For sant til å være godt

[backstage]

Sorry, måtte bare spørre. Fikk bare følelsen av at du var gammel bruker i ny ham, men jeg har tatt feil før.

:klø: Jeg sendte deg en PM. Nå finner jeg den ikke. Fikk du den eller fikk du den ikke?

[Vera Vinge]

:klø: Jeg sendte deg en PM. Nå finner jeg den ikke. Fikk du den eller fikk du den ikke?

Hm, fant ikke noen pm, nei...

[backstage]

Jeg tror jeg vet hva som må ha skjedd: Jeg har sendt PM, og lukket vinduet uten å se at de etterspør tema for PM.

[Vera Vinge]

Jeg tilbringer kvelden alene hjemme. Egentlig ikke det jeg drømmer mest om, siden Herr V jobber mye for tiden. Men samtidig er det helt greit. Etter at jeg gikk tom for allergitabletter (og ikke gadd å dra til legen for å få ny resept), er jeg nesten like trøtt som jeg var i starten av graviditeten. Så treningen jeg hadde planlagt utgår. Kanskje på tide med middag, framfor å bare ligge på sofaen og se på "Glee"? (Ja, ikke døm meg, det er faktisk en underholdende serie, om man vil slippe å konsentrere seg. )

Babyen driver med noen merkelige tumulter, noe den gjør oftere og oftere for tiden. Dvs. bare den siste uka har det blitt mye mer merkbart at det faktisk bor noen der inne. Og vi er bare så glade, så glade, og jeg kjenner at jeg trives ordentlig med å være gravid.

I tillegg har jeg stadig noen klesutfordringer. Ikke at jeg mangler noe å ha på meg (garderobeskapet ville i så fall protestert heftig ), men jeg må tenke litt nytt og kombinere ting på andre måter iom. at jeg nå har dumpet alle de gamle buksene mine og mange av skjørtene. Men det morsomme er jo at skjørt jeg har unngått å bruke lenge fordi de har vært så lave i livet, nå får nytt liv iom. at de nå henger veldig greit på magen når jeg bruker dem med belte i midjen. Spesielt nå som jeg føler meg bedre enn før sommeren, siden jeg ikke er kvalm (sjelden hvertfall) og har mer energi, har jeg (enda) mer lyst til å pynte meg enn normalt. Nå vil sikkert noen advare meg mot akkurat det, men det er som om det å bruke høye hæler har blitt enda morsommere også. Jeg kan merke at jeg blir litt øm i bekkenet hvis jeg går lenge på asfalt sånn generelt, men høye hæler har ennå ikke ført noe negativt med seg (og så bruker jeg det bare hvis jeg vet jeg skal gå lite på jobb osv). Jeg preges nok av en blandet følelse av å være litt selvbevisst når det gjelder magen siden det fortsatt ikke er mulig for fremmede å se at jeg er gravid, samtidig som jeg kjenner en økende stolthet over kroppen i forandring også. Merkelig det der.

[Vera Vinge]

Men det jeg er litt ubekvem med, er at svigerfamilien behandler meg som om jeg var laget av glass. De er utrolig hjelpsomme og snille til vanlig også, men nå er det sånn at de til en hver tid står parat til min disposisjon. Om jeg ser litt trøtt ut, kommer de med teppe og ber om å legge meg ned på sofaen, mistenker de at jeg er tørst, står det plutselig et vannglass der, syns de vi går ned en litt bratt trapp er begge klare til å støtte meg. Og dette er folk som selv nærmer seg 60, hvorav én har en fysisk sykdom som vanskeliggjør bevegelse, så det er i grunnen litt komisk.

Og så er det sånn at det kanskje blir litt rart å lese om dette. Fordi det er jo forferdelig snilt og jeg kunne ikke vært heldigere med valg av svigerforeldre. Jeg er glad i de to nesten som mine egne foreldre. Akkurat det handler nok både om at de er utrolig ålreite og morsomme folk som jeg har mye til felles med, og at jeg var ganske ung da jeg og mannen min ble sammen samme året som mine egne foreldre skilte seg, noe som sikkert har gjort at jeg har knyttet meg mer til dem enn jeg ellers ville gjort. Det er på en måte som om de har gitt meg mye av det jeg selv kunne savne hos min egen familie (som jeg også er utrolig glad i og som har andre kvaliteter jeg setter stor pris på, men ingen er jo perfekte heller).

