For sant til å være godt

[O'hara]

Hun ville vel neppe tilbudt seg om hun ikke hadde hatt lyst?

Og, hun er vel såpass voksen at hun kan ta ansvar selv og takke ja/nei som hun vil, eller tilby eller ikke hjelp/avlastning om hun vil

Du, forresten, er denne boken aktuell for deg? Jeg kjøpte den, men frøkna er blitt såpass gammel og gjør seg så godt forstått at jeg føler ikke behovet. Si fra, så hiver jeg den eventuelt i en konvolutt til deg.

Ellers, fint å høre om fine dager

[Vera Vinge]

Hun ville vel neppe tilbudt seg om hun ikke hadde hatt lyst?

Og, hun er vel såpass voksen at hun kan ta ansvar selv og takke ja/nei som hun vil, eller tilby eller ikke hjelp/avlastning om hun vil

Du, forresten, er denne boken aktuell for deg? Jeg kjøpte den, men frøkna er blitt såpass gammel og gjør seg så godt forstått at jeg føler ikke behovet. Si fra, så hiver jeg den eventuelt i en konvolutt til deg.

Ellers, fint å høre om fine dager

Den boka så jo veldig spennende ut da! Jeg låner eller kjøper den gjerne av deg.

Jeg innså at svigermor virkelig hadde lyst på babybesøk i går. Jeg ga grøt, skiftet og ammet før legging, for å gjøre alt enklest mulig for henne, og innså at svigermor gjerne skulle gjort alt selv. Jeg kom også med anbefalinger om leggetid, men skjønte at hun var villig til å risikere vanskelig legging for å ha ham litt oppe og kose med ham. Og jeg fikk streng beskjed om å ikke hente ham før utpå dagen i dag. Hun strålte da jeg kom og hentet gutten. Hun setter nok pris på mer barnebarn-samvær enn det som blir når vi er til stede. Og hun minnes helt sikkert om da hun hadde tre små gutter. I tillegg sov han nesten hele natta igjen, så det var veldig bra. Han er virkelig en ny gutt hva soving angår. Endelig er han ikke sulten nattestid lengre!

(Og ja, det gjør litt godt da svigermor måtte innrømme at det virker veldig sannsynlig at det er sult som har gjort han har vært mye våken, iom. at hun nå har hatt ham to netter, en før og en etter økning i havregrøt. Hun kan være rimelig påståelig, så alltid digg når hun må innse at jeg har rett. )

[Vera Vinge]

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av å feire merkedager. Men i år var det første året jeg syns det var viktig å markere bryllupsdagen vår. Før vi fikk barn kunne vi jo dra og ut spise eller gjøre andre koselige ting sammen når som helst. Og det gjorde vi også. Nå som vi har hus, er det også lett å ordne med noe her om kvelden, framfor å bare ta fri og være sammen. Det skal vi gjøre her hjemme innimellom framover, altså, men det er fint å dra bort et sted innimellom, hvor babyer ikke kan våkne og det ikke er noe annet som må gjøres. I hele flytteprosessen har vi føltes mest som samarbeidspartnere, og lite kjærester. Nå som vi har landet her og den aller mest hektiske babytiden er over, merker jeg behovet for å få kjæresten min tilbake. I begynnelsen hadde jeg hodet rettet mot baby, spesielt siden gutten sjelden sov alene, sånn at jeg aldri hadde fri (ammet også veldig mye). Når han begynte å legge seg tidligere enn meg om kvelden og klarte å sove for seg selv, kjøpte vi hus, og vi tenkte på og snakket mest om det.

Vi har helt klart fått noen nye, "forstyrrende" elementer inn i forholdet, som barn og hus. Men du verden så godt det føles å dele gleden og ansvaret over så store og fine ting. Vi har drømt om begge deler lenge, og gleden over sønnen vår kan selvsagt ikke sammenlignes med noe så materielt som et hus, men vi koser oss nå med begge deler.

