For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Skribleriene i denne boka har ofte ikke vært av de lystigste dette året. Dessverre er det ikke helt slutt med det. Vi fikk nemlig en sjokkartet beskjed i dag. Svigerfaren min døde veldig brått for noen timer siden. Dette var så brått og uventet at vi sliter med å forstå at det hele ikke er en misforståelse. Mannen har dratt av gårde dit faren var på ferie, og jeg har brukt kvelden til å snakke med eldstemann, som er fryktelig lei seg for dette. Så vi har grått sammen, mens minstemann har sittet storøyd og sett på. Nå sover barna, og jeg føler meg helt tom. Og så lurer jeg på hva jeg skal gjøre resten av helga, for å ikke gå på veggen.

Jeg har alltid hatt et nært forhold til svigerforeldrene mine, og særlig svigerfar har stått meg nær. Etter at mine egne foreldre skilte seg samme år som jeg ble sammen med mannen min, har svigers for meg vært som noen slags ekstraforeldre. Så er jo dette mannens far, og det er jo selvsagt verst for ham og søsknene. Men dette er jammen tøft for meg også.

Og jeg får fryktelig vondt av eldstemann, for svigers har jo vært utrolig tilstedeværende besteforeldre. I hele ettermiddag har eldstemann spurt og prøvd å forstå at farfar ikke lever mer. Men da han skulle legge seg, brøt han helt sammen og bare gråt. Det gikk nok mer opp for ham da at det har skjedd noe som forandrer alt. Og så syns han veldig synd på farmor, og vil at vi skal dra og trøste henne. Mange tanker i en liten kropp.

[Mafalda]

Jeg ble litt tom for ord nå, kjenner jeg, men sender mange klemmer...

[Ciara]

Noe så grusomt trist for dere alle sammen, Vera! Dette var virkelig leit å lese. Det er jo et enormt tap for dere alle sammen, dette her. Og jeg kjenner hjertet mitt verker ekstra for gutten din, som må synes dette er helt ufattelig. Men brå død er jo ufattelig for voksne også.

Nei og nei. Mange varme tanker herfra!

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Så utrolig trist! Det er så uvirkelig når man mister noen brått, og det tar mye tid å sortere tanker og prosessen.

Jeg har noen erfaringer med både å være barnet og voksen når man mister helt nær familie veldig brått og uventet, og jeg tror kanskje det jeg lærte både som barn og voksen var at det viktigste er å være sammen.

Noen detaljer må jo barn skånes for, men de forstår også mye mer enn endel voksne tror.

Dette var virkelig trist å høre! Nå blir det nok deg fremover som trenger å være den sterke som kan stille opp for både mann, barn og svigermor- og da kan det nok være godt å ha noen som kan være litt tilstede for deg innimellom slagene. Den rollen er ikke alltid så enkel, for man sørger jo selv også på mange måter, og ofte på vegne av alle rundt seg og.

Stor klem din vei!

[Sushi]

Så utrolig trist å høre!

[Vera Vinge]

Jeg ble litt tom for ord nå, kjenner jeg, men sender mange klemmer...

 

 

Noe så grusomt trist for dere alle sammen, Vera! Dette var virkelig leit å lese. Det er jo et enormt tap for dere alle sammen, dette her. Og jeg kjenner hjertet mitt verker ekstra for gutten din, som må synes dette er helt ufattelig. Men brå død er jo ufattelig for voksne også.

Nei og nei. Mange varme tanker herfra!

 

 

Så utrolig trist! Det er så uvirkelig når man mister noen brått, og det tar mye tid å sortere tanker og prosessen.

Jeg har noen erfaringer med både å være barnet og voksen når man mister helt nær familie veldig brått og uventet, og jeg tror kanskje det jeg lærte både som barn og voksen var at det viktigste er å være sammen.

Noen detaljer må jo barn skånes for, men de forstår også mye mer enn endel voksne tror.

Dette var virkelig trist å høre! Nå blir det nok deg fremover som trenger å være den sterke som kan stille opp for både mann, barn og svigermor- og da kan det nok være godt å ha noen som kan være litt tilstede for deg innimellom slagene. Den rollen er ikke alltid så enkel, for man sørger jo selv også på mange måter, og ofte på vegne av alle rundt seg og.

