Gå til innhold

For sant til å være godt


Vera Vinge

Anbefalte innlegg

Gjest Ludovie

Det synes jeg var dårlig skjønn av legen din. Hun burde da forstått at det er svært viktig for en gravid som har opplevd to spontanaborter tidligere, og som har mistanke om at det samme har skjedd igjen, å få full visshet vedrørende tingenes tilstand. Selv hvis hun selv f.eks. hadde vært 99% sikker på at alt var i sin skjønneste orden. Jeg skjønner virkelig godt at ventetiden frem til UL-timen må føles uendelig lang! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hjertens enig med Ludovie!

Men det ser jo ut til at det kan være gode nyheter du fikk også. Personlig ville jeg nok tatt det med ro treningsmessig. Ikke fordi det skla ha noe å si, men bare for sikkerhets skyld. Jeg skjønner godt at det er kjedelig å ta masse forholdsregler osm muligens ikke er nødvendige, men sett i et større perspektiv vil det bare være en svært kort periode med mindre trening.

Jeg krysser fingrene for deg. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ludovie

Haha, nå skal jeg debutere som treningsekspert/-veileder! :tommelsmil:

Enig med Engle. Det finnes jo noen svangerskapskomplikasjoner som tilsier at man ikke bør trene, og om du har en av disse, vet jo selvfølgelig ikke jeg. Det som uansett er sikkert er at å la være å trene i et par uker ikke er skadelig for fosteret, mens at det altså finnes en (sannsynligvis mikroskopisk) risiko for at trening kan være uheldig nå.

For øvrig vil jeg da tro at legen ville fortalt deg det dersom trening er frarådelig i ditt tilfelle, noe som jo tyder på at det ikke er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var et uoppklarende legebesøk, det må jeg si. Synes det er litt rart hun ikke sendte deg på UL når hun kjenner bakgrunnen, men kjenner litt til det at man blir litt satt ut hos legen av og til slik at man glemmer å stå litt på krava.

Angående trening er jeg enig med de andre at ingen trening ihvertfall ikke skader. Husker selv jeg ihvertfall fikk beskjed om å ta det rolig og unngå jogging da jeg hadde blødninger + være forsiktig med sengekosen, men om det var for å gi meg et inntrykk av at jeg kunne "gjøre" noe eller fordi legen trodde det ville gjøre forskjell vet jeg ikke. Uansett er det kanskje greit å skåne kroppen akkurat nå, men hvis du absolutt MÅ vil jeg tro litt lett trening ikke gjør skade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo mer jeg tenker på det, og når jeg leser svarene deres, tenker jeg jo at det nok er litt merkelig at hun ikke kunne be om en hasteultralyd (innen noen dager). Plutselig begynte jeg å lure på på om min framtoning hadde noe å si. Forrige gang jeg var hos henne i en lignende situasjon (1. abort), var jeg helt oppløst i tårer. I dag jeg var jeg helt rolig. Det hadde nok å gjøre med at jeg utrolig nok traff en gammel bekjent og den lille babyen hennes på venterommet. Det helt føltes ganske ironisk, men samtidig fikk jeg noe annet enn hele nervøsiteten å tenke på, så jeg var derfor rolig i det legen hentet meg. Derav ingen gråt, antar jeg. Og kanskje heller ingen rask ultralyd.

Men hun er jo veldig hyggelig og forståelsesfull, og jeg er helt klar over at de ikke kan hastehenvise alle pasienter. Men jeg hadde kanskje trodd at de ville tenke at det å ivareta en potensiell kommende mors psyke er en viktig del av svangerskapsoppfølgingen. For nye 2-3 uker med venting, er ikke spesielt morsomt.

Men, jeg har en plan. Nå får jeg de aller første hormonprøvesvarene på torsdag, regner jeg med. Det gir ikke det hele svaret, men det kan gi en indikasjon, dersom prøven fra i dag er veldig lav. Om det ikke har steget noe heller, vil jeg på mandag få vite det. Da regner jeg også med å bli hastesendt til sykehuset, da jeg har forstått at det ikke er heldig å gå med et dødt foster inni seg i ukesvis, dersom man kan unngå det. Om prøvene er positive, altså normal stigning, vil jeg heller ta stilling til hva jeg skal gjøre. Jeg vil kanskje prøve å få en konkret dato for ultralyd, og om det er mer enn en uke fra da, vil jeg kanskje bestille privat.