[Vera Vinge]

Apropos den boka, så har jeg en veldig pratsom sønn. Siden han begynte å lage lyder, har jeg fått høre ofte at han er en veldig pratsom, liten fyr. Og det er sant som de sier, at man bør få seg barn eller hund om man vil komme i kontakt med folk. Jeg prater med folk over alt, og utgangspunktet for dette er stort sett at veslegutt babler i vei. Mange har gjettet at han vil snakke tidlig, og jeg begynner å tenke det samme. Ikke nødvendigvis (bare) fordi han er preprogrammert til å gjøre det, men også fordi jeg tror man snakker mer til et barn som selv "snakker" mye.

Etter at jeg ble bevisst hvor lik han etter sigende er sin far da han var baby, er det lett å tenke at han skal gjøre ting på samme måte som ham. Ifølge svigermor var mannen min også veldig plaget med magen som baby, og han sov også dårlig lenge. Men min far mener gutten har pratingen etter meg. Jeg pratet også mye som baby, og var visst tidlig ute med å snakke.

Og bare så det er sagt, tror jeg at jeg oppriktig kan si at jeg ikke er spesielt opptatt av om uten min er tidlig ute med ting. Så lenge han er innen normalen, er jeg fornøyd. Mannen min er ikke enig. Men for meg handler det nok noe om at jeg selv var tidlig ute med alt mulig som barn. Og jeg vet at det ikke er bare-bare å være flink og ansvarlig. Når gutten i tillegg kommer til å være absolutt eldst i klassen etter hvert, tenker jeg at han tidsnok vil oppleve å være tidlig ute. Jeg ser mao. at jeg er mest fascinert over alt gutten klarer, mens mannen er mer stolt.

[Vera Vinge]

Samtidig må jeg legge til at jeg aldri har kjent en stolthet som den jeg kjenner over sønnen min. Men hvertfall foreløpig handler stoltheten over hvor fantastisk jeg syns gutten er i seg selv, og ikke om det han gjør (veldig korrekt, jeg vet).

Det har alltid vært tydelig for meg at min mor har vært skrekkelig stolt over meg og broren min. Dette har alltid brydd meg litt, og jeg har ikke skjønt det helt. Men nå skjønner jeg. "Tenk at jeg er manman hans", tar jeg meg stadig i å tenke.

[Vera Vinge]

Jeg sitter og slapper av, mens jeg ser min mann og min far jobbe. De monterer kjøkkenvifte. Og når det er gjort, har jeg endelig fått tillatelse til å lage skalldyrkraft. Dette er nemlig en supersak fra Miele, og ikke dårlig kullfiltervifte fra Ikea som bare sender rekelukta inn igjen i rommet.

Enn så lenge strikker jeg på denne til gutten min. Man trenger tydeligvis noe varmt i sommeren... Den blir rød, med spraglefelt i rødt/oransje/gult/brunt. Gutten blir rasende av luer, så hetter er tingen. Dessuten blir han sjeldent søt inni hetter.

[O'hara]

Send meg adressen din på pm, så kan jeg hive boka i posten i morgen

Og ja, er det ikke hyggelig å være mamma?! Og tro meg, det blir bare bedre og bedre

[Vera Vinge]

Ja, det er virkelig særdeles koselig å være mamma. Enda bedre når man får sove, selvsagt. Fire netter med anstendig søvn har gjort meg til et nytt menneske.

Sender deg pm!

[Bustetroll]

Den anorakken er så fin

Håper dere har fine sommerdager.

[Vera Vinge]

Irriterende at det lange innlegget mitt forsvant da jeg skulle poste det i stad. Men det begynte noe sånt som: Har jeg latt det gå flere uker uten å poste noe?