Men så er det nå sånn at min far var veldig opptatt av at jeg skulle bli selvstendig og gjennom å gi meg diverse utfordringer gi meg troen på at jeg kunne få til ting. Så jeg har aldri manglet troen på at jeg kan klare meg selv, få til det jeg setter meg fore osv. Men, noen ganger stilte han seg nok såpass i bakgrunnen at jeg nesten kunne lure på om han i det hele tatt fulgte med. Foreldrene til mannen min er helt motsatt. Der har det alltid vært tydelig oppbacking for alle penga, noe som har gjort mannen min veldig trygg på seg selv og med en sterk følelse av å være elsket. Men både han og jeg ser at det i blant kan bli litt mye, nesten så man lurer på om de følger så godt med fordi de tviler på om vi vil klare ting. Dette var et tema vi diskuterte mye med dem for noen år siden, hvor vi ba om mer rom når vi bodde der i sommerferier når vi var hjemme fra studier f.eks. Og det har gått seg veldig mye til med årene.

Men nå er det litt som å ha rykket tilbake til start. Jeg får litt følelsen av å være et barn når jeg er sammen med dem nå. Og det ble så veldig tydelig da vi alle var en uke sammen på ferie hos mine svigerbesteforeldre, inkl. mannen min sine søsken med familie. Jeg elsker vanligvis sånt, for jeg er utrolig familiekjær og jeg syns sånne opphold er så koselige fordi man får mye tid til å prate, spille spill, gå turer sammen osv. Men i år ble det rett og slett for mye, spesielt når mine svigerbesteforeldre dullet for meg på samme måte som mine svigerforeldre. Det typiske eksempelet var temaet mat. Jeg har slitt mye med matlysten fram til nå nylig. Dette har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, selv om jeg vet at kroppen prioriterer babyen og man skal være veldig underernært før babyen tar skade. Men det var enormt mye mas om hvor lite jeg spiste, og det til tross for at jeg var fornøyd med å stort sett klare å holde på mat og spise like mange måltider som de andre. Det var jo også ment godt, så jeg ble ikke sint for det, men jeg ble egentlig litt lei meg.

Jeg har nok lett for å bli litt sår når jeg syns noen blander seg i mine saker. Dvs. det er ikke bare en personlig greie jeg har med meg selv, men jeg ønsker å behandle andre på samme måte. Altså, gi til kjenne at jeg bryr meg og evt. tilby et råd hvis jeg har, men aldri, aldri presse råd på folk som ikke har bedt om det.

Og det er litt fælt, når det som nå skjer er noe av det jeg har etterlyst fra min egen familie, som kan bli vel passive i blant. Men det er bare så interessant også, hvordan vi har ulik måte å vise omsorg på. Det ble tidlig tydelig for meg at mannen min setter likhetstegn mellom kjærlighet og kjærlige handlinger. Altså, for ham har alltid gode handlinger betydd mer enn gode ord f.eks. Han er vant til at man steller for dem man er glad i, mens jeg er vant til at man gjør ting i fellesskap og oppnår nettopp fellesskap og nærhet gjennom felles aktiviteter. Vi har nærmet oss hverandre på det, siden det skapte noen misforståelser i starten av forholdet vårt. Og han ser også at det i hans familie kan bli for mye. (Nå er det for øvrig ikke sånn at han er vant til utelukkende tradisjonelle kjønnsroller når det gjelder det, for der er det stort sett en gjensidig dulling, bare på ulike ting.)

Så, for å oppsummere. Selv om jeg syns det er hyggelig å vite at noen vil gjøre noe for meg, og jeg kanskje har en personlig greie med å være dårlig til å ta i mot hjelp, så skal man vokte seg for å bli for hjelpsom også. For selv om man kan ha gode intensjoner og føle en grunnleggende respekt for den andre, kan det faktisk i handling uttrykke en redusert respekt, hvertfall respekt i den forstand at man tenker at den andre i utgangspunktet klarer seg selv.

Når jeg nå skriver alt dette og tenker grundig over det, innser jeg at jeg enten må lufte dette med mannen min og kanskje dermed klare å leve med dette i månedene framover. Eller så må jeg ta det opp med dem. Og de tåler nok det, fordi vi kan snakke om det meste. Jeg har også forsøkt å avslå en del hjelp fra dem for å signalisere noe, men de tar bare ikke hintet.