Det høres kanskje rart ut, men jeg har faktisk mer tiltro til det offentlige helsevesenet enn det private, siden jeg fikk så mye rar informasjon fra den private ultralyd-stedet forrige gang, og det førte til dobbelt opp med undersøkelser. Hvis alt er bra, er det jo greit, men om ting har gått galt, ønsker jeg å forholde meg til det offentlige, som jeg uansett må forholde meg til. Syns det ble litt rotete forrige gang, selv om jeg også var lettet over å få et raskt svar, selvsagt.

Nei, nå får jeg vel håpe at jeg fortsetter å ikke blø i dagene som kommer. Det er kanskje lite sannsynlig at man slutter å blø dersom ting har gått galt? :klo: Som dere ser, tør jeg å være litt mer optimistisk nå. Jeg ble så forvirret forrige gang, da jeg hadde masse symptomer helt fram til dagen for utskrapning, selv om ting hadde gått til grunne allerede. Men jeg husker faktisk at luktesansen min ikke var så skjerpet mot slutten. Og jeg er fortsatt "plaget" av påtrengende lukter, så kanskje jeg pga. det i seg selv skal tørre å slappe mer av? Kvalmen blir jeg bare forvirret av, men kanskje jeg enn så lenge skal høre på legen og se det som et positivt tegn...

Nå husker jeg ikke hva jeg har skrevet tidligere, men ærlig talt så er jeg ikke mest oppbragt over at dette svangerskapet i seg selv kan ha gått til grunne. Det er mer det at når man har tre spontanaborter etter hverandre med samme mann, så får man en diagnose. Og når man bare finner en årsak i halvparten av tilfellene, ser jeg for meg hvordan dette vil påvirke et senere barneønske. Jeg begynner f.eks. å se det som utelukket å få mer enn maks to barn. For dette er uaktuelt å gjennomgå flere ganger enn absolutt nødvendig. Og ett barn er nødvendig for meg. Egentlig også to.

Men om vi var fruktbare til vi var 50, hadde jeg glatt satt hele prøveprosjektet på vent i et par år. For nå er jeg egentlig drittlei alt som har med graviditet å gjøre. Det gjør heldigvis også at jeg klarer å tenke på andre ting, så jeg regner med at jeg skal få dagene til å gå. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder trening, er jeg veldig i stuss. Jeg føler at kroppen min er helt klar for trening (selv om jeg er trøtt, selvsagt, og kvalm). I tillegg nærmer det seg tiden for deltakelse i et løp jeg var dum nok til å melde meg på. Men det kreves ekstremt liten innsats av meg der, så det er mulig jeg deltar, men da ta det veldig med ro.

De sier vel at man bør ta det med ro når man blør og i de påfølgende dagene. Så hvis det ikke har skjedd noe mer innen helga, er det mulig jeg begynner å trene veldig rolig igjen. For jeg tipper legen ville sagt at det var greit. Jeg kan selvsagt ta det med ro i noen uker for sikkerhets skyld, men jeg blir bare så nedfor av å se på det fine været, og så ikke verken kunne sykle eller løpe i det. Evt. kan jeg ha flest gåturer i skogen - det hjelper hvertfall på humøret. Jeg får vurdere det fortløpende.

Jeg kan nemlig ikke bare sitte inne og strikke og se på "Downton abbey" (som for øvrig er veldig bra) på fritiden de neste ukene. :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Håper alt går bra :klem: Dårlig at du ikke fikk hasteultralyd, men godt at du i det minste blir henvist.

