For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Oi, (mulig) tvillinger!

Du da, leste du ikke det uthevede med at jeg driver aktiv unngåelse av den tanken?

[Gjest Marla Singer]

Nei, det gjorde jeg visst ikke.

Her er de om noen år:

Unnskyld.

[Vera Vinge]

Nei, det gjorde jeg visst ikke.

Her er de om noen år:

Unnskyld.

[Vera Vinge]

Ah, sulten. Noen dager klarer jeg ikke å huske om jeg har spist lunsj. Hukommelsen er generelt litt redusert for tiden (driver og gjentar ting til folk), og ikke blir den bedre av tvilsom spising. Men jeg tror jeg fikk ned noen havregryn i 12-tiden.

Jeg er utrolig nok relativt pigg i dag likevel. Jeg har begynt å legge meg tidligere, noe som helt klart er viktig nå. Sju timer er ikke levelig lenger, åtte begynner å bli bra. Det rare er at morgenene føles helt som før, mens jeg blir gradvis trøttere utover dagen, noe som er helt utypisk meg, som vanligvis ikke våkner ordentlig før lunsjtider. Vanligvis trener jeg om kvelden, men det er tungt om dagen, spesielt hvis jeg ikke har en avtale med noen, som gjør at jeg må dra meg ut. Derfor utsatte jeg gårdsdagens trening til litt over seks i dag tidlig. Det gikk faktisk helt fint, selv om løpeformen er redusert. Morgentrening kombinert med en sjelden kaffekopp (jeg drikker nemlig ikke kaffe til vanlig, så sjeldne kopper får desto sterkere virkning) og mye å gjøre på jobb, fører til hyper-Vera. Som nok fører til sofa-Vera fra fem-tiden og utover.

[Vera Vinge]

Ellers begynner visst astronauthjertet å slå i dag. Er det ikke rart?

Den viten gjør det hakket vanskeligere å la være å knytte seg til et fortsatt lite foster.

Endret 17. september 2010 av Vera Vinge

[Gjest Vilma]

Snart er det ingen astronaut lengre, men en stor pøbel som sparker deg i ribbeina. Det er et utrolig mirakel.

[Vera Vinge]

Snart er det ingen astronaut lengre, men en stor pøbel som sparker deg i ribbeina. Det er et utrolig mirakel.

Hehe, det spørs om det føles som et mirakel når man ikke får sove av all turninga. Men det må være helt utrolig når det begynner å bevege på seg der inne.

Ellers ang. hjertet som skal begynne å slå, så er det jo bare et cirka-tidspunkt, og jeg vet jo ikke en gang om alt er som det skal, men det føles som en liten merkedag likevel. Jeg ble nok litt overrasket da jeg leste at hjertet begynner å slå så tidlig, allerede når embryoet bare ser ut som en liten klump som nesten kan være hva som helst.

[Vera Vinge]

Det tok litt tid, men endelig har jeg skjønt hvordan man kan slå i hjel tiden mellom halv åtte og åtte en fredag når man ikke gidder å dra noe sted. Et tidspunkt det stort sett bare går tull på tv. Men Lydverket går jo da! Og jeg var fornøyd da noen av mine norske favorittrockere spilte live i dag.

med Skambankt.

[Imogen]

For en fin nyhet det var å lese om her! Gratulerer så mye med astronauten!

Og så var det så morsomt å lese hvordan du liker å se på folk spille fotball under lyskastere i det kalde høstmørket. Jeg trodde jeg var rar som likte det nemlig, særlig ettersom jeg også har null fotballinteresse, så det var godt å se at vi hvertfall er to.

Jeg er forresten også en av de som elsker høsten sånn generelt, og skjønner ikke hva alle klager på hele tiden.

Og til slutt må jeg bare signere det Marla skrev så bra.

Så godt at du får bekreftet at det var det riktige! Det er jo så lite moro å være den som sier ifra, så det gjør ekstra godt når man tydelig ser det positive ved det, synes jeg (det er jo ikke alltid det heller). Hun er jo også raus som forholder seg til det hun fikk høre, faktisk tørre å se at det kunne ha noe i seg og følge det opp. Beundringsverdig. Det kan jo være tøft å høre og sikkert lett å gå i forsvar. Det sier vel også noe om hvordan du formidlet det, tenker jeg. Bra jobba. Jeg sitter og smiler fra øre til øre, for jeg liker så godt folk som har mot til å velge den litt vanskelige, men mest reale, veien (for å si det litt klisjéaktig).