Vi har det nemlig så bra, tross tidenes verste sommer værmessig. Men det betyr ikke så mye når man kan tasse rundt barbeint og plukke bringebær i sin egen hage. Og legge seg under et teppe på sin nye sofa på verandaen, og diskute skyformasjoner med Herr V. Veslegutt sliter med tenner eller et eller annet om dagen, og det er ikke moro for ham eller oss et par timer på kvelden. Men ellers er han stort sett blid og fornøyd, og i videre jakt på Den store verden.

Og så syns jeg det er helt fantastisk å våkne til lyden av hanegal, en sildrende bekk og tog. I går kjente vi lukten av kumøkk som ble spredt på jordene. Det er akkurat slike ting jeg har drømt om i flere år. Vi bor fortsatt ganske nær en stor by, og vi bor ikke sånn skikkelig langt ute på landet. Men jeg får av og til følelsen av det når jeg titter ut på en ås og noen jorder. I tillegg har vi drevet massiv skogbrukvirksomhet i hagen, og kan nå også se sjøen ordentlig, og da er Herr V også fornøyd.

Nå sitter jeg og titter ut på et av epletrærne, som bærer enorme mengder frukt i år. Planen min er å få dem presset på en gård i nærheten. Sånt syns jeg er helt fantastisk.

[Vera Vinge]

Nå om dagen driver med byggesøknad fordi vi skal bygge garasje i høst. Dessuten har vi delt av et stort rom, sånn at vi får to små: et barnerom og et kontor (etter hvert barnerom nr to). Jeg har kjøpt en tapet til barnerommet, men hvor i all verden får jeg linket til den i den nye KG? Så irriterende. Planen er hvertfall å tapetsere den ene langveggen bak senga med lysegrå tapet med mellomgrå biler. Jeg ser for meg at det blir fint til den gule senga som skal stå der etter et hvert, og en koboltblå skrivepult + diverse andre fargerike innslag. Selv om gutten kommer til å sove på vårt soverom et par, tre måneder til, tenker jeg.

Nå fikk jeg plutselig veldig lyst til å tapetsere litt på kontoret også, siden jeg ser at Ferm living har mange fine tapeter. Jeg er veldig, veldig svak for fine mønstre...

Hm, og så skal har vi et veldig fint, litt snirklete gelender på trappa som går gjennom etasjene. Det er nå i originalt mørkt tre, mens trinnene er lyslakkert furu, og vangene, opptrinnene og spilene i gelenderet er hvite. Syns svart gelender kan være fint, samtidig som man alltid kan lure på om det er dumt å male over noe som i seg selv er ganske fint og originalt.

Men dette er småpirk. Garasjegreiene, med kjeller, er en enorm affære. Det samme med utfylling av hagen, som vi også planlegger samtidig. Vi har nemlig en stor hage, som nå er helt uhåndterlig, siden mesteparten er veldig skrånende.

Mye spennende å ta tak i. Og en del slit. Men vi passer på å ta pauser innimellom, og må huske på det i året som kommer også. Heldigvis er det mye som er helt fint. Kjøkkenet f.eks. Og stua. Så totalppussing er det tross alt ikke, selv om mye kan gjøres.

[O'hara]

Oppussing!

Tapeter

[Vera Vinge]

Sitter og skuer ut over det det skiftende været, mens begge gutta mine sover. Sjelden, siden det stort sett er Herr V som lar meg sove om morgenen, men han jobber mye for tiden, både med jobb og tegning av garasje. Vi skal nemlig sende inn byggesøknad for å bygge garasje i disse dager, og det kreves jammen mye. Spesielt når de som skal sette opp garasjen sender tegninger i feil målestokk, og vi må tilpasse tegningene, altså tegne på nytt...

Jeg syns ærlig talt sånne garasjegreier er skikkelig kjedelig, men gleder meg samtidig, fordi jeg innser at det vil få huset til å se mye mer moderne ut. Foreløpig ser det ut som en gammel sommerhytte.