Jeg hadde nok vært så utålmodig at jeg hadde bestilt en privat.. :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er så snille, jenter. :klem:

Nå prøver jeg å manne meg opp til å våkne fra min vegetative tilstand på sofaen, sånn at jeg klarer å krabbe ned på hjørnet nedi gata, hvor jeg skal treffe en venninne. Vi har planer om en veldig rolig løpetur rundt et vann. Jeg har allerede varslet henne om at vi tar det veldig rolig, kanskje med gåing i oppoverbakker. Kanskje er det litt uansvarlig av meg, men jeg syns ikke en så rolig tur blir noe særlig mer enn å gå en tur, og jeg nekter å tro at det skal være farlig. Om det allerede har gått galt, skader jeg i det minste bare meg selv om jeg skulle overanstrenge meg. Huff, kanskje er jeg litt skjødesløs, men jeg orker ikke bare å ligge hjemme og bekymre meg heller, så jeg satser på at legen hadde sagt noe om jeg burde holde meg unna.

Dessuten er frisk luft og bevegelse veldig fint for både trøtthet og kvalme, som har vært verre igjen i dag etter å ha lettet litt i går. Sikkert fordi jeg i dag hadde full dag på jobb, den første siden i forrige uke. I går kveld ruslet jeg en runde i nabolaget med mannen min, og vi spiste is og klatret i et kjempestort klatrestativ, hvor vi ble sittende og se på solnedgangen på toppen. På vei hjem fikk jeg sjekket status på utspringning av syriner. I grunnen sånne ting man burde gjøre mer av når man er litt nedfor. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legen som tok ultralyden på meg i uke 6/7 sa at det var ikke nødvendig å ta det med ro, og da blødde jeg ennå. Han mente at om jeg kom til å abortere skjedde det uansett, så det var bare å hoppe på trampoline eller hva jeg hadde lyst til - det påvirket ikke noe mente han. Men nå var dette mitt første svangerskap og jeg har ikke abortert tidligere heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legen som tok ultralyden på meg i uke 6/7 sa at det var ikke nødvendig å ta det med ro, og da blødde jeg ennå. Han mente at om jeg kom til å abortere skjedde det uansett, så det var bare å hoppe på trampoline eller hva jeg hadde lyst til - det påvirket ikke noe mente han. Men nå var dette mitt første svangerskap og jeg har ikke abortert tidligere heller.

Ja, det er sånn jeg tenker også. Men det er klart; jeg har også hørt om de som har fått spesifikk beskjed om å holde seg unna trening om man har funnet en konkret årsak til flere spontanaborter. Men jeg klarer liksom ikke å se hvordan det å løpe litt skal ha så mye betydning i mitt tilfelle, siden det ved de to foregående svangerskapene har handlet om stopp i fosterets utvikling. Jeg ville kanskje tenkt annerledes om jeg hadde sett et levende foster på ultralyd, som så døde senere, og da vært mer tilbøyelig til å tenke at det handlet om påkjenninger for fosteret/livmor. Men igjen, jeg er ingen lege. Jeg bare liker å stille mine egne diagnoser. :fnise:

Løpeturen gikk uansett fint, og siden jeg ennå fortsatt ikke blør mer, antar jeg at det ikke var noe problem. Men nuh er det virkelig tid for senga!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får vel snart omdøpe denne boka til graviditetsdagbok, siden jeg synes å bare komme innom for å skrive når det er noe nytt vedrørende den slags... Men forhåpentligvis får jeg et ønske om å skrive om andre ting når jeg er over noen nervepirrende uker.

Uansett. Jeg er så ukonsentrert på jobb i dag. Jeg var nemlig og tok blodprøve nr. 2 i dag tidlig, for å måle hormonstigning/reduksjon. Og da kunne hun opplyse om at resultatet fra første prøve var på 45000 ml. Jeg regner ikke med at dere som er innom og leser skal vite hva det betyr, og jeg vet det knapt selv. Men jeg vet hvertfall at da jeg tok slike målinger i forrige graviditet, ble det målt til 7000 ml to dager senere enn nå. Jeg begynner nesten å lure på om legesekretæren har sett feil og lagt på en null, men hun sa selv at det var høyt og at jeg hvertfall har vært gravid inntil nylig uansett hva resultatene fra dagens prøve viser.