Og så er jeg igjen klar over at dette ikke akkurat høres ut som en big deal, og det er ikke akkurat noe jeg går og plages over i hverdagen. Men dette er nok et litt sensitivt tema for meg, noe som sikkert ikke blir bedre av en dose hormoner. Og så er jeg redd for at det skal gjøre meg vegrende til å treffe dem så mye som jeg vil, for jeg har jo lyst til å opprettholde den nære kontakten vi har gjennom jevnlige smser med begge og nesten ukentlige møter. Men altså, familiekulturer. Interessant også hvordan man kan se at noen selv gjør noe man vet at de hatet at andre gjorde mot dem. Man faller inn i et mønster. Og som min svigermor sa en gang i ferien, da jeg forsøkte å poengtere at min svoger er en voksen mann og sikkert ikke trengte hjelp til en eller annen bagatell (dette ble sagt i hans fravær), "det ikke er mulig å gi for mye omsorg". Men der er jeg uenig. Man kan ikke gi for mye kjærlighet, men omsorg mener jeg det er mulig å overdosere.

[-Englefjes-]

Sprellende reke i magen! Det er virkelig fantastisk å se. Jeg synets selv det var en helt surrealistisk opplevelse, og den utløste masse følelser hos meg. Jeg var ekstremt bekymret på forhånd, muligens for å distansere meg litt, og det å se at alt var bra, gjorde det hele så virkelig og sterkt. Men forhistorien dere har må det ha vært ekstra sterkt.

Og som min svigermor sa en gang i ferien, da jeg forsøkte å poengtere at min svoger er en voksen mann og sikkert ikke trengte hjelp til en eller annen bagatell (dette ble sagt i hans fravær), "det ikke er mulig å gi for mye omsorg". Men der er jeg uenig. Man kan ikke gi for mye kjærlighet, men omsorg mener jeg det er mulig å overdosere.

100 % enig. Jeg forstår svært godt at du opplever det som kvelende og invaderende. I tillegg kanskje det føles som om det gir unødvendig mye fokus på en selv og tilstanden? Man er jo fortsatt en selv, og ikke bare Gravid Kvinne under et svangerskap. Om man på forhånd er av den selvstendige sorten som foretrekker å ikke ha så mye fokus på plager man skulle ha og slikt, så glir man jo ikke automatisk over i en tilstand der man vil bli dullet med døgnet rundt.

Det er uansett utrolig koselig å lese om svangerskapet ditt, og jeg føler meg priviligert som får følge deg gjennom det. Og jeg har selvfølgelig masse tips og råd når det kommer til utstyr og slikt. Om det er gode tips og råd for du avgjøre selv.

[Vera Vinge]

Sprellende reke i magen! Det er virkelig fantastisk å se. Jeg synets selv det var en helt surrealistisk opplevelse, og den utløste masse følelser hos meg. Jeg var ekstremt bekymret på forhånd, muligens for å distansere meg litt, og det å se at alt var bra, gjorde det hele så virkelig og sterkt. Men forhistorien dere har må det ha vært ekstra sterkt.

Ja, jeg tror det er spesielt for alle. I tillegg til at jeg kunne legge bekymringene jeg hadde til side, var det så spesielt å sammen med mannen se det vi hadde laget sammen. Vi har det veldig bra til vanlig også, men det å oppleve dette sammen har knyttet oss sammen på en ny måte. Vi har drømt om det lenge, i flere år egentlig, og det er så fint å ha kommet hit.

100 % enig. Jeg forstår svært godt at du opplever det som kvelende og invaderende. I tillegg kanskje det føles som om det gir unødvendig mye fokus på en selv og tilstanden? Man er jo fortsatt en selv, og ikke bare Gravid Kvinne under et svangerskap. Om man på forhånd er av den selvstendige sorten som foretrekker å ikke ha så mye fokus på plager man skulle ha og slikt, så glir man jo ikke automatisk over i en tilstand der man vil bli dullet med døgnet rundt.

Ja, det er noe med det du sier, om det konstante fokuset på egen tilstand. Det er bare hyggelig å snakke om graviditeten (selv om det ikke er mitt eneste interessefelt for tiden, selv om det kanskje kan virke sånn ut fra denne dagboka ), men jeg kan klare meg uten en vedvarende oppmerksomhet på min kropp og helse. For det er jo som du sier, det med å være vant til å klare seg selv, og ikke plutselig skulle bli en helt annen person, selv om jeg sikkert burde få en høyere tålegrense for dulling.