Stor klem din vei!

 

 

Så utrolig trist å høre!

Tusen takk for gode ord og medfølelse, dere.

 

Dette har vært en forferdelig helg. Jeg har håndtert barna, og sånn sett hatt litt avledning i det, men tankene har surret mye. Og jeg har hatt mange turer på toalettet for å tørke tårene i skjul. Ikke at barn skal skånes for alt, men jeg og eldstemann har snakket mye. Men jeg har ikke tatt opp temaet når han ikke har spurt, fordi han jo har hatt behov for pauser. Han har sett oss alle gråte, og virkelig lært litt om livet de siste dagene. Det var som det gikk opp et lys for ham da han så meg og mannen gråte, for da utbrøt han overrasket: "kan voksne også bli lei seg?" Han spør jo mye også, både om konkret hvordan det skjedde, hva som skjedde i kroppen, hvor bestefaren er nå, om vi kan se ham, når han skal graves ned osv. Vi har sunget barnesangen "Spille på en øse"/"Åkken bom" i det siste, om en liten mann som bor på månen. Så han har lurt på om kanskje bestefaren sitter oppe på månen og koser seg med en kopp kaffe sammen med oldemor (min bestemor, som døde i januar). Kanskje han vinker ned til oss? Han har hatt behov for mye forsikringer om at bestefaren ikke hadde vondt, og han har gjentatt mye at det skjedde så fort, så han rakk ikke å få vondt. Og så vil han gjerne vite alt bestefaren ikke kan gjøre lenger, som å gå på jobben, kjøre bil, leke med barnebarna osv.

 

Samværet med eldstemann har vært både fint og veldig vondt. Han var ordentlig nært knyttet til bestefaren, som han har truffet ukentlig siden han ble født. Han var en sånn rolig, fin, bamsete mann, som hadde et stort og godt bestefar-fang. Og både eldstemann og yngstemann satt mye der, leste mye sammen osv. Så mens yngstemann har skjønt lite, annet enn at han sikkert har været en annen stemning, har eldstemann hatt en rekke reaksjoner. Først vantro og nysgjerrighet, så gråt, mye nærhetssøking dagen etter. Så svært urolige netter, med mye kaving og sparking, falt ut av senga osv. Og påfølgende veldig vanskelig humør og oppførsel i går, sikkert en blanding av dårlig søvn og som en reaksjon på det som har skjedd.

 

Det er jo utrolig hva han skjønner, men nå husker han fortsatt dødsfallet til min bestemor, hvor han også var med i begravelsen, samt en annen vi kjenner som døde i vår. For det virker som han skjønner at det er noe som har forandret seg, og som vil forbli forandret.

 

Ellers er jo resten av familien knust. Det var en utrolig overraskende og rask død. Han fikk blodpropp og døde nærmest momentant. Vi var sammen alle sammen i går, og vi gråt sammen. Jeg som har en tanke om hvor sterk og støttende jeg skal være overfor svigermor, har jo bare "sviktet" fullstendig. Jeg er en av de som gråter mest, og det stopper bare ikke heller. Jeg gråter i småpausene på jobb, og kjenner meg helt i ubalanse. Men jeg tror svigermor kjenner en viss trøst i at vi var flere som var svært tett knyttet til svigerfar. For meg var han jo som en ekstra pappa, og han har vært en fantastisk pappa for barna sine. Og akkurat det er jeg glad for at jeg fortalte ham for ikke lenge siden - at særlig etter at jeg fikk barn selv, har jeg sett ham som et forbilde i foreldrerollen. For han gjorde virkelig det aller meste riktig. 

 

Nei, han var en sjelden perle, må jeg si. Men det triste er jo at han var så innmari til stede for andre, mens han neglisjerte egen helse. For han har trolig gått med ubehandlet høyt blodtrykk, evt. m.m, uten å ha oppsøkt lege. Og det føles så utrolig meningsløst og unødvendig, at man kunne unngått dette ved å begynne med medisiner i forkant.