Så måtte jeg lese litt på nettet da, og det er jo ikke til å bli så mye klokere av. Men ut fra hva jeg skjønner, er verdien i det øvre skiktet til å være seks uker på vei, som jeg var på tirsdag. Jeg havnet inn i diverse forum, og der hadde folk med lignende verdier fått legen til å lure på om de enten var lengre på vei enn antatt eller om det kunne være tvillinger. Men det kan også være at man bare har uforklarlige høye verdier. For en sånn enkeltverdi alene betyr jo ikke så mye, da det er stigningen de vil se på. Så man kan ha ganske lave verdier, men god stigning, og så går alt bra. Eller da høye verdier, men liten/ingen stigning eller reduksjon, noe som er et dårlig tegn.

Så jeg tar ingen gleder på forskudd, men jeg tenker at høye verdier hvertfall ikke kan være negativt. Og det kan kanskje forklare hvorfor jeg har vært mer kvalm og uvel denne gangen?

Jeg tror som sagt ikke at jeg er lengre på vei enn antatt. Men så vet jeg jo at jeg er arvelig belastet med tvillinger. Det er en del toeggede tvillingpar på morssiden, noe som ut fra hva jeg har lest er den arvelige formen, altså at kvinner arver tendensen til å skille ut to egg fra sine kvinnelige familiemedlemmer. Så jeg har lenge vært forberedt på og faktisk fryktet tvillinger. Men nå kjenner jeg at jeg blir glad bare ved tanken. Altså, jeg konkluderer ikke akkurat med tvillinger pga. dette. :ler: Men det slo meg bare nå at det jo kan skje før eller senere, og at det ikke skremmer meg lenger, snarere tvert i mot. Nå er jeg uansett glad for hva som kommer, så lenge det kommer noe med tid og stunder. Så får jeg holde nervene i sjakk til mandag, da jeg forehåpentligvis vet noe mer.

Men den siste uka har vært litt av en berg-og-dal-bane. I helga lå jeg hos bestefaren min og gråt over det jeg var helt sikker på var en ny spontanabort. Nå begynner jeg å både håpe og tro. Håp er litt skummelt, men samtidig er jeg glad for at jeg kan ha det, og ikke alltid være så snusfornuftig, selv om det å være snusfornuftig også kan ha sine fordeler til tider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Men noe jeg lurer på, er hva jeg skal gjøre med spising. Jeg får knapt i meg mat disse dagene, og jeg er usikker på om det skyldes kvalme eller nerver. Egentlig føler jeg meg ikke så konstant nervøs som jeg gjorde forrige gang, så jeg tror det er mest kvalme og uvelhet. Men det eneste jeg fikk i meg etter trening i går, var en banan, og jeg har fortsatt ikke spist noe mer. Jeg kjenner at kroppen er sulten og jeg er litt svimmel, men jeg blir så fort uvel når jeg spiser. Så den siste uka har det blitt lite.

Det irriterer meg litt, for jeg gikk også litt ned i vekt i høst. Det var sikkert mest pga. stress og en reaksjon etter abortene, da jeg ikke akkurat er en trøstespiser når jeg har det dårlig. Jeg mister heller matlysten. Nå gikk jeg ikke ned så voldsomt da, bare noen få kilo. Men selv om jeg ikke er undervektig, syns jeg liksom at jeg trenger de kiloene jeg har. Det høres kanskje helt tåpelig ut, men jeg syns jeg så fort blir seende mager ut akkurat rundt kragebeinet og øvre brystkasse hvis jeg går litt ned i vekt. Så jeg var veldig fornøyd med at jeg har gått opp de tapte kiloene etter nyttår. Jeg har egentlig alltid vært veldig stabil i vekt også, annet enn at jeg i korte perioder har gått ned noen få kilo, så det irriterer meg litt når vektnåla begynner å bevege på seg.

Men jeg vet jo at hvis jeg skulle fortsette å være gravid, vil vel ikke liten vektøkning akkurat være et videre tema. :ler:

Nå kom jeg på at jeg faktisk har en flaske smoothie stående i kjøpeskapet her på jobben, og det går an å få i seg.