Men, ting begynner å bli bra her. Nå har vi til og med to fungerende stuer - den vanlige stua i tilknytning til kjøkkenet, og peisestue/tv-stue. Jeg har lyst til å henge opp bilder, men innser at vi har en type hus med lite veggflater. Enten er det et stort vindu (og flere skal det bli), eller en krinkelkrok. Huset består nemlig av fire halvplan, noe som er årsaken til krinkelkrokene. Det eneste er akkurat på to vegger over hjørnesofaen (som er gigantisk). Og jeg lurer veldig på hva vi skal gjøre der. Hvis jeg bare skulle ønske meg noe, kunne jeg tenke meg et kjempestort, fargerikt maleri på den ene veggen. Og kanskje noe mer collage-aktig på den andre. Vi får se. Vi har jo en del bilder, inkludert noen fine trykk. Men alt er så nøytralt på farge, selv om jeg liker motivene (dette er ting vi har fått i gave fra mannens kunstinteresserte familie).

[Vera Vinge]

Samtidig, da jeg jobbet med å få peisestua i orden i går, og var fornøyd med å nå målet, tenkte jeg også en del på en bruker her på KG. Jeg kjenner henne overhodet ikke, men jeg ble så forferdelig lei meg da jeg leste at hun mistet sitt ufødte barn ikke langt unna termin, dagen før i går. Jeg regner med at spesielt de fleste som har vært gravide, hvertfall til en viss grad kan forestille seg hvor forferdelig grusomt det må være. Selv om man selvsagt ikke fullt ut kan forstå før man har opplevd det selv. Jeg husker hvor langt nede jeg var etter min andre spontanabort, og hvordan jeg vekslet mellom å bare gråte og rope ut banneord når jeg var alene, jeg som aldri banner. Jeg tør ikke tenke på hvordan man opplever det når man barnet er så stort at det er levedyktig utenfor livmoren og man gleder seg å snart få treffe det.

Nei, noen ting er så urettferdige. Og det slo meg da jeg tittet bort på sønnen min, der han ble holdt under oppsikt av svigermor, at vi jammen er heldige. Tenk å kunne få en så perfekt, liten gave. Nå er vi også veldig bevisste hvor heldige vi er også, og vi snakker flere ganger om dagen om hvor herlig den vesle karen er. Det å ha flyttet i et hus vi kommer til å ha det så godt i, er selvsagt også noe helt utrolig fint. Men det er så lite, så lite, når jeg tenker på hva det betyr å få ha det kjæreste man har hos seg.

[Vera Vinge]

Høsten. Etter en uke i sydlige strøk, kan jeg faktisk si jeg er klar for høst. Jeg har alltid likt årstidsskifter, uansett hvilken årstid vi går mot. Selv om det er fint med sommer og jeg ikke liker mørke morgener, er det noe herlig med den klare lufta, fine farger og tid for ettertanke. Selv om det hørtes vel klisjéfylt ut.

Jeg har også startet på jobb igjen, og får nok derfor ekstra følelsen av at sommeren er over for denne gang, på tross av at det er fint vært om dagen. Jeg driver fortsatt med jobbsøk, og forbereder meg mentalt på noe nytt på flere plan. På den ene siden er det rart å være borte fra veslegutt hele dagene, på den andre siden er det rart å være på jobb med en visshet om at det kun er for en kort stund. Etter en stille søknadssommer, ser jeg utlysningene kommer for fullt igjen, og jeg innser at jeg må gå bredere ut og ikke være så selektiv. Jeg kan ikke bruke halve livet på toget (som bare av og til kommer), og jeg skjønner at jeg hvertfall for en periode må godta en mindre spennende jobb, dersom den er nærmere hjemme.