Det er uansett utrolig koselig å lese om svangerskapet ditt, og jeg føler meg priviligert som får følge deg gjennom det. Og jeg har selvfølgelig masse tips og råd når det kommer til utstyr og slikt. Om det er gode tips og råd for du avgjøre selv.

Det er hyggelig å høre at det er ok å lese om, for det er ikke fritt for at man kan føle seg litt selvsentrert til tider, når det blir mye meg, meg, meg her. Men jeg husker altså også hvor koselig det var å følge med deg i lignende situasjon da du skrev dagbok.

Og som jeg allerede har sagt til O'hara, så er jeg kjempeinteressert i tips! Jeg er liksom for dum til å vite hva jeg skal spørre om, det er det eneste.

Men når jeg husker på det, hvilken vogn har du?

[Vera Vinge]

Jeg har hatt tidenes roligste helg. Herr V har jobbehelg, stakkars, og jeg har ikke giddet å legge avanserte planer. Så jeg har nesten bare vært hjemme, med unntak av en blåbærtur i går morges før mannen dro på jobb. Men jeg sliter ikke med å sysselsette meg selv, og samvittigheten er på topp ettersom jeg har gjort massivt med husarbeid både i går og i dag. I tillegg til vanlig støvsuging, vasking av bad, klesvask osv, har jeg pusset vinduer, tørket støv og ryddet i skap. Og sortert babyklær. Jaja, det bør kanskje ikke telle som husarbeid akkurat. Og egentlig er det ganske vanvittig at vi har såpass mye babyklær allerede, men vi har begge mødre som liker å shoppe...

Jeg har også klødd meg i hodet over hvordan vi skal få plass til enda et menneske og medfølgende utstyr i vår 60 kvadrat store leilighet, men har hvertfall funnet noen løsninger. Og så har jeg fått litt mer oversikt over hva vi trenger - f.eks. ser jeg at vi har en del bomullsklær i små størrelser, mens det vel strengt tatt er ull vi har mest behov for til vinteren. Jeg har liksom bare lyst til å dra av gårde og kjøpe inn masse greier, men jeg bør vel begrense kjøpelysten en stund ennå (?). Jeg tar meg selv i å ha blitt en redebygger som helst ønsker å ha bleier på plass allerede! Det komiske er at mannen min alltid har vært den som har hatt stor iver på slik type planlegging og organisering, mens jeg er litt treig.

Vel. Det som er bra med menn som jobber mye og har dårlig samvittighet for det, er at de i blant lager sitronterte med friske bringebær for å bøte på det hele. Så jeg har fått c-vitaminene mine denne helga, for å si det sånn. Men nå er jeg mett etter potet- og purresuppe (hvor jeg fikk prøvd min nye trøffelolje) og skal til å trille ut skoleboller som kanskje fortsatt er varme når Herr V returnerer etter nok en dag på kontoret.

[Vera Vinge]

Guri, så tradisjonelle vi hørtes ut i det forrige innlegget mitt.

[Bustetroll]

Det hørtes ut som den perfekte søndag, og jeg får så fine bilder i hodet mitt når jeg leser det du skriver. Det er akkurat som om jeg sitter på en stol inne på kjøkkenet og ser deg trille ut skolebollene.

[Vera Vinge]

Det hørtes ut som den perfekte søndag, og jeg får så fine bilder i hodet mitt når jeg leser det du skriver. Det er akkurat som om jeg sitter på en stol inne på kjøkkenet og ser deg trille ut skolebollene.

Jeg har en fin krakk du kan få sitte på, jeg. Men det er noe med hver gang jeg baker boller - noe som ikke er veldig ofte - jeg blir litt hensatt til barndomsminner hvor jeg stod og så på min mor som bakte 100 boller i slengen. Ikke alt var helt A4 hjemme hos oss, men bollebakingen og idyllen rundt var nok nøyaktig slik som klisjene forteller oss at det skal være. (Det betyr for øvrig ikke at jeg skal bli en sånn Dentinista-mor av den grunn, som muligens får ideer om å være en dårlig mamma dersom bakerovnen ikke har blitt brukt på et par dager.)

[-Englefjes-]

Nei nei nei, nå fikk du meg til å gå inn på tannlegebloggen!