Og, notat til selv: jeg måtte slutte å bruke parfyme, for jeg går plutselig og lukter den hele dagen og jeg blir faktisk litt uvel av det. Jeg har blitt supersensitiv overfor parfyme og røyklukt. Noe som bl.a. betyr at jeg har minst én kollega jeg må holde avstand til for tiden. :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen peiling på slike verdier, så der er jeg ubrukelig som "rådgiver". :ler:

Hmm.. Ellers, synes det høres ut som om det faktisk skjer noe i kroppen din, og det er jo positivt? Håper inderlig at det faktisk har gått bra og at blødningene du har hatt bare er festeblødninger.

Og mat, usj, jeg spiste "ingenting" de første 14 ukene av svangerskapet, eneste jeg hadde lyst på var ferskpresset appelsinjuice, og innimellom skikkelig kraftig kost som biff...

Skjønner godt at livet ditt er som en berg og dalbane for tiden. :klemmer:

Krysser fingrene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde noen sinnsykt høye vrerdier vistnok, men utovrr det kan jeg ikke hjelpe. Har skjønt det varierer veldig og ikke trengrer bety flerlinger. Med din familiehistorie hadde jeg nok bedt om UL asap, men så er jeg ekstremt dårlig på å vente....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei, jeg regner ikke med at folk som verken er leger eller midt oppi det samme som meg skal ha peiling på hcg-verdier. :ler:

Men jeg har pønsket litt da. Ut fra mine antakelser, ville fosteret ha gått til grunne for litt over en uke siden, kanskje to, siden blødningene begynte forrige fredag. Hvis det hele skal ligne på forrige abort da. Og da syns jeg nesten det er rart at verdiene var såpass høye en uke eller to senere? :klo: Men dette blir så spekulasjon at det nesten ikke er vits å tenke på - jeg innser det.

Jeg har også lurt litt på om det kunne være sånn at det i utgangspunktet var to fostre, og så har den ene gått til grunne. Men igjen, jeg skal forsøke å ikke plage meg selv med mer spekulasjoner nå. Jeg får heller skjenke meg glass nummer tre for dagen. Jeg kjenner jeg blir litt svimmel av all denne ikke-spisingen og kvalmen, så litt næring er bra. Mannen insisterer sikkert på at jeg skal spise middag, og jeg burde sikkert tilby meg å lage den også, siden han kommer litt senere, men det er som om tanken på hele konseptet mat byr meg i mot. I tillegg er det mye som smaker rart. Søren, hvis jeg driver med alt dette her for ingenting, blir jeg irritert, altså, jeg som egentlig er så glad i mat. :sur:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har planer om å kjøpe meg en ny penkjole jeg kan bruke i et bryllup jeg skal i snart. Men er det ikke typisk at når jeg lenge har tenkt at det er en del fint i butikkene, så finner jeg ikke noe når jeg endelig setter av tid til å lete seriøst?

Jeg så at Uma Thurman var i Cannes nå, og det slo meg hvor fint grønne smykker kan være til hvitt (til svart også, for den saks skyld). Men det hjelper ikke meg akkurat nå da, siden det er vanskelig å bruke hvitt i brullyp.

Når vi først er inne på Cannes, syns jeg hun her også var veldig fin. Litt spesiell og elegant på samme tid, syns jeg (men ser at det sikkert ikke er en kjole som alle faller for).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke mandag morgener. Spesielt ikke når jeg egentlig burde gjøre noe fornuftig, men ikke klarer, fordi jeg bare går og venter på telefon fra legen. I tillegg begynte jeg å blø litt igjen, oppdaget jeg i stad, denne gangen såkalt frisk blødning. Hm, kunne ikke dette heller skjedd i forrige uke, sånn at jeg bare kunne fått sjekket ut ting da? Nå får jeg nemlig ikke svar på legekontoret når jeg prøver å ringe. Tenkte det var greit å være litt proaktiv og både be om svar på prøver og spørre om de kan speede opp den ultralyden litt. Jeg vet jo alt det der med at jeg kan be om ultralyd privat, og det vil jeg også gjøre om jeg ikke får det på sykehuset innen de nærmeste dagene, men jeg syns sykehuset hadde vært så veldig å foretrekke, siden jeg uansett må forholde meg til dem framover om dette har gått dårlig.

Nei, nå blir jeg snart gal, kjenner jeg. Ikke vet jeg hvordan jeg skal klare å konsentrere meg på møtene jeg skal på senere i dag, hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...