Første dag på jobb var helt super. Ganske deilig med barnefri, og hyggelig å treffe kollegaer igjen. Andre dag en liten nedtur da jeg kom hjem, og innså at jeg mest sannsynlig kommer til å gå glipp av at sønnen min lærer seg å krabbe. Og han var så klengete i går ettermiddag og i dag tidlig, i tillegg til at han gråt da jeg gikk (aner ikke hva han skjønner, men utypisk ham å gråte når han akkurat har sovet og spist, og blir underholdt av sin far). Så jeg kjenner en gnagende samvittighet. Noe som gjør at pumpa går enda varmere på jobb. Hadde egentlig tenkt å la være å pumpe meg på jobb, men gjør det enn så lenge, så han kan få morsmelk på flaske på dagen neste dag. Vi startet også nattavvenning denne uka. Noe som er deilig for meg, for jeg sover godt i kjelleren mens mannen tar det lille nattevåket som er. Men jeg syns det er ganske drastisk å plutselig skulle kutte tre amminger i døgnet, i tillegg til å bli fysisk borte hele dagen og natta. Jeg hadde egentlig tenkt å vente med nattavvenning av den grunn, men Herr V mener jeg er for beskyttende, så han lurte meg til å tro at jeg skulle sove på gjesterommet i kjelleren fram til første nattamming. Plutselig hadde hele natta gått uten at jeg hadde blitt vekket. Og det har gått veldig greit, med kun en eller to oppvåkninger per natt og lite skriking. Deilig. Men igjen, rart.

Så jeg veksler litt på hva jeg syns om min nye tilværelse. Deilig å bruke hodet mer intellektuelt, men samtidig rart å nesten ikke se sin egen sønn. Heldigvis har jeg en jobb hvor det skjer mye og plutselig, så jeg sitter ikke egentlig og savner gutten aktivt på jobb heller (annet enn nå når jeg skriver om det). Fikk vel mest følelsen i går ettermiddag. Og kanskje spesielt siden toget mitt ble innstilt, og jeg bare måtte stå og kaste bort tid mens jeg egentlig skulle gjort noe annet.

Men, sannsynligvis får jeg betydelig kortere reisevei om ikke alt for lenge. Og jeg vet at gutten har det bra med faren sin. Det er jo bare det at det er en overgang for oss begge, når vi har vært limt sammen både dag og natt (sistnevnte hvertfall i lange perioder) hele hans liv. Jeg er vel ikke den eneste i historien som kjenner på den rare følelsen av å jobbe igjen etter en intens og fin permisjonstid.

[O'hara]

Det er ikke bare bare å være mamma..

Men jeg kjenner igjen at det er deilig å la mannen ta nattevåk og avvenning, her nattammet jeg jo lengre, alt for lenge egentlig.. Samtidig, jeg er ikke "normalen" for vi ammer jo fortsatt, men nå er det snart nok. Jeg blir lei.. Men nå har hun vært skikkelig syk, og da er jeg veldig glad for at jeg har kunnet amme henne så hun hvertfall får i seg noe.

Husker godt at jeg var noen uker på jobb da frøkna var 7 (?) måneder, og det var en sånn tveegget følelse, deilig å bare være meg og få faglig utfordring, men samtidig trist for å ikke få være sammen med frøkna. Jeg tror på å følge hjertet, da gjør man sjelden noe galt.

[Ciara]

Hei!

Kommer en tur på besøk etter å ha lagt merke til de velformulerte innleggene dine på forumet

Den første tiden tilbake på jobb syntes jeg var utfordrende. Og den første barnehagetiden enda mer utfordrende. En kort periode var jeg redd for at jeg alltid kom til å føle på den konflikten mellom å være hjemme og borte, og lurte på om jeg ville føle meg mislykket på begge arenaer. Men det ga seg og ble kjempebra etterhvert, når jeg så at barnet hadde det fint i bsrnehagen og jeg fikk brukt hodet på en annen måte igjen. Håper det blir sånn for deg også

[Ciara]

Jeg vil gjerne også se grå biltapet, forresten! Her skal det også pusses opp

[Vera Vinge]

Det er ikke bare bare å være mamma..