 

Huff. Nå skal jeg dra hjem. Det blir nok noen korte dager denne uka. Både fordi vi kommer til å være mye sammen med svigermor, fordi mannen trenger min støtte, og fordi jeg selv knapt klarer å fokusere på jobb.

[Sushi]

Sterk lesning. Høres ut som du og dere takler dette bra etter forholdene, og dere takler det sammen. Så bra at du snakker eldstemann gjennom det, selv om det er tøft. Han lærer nok mye og slipper å samle opp frykt og vonde tanker. Men herregud så vanskelig det må være for dere.

[Bustetroll]

Hei Vera! Dette var fryktelig trist lesing.
Så godt at dere kan være så sammen om sorgen, både store og små. Tenker på dere

[Vera Vinge]

Sterk lesning. Høres ut som du og dere takler dette bra etter forholdene, og dere takler det sammen. Så bra at du snakker eldstemann gjennom det, selv om det er tøft. Han lærer nok mye og slipper å samle opp frykt og vonde tanker. Men herregud så vanskelig det må være for dere.

Jeg har ikke tatt opp dødsfallet så mye mye utenom når sønnen min selv har bragt opp temaet eller når det har vært veldig naturlig. Jeg ser at han har hatt godt av å snakke, for han lurer på mye, men han har åpenbart trengt pauser med bare ubekymret lek. En dag nå kom han selv og fortalte at han ikke var trist lenger, at han var det før, men ikke i dag. Mens i kveld kom han og lurte på om bestefaren lå i kirka allerede og ventet på begravelsen, og samtidig at han ikke syns noe om å grave ned kista (som han sier er en skattekiste). Og så gikk han bort og ga lillebroren en klem, hvorpå han fortalte meg at det var fint å få litt kos når man var lei seg. Han har også snakket mye om at kanskje bamsen hans kan dra og lete etter farfar. Men det er tydelig at han selv vet at det er en fantasi, at det ikke går an.

Hei Vera! Dette var fryktelig trist lesing.

Så godt at dere kan være så sammen om sorgen, både store og små. Tenker på dere

Takk for det. Ja, vi er heldigvis nære hverandre i sorgen, både her hjemme og med øvrig familie. Det er en tett familie i utgangspunktet, som faren var en stor pådriver for, så fint å se at det viser seg også når "overhodet" er borte.

[Vera Vinge]

I dag har yngstegutten min spurt mye etter bestefaren. Han er jo bare 1,5, men var jo vant til at bestefaren kom på besøk stadig vekk. Og det blir så hjerteskjærende når han spør, liksom på repeat, og gråter når vi sier at han ikke kommer i dag. Og eldstemann som roper "han er død, han kommer ikke hit mer!" til lillebror, som ikke skjønner noen ting. Og da eldstemann fant noen gamle briller etter bestefaren i hylla i barnehagen i går, tok dem på seg og gikk rundt og sa typiske uttrykk bestefaren pleide å si, da holdt jeg på å begynne å gråte midt i garderoben.

Så, det å ha barn når man sørger, man absolutt være en fin avledning, siden hverdagen jo går sin gang. Men det er en klart en del av det vonde for oss voksne også handler om at barnebarna gikk glipp av mange år sammen med en av sine favorittpersoner. Og motsatt, at han ikke vil få følge dem videre, han som var en over snittet engasjert bestefar, vil jeg si.

[Vera Vinge]

Men noen ganger kan man nesten lure på om man er en del av en film, eller om livet består kun av tilfeldigheter. Foranledningen for at jeg i det hele tatt tenker på dette, er at jeg forsov meg til jobb en dag. Slitne alle sammen her, og litt sene kvelder for barna (fordi vi har vært en del hos svigermor), samt urolige netter, forsov vi oss. Så jeg hastet til kontoret en god del senere enn normalt, og fikk dermed ikke parkeringsplass der jeg pleier. Dvs at jeg måtte parkere i toppen av parkeringshuset ved jobben, for første gang.