....men det gjør

jo ikke noe

fordi hun...

..skriver jo

så bra....

[-Englefjes-]

Ellers høres det ut som en nydelig helg!

Angående barnevogn, som du spurte om for et par innlegg siden: Vi har Emmaljunga Duo Edge. Fire lufthjul, ganske mye demping, stor & ganske tung, svært stabil, og kan muligens brukes som snøplog. Vi ville ha en vogn som tåler rally og som hadde stor bag, og for oss var det ikke noe hinder at vognen er tung (det er manges ankepunkt mot den vognen, samt Simo og den store Briovognen). I tillegg ville vi ikke ha trehjuling. Jeg stoler rett og slett ikke på trehjulinger som sovevogner, spesielt ikke for større barn.

[Vera Vinge]

Nei nei nei, nå fikk du meg til å gå inn på tannlegebloggen!

....men det gjør

jo ikke noe

fordi hun...

..skriver jo

så bra....

Beklager.

Jeg skjønner ikke at det ikke har klikka for hennes faste lesere for lengst. Jeg får hvertfall mark i sjela av å lese alle de prikkene.

[Vera Vinge]

Ellers høres det ut som en nydelig helg!

Angående barnevogn, som du spurte om for et par innlegg siden: Vi har Emmaljunga Duo Edge. Fire lufthjul, ganske mye demping, stor & ganske tung, svært stabil, og kan muligens brukes som snøplog. Vi ville ha en vogn som tåler rally og som hadde stor bag, og for oss var det ikke noe hinder at vognen er tung (det er manges ankepunkt mot den vognen, samt Simo og den store Briovognen). I tillegg ville vi ikke ha trehjuling. Jeg stoler rett og slett ikke på trehjulinger som sovevogner, spesielt ikke for større barn.

Glemte visst å svare på denne. Vi vurderte også vogna deres og tilsvarende. Egentlig slo jeg det ikke fra meg før vi var og trillet i butikken, og jeg innså at jeg med min lave frustrasjonsterskel vil komme til å bli alt for irritert på et sånt drog. Så selv om hjertet sier stor og solid vogn, innser den praktiske delen av meg at vi burde ha noe lettere. Vi har da bestemt oss endelig for Brio happy, og da vi i går så noen som hadde den i grått, bestemte vi oss for å for samme farge (altså classic i koksgrått). Det eneste som gjenstår er å bestemme hvor den skal kjøpes. Vi får for øvrig vogn av våre svigerforeldre og de insisterer på å gi oss en viss sum fordi min svoger fikk samme sum da han kjøpte vogn, og siden vi velger billigere vogn, mener svigers at vi da også forplikter oss til å motta et par tusen kroner ekstra utover hva vogna koster, fordi det "ikke er vår feil at lillebror valgte dyrere vogn enn dere". Merkelig logikk, spør du meg, men de er nok veldig opptatt av at alle barna skal få tilsvarende summer i gaver.

[Suzy]

*kikker innom*

Bedre at de er opptatte av sånt enn at det blir skjevt og en part blir sår - jeg har sett mye sånt på nært hold (er enebarn selv, så null problem) og det blir utrolige konflikter av veldig mye rart...

[Vera Vinge]

Jeg er ellers strålende fornøyd om dagen. Til tross for at jeg merker hormonene når ting først går meg i mot, er det nesten bemerkelsesverdig hvor lite sint og sur jeg er. Men det forklares nok rett og slett av at grunnhumøret mitt er så godt og jeg og mannen har det spesielt fint sammen for tiden.

Jeg syns også det er så deilig at jeg orker helt vanlige ting nå, altså rusle en hel dag i byn uten å bli utslitt (lørdag), og sykle noen timer i skogen i går. Det er også godt at arbeidslysten hjemme har økt også, og at jeg plutselig har støvsuget nesten uten at jeg får tenkt meg om og at interessen for å lage gode middager har kommet tilbake. Herr V opplever det som å ha en ny dame i hus, etter at jeg fram til for en måneds tid siden lå mye på sofaen for å samle krefter.