Jeg har fulgt litt med på det du skrev i forkant av at du tok opp saken med venninnen din også, og syns du er knalltøff! Dessuten er jeg litt for pysete på det samme området selv, så jeg skal prøve å lære av det du forteller, og bli litt tøffere til neste gang jeg evt havner i en lignende situasjon. Idol-Vera!

Endret 21. september 2010 av Imogen

[Vera Vinge]

For en fin nyhet det var å lese om her! Gratulerer så mye med astronauten!

Tusen takk! Det føles merkelig lenge siden jeg fant det ut, så det føles faktisk rart at jeg nå bare er litt over seks uker på vei. Det er nok fordi det har foregått mye både i hode og følelsesliv hos oss begge siden da. Og så begynner jeg endelig å tro litt på det nå, framfor at vi bare så feil på testene. Samtidig så er det ikke normalt for meg å være såpass trøtt og småkvalm, så kroppen merker at noe er i gjære. Men det må sies at formen foreløpig er fin, men det er fortsatt tidlig, så jeg stålsetter meg på at det overveldende ubehaget kan komme.

Og så var det så morsomt å lese hvordan du liker å se på folk spille fotball under lyskastere i det kalde høstmørket. Jeg trodde jeg var rar som likte det nemlig, særlig ettersom jeg også har null fotballinteresse, så det var godt å se at vi hvertfall er to.

Jeg er forresten også en av de som elsker høsten sånn generelt, og skjønner ikke hva alle klager på hele tiden.

Så morsomt! Jeg trodde også jeg var litt rar som finner glede i noe sånt. Jeg vet ikke en gang hva det er, om det minner om barndommens høstaktiviteter. Men jeg har knapt noen gang satt mine bein på en fotballbane.

Jeg har fulgt litt med på det du skrev i forkant av at du tok opp saken med venninnen din også, og syns du er knalltøff! Dessuten er jeg litt for pysete på det samme området selv, så jeg skal prøve å lære av det du forteller, og bli litt tøffere til neste gang jeg evt havner i en lignende situasjon. Idol-Vera!

Haha, idol, ja. Men veldig hyggelig med så fine tilbakemeldinger på det her, og fint hvis man på en eller annen måte kan være en inspirasjon for andre (håper ikke det hørtes for grandiost ut ).

[Vera Vinge]

Jeg har ellers vært bortreist i det siste (bokstavelig), og hatt mye jobbgreier i hodet. Men ang. høstnytelse, fikk vi oss en herlig sykkeltur i skogen i helga, noe jeg lever litt på fortsatt. Og jeg håper jeg rekker en løpetur ute i morgen, at jeg ikke må sitte lenge på jobb. Det eneste jeg mangler av høstopplevelser nå, er en fjelltur. Planen var egentlig å ta med min far og hans kjæreste og min manns foreldre på fjelltur om et par uker, og da fortelle dem gode babynyheter, men det ser vanskelig ut. Men du verden så lykkelig man blir av fjellet om høsten! Det er helt klart at dersom det lar seg gjøre i framtiden uten å jobbe seg i hjel, må vi seriøst tenke på hytte på fjellet. Savnet har vært stort siden min familie solgte seg ut av hytta vi hadde hatt siden vi var små.

Uansett, jobbgreier. Jeg har tenkt mye på mine utvidede arbeidsoppgaver og mine personlige, men hemmelige nyheter i det siste. Og jeg har tenkt på min unge alder og hvor lenge det er siden jeg var ferdig studert. Jeg har hatt noen kvaler i den sammenheng, men samtidig tenkt at det er en god sjanse og noe som er bra å ha på cven, samtidig som det er oppgaver som i utgangspunktet appellerer til meg. I det siste har jeg da fått mye støtte fra uventet hold. Forsåvidt ikke uventet å få støtte ut fra tidligere signaler og forespørselen som kom, men kanskje uventet at den har vært så eksplisitt og hjertelig. Og jeg har blitt noe roligere på at erfaring ikke er alt, at det er mye annet som også er viktig og som man kan kompensere med. Og jeg jobber videre med tanken om at det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke overarbeide meg i tiden framover, så jeg får bare forsøke å ta utfordringene i den sammenheng som de kommer.