Da jeg skulle tidlig hjem fra jobb, hastet jeg av sted i mine egne tanker, da jeg ser en person som oppholder seg på et tak bortenfor der bilen min står. Jeg ble først usikker på hva jeg var vitne til, men forstod etter hvert at jeg måtte involvere meg. Det viste seg da at det var en person som hadde kommet dit for å ta livet sitt, eller seriøst vurdere det. Etter mye om og men fikk jeg snakket med vedkommende, og jeg kontaktet politiet bl.a. Enden på det hele ble god, heldigvis, dvs. den endte hvertfall ikke med tragedie.

Men det var bare en så veldig absurd opplevelse. Særlig når jeg tenkte på at den eneste grunnen til at jeg befant meg i den situasjonen var at jeg forsov meg pga. de sørgelige hendelsene på hjemmebane. Jeg fikk følelsen av at ett liv ble tatt fra oss, men ett ble reddet. Selv om jeg jo selvsagt ikke kan vite om personen ville gjort alvor av det hele, men det kjentes faretruende reelt da jeg stod der og prøvde å holde hodet kaldt mens jeg stod og prøvde å skjerme kanten. Det var heller ingen andre i huset der, fordi det var for tidlig til at andre var på vei hjem fra jobb. Så det var ganske ubehagelig å vite at alt kunne stå og falle på at jeg valgte rett.

[Teriyaki]

Jeg skriver sjeldent her, men nå måtte jeg bare svare deg.

Så veldig leit med svigerfaren din. Vi mistet selv svigerfar for 1,5 år siden, da vår eldste var 2,5 år. Så jeg kan forstå mye av det du skriver her. Nå husker jeg ikke hvor gammel din eldste er, men jeg synes det virker som at du har håndtert det hele veldig bra.

Også må jeg si jeg gikk frysninger av opplevelsen din. Hvordan foregikk det hele? Stod vedkommende på kanten, mens du prøvde å overtale han til å komme ned, eller var det ikke fullt så dramatisk?

Uansett, all ære til deg som ikke vendte kinnet til. Tror nok mange ikke hadde våget/ikke forstått hva som faktisk foregikk.

[Ciara]

Gud hjelpe meg så skremmende! Og trist! Det var bra det var du som kom forbi!

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Tenk at nettopp du kom forbi akkurat da! Det var virkelig rett person på rett sted.

 

Tja, om personen ikke kanskje ville gjort alvor av trusselen så er iallefall vedkommende på et sted der en virkelig trenger og ønsker hjelp. 

Nå vet jeg veldig lite om slike ting, men jeg har fått forståelsen av at kanskje de som velger såpass åpne plasser eller gir andre en mulighet til å oppdage det kanskje innerst inne også ønsker å åpne for muligheten til at noen nettopp kan gripe inn? 

 

Jeg vet ikke. Men noen ganger slår virkelig tilfeldighetene skremmende inn på godt og vondt. 

[Vera Vinge]

Jeg skriver sjeldent her, men nå måtte jeg bare svare deg.

Så veldig leit med svigerfaren din. Vi mistet selv svigerfar for 1,5 år siden, da vår eldste var 2,5 år. Så jeg kan forstå mye av det du skriver her. Nå husker jeg ikke hvor gammel din eldste er, men jeg synes det virker som at du har håndtert det hele veldig bra.

Også må jeg si jeg gikk frysninger av opplevelsen din. Hvordan foregikk det hele? Stod vedkommende på kanten, mens du prøvde å overtale han til å komme ned, eller var det ikke fullt så dramatisk?

Uansett, all ære til deg som ikke vendte kinnet til. Tror nok mange ikke hadde våget/ikke forstått hva som faktisk foregikk.

Takk for det. Min eldste blir 4 på nyåret, så han er jo litt eldre enn din var. Han er jo en skikkelig pratmaker og med godt språk for sin alder, så det gir nok et godt utgangspunkt for å forstå en del. Og han spør og graver. I kveld fikk han feber, og lurte på om han kom til å dø. Jeg forsikret ham om at han ikke var syk på samme måte som bestefaren. Så spurte jeg om han var redd for det, men da sa han "nei, mamma, jeg er ikke det, men jeg tenkte at hvis jeg døde, kom jeg på samme sted som farfar, så kunne vi være sammen". Så savnet er stort. Selv om jeg vet at han nå skjønner at han selv skjønner at han fantaserer om disse tingene, ikke at det er reelle forslag han tror kan bli virkelig, slik han kanskje trodde i starten.