Men jeg kjenner igjen at det er deilig å la mannen ta nattevåk og avvenning, her nattammet jeg jo lengre, alt for lenge egentlig.. Samtidig, jeg er ikke "normalen" for vi ammer jo fortsatt, men nå er det snart nok. Jeg blir lei.. Men nå har hun vært skikkelig syk, og da er jeg veldig glad for at jeg har kunnet amme henne så hun hvertfall får i seg noe.

Husker godt at jeg var noen uker på jobb da frøkna var 7 (?) måneder, og det var en sånn tveegget følelse, deilig å bare være meg og få faglig utfordring, men samtidig trist for å ikke få være sammen med frøkna. Jeg tror på å følge hjertet, da gjør man sjelden noe galt.

Jeg er på en måte enig i det sistnevnte, men samtidig er det jo irrasjonelt å tenke at jeg skulle vært hjemme med gutten, når faren er en flink far. På et eller annet tidspunkt ville det jo vært rart for oss begge (jeg og gutten), siden det alltid er rart å bryte en vane. Men likevel så angrer jeg altså på at vi ikke valgte at jeg var hjemme til han var ni mnd, og så at mannen tok bare fedrekvoten. Vi valgte jo at han tok en mnd mer enn fedrekvoten, fordi han hadde lyst til å være mye hjemme og jeg fryktet at jeg ville gå på veggen av å være hjemme lenge. Men jeg likte det jo sjokkerende mye bedre enn jeg hadde trodd. Og jeg hadde ikke tenkt at ammingen skulle bli så viktig for meg, at jeg fortsatt skulle ønske å amme så mye ennå. Jeg hadde rett og slett ikke satt meg godt nok inn i temaet heller, innrømmer jeg glatt. Så neste gang det er aktuelt blir jeg nok hjemme en måned lengre.

Skjønner ellers hva du mener med at det er godt å kunne amme når det er sykdom. Eller tenner. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten å kunne amme de nettene tennene herjet som verst. Kommer nok til å nattamme enkelte netter igjen dersom det blir ny tannbaluba. Han er rett og slett en skikkelig kosegutt også, som tydelig trives med å bli ammet, så jeg kjenner samvittigheten gnage når jeg tar det bort fra ham når han er så liten. Eller, delvis bort fra ham da, siden jeg jo fortsatt ammer.

[Vera Vinge]

Hei!

Kommer en tur på besøk etter å ha lagt merke til de velformulerte innleggene dine på forumet

Den første tiden tilbake på jobb syntes jeg var utfordrende. Og den første barnehagetiden enda mer utfordrende. En kort periode var jeg redd for at jeg alltid kom til å føle på den konflikten mellom å være hjemme og borte, og lurte på om jeg ville føle meg mislykket på begge arenaer. Men det ga seg og ble kjempebra etterhvert, når jeg så at barnet hadde det fint i bsrnehagen og jeg fikk brukt hodet på en annen måte igjen. Håper det blir sånn for deg også

Det var hyggelig. Du var faktisk en av de første brukerne (av det oppegående slaget) jeg la merke til da jeg entret KG for mange herrens år siden (eller ca. seks, for å være mer presis), og jeg tenkte akkurat på om du har dagbok jeg skulle stikke hodet inn i, siden jeg også skjønner at vi nå befinner oss i lignende livssituasjon.

Jeg håper også at det blir for meg som for deg med den evige konflikten. For den blir ikke nødvendigvis mindre med det første, regner jeg med, men satser på at det blir bra på sikt. Aldri hadde vel jeg trodd at jeg skulle lure på om jeg syns det var greit å sende barnet mitt i barnehage når han runder året, men det har jeg altså en del kvaler med, selv om jeg ikke mener at ett-åringer flest tar skade av det. Det er mer den følelsesmessige biten når det plutselig gjelder meg/oss selv. Men nå ser det dårlig ut med barnehageplass med det første, så jeg regner med at jeg tar meg noe ulønnet permisjon over nyttår. Men mens mannen bekymrer seg for dette, er jeg altså hemmelig glad.