[Vera Vinge]

Jeg ser for meg en stillesittende og mulig noe bekymret helg. Jeg ble nemlig overtalt av mannen til å ta en telefon til legekontoret for å be om råd, siden jeg har hatt småblødninger siden i går. Uten å gå i detalj, er dette snakk om veldig små blødninger/utflod av en karakter jeg har forstått er ganske vanlig i graviditeter. Sånn sett bør jeg ikke bekymre meg før jeg må. Men som legesekretæren sa, så er det umulig å vite om det er en begynnende spontanabort eller bare hormonforandringer/såre slimhinner. Jeg fikk tilbud om å komme dit i dag, men jeg syns det ble litt for dramatisk, spesielt mtp. at det faktisk ikke er noe man kan gjøre om det er i ferd med å gå galt så tidlig. Jeg har nå en avtale om å ringe og be om hastetime mandag morgen dersom det ikke gir seg.

Jeg fikk så beskjed om å holde meg rolig i helga - ikke trene, men fokusere på å slappe av. Det er jo umulig å ane hva dette kan være, men jeg er i utgangspunktet innstilt på at hvis det nå går galt, er det nok meningen. Ikke på en religiøs måte, men med bakgrunn i en tanke om at hvis ting går galt tidlig, er det kanskje til det beste. Det høres kanskje kynisk ut for noen, men jeg vil heller oppleve en tidlig spontanabort enn å få et alvorlig sykt eller skadet barn.

Men jeg er ikke alvorlig bekymret ennå, altså. Det bare slår meg hvor mye enklere og greiere livet er før man setter i gang med barneproduksjon. Prosessen med å forsøke å bli gravid, samt det å bli gravid og det å ha barn også, er en enorm kilde til bekymring og mer eller mindre plagsom tankevirksomhet. Selv om jeg har forsøkt å leve mitt normale liv de siste månedene, er det ingen tvil om hva som har opptatt tankene mine mer enn jeg har likt. Det er en pris jeg helt klart ønsker å betale, men det bare slår meg hvordan man på en måte "forkludrer" en relativt problemfri tilværelse, når jeg tenker over hvordan man utsetter seg for en av de tingene i livet man virkelig har liten kontroll over.

Nå satser jeg bare på at jeg overlever helga mentalt. Og da tenker jeg egentlig mest på det å klare å sitte i ro, siden jeg i grunnen er ganske dårlig på det, hvertfall uten at det går seriøst ut over humøret. Og så tenker en del av meg egentlig at hvis det hele er så skjørt at det tar skade av lett trening, kan det nesten være det samme, men jeg skal være flink pike og ta det rolig, så gjør jeg hvertfall ikke noe galt.

Og så tenker jeg at hvis det viser seg å ikke være noe alvorlig, bør jeg tenke på stressnivået mitt. Jeg tror neste uke blir roligere enn denne, men jeg ser for meg at gårsdagens kaotiske arbeidsdag ikke var ideelt for meg nå. Når pulsen er forhøyet hele dagen og man må sitte litt utover i tillegg, er det nok ikke så bra. Nå er jeg ikke en som stresser lett, men noen dager blir tempoet rett og slett høyt. Jeg bør nok tenke gjennom et par ting der, bl.a. hvordan jeg kan sette grenser for meg selv uten at det virker urimelig og uten at jeg avslører noe om mine gravide tilstand.

[-Englefjes-]

Jeg håper helgen tross alt har vært fin, og at du slipper å dra til legen i morgen.

[Gjest Vilma]

Håper det har gått bra i helgen

[Vera Vinge]

Jeg håper helgen tross alt har vært fin, og at du slipper å dra til legen i morgen.

Håper det har gått bra i helgen

Hei dere. Det har nok dessverre ikke gått så bra, ser det ut til. Dvs. jeg vet det jo ikke sikkert, siden jeg ikke har vært til lege ennå siden det uansett ikke er noe noen kan gjøre så tidlig, men det ser dårlig ut. Jeg bestemte meg før helga for å prøve å være ubekymret, og jeg klarte å tenke positivt i nesten tre dager med små, "gamle" blødninger. Men da jeg lørdag og kveld og igjen et par ganger i dag har blødd mer og på en annen måte, tenker jeg at løpet er kjørt. Jeg føler meg ikke dårlig, har f.eks. ikke noe vondt og jeg er fortsatt småkvalm og småsliten, som jeg har vært de siste ukene. Men jeg har likevel en følelse av at noe er galt. Har en litt rar følelse i magen (akkurat det kan riktignok være psykisk da).