Men ja, vi deler den vonde erfaringen ved å vite at barna mister mange år med en besteforelder og at besteforelderen ikke får fulgt med. Dvs. det kommer jo litt an på om man har en religiøs overbevisning, men som en ikke-troende tenker jeg i utgangspunktet at det er slutt nå. Andre kan kanskje finne trøst i at de døde følger med på en annen måte, og jeg skulle ønske jeg kunne tro det.

Ang. det andre, så stod heldigvis ikke vedkommende slik til at h*n kunne hoppet når som helst, fordi det var noen meter bort til kanten. Og jeg stod mellom vedkommende og kanten. Men man aner jo ikke hva personer i slike situasjoner plutselig kan gjøre, så det var rimelig nervepirrende. Og jeg holdt jo på å bare kjøre fra stedet, fordi jeg ved første øyekast ikke forstod situasjonen. Ens første innskytelse vil vel ofte være at ting er normalt, at vedkommende holder på å reparere noe, har mistet noe, soler seg e.l. Jeg kjørte jo faktisk av gårde først, men kjørte tilbake da jeg fikk tenkt meg om og forstod at noe ikke var riktig. Det må jo ha vært en forferdelig situasjon for den andre å befinne seg i. Og som sagt ganske absurd for min del.

[Vera Vinge]

Gud hjelpe meg så skremmende! Og trist! Det var bra det var du som kom forbi!

  

Tenk at nettopp du kom forbi akkurat da! Det var virkelig rett person på rett sted.

 

Tja, om personen ikke kanskje ville gjort alvor av trusselen så er iallefall vedkommende på et sted der en virkelig trenger og ønsker hjelp. 

Nå vet jeg veldig lite om slike ting, men jeg har fått forståelsen av at kanskje de som velger såpass åpne plasser eller gir andre en mulighet til å oppdage det kanskje innerst inne også ønsker å åpne for muligheten til at noen nettopp kan gripe inn? 

 

Jeg vet ikke. Men noen ganger slår virkelig tilfeldighetene skremmende inn på godt og vondt.

Faktisk er jeg ganske sikker på at vedkommende ikke ville bli oppdaget, fordi det var et slags innhuk, eller hva jeg skal si. Og på et tidspunkt med få folk i nærheten. I løpet av hele seansen, passerte det ikke en eneste annen person der oppe. Så jeg er glad for at mobilen min var i orden, spesielt ettersom den har streiket både før og etter. Igjen, man vet jo ikke hva som ville blitt det endelige utfallet. Men spesielt var det nå likevel å muligens bidra til å redde et liv kun dager etter vår personlige tragedie her hjemme.

[Bustetroll]

[Bustetroll]

Håper alt er bra!

[Vera Vinge]

Den ‎10‎.‎06‎.‎2016 at 9.10, Bustetroll skrev:

Håper alt er bra!

Hallo!  Den første kommentaren din så jeg faktisk ikke før nå, og da jeg så den siste, tenkte jeg at jeg skulle ha god tid når jeg endelig skulle skrive i denne boka igjen. Og sånn går tiden...

Ja, her er alt bra.  De siste månedene har vært ganske hektiske for min del, fordi jeg har byttet jobb. De siste par månedene av den forrige jobben handlet om å få ferdig ting, og jeg jobbet mange kvelder bl.a. I den nye jobben er det ingen kveldsjobbing, men jeg har begynt å jobbe 100% igjen. Og akkurat det trives jeg ikke noe særlig med, fordi det blir lengre dager i barnehagen på de små, så samvittigheten gnager der. Jeg har i utgangspunktet bare et vikariat ut året, så det har noe med det å gjøre. Så får jeg se om jeg søker meg ned igjen i stillingsprosent etter hvert, dersom det ordner seg med fast stilling, slik jeg tror. For nå er jeg veldig innstilt på å være ett sted en stund. Arbeidslivet har vært litt "ustabilt" for meg de siste årene pga. flytting, to permisjoner og vikariater. Sistnevnte er vanlige i min bransje i den fasen jeg er i nå, så det er ikke noe spesielt ved det, men det krever jo sitt å skulle bli kjent med et nytt miljø hvert år. Her jeg er nå, tror jeg at jeg vil trives bra. Veldig spennende faglig, og særlig de jeg jobber tettest med, er veldig ålreite og flinke.

