt at dette er et "ja" med mening. Han er nå akkurat blitt åtte mnd, og storebroren sa både mamma og pappa på dette tidspunktet, men lillebror er nok en annen type. Han har aldri bablet så mye som storebror, men tatt det igjen ved å være flere måneder tidligere ute med å bevege seg rundt. Han er som et lyn, der han farter rundt og i tillegg drar seg opp etter lave møbler. Han ser stadig like forundret over at han ikke klarer å reise seg på beina midt på gulvet, og i stad hadde han tatt to trinn opp trappa (mens jeg satt ved siden av, altså, og skrev en melding).

Huset er strøkent, siden jeg hadde gjester i går. Så nå som lillebror graver i storebrors duplokasse, tror jeg jeg skal benytte anledningen til å slenge beina på bordet og strikke litt.