Så jeg ber om en hastetime hos legen i morgen tidlig, sånn at de kan måle blodprøver eller sende meg til ultralyd eller hva de velger å gjøre. Jeg har grått og sørget over dette og det gjør vondt, men jeg er samtidig innstilt på at dette er slutten på akkurat dette eventyret. Jeg tenker samtidig at det gjerne er en grunn til at det antakeligvis har gått galt, og jeg vet i det minste at jeg kan bli gravid. Så akkurat nå føler jeg meg fokusert framover. For meg handler ikke tapet om akkurat dette barnet, da det føles for tidlig for meg å ha sånne følelser, tror jeg. Det jeg merkelig nok kanskje er mest lei meg for, er tiden som har gått. Fire måneder for å få til dette, og så nesten to måneders graviditet som ikke blir noe av. Skal det nå gå ennå et halvår før jeg kan glede meg ordentlig over noe dette igjen? Egentlig har jeg mentalt sett litt lyst til å ta en pause fra det hele på noen måneder, da det forsåvidt ikke er noen hast for meg/oss å få barn, men jeg/vi er samtidig innstilt på å kjøre på igjen så snart vi kan.

Jeg kan vel også si at det virkelig har vært en vanskelig helg å ha disse blødningene og tankene. I går fikk jeg overnattingsbesøk av en venninne jeg ikke har sett på et halvår, og som jeg ikke hadde lyst til å fortelle alt dette til. Jeg syns det var synd å ødelegge stemningen med denne sørgelige affæren, og jeg prøvde å klistre på meg et smil, selv etter å ha vært på badet og oppdaget en kraftigere blødning og følt meg sikker på at det nå gikk mot slutten. Hun fortalte om alle sine venninner som var gravide eller akkurat hadde født, samtidig som hun slang på at nesten alle hun kjenner har mistet. Jeg fortsatte å late som. Men jeg er dårlig på sånt, og til slutt måtte jeg si det likevel, og det føltes mye bedre.

I formiddagdag derimot, hadde vi planer med noen venner av mannen, og jeg hadde ikke lyst til å avlyse, selv om vi kanskje burde ha gjort det. Jeg var ikke helt til stede, der jeg forsøkte å oppføre meg som vanlig og fortelle morsomheter, samtidig som jeg grudde meg for neste toalettbesøk, og hva jeg ville oppdage der. Vi gikk en tur i et fantastisk høstvær, og jeg latet som jeg gledet meg over det.

Så moralen til en evt. senere lignende opplevelse, er å planlegge mindre og gi seg selv rom. Jeg blir rett og slett dårlig av å late som. Jeg har aldri greid det og har i grunnen alltid vært ærlig om det meste (til sin tid da, riktignok, og til de det passer seg overfor).

Men ettermiddagen har blitt tilbragt på sofaen, delvis halvsovende, delvis surfende etter "gravid+blødninger", og nå med noen episoder av Dexter mens jeg forsøker å strikke ferdig en jakke. Jeg har nedlagt forbud mot mer surfing. Jeg har vel nå lært meg på rams alle mulige årsaker til hvorfor gravide blør, og jeg tror det holder. Det verste er at jeg ikke blir skremt av de negative historiene lenger, men merker mer at jeg får et urealistisk håp om at det bare er et hematom eller en utstøtt tvilling. Jeg trenger å stålsette meg og gjøre meg ferdig med dette. Jeg syns fortsatt det er rart at det ikke er smerter og at det ikke blør mer, men jeg registrerer samtidig at spontanaborter kommer i mange varianter.

Vel, alt man skal oppleve.

[Gjest Vilma]

Uff, hva skal man si. Det er ingen god opplevelse når man blør i svangerskapet og i de fleste tilfeller er det jo slik at man mister. Jeg krysser likevel fingrene for at akkurat du er den heldige som opplever blødninger som ikke er farlig, for det skjer.

Fire måneder for å få til dette, og så nesten to måneders graviditet som ikke blir noe av. Skal det nå gå ennå et halvår før jeg kan glede meg ordentlig over noe dette igjen?

Dette har jeg tenkt så mange ganger. Alle disse månedene som går uten at man kommer nærmere målet. Rykk fram til start. Heldigvis blir det bare minner når man er i mål, for dit kommer man. Til slutt.

[Vera Vinge]

Uff, hva skal man si. Det er ingen god opplevelse når man blør i svangerskapet og i de fleste tilfeller er det jo slik at man mister. Jeg krysser likevel fingrene for at akkurat du er den heldige som opplever blødninger som ikke er farlig, for det skjer.