Det siste året har jo vært veldig preget av at svigerfaren min gikk bort i fjor, og det sliter på oss ennå. Dvs. mannen min er jo en veldig positiv type, om jeg kan si det sånn, som ikke graver seg ned. Kanskje litt for lite. Og svigermor er helt lik. Så det blir litt min rolle også, å snakke om svigerfar og alt det han betydde for oss alle. Det er fortsatt er stort tomrom i livene våre, og jeg klarer nesten ikke å holde tårene tilbake når jeg skriver om det. For han var jo veldig tett på oss, ved at vi hadde daglig telefon- og sms-kontakt, og han kom innom oss vanligvis flere ganger i uka, i tillegg til å være en veldig varm og interessert person. Jeg hadde jo mer kontakt med ham enn min egen familie, så det er fortsatt veldig rart å tenke på at han er borte.

Da han døde, jobbet jeg jo fortsatt med å komme meg over at bestemoren min hadde gått uventet bort noen måneder før. Og svigerfars død var for så vidt det som gjorde at jeg på en måte kom meg over bestemoren min sin død, fordi en sorg ble byttet ut med en annen. Samtidig ble det totalt sett litt mye. Så fjoråret var et slitsomt år, når jeg ser tilbake. Særlig i tillegg til at vi hadde så å si ingen netter uten avbrutt søvn, da begge gutta var mye våkne i fjor og i vinter. De siste ukene har begge begynt på allergimedisiner, og så lenge minstemann holder seg frisk, sover de faktisk nå. Så det begynner å hjelpe på. Og heldigvis for meg at det sammenfalt med den nye jobben, for her må man være "på" hele tiden.

Men selv om jeg nå nevner noe av det som skjedde i fjor, har jeg det bra nå. Det var godt med våren som kom, og med hytta som ble ferdig (bygde i hele vinter). Vi koser oss masse som familie, og barna er jo bare herlige. Når jeg titter inn til de to små, som gjerne ligger med armene rundt hverandre i søvne, tenker jeg på hvor utrolig heldige vi er. En uke på jobb igjen, og så bærer det av sted på ferie til Danmark. Minstemann er ikke en baby lenger, da han fylte to i vinter, og han er med på det meste storebroren gjør. Det er som jeg aner en ny fase, hvor man kan håpe både på bedre søvn framover også, og turer på stranda osv, hvor minstemann ikke trenger å gjetes, som i fjor sommer. Og mens vi har slitt så mye med humøret til eldstemann på snart 4,5 fra han sluttet å sove på dagen, har han blitt helt som forvandlet. Dvs. han ble egentlig det etter at han tok mandlene i vinter, og sluttet å snorke om natta. Men så hadde vi et tilbakefall da pollensesongen gikk i gang og vi var for treige med å få ham sjekket hos lege. Etter at allergimedisinene begynte å virke, er han bare så blid og morsom, slik han egentlig er, og ikke et "troll" (er vel ikke lov å si sånt på KG, men), slik han kan bli når han er sliten. Og det merkes jo godt at ting er mindre slitsomt med barna (les:soving) når vi begynner å snakke om nr. tre igjen... Men det tenker jeg vi tar opp til ny vurdering til neste år igjen, for nå vil jeg bare nyte en mer ukomplisert tilværelse en stund.  

[Bustetroll]

Sover de sammen, gutta?

 

Jeg lar meg ofte overraske, over hvor fort alt går. Hvor store de blir. Her er eldstemann fire og teller ned til skolestart(:O), lillemor er to og selv om jeg glemmer litt at hun ikke er et lite knøtt lenger må jeg bare huske det. Hun kan jo "alt". Sånn er det kanskje, når man er nr to.