Jaja, kanskje ikke så spennende å lese om, men jeg innså at jeg ikke hadde oppdatert på en liten stund. Konklusjonen er at alt er såre bra for tiden, og jeg nyter faktisk å være gravid, noe jeg ikke hadde forventet på forhånd. Jeg så det mer som en nødvendighet for å få barn, men nå ser jeg verdien av det å gå og vente og faktisk bli kjent med et nytt liv i min egen mage. De siste ukene har jeg også fått følelsen av at jeg er glad i akkurat dette barnet og at det ikke er et hvilket som helst barn jeg bærer på. Bare noe sånt som sparkemønsteret er noe jeg gjenkjenner som annerledes enn fra de to venninnene mine som er/nettopp har vært gravide, og noe som får meg til å føle at det er dette barnet som er mitt. Jeg hadde vel ikke trodd den følelsen skulle komme så tidlig, men det er jammen fint!

Jeg driver også og strikker på dette babyteppet for tiden, og syns det er riktig så koselig. Vi vet jo fortsatt ikke kjønn, så jeg valgte farger som er passe kjønnsnøytrale i mitt hode, nemlig mellombrunt, mørk lilla, lys turkisgrønt og rustrødt. Jeg lurer litt på hvorfor jeg måtte velge en såpass spesiell teknikk når jeg først skal strikke et stort teppe, men det blir hvertfall fint. Store pinner er det i det minste.

[Vera Vinge]

Når det gjelder kjønn, forresten, så har jeg igjen begynt å lure på om vi skulle ha besøkt en privat ultralyd. Den ene delen av meg syns det er litt tullete med medisinsk unødvendige ultralyder, og jeg går ikke egentlig i hverdagen og lurer på kjønnet, ei heller har det praktiske konsekvenser mtp. forberedelser, men samtidig hadde det vært koselig å kunne omtale babyen som "ham" eller "henne", framfor "den". Jeg tenker litt til. Mannen er innstilt på å vente og jeg kan også godt det, så ja, vi får se.

[Vera Vinge]

*kikker innom*

Bedre at de er opptatte av sånt enn at det blir skjevt og en part blir sår - jeg har sett mye sånt på nært hold (er enebarn selv, så null problem) og det blir utrolige konflikter av veldig mye rart...

Ja, jeg ser jo den. Jeg er oppvokst mer med holdningen om at "livet er urettferdig". Sagt litt på tull fra min far da jeg og min bror syns en av oss ble urettferdig behandlet, men med alvor i bunnen. Tanken var at det samlet sett skulle bli likt, men at vi ikke alltid fikk det samme i en hver situasjon, snarere at vi fikk det behovet vårt der og da tilsa (f.eks. betydde ikke det at min bror fikk ny sykkel at jeg skulle få noe tilsvarende, dersom hans sykkel var ødelagt akkurat da og jeg ikke trengte noe spesielt). Jeg har rett og slett aldri tenkt at hva den ene fikk rent materielt til en hver tid, hadde noen betydning for min rolle i familien.

Men igjen, så ser jeg at det kan være vanskelig for foreldre å holde styr på hvem som har fått hva og hvem som føler seg forfordelt (kanskje mer følelsesmessig), og at det enkleste sånn sett er å være pinlig nøyaktig. Det kan bare få litt komiske utslag når vi plutselig får ting vi ikke egentlig har noe uttalt behov for der og da, fordi noen andre har fått noe de faktisk har hatt behov for.

[O'hara]

Jeg har hele tiden prøvd å være rettferdig overfor mine søsken, men ikke ved det at de hele tiden har fått det samme. Men noen ganger trenger noen fysisk støtte/hjelp, andre ganger psykisk. Det jeg er opptatt av, er at ingen av de føler at noe er blodig urettferdig, for det ville bli galt igjen i mine øyne.

Eneste gangene jeg kanskje var mer pinlig nøyaktig, var når de var 3-4-5-6 år gamle, og kanskje var mer opptatt av hva den andre fikk. Husker hvertfall at jeg kjøpte de nøyaktig det samme da jeg kom fra London for år og dag siden.

Selv er jeg enig i denne artikkelen:

Søsken skal ikke behandles likt. Å verdsette og respektere et barn innebærer å lytte til barnet, se barnets behov og egenart. Dette er kun mulig om vi behandler barnet som et enkelt individ, og ikke som en søskengruppe, sier psykolog og spesialist i samfunnspsykologi Birgit Rogde.

Føler du for en ekstra UL, vel, så gjør det. Jeg synes ikke det er tullete, men de sier det kan være vanskelig å se kjønn når man har kommet et stykke uti graviditeten. Kanskje du bør sjekke det først?

Godt å høre at alt er bra!