Ut fra hva jeg har lest de siste dagene, er blødninger i svangerskap vanligere enn man skulle tro. Leste et sted at ca. en tredjedel av de som bærer fram barnet, har blødd på et eller annet tidspunkt. Men så vidt jeg skjønner er det en viss forskjell på å blø friskt og med koagulert blod m.m, og å blø "gammelt blod", noe som ikke lover så bra for meg. Men jeg registrerer at også slike tilfeller har gått bra før, men jeg har nok ikke statistikken på min side.

Dette har jeg tenkt så mange ganger. Alle disse månedene som går uten at man kommer nærmere målet. Rykk fram til start. Heldigvis blir det bare minner når man er i mål, for dit kommer man. Til slutt.

Ja, jeg må bare tenke på at jeg kommer meg i mål på et eller annet tidspunkt. Jeg har de siste dagene fått noen halvbitre tanker om en i familien som ble gravid helt ut av det blå, med masse "upassende" omstendigheter, som sa det til alle de kjente i uke 5. Mens vi som brukte litt flere måneder, som var veldig forberedt på at det kunne gå galt og modererte gleden vår og avventet å fortelle selv de nærmeste, nå ser ut til å ha vært uheldige. Men dette er bare irasjonelle, misunnelige tanker som dukker opp, for så å bli erstattet av en fornuftig tanke om at dette kommer til å ende godt til slutt og at vi bare har vært uheldige. Jeg er heldigvis ikke overveldet av en "typisk meg"-tankegang helt ennå.

[Vera Vinge]

Dette har jeg tenkt så mange ganger. Alle disse månedene som går uten at man kommer nærmere målet. Rykk fram til start. Heldigvis blir det bare minner når man er i mål, for dit kommer man. Til slutt.

Og så husker jeg noe av det du har skrevet om temaet tidligere, og jeg antar du vet veldig godt hvordan jeg har det nå. Dvs. det er vel mange om det, da dette tross alt ikke er så uvanlig dessverre. Jeg har også flere venninner som har opplevd dette. Det er vel kanskje noe med at jeg hadde trodd det skulle skjedd litt før, hvis det skulle skje. Altså, jeg vet jo at den store usikkerheten er fram til uke 12, men jeg har liksom hatt inntrykk av at de fleste aborterer nesten med en gang, og jeg begynte å tenke at når jeg nå er i uke 7, kan jeg nesten begynne å føle meg halvtrygg.

[Vera Vinge]

Og så lurer jeg på om noen flere enn meg så det programmet om disse mødrene i USA, som ga alt for å få en jente? Flere familier som hadde fra fire til åtte gutter, men hvor mødrene var desperate etter å få jenter. (Sånn at de hadde noen å føle tilhørighet med? :klø

Det føltes absurd å se på det da, for et par uker siden. Men akkurat nå er det virkelig helt utenfor min fatteevne. Når man tenker på hvor heldig man er om man i det hele tatt kan få barn, friske barn, og så skal man nærmest bli deprimert fordi man på ultralyd ser at det er enda en gutt? Folk skal ha rett til å føle hva de vil, kanskje også å bruke hundretusener på en spesiell inseminasjonsteknikk som kan påvirke kjønn, men det er provoserende å høre en av mødrene si at hun vil sammenligne det å ikke kunne få en jente med det å ikke kunne få barn. Skremmende. Og når jeg tenker meg om, syns jeg det er helt utrolig at det i det hele tatt er lov å kjønnsbestemme barn, og dermed at det ikke er greit at folk bruker egne penger på slike metoder. Dette stiller for meg i en helt annen klasse enn å få kunnskap om barnet man bærer har Downs f.eks, i motsetning til hva visse KG-debattanter hevder.

[Gjest Vilma]

Jeg har fått noen kommentarer ala skal du aldri få jenta di du da osv. Jeg blir rett og slett skikkelig provosert og kvalm. Vi har slitt slik for å få de guttene vi har og så skal de være mindre verd en ei jente? Jeg kjenner det koker i meg bare av tanken.

Andre må gjerne ønske seg et bestemt kjønn og om de lyster så må de gjerne bruke de midlene de har for å få det til, men å sitte og gråte over gutten på tv synes jeg er brutalt. Hvordan vil han føle seg når han ser dette senere? Jeg ville gått stille i dørene om jeg ønsket meg et bestemt kjønn, men nå er vel ikke de amerikanerne som stikker seg ut på tv kjent kjent for akkurat det.